Guds tjenere beviser at de er kvalifisert

«Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert?» — 2. KORINTER 2: 16, NW.

1. Hvilket spørsmål kan vi stille i all oppriktighet i denne religiøst splittede verden?

I BETRAKTNING av hvor splittet verden er i dag i religiøs henseende, kan vi i all oppriktighet spørre: Hvem er egentlig Guds bemyndigede tjenere? Apostelen Paulus spurte på lignende måte: «Hvem er tilstrekkelig kvalifisert til dette?» Når Paulus’ og hans medarbeideres bemyndigelse ble dratt i tvil, kunne de si: «Vi er det!» (2. Korinter 2: 16, NW) Men hvem er det i dag som har rett og mot til å svare: «Vi er det»?

2. Hva er hovedtanken i Paulus’ ord i 2. Korinter 2: 14—17?

² Før vi besvarer dette spørsmålet, kan vi se litt nærmere på disse ordene som Paulus skrev til de kristne i Korint: «Men lovet være Gud! . . . [han] bruker oss overalt vi kommer til å fortelle andre om Herren og til å spre evangeliet som en deilig ange. Så langt det står til Gud, står det en frisk, sunn ange av vårt liv. Det er Kristi vellukt i oss, en aroma både for frelste og ufrelste mennesker omkring oss. For dem som ikke er frelst, synes vi å være en fryktelig lukt av død og dom, mens de som kjenner Kristus, opplever det som en livgivende duft. Men hvem er vel dugelig til en oppgave som denne? Bare de som, lik oss, er ekte og sanne mennesker, sendt av Gud og som taler med Kristi kraft, som har Guds øye hvilende på seg. Vi er ikke lik disse bedragerne — og det er mange av dem — hvis hensikt med å forkynne evangeliet er å skape seg et godt levebrød.» — 2. Korinter 2: 14—17, Nytt liv; se Vagttaarnet for 15. desember 1944, side 331.

3. a) Hvordan bør vi reagere på tanken om å drive handel med Guds Ord for selvisk vinnings skyld? b) Hva gjorde Paulus for ikke å bli en økonomisk byrde for dem han forkynte for?

³ Å drive handel med Guds Ord for egen vinnings skyld — for en frastøtende tanke! Paulus’ motiv for å forkynne Ordet var ikke å oppnå økonomisk vinning, slik at han kunne leve et behagelig liv og til slutt trekke seg tilbake fra tjenesten og ta det med ro resten av livet. Han var villig til å arbeide som teltmaker ved siden av for å skaffe til veie de nødvendige midler og hjelpe sine medarbeidere i Jehovas tjeneste. (Apostlenes gjerninger 18: 1—4) Paulus ble ikke noen økonomisk byrde for dem han forkynte det gode budskap for. Han kunne derfor spørre de kristne i Korint: «Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium uten vederlag og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere?» (2. Korinter 11: 7) Det spørsmålet måtte besvares med et avgjort nei.

4. Hvordan etterligner Jehovas vitner Paulus’ eksempel i forbindelse med Guds Ord?

⁴ I dag etterligner Jehovas vitner apostelens fine eksempel ved ikke å drive handel med Guds dyrebare Ord når de gjør det kjent for alle. De kommersialiserer ikke noe som er så hellig. Av den grunn har de ikke noe lønnet presteskap; deres foredragsholdere tar seg ikke betalt, og det blir aldri sendt rundt noen kollektbøsse på deres møter. Hvis noen har lyst til å bidra med penger til arbeidet, kan han legge et hvilket som helst beløp på en bidragsbøsse i Rikets sal eller et annet sted — også et beløp som er som enkens «to småmynter». (Lukas 21: 1—4) Slike frivillige bidrag brukes til å dekke utgifter, og ikke til å berike enkeltpersoner. Jehovas vitner stiller også sine hjem til rådighet som møtesteder. — Filemon 1, 2.

«Tilstrekkelig kvalifisert»

5. Hvem har gjort Jehovas vitner kvalifisert til den hellige tjeneste?

⁵ Men hvem er det som i dag har gjort Jehovas vitner kvalifisert til å utføre sin virksomhet etter et slikt bibelsk mønster, til tross for all den forfølgelse og motstand de stadig møter? Det er ingen annen enn ham som gjorde Paulus og hans medarbeidere tilstrekkelig kvalifisert til den hellige tjeneste. Legg merke til de rene motiver Paulus hadde i motsetning til de religiøse kremmere, da han sa: «Med et oppriktig sinn, ja, sendt av Gud og for Guds ansikt taler vi i Kristus.» (2. Korinter 2: 17) Det er slik Jehovas vitner taler i dag. Men anbefaler vi oss selv som Ordets tjenere? Trenger vi å legge fram anbefalingsbrev fra andre?

