Er dette virkelig «de siste dager»?
BETYR denne voldspregede tidsalder at vi nå lever i «de siste dager»? De som stiller dette spørsmålet i all oppriktighet, vil få et tilfredsstillende svar. Men det er andre som spør med et urett motiv, og om dem skriver apostelen Peter: «I de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans [Herren Jesu Kristi] gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» (2 Pet. 3: 3, 4) I denne gudløse verden finnes det mange slike spottere av Guds Ord — men det er i seg selv et tegn på at vi er kommet inn i «de siste dager».
Peter gjør spotterne oppmerksom på hvordan verden i Noahs dager ble ødelagt av vannflommen, og sier så:
«Men de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord [fra Gud] spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» (2 Pet. 3: 5—7)
Det er nettopp en slik ødeleggelse denne onde verdens regjeringer og menneskelige samfunn står overfor. Men kan vi virkelig være sikre på at dette er «de siste dager»?
TEGNET PÅ «DE SISTE DAGER»
Apostelen Paulus forteller oss at «i de siste dager skal det komme vanskelige tider», og legger til:
«Menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, framfusende, oppblåste, slike som elsker sin lyster høyere enn Gud.»
Paulus oppfordrer oss så til å vende oss bort fra slike mennesker. (2 Tim. 3: 1—5) Ser vi ikke denne mangelen på virkelig kjærlighet, denne «først meg selv»-holdningen, prege hele verden i dag i sterkere grad enn noen gang før? Den bidrar i høy grad til å skape tidens kritiske problemer.
Denne materialistiske, verdslige ånd truer til og med den kristne menighet. Det er derfor Jesu halvbror Jakob advarer mennesker som er velstående, mot å leve i luksus eller for sensuell nytelse og sier til dem at «noe som er som ild er det dere har samlet i de siste dager». (Jak. 5: 1—5, NW) «De siste dager» er derfor ikke en tid da sanne kristne kan følge de nytelsessyke veier som preger en verden som er fremmedgjort for Gud.
I foregående artikkel la vi merke til at en tidsalder med total krig og terror begynte på jorden i året 1914. Det er ikke mange som vil bestride at 1914 markerte et vendepunkt uten like i menneskehetens historie, «begynnelsen til veene», som Jesus kalte det. (Matt. 24: 8) Ja, det var bare «begynnelsen», og Jesu store profeti, som er nedtegnet i Matteus, kapitlene 24 og 25, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21, regner opp ’veer’ uten like som menneskeheten har fått føle etter 1914: kriger, matmangel, jordskjelv, pest, forferdelige ting, lovløshet, mangel på kjærlighet, frykt og engstelse. «Ødeleggelsens vederstyggelighet», som i Åpenbaringen 17: 3, 8 skildres som «et skarlagenrødt dyr», har også trådt fram, først som Folkeforbundet og senere som De forente nasjoner, men det har ikke kunnet stake opp noen vei som fører menneskeheten ut av uføret. — Matt. 24: 15, 16; Dan. 11: 31.
Kristi etterfølgere har sammen med resten av verden måttet tåle disse «veene». De kristne har også måttet utholde andre vanskeligheter som Jesus beskriver i sin profeti: De er blitt stilt for retten, slått, hatet og forfulgt. Under den første verdenskrig ble de ettersøkt og undertrykt, selv i demokratiske land. Før og under den annen verdenskrig ble de en spesiell skyteskive for nazister, fascister og shintoister. I senere år har både det kommunistiske Europa og en rekke radikale afrikanske land latt vitnene bli gjenstand for sitt hat. Men fatt mot, dere kristne! Alt dette har skjedd «for at eders prøvde tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse». — 1 Pet. 1: 7.
ET KRAFTIG BEVIS
Et sterkt bevis for at vi nå lever i «de siste dager», er det arbeid som Herren Jesus Kristus har ledet her på jorden siden det skjebnesvangre året 1914. Dette arbeidet blir utført som en oppfyllelse av den del av hans profeti som er nedtegnet i Matteus 24: 14:
«Og dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike, til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.»
Lenger ute i den samme profetien beskrev Jesus hvordan dette arbeidet skulle bli utført på jorden under ledelse av ham selv og de hellige engler i himmelen:
«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre.»
Den rettferdige «fåre-klassen» går bort til evig liv, men de utakknemlige «geitene» går bort til evig tilintetgjørelse. — Matt. 25: 31—46; se vers 46 i ny norsk overs. og NW.
I «de siste dager» måtte det derfor avlegges et stort, verdensomfattende vitnesbyrd om Kristi kommende rike. Er det blitt avlagt et slikt vitnesbyrd siden 1914? Ja, det er det virkelig! Vår tids historikere registrerer at Jehovas vitner har rukket over hele jorden med sin forkynnelse. Og med hvilket resultat? I tiden fram til og med året 1977 hadde de spredt bibler og publikasjoner som forklarer Bibelen, i et antall av 4 831 823 111 på 210 forskjellige språk, gjort over to millioner mennesker i 216 land og områder til kristne disipler og trøstet millioner andre ved gratis bibelstudier som de har holdt i deres hjem. Dette arbeidet, som er utført som en oppfyllelse av Jesu profeti, er i sannhet et kraftig bevis for at vi nå lever i «de siste dager».
