arbeid, ikke bare som i mitt nærvær, men nå meget mer i mitt fravær.»

Kristi «nærvær», som disiplenes spørsmål gjaldt, kan ikke ha funnet sted på den tiden da Jerusalem ble ødelagt av romerne i år 70 e. Kr. Hvorfor ikke? Det er nok så at den jødiske tingenes ordning endte da, men den større tingenes ordning som det jødiske system bare var et profetisk forbilde på, endte ikke den gangen. Dette skulle skje i forbindelse med Kristi pa·rou·si’a, som skulle kulminere med «så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli». (Matt. 24: 21) Jerusalems trengsel i år 70 var den verste som noen gang hadde rammet denne byen, men den var avgjort ikke verre enn den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid, og den var langt mindre katastrofal enn avslutningen på hele den nåværende verdensordning kommer til å bli.

Nødvendig å være våken

Herren Jesu Kristi pa·rou·si’a eller «nærvær» er derfor hans nærvær eller besøk som Konge, noe som finner sted usynlig etter at han har fått kongelig makt og herlighet. Av den grunn er det påkrevd med et «tegn» for at mennesker på jorden kan oppfatte hans nærvær. Jesus, som alltid vigde sine disiplers spørsmål stor oppmerksomhet, ga dem et svar som var mer uttømmende enn de hadde ventet. Kapitlene 24 og 25 i Matteus og de parallelle beretningene i Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21, oppgir mange trekk ved «tegnet» på hans nærvær.

Vi gjør derfor klokt i å tenke nøye over det som ifølge Jesus skulle utgjøre et fyllestgjørende og tilstrekkelig bevis for at han var usynlig nærværende. Dette «tegnet» med de mange trekkene Jesus beskrev, er ikke et tegn på at han er underveis — at han skal komme — men på at han er nærværende og retter sin oppmerksomhet og makt mot jorden.

De forstandige som bruker ’hjertets øyne’, forstår dette. Som profeten Daniel skrev: «De forstandige skal forstå det.» (Dan. 12: 10) Hvis Kristus skulle vise seg i en synlig skikkelse, på en iøynefallende måte, eller ved å utføre store mirakler over hele verden, ville det da ha vært påkrevd å være forstandig for å kunne forstå at han var nærværende? Sanne kristne vil derfor ikke nære feilaktige forventninger, men de vil være våkne og forstandige, og de vil ’løfte sitt hode fordi deres befrielse fra denne tingenes ordning nærmer seg’. — Luk. 21: 28, 36.

Sann kjærlighet kjennetegner Kristi disipler

EN KVINNE i Filippinene ble et Jehovas vitne. Hennes sønn var på det tidspunkt ikke særlig interessert i Bibelen. Han forteller: «Mor pleide å ta meg med til Rikets sal, trass i at jeg ikke var særlig interessert. I Rikets sal så jeg hvordan de unge vitnene oppførte seg. De var blide og vennlige. Det var ikke noe hykleri blant dem. De prøvde å leve som sanne kristne. Jeg begynte å være sammen med dem, og det fikk meg til å foreta store forandringer. Jeg oppløste en gjeng vandaler som jeg hadde organisert, og sluttet å røyke. Snart var det ikke nødvendig for mor å be meg om å bli med henne til Rikets sal. Jeg gikk dit av meg selv.»

Han forteller om det han har opplevd siden da: «Mitt liv er blitt langt mer meningsfylt. Jeg har så mye å leve for både nå og i framtiden. Før syntes jeg at livet var fullt av skuffelser. Alt var bortkastet.»