Det triumferende budskap om «Riket»

«Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» — Matt. 24: 14, NW.

1. Hvordan forbandt Jesus den verdensomfattende forkynnelse om Riket med enden på den nåværende tingenes ordning på jorden?

FOR over nitten hundre år siden, våren 33 e. Kr., satt en mann på Oljeberget og så bort mot Jerusalems tempel i det fjerne. De fire mennene som var med ham, var sterkt opptatt av det han hadde sagt om dette templet. De stilte ham derfor et spørsmål om det og om visse betydningsfulle verdensbegivenheter som skulle finne sted. I sin utførlige besvarelse av deres tresidige spørsmål sa han blant annet: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) I våre dager, nå i 1956, er det i overensstemmelse med hans uttalelser ikke noe tilbake av templet i Jerusalem, og hans profeti angående «dette gode budskap om riket» går i oppfyllelse blant fler og fler av jordens innbyggere, og alle folkeslag mottar et vitnesbyrd om «riket» under en forkynnelseskampanje som de ikke kan unngå å legge merke til. Helt siden dette triumferende budskap om riket begynte å bli forkynt, har det stadig bredt seg utover, og det har ikke skjedd bare som en bekreftelse på at profeten Jesus Kristus talte sant, men også for å vise at vi nærmer oss slutten på den fullbyrdede ende på den nåværende tingenes ordning her på jorden. Forkynnelsen måtte finne sted før enden kom. Enden kunne ikke komme før forkynnelsen hadde funnet sted i så stor utstrekning at den er hørt over hele den bebodde jord og vitnesbyrdet er blitt avlagt for alle folkeslag.

2. Hvor lang tid er satt av til denne forkynnelsen?

² Hvor lang tid er satt av til denne forkynnelsen? Helt fram til midten av året 1920 trodde man at det var satt av om lag nitten hundre år til forkynnelsen av det gode budskap om Riket, og at denne forkynnelsen hadde begynt i Jerusalem i 33 e. Kr. da Jesu disipler på pinsedagen ble salvet med den hellige ånd og begynte å forkynne i fremmede tungemål på en mirakuløs måte for den store skare mennesker som kom sammen ved den anledning, og man gikk ut fra at denne forkynnelsen hadde fortsatt opp gjennom århundrene fram til vår tid. Man trodde at forkynnelsen hadde dreid seg om et framtidig rike som skulle bli opprettet som en oppfyllelse av den bønn Jesus lærte oss å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» — Matt. 6: 9, 10.

3, 4. Hvilke store misforståelser angående Guds rike på jorden har vært sterkt utbredt i mange århundrer helt fram til vår tid?

³ Hvis vi gransker historien omhyggelig, får vi imidlertid se at budskapet om vår himmelske Fars framtidige rike begynte å dø ut like etterat de siste av Jesu tolv apostler døde i slutten av det første århundre. Menigheten eller kirken ble etter hvert oppfattet som Riket, og Riket skulle angivelig komme når kirken hadde fått etablert seg og oppnådd anseelse og makt på jorden. Det ble lagt mindre og mindre vekt på det kommende rike etter hvert som kirken fjernet seg lenger og lenger fra det sanne kristne håp og ble knyttet til den romerske stat. Da den romerske keiser Konstantin endelig erklærte seg for å være omvendt og ble romersk-katolsk, mente det religiøse presteskap at Riket var kommet, og de søkte å utvide dette religiøs-politiske rikes herredømme. Da Karl den store i 800 e. Kr. ble kronet til keiser i Roma av pave Leo III og det hellige romerske rike derved ble opprettet, følte kirkens tilhengere i enda sterkere grad at Guds rike var blitt opprettet, og at dette rike, selv om det var ett, gjorde seg gjeldende i to retninger, både i verdslig henseende ved det politiske rike og i åndelig henseende ved den romersk-katolske pave.

⁴ Den protestantiske reformasjon i det sekstende århundre hadde nøye tilknytning til de politiske forhold i Vest-Europa, og dette førte til en ekteskapelig forening av de protestantiske sekter og de forskjellige politiske stater. Det ble erklært at de politiske herskerne i slike religiøs-politiske stater var herskere av Guds nåde, og at de var Guds synlige representanter på jorden og hersket i Hans navn. Denne forståelsen innvirket på alle forestillinger om Guds rike, og da det senere ble sendt ut misjonærer til alle strøk på jorden, måtte nødvendigvis deres forkynnelse angående Guds rike bli ukorrekt fordi de misforsto emnet og forkynte læresetningene til de kirkesystemer som var blitt en del av denne verden.

5, 6. Hvilken forbindelse har Kristi annet nærvær slik det forklares i Bibelen, med den omfattende forkynnelse av Riket?

⁵ Jesus uttalte imidlertid følgende til den romerske stattholder i Judea da han sto for retten og ble dømt til døden: «Mitt rike er ikke noen del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet forat jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men som det er, er mitt rike ikke av denne opprinnelse.» (Joh. 18: 36, NW) Man kan derfor på ingen måte si at den forkynnelse som de romersk-katolske, gresk-katolske og protestantiske misjonærer har utført i henfarne århundrer, har vært noen oppfyllelse av Jesu profeti i Matteus 24: 14.

⁶ I denne profetien siktet ikke Jesus til den forkynnelse som er blitt utført av slike misjonærer som har representert frafalne kristne religioner. Den forkynnelse om Riket som han forutsa, begynte ikke før i det tjuende århundre. Det kommer av at Gud lar bestemte begivenheter skje til den tid han på forhånd har fastsatt. Hva er da det rike som det skulle forkynnes et godt budskap om for alle folkeslag over hele jorden til forutbestemt tid? Kjernen i det spørsmålet de fire apostlene stilte Jesus, hjelper oss til å finne den rette forklaringen på dette. De spurte: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærværa og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW; Mark. 13: 3, 4) Det disse apostlene spurte om, var Kristi virkelige nærvær i sitt gudsgivne rike. Og senere i den samme profetiske besvarelsen uttalte Jesus følgende om sitt «komme» i dette riket: «Da skal Menneskesønnens tegn vise seg i himmelen, og da skal alle jordens stammer begynne å jamre seg, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med makt og stor herlighet. Og han skal sende ut sine engler med en sterk basunlyd . . . Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlige trone. Og alle folkeslag skal bli samlet foran ham, og han skal skille menneskene fra hverandre.» (Matt. 24: 30, 31; 25: 31, 32, NW) Det rike som det skulle forkynnes et godt budskap om, er derfor det rike som Jesus Kristus skulle være nærværende i som hersker når han var blitt innsatt på sin trone for å utøve sitt herredømme. Opprettelsen av dette rike er ikke noe som hører framtiden til, nei, den har nå funnet sted.

