forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag.»

24. a) Hvilket folk tilhørte nå disse kolossenserne, og hvilke frukter var de forpliktet til å frambære? b) Hva slags frukt var det altså den ’sæd’ som var blitt sådd i deres hjerter, frambar?

²⁴ Ved å delta i denne tjeneste som sendebud for Guds messianske rike frambar disse kolossenserne Rikets frukter. De viste seg å tilhøre det «folk som bærer dets frukter». Det «rike» som var blitt tatt fra det kjødelige, omskårne Israels folk, var nå blitt gitt til det åndelige Israels folk, som de kristne i Kolossæ tilhørte. (Matt. 21: 43) Den symbolske «sæden», «ordet om riket», «Guds ord», var blitt sådd i deres hjerte, og nå da deres hjerte hadde vist seg å være god jord, bar de frukt av samme slag som det som var blitt sådd i deres hjerte. Det vil si, de frambar også «ordet om riket». De forkynte dette ordet for mennesker utenfor menigheten og underviste dem i det. — Matt. 13: 19; Luk. 8: 11, 15.

25. Hvilket spørsmål kan vi stille med tanke på den tiden vi lever i, og hva vil vi takke Gud for?

²⁵ Den kristne menighet i Kolossæ i Lilleasia i det første århundre satte et ypperlig eksempel som er vel verdt å følge. Blir det fulgt i dag, i den krigsherjede verden nå i det 20. århundre? Hvis det blir det, vil vi, i likhet med apostelen Paulus, ha grunn til ’alltid å takke Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader’ når vi ber til ham vedrørende den religiøse situasjon.

Forkynnelsen av det gode budskap bærer frukt verden over

1. Hvilken uhyggelig begivenhet inntraff i det første århundre av vår tidsregning, og hva var blitt forkynt verden over før denne begivenhet hadde inntruffet og var blitt kjent?

DEN uhyggeligste begivenhet i det første århundre av vår tidsregning var ikke brannen i Roma i år 64, men beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem i år 70. Da den romerske general Titus vendte tilbake til Roma i år 71, ble hans enestående seier over den sterkt befestede byen Jerusalem feiret med et triumftog, og det ble reist en triumfbue til hans ære. Den blodige krigen mot de opprørske jødene endte imidlertid ikke før deres siste festning, festningen Masada ved Dødehavet, ble inntatt i år 73. Dette førte til stor skam, vanære og religiøs skuffelse for jøder over hele verden, og titusener av jøder ble solgt som slaver. Men flere år før dette dårlige budskap for de omskårne jøder ble kjent verden over, var det gode budskap om evig glede blitt utbredt over hele den da kjente verden. Det var det gode budskap om Guds messianske rike, et rike som ikke er avhengig av det jordiske Jerusalem.

2. a) Hvem var det som forkynte dette gode budskap på den tiden? b) Hvor stor utbredelse hadde kristendommen fått fra øst til vest før brannen i Roma?

² Hvem var det som forkynte dette gode budskap i det første århundre av vår tidsregning? Det var ikke de kjødelige, omskårne jøder, som så hen til Jerusalem som sentret for sin religion. Nei, det var de som ble falskelig anklaget av keiser Nero for å ha satt Roma i brann, nemlig Jesu Kristi fredsommelige etterfølgere, som i den syriske byen Antiokia for første gang fikk navnet «kristne». (Ap. gj. 11: 26) De kristne disipler på den tiden omfattet tusenvis av jødiske troende, deriblant de kristne apostlene Simon Peter og Paulus. Før brannen i Roma befant apostelen Peter seg i Babylon i Mesopotamia, og derfra skrev han til de kristne i Lilleasia. Apostelen Paulus var i Roma, og i hvert fall i de første to årene mens han var der, satt han i husarrest og ventet på at hans sak til forsvar for kristendommen skulle bli lagt fram for keiser Nero. (1 Pet. 5: 13; Ap. gj. 28: 30, 31) Det var om lag 3000 kilometer fra Babylon, som lå ved Romerrikets østgrense, til Roma. Kristendommen var virkelig blitt utbredt!

3, 4. a) Hvordan hadde sannheten trengt dypt inn i Afrika og andre steder før Paulus skrev sitt brev til kolossenserne? b) I hvor stor utstrekning bar det gode budskap frukt, ifølge Paulus’ brev?

³ I og med at en etioper som var hoffmann