«DE SISTE DAGER»
Andre profetier i Bibelen, spesielt Esaias, kapittel 2, og Mika, kapittel 4, omtaler «de siste dager». Det vitnesbyrd disse to profetene gir, er nesten identisk, og det blir uten tvil gjentatt for å framheve budskapet. Legg merke til hva Mika 4: 1, 2 sier:
«Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder; og folkeslag skal strømme opp på det. Og mange hedningefolk skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!»
Her beskriver profeten i et vakkert billedspråk hvordan Jehovas åndelige tempel — huset hvor han tilbes — i endens tid for verden blir opphøyd over alle former for menneskelig tilbedelse, ja, «over alle høyder». Folk av alle nasjonaliteter kommer strømmende til huset hvor Jehova tilbes, og der får de opplæring av ham og lærer å gå på hans rettferdige veier. Det har bare vært én tid i menneskenes historie da mennesker «av alle ætter og stammer og folk og tunger» over hele kloden er blitt forent i den ene tilbedelse av den sanne Gud. (Åpb. 7: 9) Denne profetien om «de siste dager» blir oppfylt like foran øynene på oss, blant Jehovas kristne vitner.
Et annet trekk ved profetien får imidlertid også en betydningsfull oppfyllelse i dag. Og hva er det? Hør hva det sies videre:
«De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; folkene skal ikke lenger løfte sverd mot hverandre og ikke mer lære å føre krig.» — Mika 4: 3.
Blir sverd smidd om til hakker i dag? De verdslige nasjoner gjør det i hvert fall ikke! De fortsetter sin opprustning, og det med mer enn sverd og spyd! De fortsetter å lagre fryktelige masseødeleggelsesvåpen, som ledd i rustningsprogrammer de er i ferd med å miste kontrollen over. Dette skaper forferdelige muligheter. Som Richard J. Barnet skrev i New York Times den 6. juni 1978:
«Enten må vi forandre de regler alle stormakter spiller etter — gjennom alvorlig, omfattende nedrustning, begrensning av baser, av det globale våpensalg og av hemmelige operasjoner — eller så vil det spillet vi deltar i, ende med atomkrig i vår tid.»
Men det finnes et folk i vår tid som ikke deltar i dette «spillet». Det er den internasjonale gruppen som er kjent som Jehovas vitner. Hvis de ’lærte å føre krig’, kunne de komme i kamp med sine kristne brødre i andre deler av verden. De foretrekker å framelske kjærlighet til sine medkristne og til hele menneskeheten, og derved er de med på å oppfylle Mikas profeti. Vitnenes nøytralitet har avtvunget respekt i mange deler av Afrika, i Irland, i Libanon og på andre steder hvor religionen har splittet folk i stridende fraksjoner. Ved at Jehovas folk konsekvent har ’smidd sverd om til hakker’, selv om de er blitt forfulgt på grunn av det, er de blitt kjent som et folk som oppfyller denne profetien «i de siste dager».
Og godt er det at det «i de siste dager» finnes ett folk på jorden som er forent verden over med kjærlighetens bånd, og som er besluttet på å vandre i sin Guds, Jehovas, dyrebare navn for evig og ikke etter de sekteriske religioners «guder». (Mika 4: 5) På grunnlag av de oppfylte profetier tror de fullt og fast at vi lever i «de siste dager», og at Jehovas «dag skal komme som en tyv» og ødelegge de onde systemer som nå har makten over jorden, som Gud eier, nøyaktig slik som Peter beskrev det. Derfor følger de også denne formaningen:
«Da nå alt dette oppløses, hvor må I da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt, idet I venter på og framskynder Guds dags komme.» — 2 Pet. 3: 10—12.
Denne ’dag’ vil ikke bety slutten på at de ’vandrer i Jehovas, sin Guds, navn’, for de regner med å gjøre dette evinnelig og alltid. Mens de venter på at Jehova skal innføre sin vidunderlige nye ordning, gjør de derfor sitt ytterste for å vise seg verdige til å få leve i den herlige tiden som ligger foran dem. Det Peter videre sier, gir uttrykk for det strålende håp de har:
«Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet 3: 13)
Dette er et virkelig håp, et håp vi kan ha nå, for når vi samler alle bevisene, ser vi klart at dette virkelig er «de siste dager» for den nåværende verdensordning. Det er meget viktig for oss at vi skjønner dette.
[Bilde på side 7]
Aldri før er mennesker av alle raser jorden over blitt forent i sann tilbedelse på grunnlag av Bibelen