Er Jehova et primitivt begrep?

I FØLGE en av Amerikas fremste teologer, Harry Emerson Fosdick, åpenbarer Bibelen en gradvis utvikling av menneskets gudsbegrep. I noe han skrev i New Outlook [Nytt utsyn] for mai 1953, hadde han blant annet følgende å si om dette emnet:

«Det største problem i den kristne apologetikk er . . . å oppnå et gudsbegrep som vil kreve minst mulig argumentasjon fordi det er forståelig, fornuftig og dekker menneskenes behov, og derfor selv godtgjør sin berettigelse. Problemet er ikke nytt. Det er gammelt, for det daterer seg fra det primitive menneske, fra mennesket så snart det lærte å tenke. I betraktning av hva vi nå vet, var spørsmålet alltid dette: Hvordan skal vi forestille oss Gud?

«Bibelen er i seg selv en god illustrasjon. Hvilken motsetning er det ikke mellom idéene om Gud i dens primitive begynnelse og i dens slutt! Fra det tidlige hærskriket ’Jahve er en stridsmann, Jahve er hans navn’ til Jesu saligprisning ’Salige er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn’ — for en utdypning av begrepet om den guddommelige natur! For en utvidelse av menneskets oppfatning av Gud!

«De som skrev Bibelen, vandret på en oppadstigende vei med stadig videre utsyn, og da enhver Gud i dette univers er uendelig, kan denne prosessen aldri stoppe. Den angår oss på en avgjørende måte i dag.»

Mr. Fosdick vil altså ha oss til å tro at mennesket av seg selv gradvis avanserte fra å oppfatte Jahve eller Jehova som en krigsgud til å oppfatte ham som en Gud som velsigner de fredsommelige, og at Bibelen slett ikke er en guddommelig åpenbaring til menneskene, men bare er beretningen om menneskenes forsøk på å skaffe seg et fyllestgjørende gudsbegrep. (2 Mos. 15: 3; Matt. 5: 9) Hva slags apologetikk dette er, er ikke godt å si, men kristen er den avgjort ikke, for Kristus Jesus lærte aldri noe slikt. Han sa: «Ditt ord er sannhet.» — Joh. 17: 17.

En ydmyk og ærlig undersøkelse av Bibelen vil vise at Mr. Fosdicks uttalelser ikke er i samsvar med hva Jehovas Ord sier. Den viser at selv om Jehovas krav til sine skapninger forandrer seg i samsvar med hans hensikter og den tiden de lever i, så er hans fire hovedegenskaper alltid de samme, nemlig rettferdighet, makt, visdom og kjærlighet. Leser vi ikke i Bibelens aller første bok om Abrahams appell til Guds rettferdighet? «Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett?» Og la ikke kristendommens grunnlegger og hans apostler vekt på den kjensgjerning at Jehova er en rettvis og rettferdig Gud? — 1 Mos. 18: 25; Luk. 18: 7; Rom. 9: 14.

Og den engelen som kom med bud til Abraham, åpenbarte ikke han Jehova som den Allmektige da han sa: «Skulle noen ting være umulig for [Jehova]?» Kristus Jesus ga uttrykk for det samme begrepet da han sa: «For Gud er alt mulig.» (1 Mos. 18: 14; Matt. 19: 26) Det hadde i en periode på to tusen år ikke vært noen forandring i begrepet om Gud hva hans rettferdighet og makt angår, hadde det vel?

Er ikke også skapelsesberetningen i 1 Mosebok et vitnesbyrd om Jehovas visdom, og sa ikke Moses gang på gang at Gud var kilden til visdom, og at han ga visdom til sine tjenere? (1 Mosebok, kapitlene 1 og 2; 2 Mos. 28: 3; 36: 1, 2) Og bevitnet ikke Kristus Jesus og hans nærmeste etterfølgere det samme? — Luk. 11: 49; Rom. 11: 33; Jak. 1: 5.

Og endelig finner vi ingen forskjell mellom Moses’ Gud og Kristi Jesu Gud hva det angår at Jehova er en kjærlighetens Gud. Legg merke til hvordan Jehova åpenbarte seg da Moses ba om å få se hans herlighet: «Jehova, Jehova er en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede, og rik på miskunnhet og sannhet; han bevarer miskunnhet mot tusener, han forlater misgjerning og overtredelse og synd.» — 2 Mos. 34: 6, 7, AS.

Men kanskje noen vil si: Men hva så med resten av dette sitatet, som lyder: «Som ikke på noen måte lar den skyldige ustraffet, og som hjemsøker fedres misgjerning på barn, og på barnebarn, på tredje og på fjerde generasjon.» Disse ordene kan se ut som de motsier det som går foran, men hvis man tenker seg litt om, blir det hele klart. Er det ikke så at når et folk eller en nasjon, slik som Israel, forkastet tilbedelsen av Jehova og gikk over til hedensk religion, så tillot Gud at de ble ført i fangenskap og at ikke bare de selv, men også deres etterkommere helt til tredje og fjerde generasjon fikk føle resultatet? Er det ikke simpelthen en ubønnhørlig lov at foreldre ifølge sakens natur ved sin handlemåte bringer enten godt eller ondt over sine barn — at det kommer inn under regelen om at ’det du sår, skal du også høste’?

Kristus Jesus lærte nøyaktig det samme som Moses i denne henseende, noe som modernistiske prester foretrekker å overse. Legg merke til hans advarsel til de religiøse ledere på hans tid om hva som ventet dem: «[Dere vitner] imot dere selv, at dere er sønner av dem som myrdet profetene. Nåvel, så fyll da deres forfedres mål. Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom? Av den grunn sender jeg dere profeter og vismenn og offentlige lærere. Noen av dem skal dere drepe og pelfeste, og noen av dem skal dere piske i deres synagoger og forfølge fra by til by, forat det skal komme over dere alt det rettferdige blod som er utgytt på jorden, fra den rettferdige Abels blod til Sakarias’, Barakias’ sønns blod, han som dere myrdet mellom helligdommen og alteret. Sannelig sier jeg dere: Alle disse ting skal komme over denne generasjon.» (Matt. 23: 31—36, NW) Disse ordene ble oppfylt da Jerusalem ble fullstendig ødelagt i året 70 e. Kr. Denne ødeleggelsen var rettferdig, og var i samsvar med at Jehova er en krigens Gud.

Ja, Bibelen er den guddommelige åpenbaring, og ikke bare en beretning om menneskenes begreper om sin Gud. Fra begynnelsen til slutten åpenbarer den Jehova som en kjærlighetens, visdommens, rettferdighetens og maktens Gud. Han viser seg først som en kjærlighetens Gud og utøser velsignelser over sine skapninger. Men når de med forakt avviser Guds gaver, gjør opprør og vender seg til ugudelighet, da har han ikke noe annet alternativ enn å vise seg som en krigens Gud. Overser de hebraiske skrifter Jehovas kjærlige, ømme og medfølende egenskaper? «Jehova viste seg for meg fra fortiden og sa: Ta, jeg har elsket deg med en evig kjærlighet; derfor har jeg trukket deg til meg med miskunnhet.» (Jer. 31: 3, AS) Overser de kristne greske skrifter Jehovas rettvishet og rettferdige vrede? «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde, sier Jehova.» «For vår Gud er også en fortærende ild.» (Rom. 12: 19; Heb. 12: 29, NW) Jehova er ikke noe primitivt gudsbegrep.