De innflytelsesrike fariseerne

Fariseerne utgjorde en fremtredende sekt innen jødedommen på Jesu tid. De forsøkte å holde seg atskilt fra andre, også fra andre jøder. Navnet «fariseere» kan i virkeligheten bety «de avsondrede». Den nøyaktige opprinnelsen til denne jødiske sekten er ukjent i dag. Men i siste halvdel av det annet århundre før Kristus var fariseerne allerede en innflytelsesrik gruppe.

Den jødiske historieskriveren Josephus skrev om denne perioden på Johannes Hyrkans tid og sa om fariseerne: «Disse har så stor makt over mengden at når de sier noe mot kongen eller mot ypperstepresten, blir de straks trodd.»a

DA JESUS var på jorden, hadde fariseerne så stor innflytelse at fremtredende menn var redd for åpent å bekjenne at Jesus var Kristus. Bibelen sier: «Allikevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene, men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen; for de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.» — Joh. 12: 42, 43.

Som gruppe betraktet var fariseerne oppsatt på å grunne sin egen rettferdighet. De betalte samvittighetsfullt tiende av så små produkter som mynte, anis og karve. (Matt. 23: 23) De fastet regelmessig av religiøse grunner. (Matt. 9: 14) De var opptatt av å overholde tradisjonene til punkt og prikke, særlig vedtektene i forbindelse med sabbaten og håndvask. — Matt. 12: 1, 2; 15: 2.

Foruten dette ønsket fariseerne å gjøre inntrykk på andre med sin rettferdighet og stilte den derfor offentlig til skue. De gjorde til og med dette ved sin klesdrakt. Moseloven krevde at israelittene skulle ha dusker på kanten av klærne sine. Dette skulle tjene til å minne dem om den hellige stilling de sto i innfor Jehova Gud, og nødvendigheten av å holde hans bud. (4 Mos. 15: 38—41) Fariseerne gikk enda lenger. For å skille seg ut fra folket gjorde de duskene på kanten av klærne større. Blant jødene var det blitt en skikk å bære minnesedler, små kapsler som inneholdt pergamentstykker med nedskrevne skriftsteder, på pannen og på venstre arm. Fariseerne skilte seg ut ved å bære noen som var større enn de vanlige. — Matt. 23: 2, 5.

På grunn av det de gjorde, følte fariseerne seg hevet over sine israelittiske brødre, som ikke holdt loven i samsvar med fariseernes tradisjonelle fortolkning. Den innstilling fariseerne hadde, kom til uttrykk i en lignelse som Jesus Kristus fortalte, og hvor en fariseer ber: «Gud! jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller òg som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.» (Luk. 18: 11, 12) Fariseerne foraktet faktisk dem som unnlot å holde alle de rabbinske tradisjoner. Da noen tjenere, som var blitt sendt ut for å arrestere Jesus, kom tilbake uten ham fordi det han lærte, hadde gjort inntrykk på dem, sa fariseerne: «Har også I latt eder dåre? Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne? Men denne hop som ikke kjenner loven [det vil si den rabbinske fortolkningen av den], er forbannet.» — Joh. 7: 45—49.

Ettersom fariseerne satte sin lit til sin egen rettferdighet, mente de at de var berettiget til spesielle privilegier, og at andre burde anerkjenne deres høyere stilling. Når de var invitert til gjestebud, ventet de å få de mest fremtredende plassene. I synagogene foretrakk de å sitte på de øverste setene. Disse plassene vendte mot forsamlingen og var reservert synagogeforstanderen og fremtredende gjester. Også på torgene ønsket de å bli vist spesiell oppmerksomhet og bli møtt med hilsninger. Det behaget dem når folk kalte dem «rabbi» (lærer). — Matt. 23: 6, 7.

Fordi fariseerne satte sin lit til sin egen rettferdighet, var de blant Jesu Kristi fremste fiender. Det hendte ofte at han ikke handlet i samsvar med deres tradisjonelle fortolkninger av loven. Det var derfor de fordømte ham.

