Hva Bibelen sier

De kristne og betaling av skatt

«SKATTEN FORFALLER — men de nekter å betale». «Ikke oppgitt arbeid ser ut til å koste USA milliarder i tapte skatteinntekter». «Stadig flere snyter på skatten i Storbritannia». «Skattesnyteri er en levemåte i Israel».

Disse og lignende overskrifter i avisene viser at uvilje mot å betale skatt er utbredt. Hvordan bør de kristne se på det å betale skatt?

Bibelen omtaler ofte forskjellige former for skatt. Gjennom Moses befalte Gud israelittene å betale visse avgifter til vedlikeholdet av den sentrale helligdommen for tilbedelse. (2. Krøn. 24: 6, 9; 2. Mos. 30: 12—16; 4. Mos. 18: 26—29;31: 26—47; Neh. 10: 32) Da kongedømmet ble opprettet i Israel, måtte israelittene betale visse avgifter for å understøtte kongen og hans husholdning og de forskjellige offentlige embetsmenn og tjenere. (1. Sam. 8: 11—17; 1. Kong. 4: 6—19) Da israelittene ble underlagt et fremmed styre, måtte de finne seg i å betale enda flere former for skatt. Mens de var underlagt Persia, måtte de for eksempel betale en ’skatt’ som tydeligvis var nokså høy, ettersom mange av jødene måtte låne penger for å kunne betale den. — Neh. 5: 4.

Men Gud har aldri pålagt sine tilbedere at de skal unngå å betale skatt. Etter at den kristne menighet var opprettet, skrev apostelen Paulus under inspirasjon: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. . . . Oppfyll deres forpliktelser mot alle [gi alle det som tilkommer dem, NW]. Betal skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll.» — Rom. 13: 1, 7.

Dette betyr ikke at de kristne må betale mer i skatt enn det loven krever. Hvis loven gir enkeltpersoner eller organisasjoner innen visse kategorier adgang til å nyte godt av visse skattelettelser, er det bibelsk sett ikke noe galt i at de som er berettiget til det, benytter seg av slike fordeler.

I de senere årene er det imidlertid blitt mer og mer vanlig at folk forsøker å finne ut hvordan de kan betale så lite skatt som mulig, eller ikke betale noen skatt i det hele tatt, ved å benytte seg av bedragerske metoder. «Blant dem som snyter når de skal oppgi sine inntekter,» sier U.S. News & World Report (27. mars 1978), «er eldre borgere som har biinntekter i tillegg til sin pensjon, folk som ikke har fast arbeid, men tar seg en jobb nå og da, og håndverkere som driver litt for seg selv på si. Til og med høyt betalte yrkesutøvere unndrar seg skatt ved å unnlate å oppgi inntekter de har hatt ved å utføre leilighetsarbeid.» Newsweek (10. april 1978) sa:

«’De som oftest unnlater å oppgi all skattepliktig inntekt, innbefatter servitører, værelsespiker, leger, butikkeiere og forretningsmenn, fagarbeidere og håndverkere som driver for seg selv, for eksempel rørleggere,’ sier en tidligere funksjonær i skattedepartementet, Sheldon Cohen. ’Det er her det betales mindre kontante beløp, som til sammen utgjør store summer, og selv om det betales med sjekker, finnes det i mange tilfelle ingen opptegnelser.’

Skattemyndighetene [i USA] er spesielt opptatt av ’uavhengige kontraktskrivere’, like fra livsforsikringsagenter til husmødre som holder Tupperware-selskaper hjemme med henblikk på salg. Alle er fast ansatt, men ingen har forskuddstrekk. Og hvis de velger ikke å oppgi alt eller en del av det de tjener, er det ytterst vanskelig for myndighetene å oppspore dem.»

Skattelovene er naturligvis forskjellige fra land til land og undertiden også fra ett område til et annet i det samme landet. De kristne vil imidlertid gjøre seg kjent med skattelovene der hvor de bor, og samvittighetsfullt rette seg etter dem og betale sin skatt.

Hvorfor snyter de?

Mange er av den oppfatning at den eneste måten de kan ’få endene til å møtes’ på, er å snyte på skatten. New York Times siterte en uttalelse av en enke som forsørget tre barn i et økonomisk sett dårlig stilt område i Los Angeles. Hun sa: «Jeg forsørger hele familien min. Jeg får ikke noen som helst form for trygd. Hvis jeg tjente en masse penger, ville jeg oppgi hver eneste cent, men 150 dollar i uken rekker sannelig ikke langt. Hvis jeg måtte betale skatt, ville jeg ikke ha noe igjen.»

Den samme avisen sier videre: «En kvinne i Chicago som tjener 18 500 dollar i et reklamebyrå, sier at hun tjener ytterligere 3500 dollar i året ved å utføre leilighetsarbeid, men oppgir bare 1500 dollar av disse. ’Jeg har mer bruk for pengene enn myndighetene har,’ sier hun. ’Skattevesenet tar så mye fra meg, og jeg har to ekstrajobber bare for å tjene de 3500 dollarne. Hvis jeg oppgir alt, ville jeg få mye høyere skatt, og jeg ønsker å fø mine barn, ikke myndighetene.»