7, 8. Hvilken virkning har forkynnelsen av Riket hatt på de fleste av jordens innbyggere siden høsten 1914? Hvorfor?

⁷ Budskapet om at Riket er opprettet, er ikke et godt budskap for alle. Jesus sa ikke at alle skulle glede seg over at det ble opprettet i himmelen, men at alle jordens stammer skulle jamre seg over det, og at han i egenskap av Konge og Hyrde skulle skille mennesker av alle folkeslag på grunnlag av hvordan de stiller seg til Riket, akkurat som en hyrde skiller ut gjetene fra sine får. Guds bestemte tid til å opprette det himmelske rike og sette sin Sønn på tronen, var ved utløpet av «de fastsatte tider for folkeslagene», eller 2520 år etter den tid da Juda rike med Jerusalem ble ødelagt tidlig på høsten eller i den sjuende jødiske måned i året 607 f. Kr. De sju «fastsatte tider for folkeslagene» utløp tidlig på høsten i 1914 — omkring den 1. oktober. Før den tiden kunne ikke det «gode budskap» om det opprettede rike bli forkynt.

⁸ Da sjette nummer av bladet Vakttårnets engelske moderorgan kom ut i desember 1879, gjorde det oppmerksom på at disse tidene skulle utløpe i 1914. Kan man si at kristenhetens såkalte kristne nasjoner merket seg dette med tro eller glad forventning? Nei! Høsten 1914 var det ingen glede blant nasjonene over at Guds himmelske rike ble opprettet og Kristus ble innsatt på tronen som Hans salvede konge. Nasjonene kjempet en innbitt kamp om verdensherredømmet under den første verdenskrig, og både det katolske og det protestantiske presteskap lot nasjonalistiske hensyn bestemme hvilken side i den blodige kampen de skulle støtte, og de ba til Gud om at han måtte gi den ene delen av kristenheten seier over den andre delen av kristenheten. Den første verdenskrig fikk følger for hele verden. Helt siden den tiden har «alle jordens stammer» jamret seg, og de har ikke engang gitt seg med det nå da tegnet på at Menneskesønnen er kommet i sitt etterlengtede rike, trer meget tydelig fram og overbeviser alle som ikke er blitt forblindet av fienden, Satan Djevelen. Disse jamrende stammer er avgjort ikke de menneskene som Hyrden og Kongen Jesus Kristus skiller ut og stiller på sin høyre side som får.

9, 10. a) Hvem er det som nå til rett tid forkynner «dette gode budskap om riket»? b) Hvorfor kan man ikke delta i denne forkynnelsen uten å ha tro og mot?

⁹ Den engelske utgaven av Vakttårnet for 1. juli 1920 inneholdt en artikel som het «Rikets evangelium». Først da forsto Jehovas vitner rundt omkring på jorden at det «gode budskap» eller evangeliet dreide seg om det allerede opprettede rike, og at det gode budskap om dette rike måtte bli forkynt fra da av, etterat «begynnelsen til veene» hadde gjort seg gjeldende under den første verdenskrig, og at denne forkynnelsen måtte vedvare helt fram til Harmageddon-slaget, som blir omtalt som «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 7, 8, 21) Det er nå i «endens tid» det «gode budskap om riket» må bli forkynt overalt hvor det lar seg gjøre. Det er nå det blir forkynt. Denne forkynnelsen kommer til å fortsette helt til denne tingenes ordning ender og den nye tingenes ordning, Guds nye verden som består av «nye himler og en ny jord», blir en realitet og bringer sine velsignelser. Det er flere tusen misjonærer rundt omkring i verden som representerer kristenheten. Likevel er det ikke for meget å si at Jehovas vitner er de eneste som forkynner «dette gode budskap om riket». Hvordan det? Jo, det kommer av at de er de eneste som ut fra verdensbegivenhetenes overensstemmelse med Bibelens profetier forstår at Riket er opprettet, og de er de eneste som takket være Gud har tro og mot til å forkynne det.

¹⁰ Selv om Jesus kalte Rikets budskap for det «gode budskap», behøver ingen å tro at det ikke krever mot og tro på Gud å forkynne det. I betraktning av at budskapet gjelder Guds rike under Kristus, burde det bli hilst med glede. Men vet du hva det vil si å forkynne det for denne lidende verden? Det vil si å forkynne et budskap om et fiendtlig rike, og dét i land som er fiendtlig innstilt overfor det. Hvordan det? Jo, denne verden, kristenheten medregnet, er ingen venn av Guds rike, og heller ikke er Jehova Gud og hans Kristus venner av denne verden. Åpenbaringen beskriver et syn av Guds organisasjon idet den frambringer Hans rike i 1914, en begivenhet som blir framstilt billedlig på denne måten: «Hun fødte et guttebarn, som skal styre alle hedningene med jernstav; og hennes barn ble bortrykket til Gud og til hans trone.» (Åpb. 12: 5) Den «jernstav» Guds rike har, skal brukes til å knuse denne verdens nasjoner liksom pottemakerkar i Harmageddon, slik det er forutsagt i Salme 2: 7—9. Det er ikke så underlig at nasjonene siden 1914 har skaffet seg utløsning for sitt raseri i to verdenskriger og mange mindre kriger i mellomkrigstiden og etterpå, og at de har fått i stand fåfenge tiltak som Folkeforbundet og De Forente Nasjoner og lagt opp råd sammen mot Jehova og mot hans salvede konge Jesus Kristus, som den samme salmen forutsa. (Sl. 2: 1, 2) Når en sann kristen kommer for å forkynne det eneste virkelig «gode budskap», kommer han derfor som en talsmann for et rike som ifølge profetiene skal ødelegge denne verdens nasjoner. Det er dette som gjør forkynnelsen til et arbeid som fordrer et mot bare Gud kan gi oss.

11—13. a) Hvorfor er det nå så «trygt» å være en «kristen» av det slag som en av kristenhetens kjente talsmenn omtalte? b) Hvorfor finner på den annen side de virkelig kristne ingen slik trygghet, men hvorfor er de likevel uovervinnelige?

¹¹ Ved en lunsj som ble holdt i en K. F. U. M.-forening i New York den 23. april 1955, uttalte domprost James A. Pike ved New York-katedralen at det enkelte ganger forekom ham å være uheldig at «det er så trygt å være en kristen». Tenkte denne ortodokse presten på Jehovas vitner som forkynner Guds opprettede rike, da han sa disse ord? Nei! Domprosten siktet utvilsomt til mennesker som regner seg for å være kristne fordi de tilhører kristenhet ens respekterte og populære religiøse samfunn som står under kristenhetens politiske regjeringers beskyttelse.

