Jerusalem — den berømte by
INGEN annen by i den bibelske historie har spilt en så stor rolle som Jerusalem. I mye over 1000 år etter at David inntok den, var den sentret for Guds paktsfolks, Israels, religiøse liv. Det var dit David førte paktens ark, og det var der Salomo oppførte et praktfullt tempel. Til denne byen måtte enhver mannlig israelitt komme tre ganger om året for å overvære bestemte høytider. Den var det stedet hvor Judas konger residerte, og hvorfra de hersket over sine undersåtter. I tiden etter at Israels 12 stammer var delt i to riker, fant de fleste av de viktige historiske begivenhetene i det sørlige Juda rike sted i nærheten av Jerusalem, hovedstaden.
Byen Jerusalems historie går så langt tilbake i fortiden at en ikke lenger vet hvor gammel den er, eller hvordan den ble til. Over 1900 år før Jesu Kristi komme var den kjent som Salem. Abraham var en gang i nærheten av den og ga gaver til dens konge, Melkisedek, som var prest for Jehova Gud. (1 Mos. 14: 17—20) Til slutt ble den inntatt av jebusittene, som kalte den Jebus.
Selv om byen ikke mer ble kalt Jebus etter at David hadde inntatt den, var det tydeligvis ikke israelittene som ga den navnet «Jerusalem». Det ser ut til at den ble kalt det før de dro inn i det lovte land. Dette navnet forekommer som «Urusalim» i Tell el-Amarna-brevene, som noen herskere i Kana’an sendte til egypterne på den tiden da israelittene dro inn i det lovte land.
Jerusalem ligger på et platå om lag 50 kilometer fra Middelhavet og i en høyde av cirka 780 meter. Flere daler fører opp til den fra kystsletten, daler som skjærer seg gjennom Sjefela eller de åsene som ligger mellom det judeiske høyland og kystsletten. I flere hundre år har to av disse dalene vært viktige ferdselsårer mellom Jerusalem og kysten. De har også vært skueplassen for mange slag, for både de hærer som angrep områder på det judeiske høyland, og de som kom fra høylandet for å angripe folket på slettelandet, dro gjennom dem.
Den viktigste av disse ferdselsårene er Ajalons dal. Det er en bred slette, hvorfra det er lett å komme opp til høylandet. Flere veier fører opp fra dalen til Gibeon-høyden, som ligger noen få kilometer nord for Jerusalem. Disse veiene og Ajalons dal har alltid vært den letteste reiseruten fra Jerusalem til byen Joppe ved Middelhavet. Det var i Ajalons dal at Josva under sin kamp med amorittene ba Jehova om å la solen stå stille. (Jos. 10: 5, 12) Da den romerske stattholderen Gaius Cestius Gallus i 66 e. Kr. trakk seg tilbake etter å ha beleiret Jerusalem, tilføyde jødene hans hær store tap da den trakk seg tilbake langs veiene som førte gjennom de trange fjellkløftene til Ajalons dal. Disse fjellkløftene gjorde et angrep på Jerusalem fra den siden til et farlig foretagende. Noen få gunstig oppstilte poster kunne stenge veien. Sorek-dalen, den andre viktige ferdselsåren, ligger litt sør for Ajalons dal, og den kunne også med letthet stenges av Jerusalems forsvarsstyrker. Når disse naturlige gjennomgangene, som fra vest førte til det judeiske høyland, ble sperret, var Jerusalem mer eller mindre sikker for de fiendtlige hærene som fra tid til annen foretok erobringstokter over kystslettene.
Den veien som førte østover fra Jerusalem og knyttet byen til Jeriko, gikk gjennom den øde Judeas ørken. De dype kløftene i dette området, den bratte stigningen på 1005 meter på den om lag 25 kilometer lange strekningen mellom Jeriko og Jerusalem og mangelen på vann gjorde et angrep på Jerusalem også fra denne siden til et farlig foretagende.
En av de viktigste ferdselsårene fra nord til sør førte gjennom Jerusalem. I nordlig retning fra byen gikk veien gjennom Sikem og Samaria og løp til slutt sammen med den viktigste veien som kom fra Damaskus, og som gikk forbi Gennesaret-sjøen og munnet ut i den sterkt beferdede hovedveien langs kysten. I sørlig retning fra byen gikk hovedferdselsåren gjennom Betlehem, Hebron og Be’erseba. Derfra førte den ut i ørkenen, gikk tvers over Sinai-halvøya og endte i Egypt. En annen viktig ørkenvei gikk fra Rødehavet til Be’erseba. Hovedferdselsåren forbandt således Jerusalem både med Egypt og Esjon-Geber, som var en havneby ved sørenden av Rødehavet, og med den sterkt beferdede handelsveien som førte gjennom Damaskus til Mesopotamia i nord.
Ettersom byen Jerusalem var naturlig beskyttet fra alle sider bortsett fra nordsiden, var det meget vanskelig å innta den. Den ble derfor vanligvis angrepet fra nord. Øst for byen ligger Kidrons dal, som vender sørøstover og ender i Judeas ørken. I vest og sør er den omgitt av Hinnoms dal, som munner ut i Kidrons dal. Disse dype dalene ga byen en naturlig beskyttelse i tillegg til at den lå på et fjellplatå som var vanskelig tilgjengelig for fiendtlige hærer. Disse dalene er ikke så dype i dag som de var før, for murrester har i århundrenes løp falt ned i dem.
I løpet av sin lange historie er Jerusalem flere ganger blitt beleiret og ødelagt, men det foreligger ingen beretning om at byens innbyggere noen gang led av vannmangel. Cisterner i tårnene, flere vannreservoarer og Gihon-kilden i Kidrons dal forsynte dem med vann. Tidlig i byens historie ble det gravd en tunnel gjennom fjellet til et sted hvor en 12 meter dyp sjakt førte ned til et basseng som vannet fra kilden strømmet til. På den måten var innbyggerne sikret sin vannforsyning.
Ettersom Jerusalem var den byen Jehova Gud hadde utvalgt til å være setet for sitt forbilledlige teokrati og det stedet hvor hans tempel skulle være, kom den til å spille en spesiell rolle i menneskenes historie. Nå har den imidlertid ikke lenger Jehova Guds gunst. Da dens innbyggere forkastet og drepte hans Sønn, lot Jehova den bli overlatt til ødeleggelse. (Matt. 23: 37, 38) Selv om den nå er berømt for sin egenartede historie som går langt tilbake i fortiden, og selv om enkelte av dens innbyggere bestemmer seg for å tjene den sanne Gud, er den ikke lenger det sted hvor Jehova har valgt å la sitt navn bo.