Spørsmål folk stiller om Jehovas vitner
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Nigeria
HVA vet du om Jehovas vitner? Mange kjenner dem som mennesker som går fra dør til dør og snakker om Bibelen. De er også godt kjent for sine store stevner. Men manges reaksjon er: «Er det ikke dem som nekter blodoverføring og ikke hilser flagget?»
Mange steder har det stått stor strid om Jehovas vitner fordi de nekter blodoverføring og ikke vil sverge troskap mot landets flagg. «Hvorfor inntar de en slik holdning?» spør mange. «Er det bare for å få oppmerksomhet? Er de imot myndighetene?»
Noen har fått den oppfatning at det er slik. Den nigerianske avisen Sunday Punch gjenga i nummeret for 17. juli 1977 hvilket syn mennesker i forskjellige samfunnsgrupper der i landet har på vitnene. En student sa: «Jehovas vitner er fanatikere — Nigeria bør vokte seg for dem.» En bokholder sa: «Det er veldig galt av en hvilken som helst del av befolkningen å nekte å framsi troskapseden. . . . Jehovas vitner bør tvinges til å framsi den.» En sekretær var enig: «Det er ikke riktig av en gruppe mennesker, uansett hvilken forkledning de framstår i, å ringeakte landets troskapsed. Det er en trusel mot landets sikkerhet.»
Det er ofte religiøse ledere som former den offentlige opinion når det gjelder vitnene. Det samme nummeret av Sunday Punch skrev: «I et angrep på sekten sa den anglikanske biskop i Ibadan, Timothy Olufosoye, at ’deres bøker og blad er fulle av hat . . . og fornekter Guds enkle lære og Guds kjærlighet’.» En annen religiøs leder hadde ifølge avisen sagt: «Det at de nekter å framsi troskapseden, er en synd, for det er et uttrykk for ringeakt for verdslige normer.»
Hva skal en si til slike anklager? Hvorfor nekter Jehovas vitner å hilse flagget og å ta imot blodoverføring? Er grunnen den at de ’fornekter Guds enkle lære’?
En journalist i Sunday Punch, Dupe Olugunna, kom en dag opp på vitnenes avdelingskontor her i Lagos i Nigeria. Hun overrakte en rekke håndskrevne spørsmål til Albert N. Olih, som arbeider ved avdelingskontoret. Han besvarte spørsmålene, og i Sunday Punch for 17. juli 1977 sto spørsmålene og svarene, noe forkortet, sammen med andres syn på Jehovas vitner. Ettersom Jehovas vitner er omstridt over hele verden og ikke bare i Nigeria, kan dette intervjuet ha interesse for folk overalt.
Nedenfor følger spørsmålene fra journalisten og Albert Olihs svar.
PUNCH: Hvorfor har dere dette forfølgelses-komplekset?
OLIH: Hvis De vil vite om Jehovas vitner liker å bli forfulgt, kan jeg forsikre Dem om at det gjør vi ikke. Men hvis noen vil forfølge oss fordi vi har et annet syn enn dem på enkelte bibelske spørsmål, kan vi ikke hindre dem i å gjøre det. Vi må bare tåle forfølgelsen og holde ut. Vi prøver å sørge for at det vi gjør, er i samsvar med Bibelen, for vår organisasjon er basert på Bibelen, og hvis folk vil forfølge oss fordi vi lever i samsvar med det vi forstår er Bibelens prinsipper, må vi bare overlate det hele til Jehova Gud. — Sl. 83: 19.
Bibelen sier: «[Ha] en god samvittighet, for at de som laster eders gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det som de baktaler eder for som ugjerningsmenn. For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt.» (1 Pet. 3: 16, 17) Den sier videre: «Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder.» — Joh. 15: 20.
PUNCH: Hva kommer det av at De nærer en slik uvilje mot myndighetene? Jesus sa jo at vi skulle ’gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er’.
