’Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?’» (1 Kor. 15: 54, 55, NW) Disse vinner seier gjennom Jesus Kristus, og Satan skal om kort tid bli knust under deres føtter. Rettsindige mennesker, de trofaste andre får som har håp om evig liv på jorden, vil også få del i denne seier ved Kristus. Enten det blir ved oppstandelse eller ved at de nå blir ført levende gjennom Harmageddon for å leve for evig i den nye verden, vinner de seier over døden, for de får del i Rikets evige velsignelser. «Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller pine skal være mer. De forrige ting er forsvunnet.» (Åpb. 21: 4, NW) Dødens herredømme som konge skal bli erstattet med livets herredømme som konge for all tid, når menneskeslektens endelige prøve er slutt.

Pass dere for fariseerne!

DA talte Jesus til folkemengden og til sine disipler og sa: ’De skriftlærde og fariseerne har satt seg på Moses’ stol. Gjør og hold derfor alt det de sier dere, men gjør ikke etter deres gjerninger, for de sier det, men gjør det ikke.’» — Matt. 23: 1—3, NW.

Disse ordene av Jesus Kristus, den Messias og profet som Moses talte om, viser tydelig at fariseerne var menn som hadde tiltatt seg myndighet. De hadde satt seg på Moses’ stol. Jehova Gud ga Loven til Moses som en veileder og rettesnor for det israelittiske folk. Det at fariseerne hadde satt seg på Moses’ stol, kunne bare bety at de erklærte seg for å være lærere i Guds Lov, den skrevne Lov som ble gitt til Moses og som fantes i de hebraiske skrifter. Det ville bety at de skulle ha vendt det israelittiske folk til Jehova, deres Gud.

Hvis fariseerne og folket hadde holdt seg til Guds lov, ville de sikkert blitt velsignet og ha vært i harmoni med Jehovas vilje og hensikt. Men var det slik? Kjensgjerningene og Bibelens beretning viser at Israels folk ikke ble velsignet av Gud under fariseerne og deres lære. Jesu egne ord sier oss at folket ikke kunne stole på disse selvbestaltede lærere i Loven. Hvorfor ikke? Hvem var disse fariseerne? Hvordan kunne de ’sette seg på Moses’ stol’? Hvorfor advarte Jesus folket og sine disipler mot å følge dem?

Vi vil nå i korthet behandle disse menns historie, så vi kan få den rette bakgrunn for det som fant sted mellom dem og Jesus da han var på jorden. Navnet fariseer, som betyr avsondret, angir grunntonen for dette samfunn av religiøse menn. Engang i det annet århundre f. Kr. ble denne gruppen til, og de var forkjempere for jødenes eksklusive stilling. Mange historikere forbinder dem med sekten hasidim, som beskrives som «mektige menn i Israel, alle dem som var frivillig hengitt til loven». Det var i den første delen av det samme århundre at Antiokus Epifanes, en selevkisk fyrste fra Syria som hadde herredømme over Palestina, forbød jødedommen, og i stedet prøvde å påtvinge jødene de gjengse greske seder og skikker. Han forbød i virkeligheten jødene å holde noen som helst av de religiøse påbud som var gitt i moseloven, til og med å holde sabbaten, og overtredelse av forbudet medførte dødsstraff. Noen jøder bøyde seg for denne forordningen og antok hellenistiske skikker, men andre gjorde opprør. De som strengt overholdt Loven, sluttet seg til dette opprøret, som kalles makkabeerkrigene. Mange av de nidkjære jødene foretrakk døden framfor å bryte sabbatsloven. De hang like fast ved loven som Israels skriftlærde, som hadde vært og var innflytelsesrike menn når det gjaldt avgjørelser i lovspørsmål og de mange overleveringer de påla jødefolket.

Det var ikke før den jødiske makkabeerfyrste Johannes Hyrcanus’ tid, henimot slutten av det annet århundre f. Kr., at de ble kalt fariseere. Fariseerne likte ikke den hedenistiske innflytelse som så mange av jødene lå under for. De var besluttet på at iallfall de ikke skulle bli besmittet med gresk kultur, litteratur og handel. De holdt seg fullstendig atskilt fra alle slike innflytelser. De ble meget eksklusive. De inntok en «jeg er bedre enn deg»-holdning, ble formelle og overordentlig selvrettferdige. De drev med hårfine fortolkninger og ordkløveri når det gjaldt loven. De overdrev forventningene om profetienes oppfyllelse, og ubetydelige tilbedelseshandlinger og utvendige ritualer og seriemonier, som lå utenfor lovens krav, tok de bokstavelig og meget nøye, idet de satte de eldre, innflytelsesrike menns overleveringer på like fot med de inspirerte skrifter. I stedet for å følge med tiden og snakke den tids internasjonale språk, gresk, holdt de fast på det arameiske språk, som jødene hadde lært i babylonisk fangenskap mange år tidligere.

Denne avsondrethet gjorde ikke fariseerne noe særlig populære blant mange av jødene, og etter Hyrcanus’ død forfulgte hans sønn Aleksander Jannaeus dem åpent som en sekt, og gikk til og med så langt at, han drepte mange av dem. Det var under hans regjering som makkabeisk yppersteprest for jødene at folket ble splittet av store indre stridigheter mellom de to partier, fariseerne og deres motstandere sadduseerne. Men bladet vendte seg for fariseerne i 78 f. Kr. da Aleksandra, Aleksander Jannaeus’ hustru og etterfølger, ga dem en begunstiget stilling. Hun var klok nok til å forstå at fysisk makt var nytteløs mot nidkjær religiøs overbevisning, og derfor ga hun dem offisiell anerkjennelse. Dette satte fariseerne i stand til å grunnfeste sin stilling, og de spilte en stor og innflytelsesrik rolle i Israels folks religiøse liv fra da av.

Bedragerske overleveringer

Det lille mål av uavhengighet som jødene hadde under makkabeerne, ble imidlertid av kort varighet. I året 63 f. Kr. banket de romerske legioner på Jerusalems porter og inntok byen. Fra da av og inntil Jesus viste seg på skueplassen, gremmet jødene seg over tapet av sin politiske frihet. Deres nasjonalstolthet var igjen blitt såret. De var tilbøyelige til å vende seg bort fra den bitre virkelighet og dvele ved den ærefulle fortid, ved sin historie som en engang mektig nasjon. De utviklet mer og mer en indre selvforherligelse og åndelig stolthet som fikk dem til å se ned på alt som ikke var jødisk eller i samsvar med deres overleverte lov. Særlig fariseerne fortsatte å vikle folket inn i det morass av muntlig lov og overleveringer som de hadde fått i stand. Romerne, som hersket over dem ved lokale landshøvdinger eller konger, var imidlertid ikke interessert i jødenes religion eller oppsatt på å blande seg inn i den. De forsto ikke jødene, og forsøkte bare å opprettholde Pax Romana, den romerske fred, så godt de kunne.