Kløften mellom folket og kirkesamfunnene
AT DET finnes en slik kløft, en kløft som blir stadig større, blir tydeligere for hver dag som går. Det blir understreket av det dårlige frammøtet ved gudstjenestene, av at folk melder seg ut av kirkene, og av en alarmerende nedgang i kirkenes inntekter. Et sørafrikansk tidsskrift hadde nylig følgende overskrift: «Kirke etterlyser sine 250 000 medlemmer.» Artikkelen gjenga en uttalelse av en prest i den nederlandske reformerte kirke: «Vi er oppmerksom på det sørgelige faktum at tallet på dem som driver bort fra kirken, antar alvorlige dimensjoner.»
Situasjonen er slik i mange av kristenhetens kirkesamfunn. Den romersk-katolske kirke i De forente stater melder om sin første nedgang i medlemstallet siden år 1900. Fra 1968 til 1970 gikk medlemstallet i den forente presbyterianske kirke ned med 76 000. I Frankrike er det tusener av kirker og kapeller som ikke lenger er i bruk, og stadig flere må stenge. Og her i landet har 11 450 meldt seg ut av statskirken i løpet av de siste to årene.
Hvorfor blir det en stadig dypere kløft mellom folket og kirkesamfunnene? Mange grunner blir framholdt i nyhetsmeldingene. Tidsskriftet Beacon Journal, som kommer ut i Akron i Ohio, foretok nylig en undersøkelse av situasjonen, og i nummeret for 15. november 1970 het det: «Hvorfor synker kirkesamfunnenes medlemstall? Mangel på menneskelig varme i kirkesamfunnene er hovedårsaken til opprørsånden, sier de som har meldt seg ut. Det ser imidlertid ut til at en stor prosentdel av kirkemedlemmene mener at det ikke ville være noe problem hvis bare prestene ville ’forkynne sannheten’.» Hva er det så som blir forkynt, og som bidrar til å gjøre kløften større?
Innblanding i politikk
Det viser seg at det er mange prester som preker politikk i stedet for å forkynne Bibelens sannheter. Et medlem av parlamentet i Australia sa for eksempel at «en av grunnene til at mange kirker hurtig ble stående tomme, var at deres ledere forkynte politikk fra prekestolen». Han sa også at de gjorde seg skyldig i å ’dra Bibelens autoritet i tvil’. — Melbourne-avisen Age for 28. juli 1970.
Ifølge det tyske bladet Der Spiegel ga 65 prosent av tyskerne følgende svar da de ble spurt om sitt syn på kirkens innblanding i politikk: «Kirkesamfunnene blander seg altfor mye inn i politikk.»
At kirkenes innblanding i politikk har skapt en stor kløft mellom dem og folket, var også noe som redaktøren av det sørafrikanske bladet Femina la merke til. Etter å ha foretatt en rundspørring meldte han:
«’Kirken bør holde seg borte fra politikken.’ Dette er som et refreng som stadig går igjen når en drøfter emnet — med lekfolk. Kirken har et annet syn på tingene. Dette er enda en grunn til at det er en kløft mellom kirken og folket. Da jeg for ikke lenge siden nevnte dette for en prest, sa han, som om han ble overrasket over at dette i det hele tatt var noe å snakke om: ’Men kirken har alltid vært politisk.’ Kanskje det er det som er kirkens problem.»
Da britiske prester i 1970 protesterte mot at sørafrikanske cricketspillere skulle få dra på turné i Storbritannia, fikk det en mann til å skrive følgende til en av de prestene som ledet aksjonen, biskopen av Gloucester: «Prøv heller å fylle de tomme kirkene Deres og bland Dem ikke opp i ting som kirken ikke har noe med.» — The Star, Johannesburg, 8. juni 1970.
I Latin-Amerika er det stadig flere prester som forkynner at det må innføres en sosial forandring, til og med ved hjelp av vold. U.S. News & World Report for 14. desember 1970 omtalte i denne forbindelse «den omfattende støtte som menn og kvinner som er opplært til å arbeide i fred, gir til sosialismen, og deres akseptering av vold». Bladet tilføyde at «i en rekke land er romersk-katolske prester blitt anklaget for å ha vært knyttet til geriljagrupper». En slik atferd vekker forargelse hos mange oppriktige kirkemedlemmer.