OLIH: Sannheten er at jeg som et av Jehovas vitner ikke nærer noen uvilje mot myndighetene, og det gjelder alle Jehovas vitner. Vi handler i samsvar med det som står i Titus 3: 1: «Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter.» Noen har kanskje begått lovløse handlinger før de ble Jehovas vitner. De kan ha stjålet fra andre. De hadde kanskje den oppfatning at visse lover bare gjaldt når politiet var i nærheten. Bibelen gjorde imidlertid klart for dem at de måtte forandre sitt syn på livet fullstendig hvis de ønsket å tilbe Jehova.
I Romerne 13: 1 kan vi lese hvilket syn de kristne bør ha på «keiseren», de verdslige myndigheter: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud.» Dette betyr ikke at Gud har innsatt de forskjellige regjeringene, eller at han godkjenner det de gjør. Noen av dem sier rett ut at de er ateistiske. Ikke desto mindre tillater Gud dem å eksistere. De ville ikke ha kunnet utøve noen myndighet hvis ikke Gud hadde tillatt det. «Jesus svarte [Pontius Pilatus]: Du hadde ingen makt over meg hvis det ikke var gitt deg ovenfra; derfor har han som overga meg til deg, større synd.» (Joh. 19: 11) Vi følger derfor den lære som sier: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» — Matt. 22: 21.
PUNCH: La oss ta et slikt tilfelle som de skoleguttene som nektet å framsi troskapseden. Går dere ikke litt for langt i å spotte statens myndighet? Hvorfor gir dere ikke ’keiseren det som keiserens er’?
OLIH: Det er bra å huske at befalingen lyder: «Gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» Det er nødvendig å vite hva som er Guds, slik at vi ikke kommer til å gi keiseren noe som tilhører Gud.
Det er også bra å huske at det spørsmålet Jesus besvarte, gjaldt betaling av skatt. Vi er glad for at «keiseren», myndighetene, sørger for at vi har veier, skoler, brannvesen, matvarekontroll og mange andre ting, deriblant domstoler som håndhever lovene og beskytter oss mot forbrytelser. Hva kan vi så gi «keiseren» til gjengjeld?
Vi betaler skatt. Bibelen sier: «Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld [øvrigheten straffer lovbrytere], men også for samvittighetens. Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettopp tar vare på dette. Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer.» (Rom. 13: 5—7) Jehovas vitner betaler skatt.
Men Jesus taler også om å gi Gud det som er Guds. Hva er det som tilhører Gud? Bibelen sier i Salme 36: 10: «For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.» Et annet sted leser vi: «Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, . . . gir alle liv.» — Ap. gj. 17: 24, 25.
Vi har fått livet av Jehova Gud, og han alene har rett til å avgjøre hvordan vi skal bruke vårt liv. Han vil at vi skal tilbe ham, og det betyr at vi må betrakte hans lover som de høyeste. Hvis «keiseren» forlanger at vi skal bryte Guds lover, må derfor vi som kristne følge det eksempel som ble satt av apostelen Peter og de andre apostlene da de sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.
Jehovas vitner «spotter» ikke myndighetene. De etterligner Jesus Kristus og apostlene ved å vise respekt for dem som har makten, samtidig som de bruker sitt liv til å gjøre det som er i harmoni med Guds vilje. Vi gir derfor Gud det som er Guds, og keiseren det som er keiserens. — 1 Kor. 7: 23.
Når det gjelder troskapseden, vil jeg gjerne få si følgende: Guttene sa ikke at noen andre hadde sagt til dem at de ikke skulle gjenta ordene i troskapseden. Dette har De sikkert også lagt merke til i andre tilfelle vedrørende Jehovas vitners barn som det har stått om i mange aviser. Hver gang har barna forklart at deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, ikke tillater dem å gjenta ordene i eden.
Disse barna må ha lest om de tre unge hebreerne Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som nektet å delta i en seremoni som kongen i Babylon hadde foreskrevet. Hvorfor nektet de å delta i seremonien? Fordi dette hadde med tilbedelse å gjøre, og de kunne ikke tilbe noen annen enn Jehova Gud. Gud godkjente det de gjorde. Men hvordan reagerte kongen? Først ble han rasende. Men etter en stund forsto han at Jehova Gud støttet dem. Han innså at de ikke utgjorde noen fare for staten, og utstedte et dekret som beskyttet deres frihet. (Dan. 3: 1—30) Må De ikke beundre dem for den lojalitet de viste Gud? Ønsker ikke De å innta et like fast standpunkt for tilbedelsen av Gud?