Det ser ut til at fariseerne mente at de ble urene hvis de hadde kontakt med mennesker som ikke holdt loven i samsvar med deres tradisjonelle oppfatning. (Luk. 7: 36—40) Når Jesus derfor var sammen med dem og til og med spiste sammen med syndere og tollere, som hadde et dårlig ry, ga det dem anledning til å komme med innvendinger. (Luk. 15: 1, 2) De forsto ikke at slike hadde behov for åndelig hjelp, og at Jesus tilskyndt av kjærlig omsorg og medfølelse var villig til å gi dem denne hjelpen. — Luk. 15: 3—32.

Da Jesus laget en deig av leir og smurte den på øynene til en blind mann og derved helbredet ham på en sabbat, sa noen av fariseerne: «Denne mann er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten.» (Joh. 9: 16) Når de så de mirakuløse helbredelser Jesus gjorde på sabbaten, gledet de seg ikke sammen med dem som ble helbredet, men ble rasende fordi han gjorde noe som de betraktet som en overtredelse av sabbatsloven. Det var denne forherdelse av deres hjerte som bedrøvet Jesus. På grunn av sin tradisjonelle oppfatning ignorerte fariseerne ikke bare de menneskelige hensyn, men de ble også så harme at de ønsket å ta livet av Jesus på grunn av det de betegnet som overtredelser av loven. — Mark. 3: 1—6.

Jesu Kristi fordømmelse av fariseerne var i høy grad berettiget. Den innstilling de hadde til Guds lov og til sine israelittiske brødre, øvde vold mot ånden i denne loven og gjorde den til en byrde for folket. De tapte av syne det som var mest betydningsfullt i loven — rettferdighet, barmhjertighet, trofasthet og kjærlighet til Gud. (Matt. 23: 23; Luk. 11: 42—44) Som Jesus sa om sabbaten: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.» (Mark. 2: 27) På områder som berørte folks liv, forårsaket det at de holdt fast på menneskelige vedtekter, stor skade. Barn kunne for eksempel slippe å hjelpe sine gamle og trengende foreldre ved å hevde at alt det de eide, var vigd til Gud. — Matt. 15: 3—9

Det var naturligvis ikke alle fariseere som hadde et så fullstendig urimelig syn på tingene. Det var unntagelser. Den lærde fariseeren Gamaliel oppfordret andre medlemmer av rådet til ikke å gjøre Jesu Kristi etterfølgere noe. Han sa: «Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» (Ap. gj. 5: 38, 39) Fariseeren Nikodemus viste interesse for den gjerning og virksomhet som Jesus Kristus utførte. (Joh. 3: 1, 2; 7: 47—52; 19: 39) Og da sannheten ble åpenbart for Paulus, sluttet han å være en fariseer og ble en av Jesu Kristi trofaste disipler. — Ap. gj. 26: 5; Fil. 3: 5.

Som gruppe betraktet kan fariseerne ikke desto mindre tjene som et advarende eksempel for de kristne i dag. Deres tilfelle viser faren ved å sette sin lit til sin egen godhet og rettferdighet. Trofaste tjenere for Gud er klar over at alle de kristne ’er brødre’, som Jesus sa, og de venter eller ønsker derfor ikke å bli betraktet som høyere enn sine trosfeller, og de ønsker heller ikke at de skal vise dem spesiell oppmerksomhet eller begunstige dem på grunn av den stilling de har i Guds menighet. — Matt. 23: 8; 1 Pet. 5: 1—4.

I betraktning av fariseernes handlemåte gjør de eldste i Guds folks menigheter vel i å huske at de ikke har noen myndighet til å sette opp regler som går ut over det Bibelen tydelig viser. Det er nok så at det fra tid til annen er nødvendig å treffe visse tiltak for å ordne opp i forskjellige ting, men også i slike tilfelle må vi spørre oss selv: Kan det tenkes at vi på en eller annen måte henfaller til å følge en handlemåte som den som ble fulgt av fariseerne, som, mens de selv mente at det var nidkjærhet for rettferdigheten som tilskyndte dem, unnlot å vise gudlignende omtanke for de menneskelige behov og følelser? Det er ikke bare de som har myndighet, som trenger å være på vakt, men alle i den kristne menighet bør passe på at de behandler hverandre som kjærlige brødre og søstre, og ikke holder strengt på ubibelske regler og derved overser det som er av størst betydning — de guddommelige egenskapene rettferdighet, trofasthet, barmhjertighet og kjærlighet.

[Fotnote]