6. a) Hvorfor tror kristenhetens presteskap at det er «tilstrekkelig kvalifisert»? b) Men hva er grunnlaget for å være tilstrekkelig kvalifisert til den sanne kristne tjeneste?

⁶ Paulus mente ikke at han selv hadde kvalifisert seg til sin tjeneste. Han sa: «Det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, kommer fra Gud, som i sannhet har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt.» (2. Korinter 3: 4—6, NW) Til forskjell fra Paulus hevder medlemmene av kristenhetens presteskap at de er «tilstrekkelig kvalifisert» fordi de har tatt eksamener ved teologiske skoler. De benekter derfor at de som ikke har gått på slike skoler, er kvalifiserte Ordets tjenere som er bemyndiget til å undervise. Men Paulus’ spesielle judaistiske skolering gjorde ham ikke kvalifisert til den kristne tjeneste, som hadde med den nye pakt å gjøre. Og Jesus opprettet heller ikke noen teologisk skole som hans 12 apostler eller andre skulle gjennomgå. Dette har ikke forandret seg i dag; det at en er tilstrekkelig kvalifisert til den sanne kristne tjeneste, må komme fra Jehova, den største Lærer. En slik Ordets tjener må selvfølgelig kunne legge fram ugjendrivelige beviser for at han er kvalifisert.

«Hvem har gitt deg en slik fullmakt?»

7. På hvilken måte skilte de religiøse lederne seg ut fra Nikodemus ved den måten de betraktet Jesu myndighet på?

⁷ De religiøse ledere drog til og med i tvil Guds Sønns rett til å forkynne det gode budskap og gjøre mirakler. I templet «kom overprestene og folkets eldste til ham og spurte: ’Med hvilken myndighet gjør du dette? Hvem har gitt deg en slik fullmakt?’» (Matteus 21: 23) De var ikke villig til å trekke den samme konklusjon som den jødiske rådsherren Nikodemus trakk da han sa til Jesus: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham.» — Johannes 3: 1, 2.

8. Hvordan stilte de jødiske lederne seg til bevisene for hvem Jesus var, og for hans myndighet?

⁸ Jesus kunne ha sagt som så til dem som utfordret ham: «La mine gjerninger tale for seg selv!» Overprestene og de eldste hadde sett mange tegn i løpet av de over tre årene Jesus hadde tjent offentlig. På grunnlag av dette burde de ha forstått hvem Jesus var, og hvilken rett han hadde til å gjøre mirakler og undervise i sannheten om Guds rike. De var rett og slett altfor stivnakkete til å godta alle de bevisene for at Jesus var den lovte Messias, som Jehova skaffet til veie.

9, 10. a) Hvorfor bør det ikke overraske Jehovas vitner at deres kvalifikasjoner som Ordets tjenere blir dratt i tvil i dag? b) Hva gjorde Jesus når religiøse ledere reiste tvil om hans myndighet, og hvilken virkning hadde det?

⁹ På bakgrunn av det som skjedde i Jesu tilfelle, overrasker det ikke Jehovas vitner at religiøse ledere i dag reiser tvil om at de er kvalifisert til å være bemyndigede tjenere for Jesu Far. Ettersom de som drog Jesu myndighet i tvil, ignorerte hans mange mirakuløse gjerninger, stilte han dem et spørsmål som stoppet munnen på dem. Og hans disipler i dag kan gjøre det samme med dem som med vilje overser deres gjerninger.

¹⁰ Da overprestene og de eldste spurte Jesus: «Hvem har gitt deg en slik fullmakt?», stilte han ikke et eller annet abstrakt spørsmål, men han sa: «Jeg har også noe å spørre dere om. Svarer dere meg på det, skal jeg si dere hvilken fullmakt jeg har til å gjøre dette. Johannesdåpen, hvor var den fra? Fra himmelen eller fra mennesker?» Beretningen fortsetter: «Dette drøftet de med hverandre: ’Om vi svarer: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke? Men å si: Fra mennesker, det våger vi ikke på grunn av folket, siden alle ser på Johannes som en profet.’ Derfor svarte de: ’Vi vet ikke.’ Da sa han til dem: ’Så sier heller ikke jeg dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.’» (Matteus 21: 23—27) I dag kan Jehovas vitner stille presteskapet spørsmål ut fra Bibelen som har en lignende virkning.a

11. Hvilket arbeid utførte Jehovas folk før 1914, og hvordan ble deres kritikere brakt til taushet?

¹¹ Fra og med 1876 gjorde Jehovas folk verden, og særlig kristenheten, oppmerksom på at hedningenes tider skulle ende om høsten 1914. (Lukas 21: 24, NTM) Presteskapet kunne ikke ignorere dette nesten 40 år lange forberedende arbeidet — et arbeid som var en parallell til Johannes døperens gjerning. Disse geistlige var klar til å kaste seg over dette bladets redaktør dersom året 1914 skulle komme og gå uten at det inntraff noen uvanlige begivenheter som stemte overens med hans advarsler. Men de ble virkelig brakt til taushet den 28. juli 1914, da den første verdenskrig brøt ut!

