Vik ikke fra gunstens vei

1. a) Hva er hensikten med Kristi gjenkomst i motsetning til hensikten med hans første nærvær? b) Hvordan gjør han sitt nærvær kjent?

INTET menneske kan se på Gud og leve. Det kommer av at Gud er ånd, og det ligger langt utenfor menneskenes naturlige synsevne å kunne se ham. Etterat Jesus døde som menneske, ble han oppreist til udødelighet som en ånd, og ble da Guds uttrykte bilde. Derfor er det nå heller ikke mulig for menneskene å se den herliggjorte Kristus Jesus. Likevel lovte han å komme tilbake og åpenbare seg for menneskenes verden. Han ville ikke gjøre dette ved å vise seg i kjødet, for da ville det ikke være mulig for ham å utrette det som er hensikten med hans besøk, men han vil gjøre sitt nærvær kjent for menneskene, og dette gjør han først ved hjelp av de mange hendelser som ifølge profetiene skulle kjennetegne hans gjenkomst. Imidlertid kommer ikke alle mennesker til å betrakte disse hendelsene som et tegn på at Kristus har overtatt sin usynlige stilling med hensyn til jorden, eller at han virkelig har fått Rikets makt og er blitt sendt ut for å begynne å herske. Men liksom han ved sitt første nærvær skulle bevise at han hadde retten til Riket, så er hensikten med hans gjenkomst, at han skal opprette dette rike i all dets makt og herlighet og gjøre alle personer og folkeslag og endog Satan selv underlagt dette rettferdige styre. De som nekter å akseptere denne kongelige representant for Jehovas suverenitet og ikke vil anerkjenne hans herredømme på grunnlag av det tegn Gud har forutsagt og tilkjennegitt, må derfor tvinges til å anerkjenne hans nærvær ved at den fortærende fullbyrdelse av dommen over dem blir åpenbart.

2. Hvorfor ble ikke begynnelsen på Jesu nærvær i 1914 gitt til kjenne ved en «åpenbarelse»?

² Jehova har ikke behag i henrettelsen av de onde. (Esek. 18: 23) Det er grunnen til at Kristus ved sin gjenkomst i 1914 ikke åpenbarte seg «i en flammende ild» for å føre fortjent straff over dem som ikke kjente Gud. Etterat hensikten med krigen i himmelen var oppnådd og Satan var blitt drevet ut og kastet ned til jorden med alle sine demoner, stanset Kristus Jesus denne første utøvelse av Rikets makt. (Åpb. 12: 7—9) Da Jesus opplyste om tegnet på sin gjenkomst og enden på Satans tingenes ordning, sa han: «Ble ikke de dager forkortet, da ble intet kjød frelst; men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet.» (Matt. 24: 22) Derfor lot han det bli et midlertidig opphør i den varme krigen mot Satan, slik at han kunne virkeliggjøre en annen hensikt Gud hadde. (Åpb. 7: 1—3) Det er en dommens tid, en tid da det blir vist gunst mot dem som Gud godkjenner.

Avgjørelsens tid

3. a) Hvilken illustrasjon brukte Jesus for å vise at hans tilkjennegivelse må komme forut for hans åpenbarelse? b) Hva vil det si at noen blir «tatt med»?

³ Etterat Jesus hadde anført eksemplene med Noah og Lot for å vise hvordan det forholdt seg med hans nærvær og åpenbarelse, sa han noe som viser at hans tilkjennegivelse må komme forut for fullbyrdelsen av den ugunstige dom. Han sa: «Da skal to være ute på marken; én blir tatt med, og én blir latt tilbake. To kvinner skal male på kvernen; én blir tatt med, og én blir latt tilbake. Våk derfor! for I vet ikke hva dag eders Herre kommer.» (Matt. 24: 40—42; Luk. 17: 34, 35) Det ordet som her blir brukt på gresk og er gjengitt med uttrykket «tatt med», blir brukt der det står at Josef tok sin hustru til seg. Det er også som når det sies at Jesus tok med seg Peter, Jakob og Johannes til forklarelsens berg. Jesus brukte dette ordet da han sa: «Jeg [kommer] igjen og vil ta eder til meg, forat også I skal være der jeg er.» Joh. 14: 3; Matt. 1: 20, 24; 17: 1) Således får de som blir «tatt med» en gunstig stilling hos Herren, og de blir ført over på frelsens vei. Dette svarer til det at Noah ble tatt inn i arken før vannflommen og at Lot ble tatt ved hånden og ført ut av byen, og går derfor forut for fullbyrdelsen av dommen.

4. a) Når og hvordan fant tilkjennegivelsen av Kristi første nærvær sted? b) Til hvilken gunstig stilling ble de godkjente tatt med?