Disse barna må også ha lest beretningen i Markus 12: 29—31: «Herren vår Gud, Herren er én, og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud. Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din neste som deg selv. Større enn disse er intet annet bud.»
Barn som blir opplært til å elske Gud av alt sitt hjerte og av all sin sjel, hu og makt og sin neste som seg selv, vil ikke utgjøre noen fare for staten. De vil ikke bli mennesker som stjeler, bedrar, planlegger å styrte regjeringen eller gjør noe som kan bringe deres land og dets myndigheter i vanry. De vil bli arbeidere som yter en full dags arbeid for den lønn de mottar. Kan noen med rette si at mennesker som er villige til å adlyde Guds lov og leve etter den, utgjør en fare for folket?
Hvis det bare var i Nigeria at Jehovas vitners barn nekter å hilse flagget, kunne en kanskje begynne å tro at barna spottet landets myndigheter. Men Jehovas vitners barn har inntatt det samme standpunkt overalt hvor dette eller lignende spørsmål har kommet opp.
PUNCH: Mener De at det å framsi en troskapsed som et ritual er målesnoren for et menneskes hengivenhet og lojalitet overfor staten?
OLIH: Dette er et spørsmål som myndighetene bør ta stilling til. Bibelen inneholder imidlertid en illustrasjon som kan hjelpe oss til å besvare dette spørsmålet. Vi finner den i Matteus 21: 28, 29: «Hva tykkes eder? En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i min vingård! Men han svarte: Jeg vil ikke. Men siden angret han det og gikk. Og han gikk til den andre og sa det samme til ham. Han svarte: Ja, herre! men gikk ikke. Hvem av de to gjorde nå farens vilje? De sier: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg eder at tollere og skjøger kommer før inn i Guds rike enn I.»
Hvem er det folk vil ha? Vil de ha dem som virkelig gjør noe, eller vil de ha dem som bare snakker? Hvem ville De foretrekke? Ville De velge en som ved sine handlinger viser landet lojalitet ved å adlyde dets lover, for eksempel ved ikke å stjele, myrde eller på noen måte planlegge å omstyrte regjeringen og ved ikke å smugle eller gjøre noe som kunne føre til vanskeligheter for folket eller sette det unødig i fare — eller ville De velge en som gjør slike ting, men som med velvalgte ord hevder at han er svært så lojal mot landet?
PUNCH: Mener De ikke at medlemmene av Deres sekt som nigerianske borgere har alminnelig borgerplikt?
OLIH: Jehovas vitner som er nigerianske borgere, er fullt klar over at de er forpliktet til å adlyde landets lover. Som allerede nevnt gir de ’keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er’. (Matt. 22: 21) I vår samtale nevnte De det å stemme ved valg. En lederartikkel i New Nigerian for 18. oktober 1976 kom med noen treffende bemerkninger til dette i forbindelse med lokale valg. Den skrev at et samfunns grad av demokrati ofte kan måles etter i hvilken grad borgerne er sikret stemmerett. Men hvordan forholder det seg hvis «borgere blir tvunget til å benytte seg av denne rett»?
New Nigerian sier: «[Dette] samfunns påstand om demokrati blir gjort til skamme. Det voldsomme ordkløveriet på enkelte hold på grunn av at medlemmer av Jehovas vitner ikke vil stemme, . . . må derfor være upåkrevd.» Artikkelen sier videre: «Vi mener at Jehovas vitner ikke har begått noen forbrytelse. Så lenge en person eller en gruppe personer . . . betaler skatt, ikke deltar i ulovlig virksomhet og ikke forstyrrer freden, krever demokratiet at de får være i fred og får statens beskyttelse — selv om en slik person eller gruppe velger å la være å stemme.»