12. Hvilke trengsler inntraff under og etter den første verdenskrig?

¹² Krigens ødeleggelser og det at mange menn måtte forlate jordbruket, førte til matmangel. Jordskjelv rystet forskjellige deler av jorden og førte til store ødeleggelser og lidelser. I 1915 krevde et jordskjelv i Avezzano i Italia 29 970 menneskeliv, og et gigantisk skjelv i 1920 førte til at 200 000 mistet livet i Kansu-provinsen i Kina. I 1923 døde over 140 000 i det store jordskjelvet i Kanto i Japan. I kjølvannet av krigen kom spanskesyken, som i løpet av ett år krevde flere menneskeliv enn krigen hadde gjort i de fire årene den varte. Vi må heller ikke glemme forfølgelsen av Jehovas tjenere under denne første verdenskonflikten, en forfølgelse som nådde sitt høydepunkt da Selskapet Vakttårnets president, sekretær og kasserer og seks av deres medarbeidere med urette ble arrestert og måtte sitte ni måneder i fengsel.

13. Hva har Jehovas vitner spurt kristenhetens presteskap om, og hva måtte disse kritikerne ha innrømmet hvis de hadde svart ærlig?

¹³ Siden den første verdenskrig endte, har Jehovas vitner spurt kristenhetens presteskap: ’Er de katastrofale begivenhetene som har inntruffet fra og med 1914, en oppfyllelse av Jesu profeti i Matteus 24: 3—13?’ Hvis disse geistlige var oppriktige og svarte ja, måtte de også innrømme at Jesus Kristus kom i sitt himmelske rike i 1914. Ettersom Jesus sa at ’verden ikke skulle se ham mer’, og ettersom han nå er en udødelig åndeperson, er hans «komme» eller «nærvær» (NW) naturligvis usynlig. (Johannes 14: 19; Matteus 24: 3; 1. Peter 3: 18, EN) Men hvis presteskapet innrømmet alt dette, ville det ikke lenger kunne hevde at de begivenhetene som rystet verden i årene 1914—1918, bare var et vanlig sammenstøt mellom nasjonene.

14. a) Hvilket arbeid ville de religiøse ledere være nødt til å delta i hvis de hadde innrømmet det de burde? b) Hvilket surrogat for Riket hadde de måttet avskrive, men hva har de i stedet gjort?

¹⁴ Og hvis kristenhetens presteskap innrømmet at begivenhetene i årene 1914—1918 avmerket begynnelsen til enden for den gamle tingenes ordning, ville det dessuten også være nødt til å godta de andre trekkene ved «tegnet» på Jesu «nærvær». Da måtte de geistlige ha vært med på å oppfylle disse ordene som Jesus uttalte: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag.» (Matteus 24: 14) Det ville innebære å forkynne, ikke det evangeliet de har forkynt i mange hundre år, men det gode budskap om det riket som ble opprettet i himmelen da hedningenes tider endte i 1914. De ville være nødt til å avskrive Folkeforbundet som «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden» og betrakte det og dets etterfølger, De forente nasjoner, som ’den ødeleggende styggedom som står på det hellige sted’. (Matteus 24: 15) Men inntil i år, 1985, har kristenhetens presteskap unnlatt å stemple Folkeforbundet og De forente nasjoner som denne «styggedom».

15. Hvilken framtid har presteskapet, men hva har Jehovas vitner gjort?

¹⁵ Kristenhetens presteskap nekter altså å ta standpunkt for Jehovas rike ved Jesus Kristus. Fordi det unnlater å støtte dette riket, vil det bli tilintetgjort i den ’store trengsel’, som ligger like foran oss. Men i motsetning til geistligheten har Jehovas vitner forlatt Babylon den store, den falske religions verdensrike, og de forkynner budskapet om Riket i 203 land. Dette enestående arbeidet er et fremtredende trekk ved det «tegnet» som beviser at Jesus i 1914 ble innsatt som konge i himmelen for å herske blant sine fiender. — Matteus 24: 3, 14, 21, vers 21 fra EN; Salme 110: 1, 2; Åpenbaringen 18: 1—5.

Er det nødvendig med noen anbefaling?