¹² Jehovas vitner bestreber seg på å være sanne kristne og rette seg etter Bibelens krav, men ikke noe sted på jorden finner de at det er så «trygt». Selv i kristenheten har de vært utsatt for det samme som domprost Pike videre bemerket at de første kristne måtte tåle, nemlig å bli beskyldt for å ha en «illegal» og «samfunnsnedbrytende» lære. Det hendte også ofte at de ble innrapportert for noe som Pike kalte «komitéen til bekjempelse av uromersk virksomhet». Domprost Pike hevdet derpå at kristenheten må vinne tilbake sin første kraft hvis den fullt ut skal kunne stå seg mot kommunismen. (New York Times for 24. april 1955) Jehovas vitner har den samme kraft og glød som de kristne på apostlenes tid, og derfor blir de også i våre dager, selv etterat krigshysteriet under den annen verdenskrig har lagt seg, betraktet som «illegale» i en rekke land i kristenheten, for ikke å snakke om i kommunistiske land, og av samme grunn blir de av sine religiøse fiender falskelig beskyldt for å være «samfunnsskadelige» og utgjøre en fare for sikkerheten, slik at de én gang blir klassifisert som nazister, en annen gang som kommunister, og slik at de i kommunistiske land blir stemplet som spioner og agenter for imperialistiske land, mens de andre steder kan bli stemplet som hemmelige agenter for den jødiske sionistbevegelse eller blir utsatt for alle slags beskyldninger forat de store masser skal få sterk motvilje mot dem og myndighetene skal bli oppegget til å treffe forholdsregler mot dem og gjøre tilværelsen usikker for dem.

¹³ Motstanderne oppnår imidlertid ikke det de ønsker. Jehovas vitner fortsetter i dag å bekjenne sin tro og sitt håp offentlig og forkynne det gode budskap om Riket selv om de lever under de mest usikre forhold i konsentrasjonsleirer og tvangsarbeidsleirer og fengsler i kommunistiske land eller andre land med diktatorisk styre. De triumferer over disse djevelske styreformer og deres tiltak, slik det står i Åpenbaringen 12: 11 (NW): «De beseiret ham [Satan Djevelen] på grunn av Lammets blod og på grunn av sitt vitnesbyrds ord, og de elsket ikke sine sjeler, endog til tross for dødsfare.» Ikke på noe sted er det lett å være et av Jehovas vitner, og det bevirker heller ikke at en blir sikret mot hat og angrep fra de redskaper og regjeringer som er underlagt denne verdens usynlige hersker, Satan Djevelen. Kommunistene og andre totalitære herskere prøver å få Jehovas vitner til å vise at de har en underlegen religion, og at de ikke kan holde stand mot denne verden, men vitnenes trofasthet under disse forsøk på å tvinge dem til å oppgi sin religion er ensbetydende med et nederlag for kommunistene og andre totalitære herskere. Som domprost Pike også sa: «Kommunismen er en verdensreligion. Den kan bare beseires av en bedre religion. Ikke noe annet kan beseire den.» Når det ikke har lykkes kommunistene å utslette Jehovas vitner eller hindre deres framgang ved å forfølge dem og forby dem å virke, er dette et talende bevis for at Jehovas vitner har møtt dem med den «bedre religion», og et varsel for disse ytterliggående individer som kjemper mot Jehova Gud, om at hans vitner kommer til å være seirende tilbake etterat kommunismen og andre ytterliggående systemer har forsvunnet. Jehovas vitners religion er like uforgjengelig som det rike de forkynner om, Jehovas rike. — New York Times for 11. januar 1955.

Forkynnelsesmetoden

14, 15. Hva får vi se hvis vi sammenligner kristenhetens forkynnelsesmåte med den måte hvorpå Jesu befaling om å forkynne nå blir adlydt fullt ut?

¹⁴ Den måten Jehovas vitner forkynner «dette gode budskap om riket» på, er blitt kritisert. De forkynner ikke på den ortodokse, formelle måte, som er en lettvint måte, iført prestekjole og stående på en prekestol med sin religiøse hjord samlet foran seg. Denne seremonielle, ortodokse måte å forkynne på som blir praktisert i kristenheten, har ikke bidratt til oppfyllelsen av Jesu befaling til sine disipler: «Gå da ut [ja, gå ut!] og vinn disipler blant alle folkene; . . . lær dem å holde alt hva jeg har befalt dere.» (Matt. 28: 19, 20, LB) Fordi kristenheten med sine ortodokse metoder ikke har klart å omvende verden, ikke engang menneskene i de såkalte «kristne» land, og fordi den ikke har klart å stanse hedenskapets inntrengen i storbyene, prøver kristenhetens religiøse systemer å tvinge menneskene til å anta religion eller religiøse skikker og trosbekjennelser ved å få lovgiverne til å tvinge religion inn på motstrebende mennesker ved lov. Dette harmonerer kanskje med Den westfalske fred som ble sluttet etter trettiårskrigen i 1648, og som fastslo at de forskjellige fyrstedømmer innen det hellige romerske rike deretter skulle ha den religion som de respektive fyrster bestemte, enten de nå var katolske, lutheranske eller kalvinistiske, men det har ikke klart å frelse kristenhetens gudsdyrkelse fra korrupsjon, forfall og verdslighet. De ortodokse metoder som er blitt anvendt i kristenheten i århundrevis, har med andre ord ikke ført fram. De har vært en fiasko.

¹⁵ Den særegne måte hvorpå Jehovas vitner adlyder Jesu befaling i Matteus 24: 14 og forkynner «dette gode budskap om rike», består i å gå fra land til land, fra by til by og fra hus til hus. Det er nok ikke denne måte som blir betraktet som den ortodokse av kristenhetens presteskap og legfolk, men den er apostolisk og i overensstemmelse med Kristi metode. Etterat apostelen Peter og de andre apostlene hadde meddelt det jødiske Sanhedrinet i Jerusalem at «vi må adlyde Gud som hersker mer enn mennesker», og etterat de var blitt hudstrøket og pålagt å holde opp med å forkynne om Jesus Kristus, gikk de glade bort, og «de fortsatte hver dag i templet og fra hus til hus uten opphold å lære og kunngjøre det gode budskap om Kristus Jesus». — Ap. gj. 5: 29, 40—42, NW.