Følger disse prestene det eksempel som ble satt av Jesus Kristus, som de hevder er deres leder? Da Jesus var her på jorden, var det mange politiske uroligheter blant jødene, og sinnene kom lett i kok. Fariseerne utgjorde én gruppe. De ville ha et jødisk rike som var fullstendig uavhengig av Romerriket. Noen av folket ventet på en Messias som de trodde ville bringe dem uavhengighet og frihet. (Luk. 3: 15) Herodianerne gikk inn for et styre i Herodes’ slektlinje. Noen ønsket at jødene skulle opptas fullstendig i Romerriket. Hvilken holdning inntok Jesus?
Ved en anledning anerkjente folket Jesus som den lovte profet. På grunn av sitt politiske syn på tingene ville de gjøre ham til konge. Betraktet Jesus dette som en anledning til å gjøre en god gjerning og ordne opp i urettferdige forhold og innføre politiske reformer? Nei. Bibelen sier at han gikk «fra dem og opp i fjellet igjen, han selv alene». — Joh. 6: 14, 15.
Med hensyn til bruken av vold, som blir forsvart av mange prester i vår tid, kan vi merke oss at Jesus den kvelden han ble arrestert, irettesatte Peter da Peter prøvde å forsvare ham og forhindre at han ble tatt av pøbelen. Han motvirket også Peters bruk av vold ved å helbrede den mannen Peter hadde skadd. Han uttalte så de sannhetsord som så mange prester har sitert, men som så få av dem har prøvd å leve etter: «Alle som griper til sverd, skal falle for sverd.» — Matt. 26: 51, 52; Luk. 22: 49—51; Joh. 18: 10, 11.
Jesus ville ikke engang ta del i noen reformbevegelse. En gang avslo han til og med å opptre som dommer og avgjøre en privat uoverensstemmelse vedrørende en arv. Han sa: «Hvem har satt meg til dommer eller skifter over eder?» — Luk. 12: 14.
Apostelen Peter husket uten tvil Herren Jesu Kristi eksempel da han flere år senere formante sine kristne brødre: «Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, eller landshøvdinger.» Og apostelen Paulus påpekte at opprør mot politiske styremakter i virkeligheten er ensbetydende med opprør mot Guds ordning. — 1 Pet. 2: 13, 14; Rom. 13: 1, 2.
Kløften mellom de unge og kirkesamfunnene
Kløften er særlig stor mellom kirkesamfunnene og de unge, som i stort antall vender seg bort fra kirkesamfunnene. Den skotske avisen Daily Express for 7. og 13. november 1970 meldte: «Ikke noe sted er kløften mellom generasjonene mer iøynefallende enn i den skotske kirke — det er sørgelig få tenåringer blant medlemmene.» «De fleste tenåringer er ikke engang såpass interessert i kirken at de fordømmer den.» Og pave Paul VI ga nylig uttrykk for «en knugende følelse av sorgfull forundring» over de avvikende meninger som blir framholdt av katolske lekfolk, særlig av unge voksne. — New York Times for 23. desember 1970.
Unge mennesker i vår tid stiller spørsmål, og kirkesamfunnene gir dem ikke svar — ikke realistiske, tilfredsstillende svar. Som en katolsk geistlig i Johannesburg uttrykte det: «Mens det store flertall før i tiden holdt fast ved religionen med noe som vi må innrømme stort sett var ’blind tro’, krever folk nå i det 20. århundre, særlig de unge, i stadig større utstrekning en religiøs tro som gir dem realistiske svar på deres spørsmål.»
De unge befinner seg i en teknologiens verden, hvor det enkelte individ blir tillagt stadig mindre betydning. Mange erfarer at en høyere utdannelse ikke utgjør noen garanti for at de vil få arbeid. På bakgrunn av tilstandene i den bestående ordning slik de kjenner den, med dens økonomiske og politiske systemer, som stadig gjennomgår kriser, spør de: «Hvor kan vi finne noe virkelig solid eller pålitelig? Finnes det noe håp for framtiden? Hva er meningen med livet?» Hvordan kan kirkesamfunnene vente å holde på de unge, når de ikke besvarer slike grunnleggende spørsmål?
En artikkel i Evening News (Daytona Beach, Florida) for 16. november 1970 gjenga denne innrømmelsen: «’Vi har forkynt tomme løfter altfor lenge,’ sa Larry Stanley, formannen for baptistenes studentforening ved Florida statsuniversitet. ’Hvis vi ikke makter å nå studentene — eller noen andre — må vi gjøre oss troverdige og fortelle sannheten.’»
