Ble det forutsagt i Bibelen?

I BEGYNNELSEN av juni i år kunne en i avisene lese om den hurtige utvikling som fant sted i krigen i Midt-Østen. Avisoverskriftene lød: «Israel har stor framgang på alle fronter», «Israelerne jager araberne på flukt — nærmer seg Suez.» I løpet av noen dager var krigen over. Israelske tropper hadde besatt den arabiske delen av Jerusalem, hele det jordanske territorium vest for Jordan-elven og hele Sinai-halvøya.

Mange begynte å lure på hvilken betydning disse hendelsene hadde. Kunne dette være en oppfyllelse av Bibelens gamle profetier? Kunne det for eksempel være en oppfyllelse av følgende ord, som Jehova Gud uttalte og lot nedskrive for over 2500 år siden: «Se, dager kommer, sier [Jehova], da jeg . . . fører dem tilbake til det land jeg ga deres fedre, så de kan ta det i eie»? — Jer. 30: 3; se også Esekiel 37: 21.

Israelernes eget syn på dette spørsmålet er ikke uten interesse i denne forbindelse. Er jødenes atspredelse forbi? Hevder israelerne at deres stat på noen måte er teokratisk eller styrt av Gud, og ser de hen til Gud for å få beskyttelse? La oss undersøke kjensgjerningene.

Året etter at Israel var blitt en uavhengig stat, kom den fremtredende tyske rabbineren Ignaz Maybaun med følgende interessante uttalelse: «Sion er ennå ikke blitt opprettet. Vi må fremdeles be om at det må bli det. Messias har ennå ikke kommet, for det som er blitt opprettet, er bare en jødisk stat. Verden er ennå ikke blitt gjenløst. Vi må fremdeles vente, håpe og be. Vi er fremdeles i galut [landflyktighet], og det er også Israels innbyggere.» — The Christian Century for 3. april 1963.

Tidligere statsminister David Ben-Gurion har aldri ønsket at det skal opprettes en moderne teokratisk stat. Det er verdt å merke seg at han i sitt tilbakeblikk på de første ti årene med israelsk styre ikke nevnte noe om Guds ledelse og hjelp. Han sa: «Israel er fast besluttet på å styrke sitt militære beredskap, fortsette arbeidet med å gjenreise landet, hjelpe undertrykte og ulykkelige jøder i andre land til å flytte til det og innta ørkenen og få den til å blomstre ved vitenskapens hjelp og viljen til å utføre pionerarbeid.» — New York-bladet Times Magazine for 20. april 1958.

Israels militaristiske ledere har ingen tro på Bibelens beretninger om de mirakuløse handlinger Gud utførte i forbindelse med deres forfedre. De godtar dem ikke som historisk korrekte. De forlanger at deres land skal styres etter verdslige lover som blir vedtatt av Knesset (nasjonalforsamlingen), og ikke etter de lover som finnes i Toraen. De godtar ikke følgende bibelske prinsipp: «Dersom [Jehova] ikke bygger huset [eller landet], arbeider de forgjeves som bygger på det.» (Sl. 127: 1) De stoler utelukkende på sin egen styrke og sine egne evner.

Men hva sier Bibelen, Guds skrevne Ord, om den måten Gud har handlet med jødene på? Den viser at han tillot at de ble atspredt i 607 f. Kr., da babylonierne ødela Jerusalem og førte den jødiske befolkning i landflyktighet. Etter 70 år opplevde jødene i samsvar med Jeremias’ profeti at deres land ble gjenreist. — Jer. 29: 10; Dan. 9: 1, 2.

Men er det mulig at profetiene om landets gjenreisning skal få enda en oppfyllelse, denne gang på den moderne staten Israel? Hva viser Bibelen og kjensgjerningene? Den lovte Messias, som sto fram for 1900 år siden, ble forkastet av jødene, og han sa derfor til dem: «Se, eders hus skal lates eder øde.» «Guds rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matt. 23: 38; 21: 43) I år 70 e. Kr. ødela så romerne templet i Jerusalem og atspredte jødene. — Luk. 19: 43, 44.

Siden den tid har Gud ikke handlet med en jødisk tingenes ordning. (Kol. 2: 14; Gal. 3: 24, 25) Etter at Guds ånd ble utgytt over Jesu Kristi etterfølgere på pinsedagen i år 33 e. Kr., har Gud i virkeligheten handlet med den kristne menighet, som apostelen Paulus skrev følgende om: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne; for I er alle én i Kristus Jesus. Men hører I Kristus til, da er I jo Abrahams ætt, arvinger etter løfte.» — Gal. 3: 28, 29.

Apostelen Paulus identifiserte dem som skulle bli beskyttet og frelst, da han skrev: «Dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst; for hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst.» — Rom. 10: 9, 13.

Det er helt klart at det moderne Israels innbyggere hverken bekjenner at Jesus Kristus er Herre, eller påkaller Herrens navn, Jehova. Israel er ikke en religiøs, men en politisk stat. Selv om jødene som enkeltpersoner kan godta Kristus og bli en del av menigheten av hans etterfølgere, er det tydelig at Gud ikke lenger handler med jødene som nasjon betraktet. Den jordiske byen Jerusalem har heller ikke lenger noen betydning i forbindelse med den sanne tilbedelse, for i alle deler av verden finnes det mennesker som tjener Gud og Kristus, Guds salvede Konge. — Joh. 4: 21.

Hvordan bør vi så betrakte det som nå finner sted i Midt-Østen? Vi bør betrakte det som en av de faktorer som bidrar til å skape den verdensomspennende tilstand med internasjonale stridigheter, forbrytelser og voldshandlinger som er blitt forutsagt i Bibelen, og som skulle kjennetegne «de siste dager» for denne onde tingenes ordning. (2 Tim. 3: 1—5) Ja, disse hendelsene utgjør et tydelig bevis for at enden på denne tingenes ordning er nær. Nasjonene, som søker etter fred samtidig som de ruster til krig, ignorerer den ordning universets suverene Hersker har truffet ved å gi Kristus makt til å herske og myndighet til å trampe nasjonene ned under sine føtter. (Dan. 2: 44; 1 Kor. 15: 24, 25) ’Vær lydige mot Guds Sønn!’ Slik lyder den oppfordring som nå blir rettet til mennesker av alle nasjoner som ønsker å overleve den største av alle trengsler. — Sl. 2: 12.

Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise, så I kjøper den beleilige tid; for dagene er onde. — Ef. 5: 15, 16.