16. Hvordan var Paulus i sin forkynnelse en etterligner av Jesus, og hva førte det til?

¹⁶ På den tiden var ikke Paulus en av disse apostler som forkynte fra hus til hus, men da han flere år senere holdt en avskjedstale til de eldste i menigheten i Efesus, sa han: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller lære dere offentlig og fra hus til hus. Men jeg vitnet inngående både for jøder og grekere om omvendelse til Gud og tro på vår Herre Jesus. . . . jeg gikk omkring . . . og forkynte riket.» (Ap. gj. 20: 20, 21, 25, NW) Til de kristne i Korint skrev apostelen Paulus: «Bli etterlignere av meg, akkurat som jeg er av Kristus.» (1 Kor. 11: 1, NW) Paulus etterlignet Jesus Kristus da han forkynte fra hus til hus, for det berettes gang på gang at Jesus var omkring i husene hos folk og fortalte dem om Riket, i tillegg til at han forkynte på forskjellige offentlige steder. Da han sendte ut sine tolv apostler og senere også sytti evangelister forat de skulle forkynne, fortalte han dem hva de skulle si når de oppsøkte menneskene: «Hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus!» (Luk. 10: 1, 5) «Når I kommer inn i et hus, da skal I hilse det; . . . Og om noen ikke tar imot eder og ikke hører på eders ord, da gå ut av det hus eller den by, og ryst støvet av eders føtter.» (Matt. 10: 5, 12—14) Fordi Paulus forkynte på denne kristne, apostoliske måte, kunne han fra fengslet i Roma skrive slik han gjorde om det gode budskap «som er blitt forkynt for enhver skapning under himmelen, og som jeg, Paulus, er blitt tjener for. Nå gleder jeg meg over mine lidelser for eder». (Kol. 1: 23, 24) De fleste skapninger under himmelen var hedenske på den tiden.

17, 18. Hvem er det som med godt resultat anvender den kristne, apostoliske forkynnelsesmåte i praksis, og hvordan foregår det?

¹⁷ Det er nå gått nitten hundre år siden den tiden, men Jehovas vitner går fremdeles helhjertet inn for å forkynne fra hus til hus nå i «endens tid», for derved adlyder de teokratiske instrukser som er gitt i Bibelen, og derved etterligner de framgangsrike forkynnere som Jesus Kristus og hans apostler. Jehovas vitner i vår tid tror på den opprinnelige metoden og stoler på at den vil gi dem like gode resultater som den ga Kristus og hans apostler. De er ikke for late til å følge den metoden fordi det er vanskeligere å gjøre det enn å stå på en prekestol. De er ikke redd for å gjøre det fordi de derved kommer i en utsatt stilling og ofte blir hånet og lider overlast og kommer ut for religiøs forfølgelse. De etterligner ikke presteskapet ved å søke hjelp av «statens sverd», men svinger heller «åndens sverd, som er Guds ord», og lar det bevirke omvendelse. De benytter seg av den direkte, praktiske og grundige metode for bibelsk opplæring som består i å undervise folk privat i deres hjem og yte dem personlig hjelp til å forstå Guds Ord, og de leverer dem de besøker, litteratur som inneholder bibelske prekener, og går senere tilbake for å besvare bibelske spørsmål og opprette hjemmebibelstudier. Dette er den positive, fornuftige framgangsmåte som stanser hedenskapets inntrengen i mange hjem og redder mange mennesker vekk fra den voksende flodbølge av hedenskap. La oss nevne et eksempel:

¹⁸ New York er kjent for å være en av de største hedenske byer på jorden, men likevel har Jehovas vitner ved et flittig arbeid fra hus til hus for å komme i kontakt med hvert eneste hjem i denne byen med over sju millioner innbyggere, oppnådd så stor framgang at de før utgangen av 1955 hadde 55 menigheter der med i alt 7048 forkynnere som rapporterte at de var med på å forkynne det gode budskap for andre, mens det i 1935 bare var én menighet i hele byen. Dermed finnes det nå omtrent ett aktivt Jehovas vitne for hvert tusen innbyggere i byen. I hele U. S. A. var det 187 120 som rapporterte å ha deltatt i forkynnelsen i april 1955. Blant Amerikas 165 000 000 innbyggere er det altså godt og vel ett aktivt Jehovas vitne for hvert tusen personer. I Norge, som nå har et folketall på 3 376 000, var det i april i fjor 2917 aktive Jehovas vitner, eller knapt ett pr. tusen innbyggere.

19—21. a) Hvilke behov erkjenner andre talsmenn for kristenheten at deres kirkesamfunn har, ifølge bemerkninger som de har kommet med i den senere tid? b) Hvorfor er de langt etter sin tid?

¹⁹ Er det da noe å undre seg over at geistligheten begynner å gjøre seg visse refleksjoner og komme med visse formaninger? Uten å foregå med et godt eksempel, oppfordrer nå bekymrede prester omsider legfolket (medlemmene av sine egne menigheter) til å gå ut og drive litt forkynnelse, men de understreker ikke behovet for å forkynne fra hus til hus. Generalsekretæren for de reformerte kirkers verdensforbund erklærte for en tid siden at det var nødvendig å «vitne om Kristus både i vårt ervervsliv og i vårt familieliv. . . . Det vi må foreta oss for å lede folk til den kristne kirke, er å gjøre dem oppmerksom på den store nåde som Kristi gave er». (New York Times for 12. juli 1954) Presten i Riverside kirke i New York uttalte: «Man glemmer at religion først og fremst består i å herliggjøre Gud midt oppe i hverdagslivet. Det er her i verden vi trenger å se religionen i virksomhet.» — New York Times for 5. juli 1954.

²⁰ På et møte som ble holdt under Kirkenes verdensråds kongress i Evanston i Illinois i 1954, uttalte en legmann, en oberst i den amerikanske hær, følgende: «En av de faktorer som har mest å si for kirkens framtid, er legfolkets forpliktelse til å ta sin tro med seg til sitt arbeid og sine hjem, ja, overalt. Vi trenger flere som er kristne hele uken, og ikke bare de såkalte søndagskristne.» I forbindelse med en oppfordring til kirkene om å «bryte ut i den evangelismens ånd som preget apostlene» sa ordstyreren for Evanston-møtets avdeling for evangelisme: «Det å forkynne evangeliet er ikke en oppgave som utelukkende påligger misjonærer, men det bør være en selvfølge for enhver disippel. . . . Dette er en ny utvidelse av kirkenes virksomhet. De vil nå måtte gi seg i kast med å lære opp sine legfolk til å gå omkring og forkynne evangeliet i sitt daglige liv.» (Chicago American for 27. august 1954) Legg merke til at alle disse offentliggjorte uttalelser er blottet for henvisninger til den apostoliske hus-til-hus-forkynnelse.