⁴ Denne tilstand blir videre belyst ved den gunstige dom Jesus avsa under sitt første nærvær. I løpet av de tre og et halvt år hans forkynnelse sto på, nøyde ikke Jesus seg med å helbrede de syke fysisk sett, men han åpnet også veien til åndelig helbredelse. Da Jesus uventet red inn i Jerusalem den 10. nisan 33 e. Kr. for å framstille seg som konge, oppsto det derfor en splittelse blant folket. Folkemassene, som hadde gjort seg rede ved å høre på ham, hyllet ham som konge. Men yppersteprestene, som hadde kastet vrak på hans gjerninger, tilkjennega nå sin holdning ved å nekte å anerkjenne ham og salve ham med hellig olje slik det ble gjort i Israel når en konge ble antatt. På pinsedagen, ikke så lenge etter Jesu død og oppstandelse, ble denne splittelsen enda mer utpreget, for da tilkjennega Kristus sin gunst overfor dem som fulgte ham, ved å utgyte Guds virksomme kraft over dem. Det var på denne tiden de ble betrodd forvaltningen av tjenesten for Gud og ble salvet med hans ånd til å forkynne det gode budskap om Jesu oppstandelse, tegnet på den lovte Messias’ første nærvær. Paulus kaller dem «husholdere over Guds hemmeligheter», og drøfter denne splittelsen med følgende ord: «Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd; og da skal enhver få sin ros av Gud.» (1 Kor. 4: 1—5) Paulus så fram til at Kristus skulle komme til det åndelige tempel for å dømme i 1918, men han hadde et eksempel i Kristi plutselige tilsynekomst i Jehovas bokstavelige tempel i Jerusalem 10. nisan 33 e. Kr.

5. På hvilken måte ble de religiøse lederne «latt tilbake» eller «forlatt»?

⁵ I den dom som da ble felt over Israel, avslørte Jesus den hjertetilstand som rådet blant de religiøse ledere som innehadde tjenestestillinger i templet, og han forkastet dem fullstendig og overlot dem til deres egne hjerters hårdhet. Dette framgår av Jesu ord til det kjødelige Israels folk da han kunngjorde Jehovas offisielle skilsmisseerklæring for dem. «Se! deres hus blir forlatt og overlatt til dere selv.» Øyensynlig tenkte Jesus her på templet i Jerusalem, for han sa senere til sine disipler angående templet: «Her skal ikke levens sten på sten som ikke skal brytes ned.» (Matt. 23: 38, NW; 24: 2) Jehova trakk seg fra da av tilbake fra Israels tilbedelses hus, og var ikke lenger nærværende der, liksom han nå har forlatt kristenhetens tilbedelses hus.

6. Hvordan kan vi vite at de som blir tatt med ikke bokstavelig blir hentet opp fra jorden?

⁶ Enkelte religiøse fortolkere av Bibelen har trukket den slutning av Jesu ord om dem som blir tatt med og dem som blir latt tilbake, at han ved sin gjenkomst plutselig og i en «henrykkelse» vil hente dem han har godkjent, opp fra jorden, mens de andre blir latt tilbake og ødelagt med ild. Dette er privat fortolkning og forvrenging av Bibelen. Ifølge miniatyroppfyllelsen av de ord Jesus sa til sine disipler, ble de bare skilt fra resten av Israel ved sin gunstige stilling og sitt forhold til Jehova. På den annen side ble Guds gunst fullstendig trukket tilbake fra de religiøse lederne og de som fulgte dem, og de fikk fremdeles være til i nesten førti år og høre Kristi oppstandelse bli forkynt for hele folket. Avgjørelsens tid for Israel varte derfor helt til år 70 e. Kr., og i den tiden fortsatte de som var blitt «tatt med» å være til stede blant dem som var blitt «latt tilbake». Dette forbilde i miniatyr har en parallell i tiden for Kristi annen tilkjennegivelse og åpenbarelse.

7. Hvordan ble Guds gunst lagt for dagen ved tilkjennegivelsen av Kristi annet nærvær, og hva førte det til for dem som ble funnet å være utro?

⁷ I 1918 kom Herren plutselig til syne i det åndelige tempel for å dømme. På den tiden viste han de trofaste og seierrike som sov i døden, sin gunst ved at han reiste dem opp til udødelighet. De som ble funnet trofaste på jorden, ble tatt med av Herren til tempeltjeneste, og Guds rikes interesser på jorden ble dem betrodd. (Luk. 12: 42—44; 1 Tess. 4: 16, 17) Etter den tiden, og særlig fra 1919 av, har de glad til sinns gått omkring og kunngjort Kongens nærvær og forkynt det gode budskap om hans opprettede rike over hele den bebodde jord, idet de har pekt på tegnet Kristi annet nærvær, Menneskesønnens tegn. De som viste seg å være late slaver og ikke enset at tegnet på Kristi nærvær stadig ble tydligere, ble overlatt til sine egne onde forestillinger og kastet ut sammen med den klasse som besto av lovløse religiøse ledere, de som kalles «hyklere», som aldri har vært trofaste overfor den underforståtte pakt de var i om å yte tempeltjeneste. Nå venter de på den fullbyrdede ende da Kristus skal åpenbares. — Matt. 24: 48—51; Luk. 12: 45, 46.

