Er De forente nasjoner religionens venn eller dens fiende?
DA JESUS Kristus var her på jorden, stilte hans disipler ham mange spørsmål. Han ga dem ofte først et svar som dreide seg om nær forestående begivenheter, for så å komme med et mer fullstendig, vidtrekkende profetisk svar som de ikke forsto på det tidspunktet. Først senere, etter pinsedagen i år 33 e. Kr., begynte de å forstå hva han mente. Enkelte ting skulle ikke bli forstått fullt ut før på et enda senere tidspunkt. En av disse tingene har å gjøre med den internasjonale organisasjonen for fred og sikkerhet som i vår tid er kjent som De forente nasjoner.
Vi har et godt eksempel på dette i det svaret Kristus ga på et spørsmål disiplene stilte ham bare noen dager før han døde. De spurte ham: «Når skal disse ting [i forbindelse med dommen over Jerusalem og ødeleggelsen av templet] skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) Jesus nevnte først en hel del enkeltheter som hadde å gjøre med ødeleggelsen av Jerusalem. Deretter kom han med ytterligere opplysninger og viste at hans svar også inneholdt en profeti som først ville få sin oppfyllelse ved avslutningen på tingenes ordning i vår tid. Profetien omhandlet spesielt ødeleggelsen av kristenhetens falske religiøse systemer. Vil De forente nasjoner betrakte verdens religioner som en hjelp eller en hindring i sitt arbeid for å skape verdensfred?
Et fremtredende trekk ved Jesu svar var hans omtale av Daniels profeti om «ødeleggelsens vederstyggelighet» som skulle «stå på hellig grunn». (Matt. 24: 15, 16) Denne profetien fikk en oppfyllelse i det første århundre da hærer fra det hedenske Romerriket trengte inn i Jerusalem og til og med undergravde tempelmuren. Ikke fullt fire år senere ødela de så byen fullstendig. Hvordan får så dette en senere og større oppfyllelse?
Kristenheten lik Jerusalem i det første århundre
For å kunne forstå hvordan profetien får sin oppfyllelse i vår tid, er det først nødvendig å se hvilken parallell det er mellom det gamle Jerusalem og kristenheten i vår tid. Jerusalem gjorde krav på å være Guds stad. Ja, Davids trone, som ble kalt «[Jehovas] trone», hadde hatt sin plass der. (1 Krøn. 29: 23) Byens tempel ble kalt «[Jehovas] hus». (Sl. 27: 4) Israelittene hadde imidlertid vært så opprørske at det ikke lenger satt noen konge i Davids ættelinje på tronen, og den sanne tilbedelse av Gud var blitt så fordervet på grunn av de skriftlærdes og fariseernes tradisjoner at Gud var i ferd med å forlate sitt «hus» for bestandig. — Matt. 23: 38; 15: 1—9.
Kristenheten har på lignende måte hevdet at den representerer Gud. Den anser seg selv for å være «hellig» og har velsignet sine korstog og kriger, ja, til og med den første og den annen verdenskrig, og kalt dem hellige. Den står derfor på mange måter i samme stilling som Jerusalem sto i, enskjønt Gud aldri har betraktet kristenheten som sin eiendom.
Da Jesus besvarte disiplenes spørsmål, sa han at ’kjærligheten skulle bli kald hos de fleste’ [av dem som hevdet at de tjente Gud]. (Matt. 24: 12) Dette var noe som fikk sin oppfyllelse blant jødene forut for Jerusalems ødeleggelse, og det er også virkelig et forhold som gjør seg gjeldende innen de såkalte «kristne» nasjoner i vår generasjon. Mennesker som hevder at de er kristne, til og med prester, har istedenfor å forkynne Guds rike iherdig deltatt i politisk virksomhet. Hvilken skjebne fortjener så kristenhetens religionssamfunn?