16. Hvilke spørsmål oppstår når det gjelder anbefaling, og hva hadde Paulus å si om dette?

¹⁶ Anbefaler vi oss selv som Jehovas salvede vitner uten å ha noe grunnlag for det? Eller manipulerer vi med kjensgjerningene for å skaffe også Jesu «andre sauer» en slik anbefaling? (Johannes 10: 16) Paulus gjorde ikke noe slikt, nei, han kunne si til de korinterne som var blitt kristne på grunn av hans utrettelige anstrengelser: «Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Eller trenger kanskje vi anbefalingsbrev fra dere eller til dere, slik som visse andre? Nei, dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker. For dere fremtrer som et Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på tavler av stein, men i menneskers hjerter.» — 2. Korinter 3: 1—3.

17. Hvordan kan det sies at Paulus var tilstrekkelig kvalifisert til tjenesten, og hva kan sies om Jehovas vitner?

¹⁷ Under ledelse av Jehovas ånd skrev Paulus flere av Bibelens bøker og fikk mange til å omvende seg til kristendommen. Slik beviste han tydelig at han var tilstrekkelig kvalifisert til den kristne tjeneste. Det finnes en moderne parallell til dette. Særlig siden dette bladet begynte å komme ut i 1879, har den salvede rest av Kristi disipler fremstilt mye bibelsk litteratur, selv om disse salvede ikke er inspirert, slik som Paulus var. Siden 1920 har de fremstilt milliarder av bøker, brosjyrer, blad og traktater på mange språk. Denne litteraturen er blitt levert til lave priser, og mye av den er gitt gratis til de fattige. Selskapet Vakttårnet har også ordnet med gratis bibelske foredrag og har sendt misjonærer til distrikter verden over som tidligere ikke er blitt tatt hånd om. Titusener av mennesker har reagert positivt på det trykte og det muntlige budskapet og har symbolisert sin innvielse til Jehova Gud ved å bli døpt. Dette har særlig skjedd siden 1935, da det for første gang ble gjort klart at en ubegrenset ’stor skare’ av Jesu «andre sauer» kan se fram til evig liv i et gjenopprettet paradis på jorden. — Åpenbaringen 7: 9—17; Lukas 23: 43, NW.

18. Hva kan medlemmene av den salvede levning peke på hvis det blir krevd at de skal bevise at de er kvalifisert som Ordets tjenere?

¹⁸ Så hva om presteskapet forlanger at den salvede rest skal vise fram eksamensbeviser fra et teologisk seminar? Jo, disse Jehovas tjenere kan legge fram langt vektigere beviser! De kan peke på over to og en halv million «andre sauer» verden over og si: ’Der er vårt anbefalingsbrev.’ De kan gjøre Paulus’ ord til sine egne og si til medlemmene av den ’store skare’: «Dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.» (2. Korinter 3: 2) La kristenhetens presteskap lese dette levende brevet, som består av innviede, døpte kristne som tjener Jehova Gud dag og natt i hans tempel, og som er med på å ’forkynne evangeliet om riket i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag’. (Matteus 24: 14) I likhet med den salvede levning viser de seg å være tilstrekkelig kvalifisert til den kristne tjeneste.

19. Hvilket enestående «anbefalingsbrev» vil bli bevart gjennom Harmageddon?

¹⁹ Dette enestående anbefalingsbrevet vil ikke bli utslettet i den nær forestående «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» på det symbolske stedet som kalles Harmageddon. (Åpenbaringen 16: 14—16) Nei, det vil bli voktet og bevart av den allmektige Gud, slik at det kan vises til det i den nye tingenes ordning med Kristus som konge, som vil bli opprettet etter Harmageddon. Den ’store skare’ vil virkelig være som et mektig «anbefalingsbrev» til de milliarder av døde som Jehova Gud ved Jesus Kristus så vil oppreise fra minnegravstedene jorden over. Fortsett derfor å skrive, du salvede rest! Og fortsett å hjelpe den, dere som utgjør den ’store skare’ av den gode hyrdes «andre sauer»!

[Fotnote]

Hva vil du svare?

◻ Hvordan etterligner Jehovas vitner Paulus ved å la være å drive handel med Guds Ord?

◻ Hva er grunnlaget for å være tilstrekkelig kvalifisert for den sanne kristne tjeneste?

◻ Hvilket arbeid ville de religiøse ledere være nødt til å ta del i hvis de innrømmet det de burde?

◻ Hvilket enestående «brev» beviser at den salvede levning er tilstrekkelig kvalifiserte Ordets tjenere?

[Bilde på side 23]

Jesus lærte sine disipler opp til å være Ordets tjenere, men han opprettet ikke noen teologisk skole

[Bilde på side 25]

Som kvalifiserte Ordets tjenere forkynner Jehovas vitner det gode budskap om det opprettede Riket. Gjør du også det?