²¹ Men når håper de å få opplært kirkenes lege medlemmer til å gjøre sitt for å innfri forpliktelsene til å forkynne? En prest i en episkopal kirke i Houston i Texas som prekte i en kirke i New York, presterte å si at hovedtyngden av evangelieforkynnelsen i den kristne kirke om to hundre år vil bli utført av «et samfunn av vitner» i stedet for fra prekestolen. Prestene skulle nok fortsette å forkynne, «men prekener [fra prekestolen] kommer ikke til å være det viktigste middel til å føre menneskene til Kristus». Dette skulle bli virkeliggjort i en atmosfære av oppvåknende tro som skapes ved at troende mennesker forteller hva «Gud gjør i deres liv». (New York Times for 31. mai 1954) Denne presten er minst to hundre år etter sin tid med denne oppfatningen; i hvert fall når det gjelder Jehovas vitner. I Jehovas vitners menigheter over hele verden er det slik at forkynnelsen ikke er begrenset til dyktige foredragsholdere som taler fra podiene i deres møtelokaler, men alle døpte medlemmer av menigheten blir oppmuntret, hjulpet og opplært til å bli aktive vitner som kan gå alene fra hus til hus og forkynne og holde orienterende prekener på noen få minutter ved dørene, og som senere kan foreta gjenbesøk hos de interesserte fårene og holde enda lengre prekener for å vise hvor viktig det er å studere Bibelen.

22, 23. Hvilke privilegier og forpliktelser er den allmektige Guds innvigde tjenere nå våkne for at de har?

²² I Jehovas vitners nye verdens samfunn er alle forkynnere, Ordets tjenere. Det er et samfunn av Ordets tjenere, og ingen kan unndra seg sin forpliktelse til å forkynne i lydighet mot Kristi befaling og eksempel. Alle har en inngående kjennskap til Jesu profeti i Matteus 24: 14 angående denne tiden da Riket er nærværende, og alle tenker som apostelen Paulus da han utbrøt: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1 Kor. 9: 16) Alle vet at det er en nødvendighet å forkynne offentlig — ikke bare for at andre skal bli frelst, men også forat en selv skal bli frelst — for alle Jehovas vitner oppfatter klart følgende ord av Paulus: «Hvis du offentlig kunngjør det ’ord i din munn’, at Jesus er Herre, og i ditt hjerte viser tro på at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst. For med hjertet viser man tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» — Rom. 10: 9, 10, NW.

²³ Hvilken rolle spiller det vel for Jehovas vitner om verdslige domstoler fastslår at de er «regulære Ordets tjenere» som er spesielt «innvigd», eller ikke? De vet selv at de har innvigd seg til Gud for å gjøre hans vilje, og de vet at han ved Kristus byr dem å gå ut til menneskene og forkynne og tilkjennegi at de er hans ordinerte tjenere, ved aktivt å tjene hans rikes interesser. Jehova har visst bedre enn å vente i 200 år på at kristenhetens presteskap skal få oppglødet legfolket til virksomhet. Etter som «endens tid» er begrenset, er det ikke tid til å vente så lenge, og Jehova har derfor oppreist sine egne vitner som avlegger vitnesbyrdet om Riket til rett tid, akkurat som han har befalt.

Seieren over verden

24. Hvordan må Kristi etterfølgere nå stille seg til denne verden?

²⁴ Man må ha tro for å være et Jehovas vitne. Les Hebreerne 11: 1 til 12: 3, og legg merke til at tro var en nødvendig egenskap for alle Jehovas vitner helt fra Abel, den første som måtte dø fordi han tilba Jehova, og fram til Jesus Kristus. Det var på grunn av sin tro de kunne seire over sin tids verden, for de så fram til en rettferdig ny verden under Guds rike, og nektet bestemt å bli en del av samtidens verden og leve som den og for den. De kristne som er blitt åndelige Guds sønner, må beseire denne verden, og de kan gjøre det bare hvis de har en urokkelig tro. Apostelen Johannes sier: «Alt det som er født av Gud, seirer over verden; og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» — 1 Joh. 5: 4.

25, 26. Hvordan og hvorfor beseirer Jehovas vitner i vår tid denne verden?

²⁵ I 1914 ble det lovte rike født av Gud, og det skal seire over verden når tiden er inne. Det har alt seiret over Satan og hans demoner ved å kaste dem ut fra himmelen og ned til vår jord, og forfølger nå denne seier i forbindelse med vitnearbeidet her på jorden angående Riket, og det skal fullende sin seier over Satans nåværende verden i Harmageddon. (Åpb. 6: 1, 2) Her på jorden finnes det i dag en levning av åndelige kristne Guds sønner, og de vil ikke volde noe brudd på den nedskrevne regel at alt som er født av Gud, seirer over verden. De vil gi uttrykk for sin tro på Guds rike ved å forkynne det helt til denne verdens ende kommer. Vi har nå også blant oss slike som skal bli jordiske Guds sønner, en stadig voksende «stor skare» som håper å få liv som Hans barn i den «nye jords» herlige paradis. Også de må beseire verden i likhet med fortidens før-kristne Jehovas vitner fra Abel til døperen Johannes. De må på samme måte som dem i praksis gi uttrykk for sin tro på Jehova Gud og hans rike. Men selv om vi er omgitt av så stor en sky av før-kristne vitner for Jehova, ser vi særlig hen til Jehovas største vitne i universet, hans trofaste og sanndrue Sønn Jesus Kristus, for han var den største seierherre over denne verden til tross for at han led martyrdøden på torturpelen på Golgata. Han sa: «Jeg . . . har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» (Åpb. 3: 21) Ved ham vant Jehova Gud en stor seier over de fiendtlige herredømmer og myndigheter. Vi leser:

²⁶ «Så gjorde Gud dere levende sammen med ham. Han tilga oss i sin godhet alle våre overtredelser og utslettet det håndskrevne dokument mot oss [moseloven] som besto av forordninger, og som sto oss imot, og Han har fjernet det ved å nagle det til torturpelen. Han avkledde herredømmene og myndighetene og stilte dem offentlig til skue som beseirede idet han ved den førte dem i triumftog.» — Kol. 2: 13—15, NW.

27—29. a) Hvilken gammel hedensk skikk minner Paulus om når han omtaler Jehovas store seier ved Kristus Jesus? b) Hvordan handlet Jehova mot hvilke onde anklagere for å gjøre det mulig for dem som vil det, å få delaktighet i Jesu Kristi triumf?