Det ville være ganske passende at nettopp det kristenheten har satt sin lit til istedenfor å sette sin lit til Gud, skulle forårsake dens ødeleggelse. La oss se hvordan profetien i Åpenbaringsboken i Bibelen framstiller dette.
Den falske religion har drevet åndelig utukt
I vår tid er det den sjuende verdensmakt ifølge Bibelens historiske beretning, nemlig den britisk-amerikanske dobbeltmakt, som spiller den mest fremtredende rolle på verdens skueplass. Bibelen viser imidlertid at det også skulle komme en ÅTTENDE VERDENSMAKT. Slik Åpenbaringen 17: 9—11 billedlig framstiller det, fikk apostelen Johannes se et skarlagenrødt dyr. På ryggen til dette dyret satt en skjøge, «Babylon, den store».
Angående dette symbolske «dyret» leser vi: «De sju hoder er sju fjell, som kvinnen sitter på, og de er sju konger; de fem er falt, den ene er til, den annen er ennå ikke kommet; og når han kommer, skal han bare holde seg en kort tid. Og dyret som var og ikke er, er selv den åttende, og er tillike en av de sju, og farer bort til undergang.»
I det første århundre, da Johannes fikk se dette bibelske synet, var det den sjette verdensmakt, Romerriket, som hersket. Den sjuende var ennå ikke kommet. De fem foregående verdensmakter som ’var falt’, var Egypt, Assyria, Babylon, Medo-Persia og Grekenland (Hellas). «Babylon, den store» har hatt forbindelse med alle disse verdensmaktene, i og med at hun har blandet seg opp i politikk og øvd stor innflytelse i så henseende. Av den grunn kalles hun en «skjøge», en skjøge som driver åndelig utukt. Hun kalles også «den store by som har kongedømme over kongene på jorden». (Åpb. 17: 18) Hun er følgelig et verdensrike, nemlig den falske religions verdensrike, hvori den såkalte «kristne» religion har spilt den mest fremtredende rolle. Som den som har tatt ledelsen i å kjempe mot de sanne kristne og i å påvirke verdensmaktene til også å kjempe mot dem, er hun «drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». — Åpb. 17: 6.
Det ’skarlagenrøde dyret’ er en åttende ’konge’, en åttende verdensmakt. Ettersom det ’er en av [utspringer fra, NW] de sju’, er det ikke den kommunistiske blokk av nasjoner. Det sies dessuten om det at ’det var [en stund] og er ikke; det stiger opp av avgrunnen [uvirksomhetens avgrunn] og farer bort til undergang’, noe som ikke er tilfelle når det gjelder den kommunistiske blokk.
Den internasjonale organisasjonen for fred og sikkerhet som først var kjent (da den «var») som Folkeforbundet, ble dannet etter den første verdenskrig. Den gikk ned i avgrunnen i 1939 da den viste seg å være maktesløs når det gjaldt å forhindre den annen verdenskrig (og således ’ikke var’). I 1945 ’steg den opp’ under et nytt navn, De forente nasjoner. På hvilken måte er den en «vederstyggelighet» i Guds øyne? Vi bør merke oss at en symbolsk kvinne, en skjøge, rir på den. I og med at den er dannet av de verdslige makter og i stedet for Guds rike blir framholdt, spesielt av kristenheten og dens religionssamfunn, som det eneste håp når det gjelder å oppnå verdensfred og sikkerhet, er den «verdens venn», noe som gjør den til «Guds fiende». — Jak. 4: 4; Joh. 18: 36.
På det nåværende tidspunkt bekjenner ikke engang halvparten av medlemsnasjonene innen De forente nasjoner seg til kristendommen.
Men har ikke De forente nasjoner utrettet noe godt? Enkelte sier: ’Hvorfor kritisere denne organisasjonen? Den representerer jo bare bestrebelser for å bevare freden?’ Men var det romerske verdensrike «godt»? Det prøvde å bevare Pax Romana, den romerske fred, over hele verden, men det var ikke desto mindre hedensk og viste seg å bli den makt som ødela det religiøse Jerusalem og dets tempel. Det forfulgte senere sanne kristne.