Uheldige forsøk på å gjøre kløften mindre
Mange prester har prøvd å bygge bro over kløften ved å ’tale de unges språk’. De har således innlemmet popmusikk i gudstjenestene og arrangert selskapelige sammenkomster etter tenåringenes smak, og de har gått ut på snack-barer og kaféer for å møte de unge på deres eget nivå. Dette har imidlertid ofte ført til at de har virket latterlige i de unges øyne, og at de ikke har vunnet de unges respekt. Ved slike tiltak skaper dessuten prestene et skille mellom seg og dem som fremdeles går regelmessig i kirken.
De som virkelig verdsetter Bibelen, blir dessuten mer og mer desillusjonerte etter hvert som prestene går inn for å «modernisere» sine oppfatninger og fjerner seg mer og mer fra Bibelen og til og med forkaster den som Guds inspirerte Ord. Dette ble nylig framholdt av den skotske avisen Daily Express, som hevdet at den skotske kirke har kommet bort fra veien og sannheten og står i fare for å miste livet. Dette ga støtet til en livlig debatt, og avisen kommenterte senere:
«Vi hevdet at kirken mistet medlemmer fordi den hadde mistet troen, og fordi for mange prester var kjettere. Vi hevdet at store grupper innen kirken hadde glemt Guds Ord. . . . Det er oppmuntrende å se at dette framkalte en storm av reaksjoner. Men det er sørgelig å måtte fastslå at den ikke frambrakte noe bevis for at vi tok feil.» Etter å ha påpekt dette sa avisen at kirken hadde senket sine moralnormer «for å tilpasse seg en stadig mer løsaktig kultur som tillater alt mulig».
Har kirken virkelig gjort det? Ja, absolutt. Som et eksempel kan nevnes at en prest i den anglikanske kirke, Morris Russell, på et møte for en forening i Auckland i New Zealand som arbeider for å få gjennomført lovreformer som gjør homoseksuelle handlinger tillatt, uttalte at kirkesamfunnene bør velsigne homoseksuelle forhold. Guds lov slår imidlertid uttrykkelig fast at hverken «bløtaktige eller de som synder mot naturen, . . . skal arve Guds rike». — 1 Kor. 6: 9, 10.
Det at stadig flere prester ser gjennom fingrene med homoseksuelle handlinger og førekteskapelige seksuelle forhold, kan kanskje føre til at kløften blir mindre mellom dem og tilhengerne av den «nye moral». Men hva med kløften mellom dem og Guds normer for sannhet og rett? Denne kløften blir større, til stor sorg for oppriktige kirkegjengere, som på sin side i stadig større antall forlater kirkesamfunnene i håp om å finne noe bedre.
En uoverstigelig kløft
Lar det seg gjøre å bygge bro over denne kløften? Nei, for dette problemet og årsaken til det ble forutsagt for lang tid siden som et av de trekk som skulle kjennetegne «avslutningen på tingenes ordning». Jesus sa: «Fordi lovløsheten tiltar, skal kjærligheten kjølne hos de fleste.» Kirkesamfunnenes ledere har selv brutt Guds lov og har lært andre å gjøre det samme. Den kjærlighet som kirkesamfunnenes medlemmer før hadde til Gud, har derfor i mange tilfelle kjølnet, og de har forlatt kirkene. Når noe ikke lenger utfører den gjerning som er selve formålet med dets eksistens, er det på tide at det blir ryddet av veien. Dette er tilfelle med kirkesamfunnene. — Matt. 24: 3, 12, NW.
I denne forbindelse kan vi tenke på hva som skjedde med Jerusalem da byens religiøse ledere forsømte sin plikt og lot være å forkynne sannheten for folket. Kløften mellom Jerusalem og Gud antok uoverstigelige dimensjoner. Til slutt ble byen fullstendig ødelagt, og innbyggerne ble drept eller ført bort som slaver. Er det rimelig å tro at Gud vil være mer lemfeldig med prester som har gått lenger enn Jerusalems ledere i lovløshet? Vil han se gjennom fingrene med urette ting, slik de gjør, og spare kristenhetens kirkesamfunn? Bibelen svarer nei! — Matt. 7: 21—23; 2 Tess. 1: 7—9.
Er du en av dem som går i kirken? Er du foruroliget over det som skjer i kirkesamfunnene? Hva har du tenkt å gjøre i den forbindelse? Hva bør du gjøre for å behage Gud?
Bibelen gir dette svaret i 2 Korintierne 6: 14—17: «Dra ikke i fremmed åk med vantro! for hva samlag har rettferd med urett, eller hva samfunn har lys med mørke? . . . Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» Hvis du virkelig ønsker å behage Gud, er det tydelig hva du må gjøre for at kløften mellom kirkesamfunnene og Gud ikke skal skape en uoverstigelig kløft mellom deg og Gud. — 2 Tim. 3: 5.