²⁷ Helt siden denne seier ble vunnet for nitten hundre år siden, har Jehova Gud ført an i et ærefullt triumftog. Etter det opprinnelige greske ord å dømme som apostelen Paulus benyttet her, er bildet hentet fra den hedenske romerske erobringstid. For de hedenske romere betydde et triumftog en imponerende seremoni til ære for en hærfører som hadde vunnet en avgjørende seier. Han fikk kjøre inn i byen i en merkelig, rund vogn med et forspann på fire hester, og var for anledningen iført en brodert toga, kronet med laurbær og utstyrt med et septer i den ene hånden og en laurbærkvist i den andre. Foran seg i toget hadde han det romerske senat, magistrater, musikere, krigsbyttet, fangene i fotlenker osv., og bak ham marsjerte hans hær. Hele prosesjonen bega seg til Capitolin-høyden, hvor det ble frambåret offer, og hvor hærføreren ble feiret med et offentlig festmåltid.

²⁸ I forbindelse med Guds seier for nitten hundre år siden nevner apostelen Paulus det «håndskrevne dokument». Han siktet da til den lov Gud hadde gitt ved Moses, og den «besto av forordninger» og «sto oss imot». Den var «mot oss» fordi den fordømte oss alle, både jøder og ikke-jøder, som syndere som fortjente døden på grunn av vår nedarvede ufullkommenhet og vår manglende evne til å holde Guds lov. Men hvilke herredømmer og myndigheter var det som ifølge Paulus ble avkledd? Det var de usynlige herredømmer og myndigheter som Satan og hans demoner utgjør. Moffatts bibeloversettelse kaller dem «engleherskere og englemakter». De kunne engang anklage menneskene overfor Gud. Hvorfor? Jo, fordi menneskene prøvde å tilbe og tjene Gud på en fullkommen måte, men ikke maktet det. Dette ble bevist ved at jødene ikke var i stand til å holde moseloven. Moseloven kunne ikke gjøre menneskene fullkomne, ikke engang med sine dyreoffer. Den godtgjorde at menneskene var syndere som Djevelen kunne friste, og som han kunne anklage framfor Gud. Men det vi ikke kunne, det gjorde Gud for å overvinne anklagene fra Satans herredømmer og myndigheter mot Jehovas vitner. Han lot Jesus Kristus komme til jorden som et fullkomment menneskene, og Jesus holdt fullt ut mål med kravene i Guds lov. Dette gjorde han til tross for at hans forkynnelse av Guds rike førte til at han møtte motstand fra alle Satans synlige og usynlige herredømmer og myndigheter. Jesus døde i fullkommen lojalitet mot Guds universelle overherredømme, uten å være beseiret av denne verden. Han døde ikke bare som en martyr eller et trofast vitne om Jehovas rike, men også som et fullkomment menneskelig offer. På grunnlag av dette offer kunne Gud tilgi og sette en strek over de overtredelser moseloven fordømte menneskene for. Derved naglet Jehova Gud moseloven til Jesu torturpel og utslettet det «håndskrevne dokument mot oss». Torturpelen står da som et symbol for Jesu offerdød.

²⁹ I fordums tid ble levende fanger fra de beseirede fiender ofte kledd nakne og ført fram foran seierherrens vogn i triumftoget. Profeten Esaias ble brukt til å illustrere dette ved å vandre omkring naken og barfotet i tre symbolske år. (Es. 20: 1—4) Da Jehova Gud triumferte over de anklagende sataniske herredømmer og myndigheter ved at han lot Jesus dø i trofasthet og derpå oppreiste ham på grunn av hans trofasthet, avkledde han i realiteten de fiendtlige herredømmer og myndigheter — han avvæpnet dem og gjorde dem nakne, fullstendig blottstilt som den beseirede part. Jehova kunne da med full rett tilgi sine kristne vitners overtredelser og rettferdiggjøre dem slik at de kunne arve det himmelske rike sammen med sin Leder Jesus Kristus. (Rom. 5: 1, 6—9, 18, 19) De sataniske herredømmer og myndigheter kunne derfor ikke lenger fordømme dem som syndere som allerede var fordømt ved Guds egen lov, moseloven, for de som trodde på Kristi offer, ble tilgitt og renset og rettferdiggjort, og fikk på den måten en god samvittighet. «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør; hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.» (Rom. 8: 1, 33, 34) Jesus er en Yppersteprest som har fått adgang til å tre fram for den hellige Gud selv med livsverdien av sitt fullkomne menneskelige offer, og i denne egenskap går han i forbønn for og oppnår rettferdiggjørelse fra synder for dem som blir hans trofaste, åndsavlede, salvede etterfølgere.

30, 31. a) Hvilke herredømmer og myndigheter har Jehova siden pinsedagen fortsatt å stille til skue som beseirede og maktesløse? b) Hvem har fortsatt med å stille dem til skue?

³⁰ Det er derfor ikke til skade for dem i Guds øyne at de blir fordømt av Satans demonorganisasjon. Når det oppstår konflikt mellom verdslige regjeringers menneskelagde lover, som er blitt til under Satans usynlige herredømme, og Guds fullkomne lov, blir de som velger å holde Guds lov framfor menneskenes ufullkomne, ugudelige lov, straks fordømt. De lar seg imidlertid ikke stanse av dette, og det er heller ikke noe som ødelegger deres gode samvittighet, for de vet at de har Guds godkjennelse og lider for rettferdighetens skyld. Det at menneskene så ofte begår den urett å fordømme dem, tjener til å blottstille den skam som henger ved de verdslige herredømmer og myndigheter, for de er blitt avslørt som fiendtlige herredømmer under Satans ledelse, som nå er beseiret og brakt til taushet av Guds rettferdiggjørende ordning for sine tjenere. Hans lojale tjeneres vedvarende trofasthet og ubrytelige rettskaffenhet viser at fiendenes anklager ikke teller, og derved stiller Jehova disse avkledde herredømmer og myndigheter offentlig til skue som beseirede.