Den falske religions ødeleggelse
Hva viser Bibelen at denne organisasjonen, De forente nasjoner, skal gjøre før den ’farer bort til undergang’? Den viser at den skal ødelegge «Babylon, den store».
Bibelen gir følgende beskrivelse av denne ødeleggelsen av falsk religion: «De vann som du så, hvor skjøgen sitter, er folk og skarer og ætter og tunger. Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild.» — Åpb. 17: 15, 16.
De romerske hærer førte ødeleggelse over den hellige byen Jerusalem og dens tempel. De hærer som står under De forente nasjoners kontroll, kommer likeledes til å ødelegge kristenhetens såkalte hellige domene, nemlig dens falske «kristne» religionssamfunn.
Hva er det egentlig som ligger til grunn for denne ødeleggelsen? Er det bare De forente nasjoners idé? Nei, det er Guds dom over de ’skjøgelignende’, falske religiøse organisasjoner, som lenge har undertrykt menneskene og det i religionens navn, og som derved har gitt en feilaktig framstilling av Gud og ført vanære over hans navn. Dette er spesielt tilfelle når det gjelder kristenhetens religionssamfunn. Bibelen viser hvem som i virkeligheten står bak ødeleggelsen av «Babylon, den store» når den sier:
«For Gud ga dem [jordens herskere] i hjertet å fullføre hans tanke, og å fullføre én og samme [deres egen, NW] tanke, og å gi dyret sitt rike, inntil Guds ord er blitt fullbyrdet.» — Åpb. 17: 17.
Av den grunn er det Jehova Gud som får æren for å ha fjernet falsk religion. I det neste kapitlet i Åpenbaringen blir han lovprist på grunn av dette, for det ropes: «Fryd deg over den [Babylon den store], . . . fordi Gud har holdt dom over den for eder!» — Åpb. 18: 20.
Kommer det skarlagenrøde «dyret» på det tidspunktet til å være vennligsinnet overfor de sanne kristne? Nei, ikke mer enn Romerriket var. Som den fienden det er, må «dyret» ’fare bort til undergang’ for Jesu Kristi hånd. De kongene som er symbolsk framstilt ved dyrets ti horn, «skal stride mot Lammet, og Lammet skal seire over dem, fordi det er herrers herre og kongers konge.» (Åpb. 17: 14) «Ødeleggelsens vederstyggelighet» kommer da til å bli ødelagt for aldri mer å komme opp igjen.
En tid da det kreves handling
Det at «ødeleggelsens vederstyggelighet» nå har trådt fram på verdens skueplass, utgjør et av trekkene ved «tegnet» på Kristi nærvær og viser at det tidspunktet da den vil gå til angrep på Lammet, er meget nær forestående. Noe som derfor er enda nærmere, er ødeleggelsen av «Babylon, den store». Hva betyr så dette for dem som har en eller annen tilknytning til disse verdslige organisasjonene?
Guds Ord kommer med følgende inntrengende oppfordring: «Gå ut fra henne [Babylon den store], mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder, og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 4.
Det er bare ved å studere Bibelen, så en kan forstå at vi nå lever i den tiden da denne dommen skal fullbyrdes, og ved å skjelne mellom sann og falsk religion at en kan unnslippe ødeleggelsen. Men det er anstrengelsene vel verdt. Livet her på jorden kommer til å bli meget glederikt etter at alle urettferdige organisasjoner som har ført vanære over Gud, er blitt ødelagt. Menneskene kommer da til å bli helbredet for all sykdom og oppnå evig sunnhet. Millioner av mennesker som har mistet livet på grunn av Babylon den stores bedragerske herredømme, som har medført så store blodsutgytelser, kommer til å få en oppstandelse, slik at de sammen med dem som da lever på jorden, kan glede seg over at den falske religion er ødelagt for bestandig. — Åpb. 20: 11—13; 21: 1—4.