PUNCH: Hva med den gravide kvinnen i Emekuku som døde sammen med sitt ufødte barn fordi hun nektet blodoverføring på det grunnlag at hun ikke trodde på legevitenskapen? Hvor står det i Bibelen at vi skal nekte blodoverføring?
OLIH: Det er vanskelig å forstå at denne kvinnen ikke skulle tro på legevitenskapen. Hvorfor skulle hun ellers la seg innlegge på sykehus? Ventet hun å få en flaske øl eller litt whisky eller konjakk? Hun lot seg naturligvis innlegge på sykehus for å få legehjelp. Jehovas vitner stiller seg ikke avvisende til legevitenskapen.
Og så var det spørsmålet om hvorfor Jehovas vitner nekter blodoverføring. Guds lov forbyr menneskene å stjele, myrde, drive hor og tilbe avguder; Jehovas vitner avholder seg derfor fra dette. Guds lov forbyr også menneskene å spise blod. I 1 Mosebok 9: 3, 4 sa Jehova til Noah: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» Jehova sa videre til sitt folk, israelittene: «Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblant eder, skal heller ikke ete blod. . . . derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes.» (3 Mos. 17: 12—14) Ifølge disse skriftstedene tillater ikke Gud menneskene å spise blod.
Etter Jesu Kristi død måtte apostlene ta stilling til spørsmålet om blod etter hvert som ikke-jøder tok imot kristendommen. Saken ble lagt fram for den kristne menighets styrende råd i Jerusalem, og rådet traff en avgjørelse på grunnlag av Guds Ord og ved den hellige ånds hjelp. Hvilken avgjørelse ble truffet?
Beretningen i Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 lyder: «For den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!»
I lydighet mot Guds befaling vil Jehovas vitner ikke føre blod inn i kroppen. I nødssituasjoner vil de bruke plasmavolumøkende stoffer, for eksempel saltoppløsning og dextran, som det er mye tryggere å bruke enn blod. Jehovas vitner fordømmer ikke legene; det finnes mange leger og tannleger blant dem. Hvis De undersøker på sykehusene her i Lagos og andre steder i landet, vil De finne at Jehovas vitner arbeider som sykepleiere og kjemikere, og at noen eier forretninger hvor de selger patentmedisin. Men de vil ikke krenke Guds lov ved å ta imot blodoverføring, selv om blodoverføring er en populær behandlingsmåte.
Hvilken lege kan ærlig og oppriktig si at det ikke er noen risiko forbundet med blodoverføring? Med dette mener jeg ikke å si at det i første rekke er av medisinske grunner at Jehovas vitner nekter blodoverføring. Ingen må tro det. Den viktigste grunnen til at vi ikke kan og ikke vil ta imot blodoverføring, er at Guds Ord forbyr det. Vi nekter blodoverføring først og fremst på religiøst grunnlag. Men det faktum at det er så stor risiko forbundet med blodoverføring, understreker at vårt standpunkt også medisinsk sett er fornuftig.
Slik besvarte Olih spørsmålene. Jehovas vitner setter pris på at de får anledning til å forklare sitt syn, slik som i denne artikkelen i Sunday Punch her i Nigeria. Som du kan se, er de ikke fanatiske og urimelige. Deres standpunkt er utelukkende basert på Guds Ord, Bibelen.
På grunn av alle de feilaktige framstillinger religiøse ledere har gitt av vitnene, kan en ikke vente å få dannet seg et nøyaktig bilde av hva Jehovas vitner tror, og hvorfor de tror det, bare på grunnlag av det en hører av andre. Vi ville ikke vente at de skriftlærde og fariseerne skulle gi oss et riktig bilde av hva Jesus trodde på, ville vi vel?
Hvis du har noen spørsmål når det gjelder Jehovas vitner og deres tro, vil vi anbefale deg å spørre vitnene selv. De vil med glede besvare alle dine spørsmål.
[Uthevet tekst på side 3]
Hvordan ser Jehovas vitner på det å adlyde myndighetene? Er de imot legebehandling?
[Bilde på side 5]
Hvorfor?
[Bilde på side 7]
Hvorfor?