³¹ Helt siden Jehova på pinsedagen i år 33 e. Kr. utgjøt sin hellige ånd over sine tjenere som et tegn på at han godkjente dem, har han ført disse fiendtlige makter av sted i et symbolsk triumftog til beskuelse for mennesker og engler, og dette har han gjort ved hjelp av torturpelen og ham som døde på den i trofasthet. De sataniske herredømmer og myndigheter har nok fortsatt å virke etter pinsedagen, men de er likevel slått og beseiret, og Kristi etterfølgeres tro beseirer dem og avslører dem som sataniske makter av denne verden, som Kristi etterfølgere ikke kan være venner med, og som de heller ikke kan være noen del av. Vi betrakter derfor disse sataniske makter for det de egentlig er, og vår tro gir oss seier over dem og bevarer vår troskap mot Guds rike som nå er født i himlene. I Harmageddon-slaget kommer Guds seier over dem til å bli fullbrakt. Jehova Gud skal ikke bevare dem i live som fanger for å føre dem av sted i et triumftog etter Harmageddon til beskuelse for dem som overlever Harmageddon. Han skal utslette dem og ikke la noen fiendtlige fanger få komme levende ut av den universelle krigen og vise seg på jorden.

Triumftoget sprer vellukt på sin vei

32—34. a) Hva annet har de begunstigede tilskuere fått se siden 1914? b) Hvilke andre sider ved Jehovas triumf bringer Paulus klarhet i ved hjelp av bildet med liflige og frastøtende dufter?

³² Jehovas storslagne triumftog skrider videre fram nå i «endens tid» for denne tingenes ordning, særlig nå da Riket, som ble født i 1914, har gått seierrikt ut av krigen i himmelen mellom dets Erkeengel og Konge Jesus Kristus og Satan Djevelen og hans engler. Disse beseirede herredømmer og myndigheter er blitt kastet ned til jorden for å holdes’ i forvaring her «en liten tid» før de blir styrtet i avgrunnen og derved ryddet av veien når Harmageddon-slaget når sin klimaks. Jehovas triumftog skrider nå framover mot en overlegen seier i Harmageddon. Hvordan vet vi det? Vi kjenner det på duften fra kunnskapen om Jehova Gud, som nå utbrer seg mer og mer over hele jorden ved forkynnelsen av «dette gode budskap om riket», som blir utført av Jehovas vitner, den salvede levning og den «store skare» vitner som samarbeider med den.

³³ Ikke alle tilskuerne betrakter triumftoget med samme glede, og ikke alle suger til seg den sterke duften som utgår fra det, med samme velbehag. Den duft som strømmer ut fra dette triumftoget, virker frastøtende og kvalm på dem som tilhører denne gamle, urene, dødsdømte verden og er dens venner, for Guds rike betyr død og ødeleggelse for denne verden. De som lengter etter befrielse fra denne fordervede verden og forstår at Guds rike er det eneste som kan befri dem, synes imidlertid at denne duften er liflig og herlig, og de hilser den velkommen. Apostelen Paulus ga en beskrivelse av dette for nitten hundre år siden da han forkynte om Guds kommende rike, men hans uttalelser gjelder i langt sterkere grad nå når Riket faktisk er blitt opprettet. Han hadde reist til Troas i Lilleasia for å forkynne det gode budskap om Kristus, og han fikk også anledning til å forkynne der. Likevel reiste han videre til Makedonia på andre siden av Egeerhavet for å treffe Titus tidligere enn han ellers ville ha gjort. Også der ble han hjulpet til å utbre kunnskapen om Jehova Gud. I takknemlighet for dette skrev han så:

³⁴ «Gud være takk, som alltid leder oss i et triumftog sammen med Kristus, og gjennom oss lar duften av kunnskapen om ham bli merkbar på hvert sted! For for Gud er vi en Kristi vellukt blant dem som blir frelst og blant dem som går til grunne; for de siste en duft som går ut fra død til død, for de første en duft som går ut fra liv til liv. Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til dette? Vi er det, for vi er ikke kremmere med Guds ord som mange mennesker er, men som i oppriktighet, ja, som sendt fra Gud, under Guds øyne, i samfunn med Kristus, taler vi.» — 2 Kor. 2: 14—17, NW; 7: 5—7.

35. Hvorfor har forkynnerne av «dette gode budskap om riket» figurlig talt vært med i Jehovas triumftog fra 1919 av?

³⁵ For en oppløftende tanke! Hvis vi ved Kristus innvier oss til Jehova Gud og deretter tjener som vitner for ham ved å forkynne det gode budskap om hans opprettede rike, leder han oss i sitt triumftog sammen med Kristus, som nå hersker som Konge. Han leder oss i toget, men ikke til skam og offentlig ydmykelse for oss som om vi skulle vært fanger. Paulus sier ikke her at seierherren Jehova avvæpner oss og stiller oss offentlig til skue som beseirede, slik han sier om de fiendtlige herredømmer og myndigheter i Kolossenserne 2: 15. Nei, Jehova leder oss slik en seirende hærfører leder sin hær i et triumftog langs en velluktende vei i den hovedstad som ønsker dem velkommen. Han leder oss fram og betrakter oss som delaktige i sin seier ved Kristus. Ja, han leder oss som mennesker ved hvem han vinner en ytterligere seier, idet han overalt gjør kunnskapen om seg selv kjent ved å la oss forkynne Bibelen og dens budskap om vår tid. Siden 1919 har Jehova gitt oss dette budskap om Riket, og det vinner seier overalt hvor vi forkynner det. Det seirer stort ved at det forvandler mange som før har vært fiender av Gud og gjort onde gjerninger, til vitner for Jehova og forkynnere av det gode budskap om hans teokratiske rike.

36—38. a) Hvorfor virker forkynnerne av Jehovas rike frastøtende og avskyelige på enkelte? b) Hvorfor virker de samme forkynnere som en liflig kristen duft på andre?

³⁶ Det er ikke bare den utsendte eller kunngjorte viten om Gud som er en duft — en duft vi beveger oss i der vi triumferende marsjerer sammen med Kongen Kristus bak Jehova Gud og hjelper andre til å forstå den guddommelige kunnskap — men vi er også selv en duft. Nesene i denne verden reagerer imidlertid forskjellig på den duft vi utgjør. Det er ikke så å forstå at vi personlig ønsker å virke frastøtende på noe menneske på jorden, for vi bestreber oss på å hjelpe og gagne alle. Hele denne verden er imidlertid Jehovas fiende. Hvis vi ved Kristus innvier oss til Jehova Gud, og han benytter oss i sin tjeneste som forkynnere av sitt rikes budskap, da kan vi ikke unngå å virke frastøtende på mange; vi må faktisk regne med at vi kommer til å virke frastøtende på alle dem som er fiender av Jehova og hans teokratiske herredømme ved Kristus. Denne erfaring gjorde også Paulus, som prøvde å behage alle mennesker i alle ting for å hjelpe dem slik at de kunne bli frelst. Dette er noe vi ikke kan komme utenom, særlig ikke nå når opprettelsen av Riket har gjort stridsspørsmålet om det universelle overherredømme brennaktuelt for alle mennesker. I dette spørsmålet kan vi ikke være denne verdens venner.