Jesu Kristi syn

Hvordan bør de som ønsker å leve i samsvar med Bibelens prinsipper, se på det å unndra seg skatt? La oss se litt nærmere på en velkjent beretning og en uttalelse som Jesus Kristus kom med:

«Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham [Jesus] i ord. De sendte disiplene sine til ham sammen med noen herodianere, og lot dem si: ’Mester, vi vet at du sier det som er sant, og virkelig lærer hva som er Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre mener, for du tar ikke hensyn til person eller rang. Si oss da hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?’ Men Jesus merket deres ondskap og sa: ’Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? Vis meg mynten som skatten betales med.’ De rakte ham en denar, og han spurte: ’Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?’ ’Keiseren,’ svarte de. Da sa han til dem: ’Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.’» — Matt. 22: 15—21.

Ettersom denaren bar keiserens bilde, skrev pengene seg fra keiseren, og han hadde rett til å få noen av dem tilbake som skatt. Det forholder seg på samme måte med verdslige myndigheter i dag. Da apostelen Paulus ga råd angående det å betale skatt, sa han: «Gi alle det som tilkommer dem.» Ifølge Bibelen er skatt noe som «tilkommer» myndighetene. Uansett hvordan myndighetene bruker skattepengene, er det en kristens plikt å betale skatt.

Matteus’ evangelium inneholder en interessant beretning om hvordan Jesus betalte en bestemt skatt. Vi leser:

«De kom til Kapernaum, og de som krevde inn tempelskatten, gikk til Peter og spurte: ’Betaler ikke deres mester skatt til templet?’ ’Jo, det gjør han,’ svarte Peter. Da han kom hjem, sa Jesus før han fikk sagt noe: ’Simon, hva mener du om dette: Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine egne eller av de fremmede?’ ’Av de fremmede,’ svarte han. Da sa Jesus: ’Så er jo barna fri. Men for at vi ikke skal støte dem, så gå ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en stater. Den skal du gi som skatt for meg og deg.’» — Matt. 17: 24—27.

Selv om Guds Sønn ikke var forpliktet til å betale denne tempelskatten på to drakmer, betalte han den likevel for ikke å være til anstøt for andre. Hvis Jesus hadde så stor omtanke for sin neste at han betalte en skatt som han ikke var nødt til å betale, er det rimelig at de som ønsker å etterligne Kristus, villig betaler de skatter loven krever.

Jesus sa også noe annet som bør tilskynde de kristne til å betale sin skatt. Han sa: «Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt. 5: 16) Når de kristne legger ærlighet for dagen, får det andre til å se velvillig på deres Gud og den måten de tilber ham på.

En rapport fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Brasil illustrerer dette: «I João Pessoa i staten Paraíba fortalte en eldste i Jaguaribe menighet at stedets skatteinspektør sier: ’Han er et Jehovas vitne, er ærlig, betaler sin skatt og har en høy moralnorm.’ En annen eldste, i Paranaíba i staten Mato Grosso, har sin egen forretning, men skattekontoret betrakter ham som den beste skattebetaleren. Selv skatteinspektøren respekterer hans ærlighet.»

«Vær ikke bekymret»

Men sett at det å snyte på skatten ser ut til å være den eneste måten en kan overleve på økonomisk. Da vil det være til hjelp å tenke over en viktig uttalelse som Jesus kom med i Bergprekenen:

«Vær ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» — Matt. 6: 25, 31—34.

De som søker først ’Guds rettferdighet’, bestreber seg på å forme sin personlighet i samsvar med de rettferdige krav som blir framsatt i Bibelen. Guds Sønn forsikrer dem om at «alt det andre», det vil si, det de trenger hver dag av mat, klær og husly, vil de få «i tillegg». De som ønsker å etterligne Kristus, trenger ikke å være så bekymret for hvordan de skal skaffe seg det nødvendige til livets opphold, at det får dem til å være uærlige.

Apostelen Paulus kom med en lignende veiledning, og han viste også at den som ga akt på den, ville oppnå en spesiell velsignelse. Han sa: «Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har å be om, fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.» (Fil. 4: 6, 7) Det å ha «Guds fred» som følge av at en setter sin lit til ham og trofast holder seg til Bibelens prinsipper og derfor har en ren samvittighet, er virkelig noe spesielt. I en rapport til Selskapet Vakttårnet ble det sagt følgende: Det var en forretningsmann som «skattemyndighetene alltid var ute etter fordi han aldri hadde orden i papirene sine. Da han lærte Bibelens sannhet å kjenne, ordnet han imidlertid opp i sakene sine og lever nå stille og rolig og blir ikke lenger plaget av myndighetene. . . . De brødre som har bestrebet seg på å ordne opp i slike saker, hevder at de nå har en god samvittighet og fred i sinnet fordi de adlyder loven».

Mange som er under et økonomisk press, og som lar seg påvirke av populære oppfatninger, legger uærlighet for dagen med hensyn til å betale skatt. Men Bibelen oppfordrer de kristne til samvittighetsfullt å betale sin skatt. På dette så vel som på alle andre områder i livet ønsker gudfryktige mennesker å leve opp til det gode eksempel som er nevnt i Hebreerne 13: 18: «Vi vet at vi har god samvittighet; vi vil jo gjerne ferdes rett på alle måter.»a

[Fotnote]