³⁷ Som kristne etterligner vi som er Jehovas vitner, Jesus Kristus. Vi følger i hans fotspor og blir utsatt for den samme hån som han måtte tåle, og vi kunngjør at han nå hersker som Konge. På den måten kan man si at vi utånder eller utbrer Kristi duft. I denne henseende ønsker vi at alle må synes at den duft som utgår fra oss, er liflig, men det er bare et mindretall av menneskene som faktisk synes det, nemlig de som blir frelst. For dem fortoner vi oss som en liflig kristen duft. For dem er vi som en duft som utgår fra en livgivende kilde, og som derfor fører til liv i Guds nye verden. Hvorfor virker vi som en herlig, livgivende duft for dem? Det kommer av at dette lille antall mennesker klart forstår at det er Jehova Gud, livets Kilde, som sender oss ut, og at vi ikke kommer til dem med noe dødbringende budskap, men i uselviskhet bringer dem et livgivende budskap. De vemmes ved denne råtne verden og dens skuffende løfter og dens desperate, selviske anstrengelser for å bevare og styrke sin posisjon og holde Guds rettferdige verden utenfor. Det budskap vi forkynner om Guds nærværende rike, er virkelig et godt budskap for dem. Det gir dem et pust av liv, og det viser dem veien til lykkelig liv i Guds verden som skal bestå av nye himler og en ny jord, og gir dem nå til og med håp om å få overleve Harmageddon-slaget.

³⁸ De ser på oss som om de skulle innånde en herlig duft, og tar imot oss som kristne utsendinger fra Gud. De hører på vårt budskap og tar imot vår bibelske litteratur og vårt tilbud om å studere den med dem. De kommer når vi innbyr dem til våre møter i private hjem og menighetslokaler, blir med i den nye verdens samfunn ved å innvie seg til Gud ved Kristus, og slutter seg til oss i å utånde den herlige, livgivende duft til andre for at også de kan bli hjulpet til å vinne evig liv. Jehova, som nå representeres av sin herskende konge Jesus Kristus, er ingen «snublesten» eller «anstøtsklippe» for dem. De godtar Jehova som universets Overherre, universets store Klippe, hvis virksomhet er fullkommen. (5 Mos. 32: 3, 4; Es. 8: 13, 14) Den triumf budskapet om Jehovas rike vinner over de menneskene som således kjennetegnes av en fin nese, betyr livet for dem.

39. Hva er det figurlig talt som virker tiltalende på nesene til dem som elsker denne verden, hva virker frastøtende på dem, og hvorfor?

³⁹ På den annen side forutsa også profetien at andre, deriblant kristenheten, skulle ta anstøt og snuble på grunn av denne store Sten og Klippe, og at de derfor skulle komme til å falle og skamslå seg og bli fanget i en snare og til slutt dø. (Es. 8: 15) For slike fortoner Jehovas forkynnende vitner seg som en stank, «en duft som går ut fra død til død». Vårt rikes budskap varsler ikke noe godt for dem. Det virker som en gyselig liklukt som er smittespredende og livsfarlig å puste i. Det utgår fra en dødbringende kilde og betyr døden for dem. Hvorfor? Jo, fordi de er en del av denne verden og elsker den og ikke ønsker å løsrive seg fra den. De vil ikke forbedre seg og bli forlikt med Gud ved Kristus. De foretrekker hans fienders selskap og holder seg blant annet til kristenheten og dens ortodokse og menneskelagde tradisjoner som tiltaler deres nese og deres ører. Vi forkynner imidlertid «hevnens dag fra vår Gud», og dermed den ødeleggelse som skal ramme denne verden og alle som fortsetter å være en del av den. De som elsker denne verden, synes derfor at vi er illeluktende. De betrakter oss som en pest, som dødens sendebud, og så helst at vi var begravet langt vekk slik at de kunne slippe å se oss, lukte oss og høre oss. Budskapet om Jehovas universelle overhøyhet og om hans nye verden og om ødeleggelsen av denne gamle verden virker støtende på dem og gjør at de oppfatter oss som en stank. Vi gir ikke dem noe løfte om liv i den evige framtid.

40, 41. Hvordan handler de som således blir støtt, og hvilke følger får det?

⁴⁰ Jehova, som har bemyndiget Kristus til å være Rikets hersker, er blitt en stor snublesten og anstøtsklippe for dem. De prøver å fjerne snublestenen og velte anstøtsklippen ved hjelp av sine verdslige planer og råd som de legger opp mot Jehova Gud og hans regjerende Kristus. De forsøker derfor å bringe Jehovas vitner til taushet for å slippe å høre dem forkynne Rikets budskap. De kan nok fjerne Jehovas navn fra oversettelser av Bibelens hebraiske skrifter, men de kan ikke fjerne Klippen Jehova fra hans stilling som den universelle Overherre. Denne store Sten skal derfor knuse dem fullstendig i Harmageddon.

⁴¹ Liksom de aldri kan fjerne den store Klippe fra hans stilling som kongelig Overherre over jorden, så har de heller aldri klart og kommer heller ikke til å klare å stanse Rikets budskap og ødelegge dem som forkynner det. Hittil har de måttet døye duften av Jehovas vitner, og det blir de nødt til å fortsette med helt til deres egen nese blir satt ut av funksjon for alltid i Harmageddon-slaget, «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». (Åpb. 16: 14—16; Matt. 21: 42—44) Det er den allmektige og uovervinnelige Gud Jehova som leder oss, og han leder oss i sitt triumftog sammen med kongenes Konge og herrenes Herre, den seirende Konge og Herre. Budskapet om Jehovas rike ved Kristus har allerede oppnådd store triumfer overalt på jorden fordi Han støtter og velsigner forkynnelsen av dette gode budskap, som blir utført av hans vitner over hele den bebodde jord. Det kommer forstatt til å triumfere med at han beskytter og veileder oss helt fram til Harmageddon, da hans egen triumferende handling for å herliggjøre seg selv skal bevirke at hele jordens atmosfære blir gjennomtrengt med den liflige, livgivende duft fra kunnskapen om Gud, til glede for enhver lovpriser av Jehova som da drar ånde. — Hab. 2: 14.

Pris Jehova, alle nasjoner; lovpris ham, alle folk. For hans miskunnhet mot oss er stor, og Jehovas sannhet varer til evig tid. Pris Jehova. — Sl. 117, AS.

[Fotnote]

[Bilde på side 175]

SAMFUNNSSKADELIG

HEMMELIG AGENT

KOMMUNIST