Bevar likevekten

8. Ved hvilken virksomhet har Kristus fortsatt å gi seg selv til kjenne?

⁸ Det var ikke bare i 1919 Kristus tilkjennega sin gunst overfor dem som oppriktig søkte ham, men også etter den tiden har han fortsatt å gi seg til kjenne for dem som erkjenner hans nærvær på grunn av disse menneskers forkynnelse. Den tiltagende virksomhet som er blitt utfoldet av dem som ble tatt med, er blitt drevet til tross for at de er blitt hardt forfulgt av dem som ble latt tilbake eller overlatt til ødeleggelse. De trofaste fatter imidlertid mot i forvissningen om at deres forkynnelse i seg selv er en del av tegnet, og at deres fryktløshet er et varsel om en nær forestående ødeleggelse av motstanderne. (Fil. 1: 27, 28) Men de er klar over at det fremdeles går an å havne i mange fallgruver før Jesu Kristi åpenbarelse finner sted. De vet at Jehovas trofaste vitner hver dag i løpet av avslutningen på denne tingenes ordning må treffe avgjørelser som kan berøre deres stilling innfor Herren. De husker at mesteparten av de kristne greske skrifter som formaner de kristne til trofasthet, ble skrevet da det var spesielt behov for dem under avslutningen på den jødiske tingenes ordning og før dommen nådde sin klimaks. De som i vår tid blir tatt med og har stålsatt sitt sinn for virksomhet, fortsetter derfor å gi akt på Peters advarsel: «Bevar en fullstendig likevekt.»

9. Hvilken bibelsk formaning blir gitt til dem som er på gunstens vei?

⁹ Ordtaket «en gang frelst, alltid frelst» er ikke i overensstemmelse med Bibelens lære. Jesus advarte: «Ingen som legger sin hånd på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Luk. 9: 62) Videre formante han: «På den dag må den som er på taket og har sine ting i huset, ikke stige ned for å hente dem, og heller ikke den som er ute på marken, vende tilbake til sitt hjem. Kom Lots hustru i hu!» (Luk. 17: 31, 32) Av den grunn må de som er blitt tatt med, fortsette å gjøre rette stier for sine føtter og utelukkende la seg lede av Guds Ord. (Heb. 12: 13; Ordspr. 3: 5, 6) Hvis man begynner å gå på kompromissets vei, begynner man samtidig å gå på frafallets vei. De må derfor nekte å la seg lede på avveier av noe menneskes besnærende resonnement, og det gjør de også. (Kol. 2: 8) Jesus sa: «Se til at ikke noen fører eder vill! For mange skal komme i mitt navn og si: Jeg er Messias; og de skal føre mange vill.» (Matt. 24: 4, 5) De som i vår tid er i den begunstigede stilling, fortsetter omhyggelig og under bønn å studere Guds Ord som det blir åpenbart gjennom den «tro og kloke slave», og de erkjenner at de hver for seg bare er en del av den organisasjon som Jehova handler med og som han i triumf leder fram til seier i samsvar med sin egen vilje.

10. Hva vil de likevektige la seg advare av?

¹⁰ Å bevare likevekten betyr å bevare et klart bilde av teokratiet og sitt eget forhold til det. Et menneske uten likevekt er ustadig, vinglete og upålitelig. Hvis man blir bytte for verdens lumske urettferdighet, begynner man kanskje å treffe sine avgjørelser og innrette seg etter de «anerkjente» normer i den gamle verdens samfunn. En slik handlemåte er farlig og fører til mange smertefulle erfaringer. (1 Tim. 6: 10) Man bør alltid huske at mangt et reisevant menneske er kommet helt på villspor når han har begitt seg ut på en særlig vanskelig og innviklet avvei. Og de som oppriktig og helhjertet elsker Jehova og hans nye verdens samfunn, ønsker ikke å ha noe alvorlig fellesskap med dem som blir overlatt til Jesu Kristi vrede ved hans åpenbarelse.

11. a) Hvordan blir ens likevekt forstyrret hvis en gjør spørsmål av underordnet betydning til det viktigste? b) Hvordan kan dette belyses med rasespørsmålet?

¹¹ De som bevarer den rette likevekt, vil heller ikke la seg føre på avveier av et eller annet spørsmål av underordnet betydning og la det bli den drivende kraft i deres liv. I de første kristnes tid var det for eksempel mange som ønsket å gjøre spørsmålet om omskjærelsen til noe vesentlig, og de forårsaket avbrekk i forkynnelsesarbeidet. Spørsmålet ble ikke avgjort og vanskelighetene ikke bilagt før det styrende organ traff de nødvendige tiltak. (Ap. gj. 15: 1—29) I dag blir rasespørsmålet et stort problem i forbindelse med Rikets arbeid i mange land. Men de som tilhører den «tro og kloke slave»-klasse er klar over at det ikke er deres oppgave å bringe den endelige løsning på slike problemer. Deres klart formulerte oppdrag går ut på at de skal forkynne og henlede menneskenes oppmerksomhet på det tegn som nå er gitt på at Kristi åpenbarelse og fullbyrdelsen av hans dom nærmer seg. De nekter helt å bli med i de kranglevorne partier og splittede trossamfunn som skal utslettes i Harmageddon. De vet at splid og klasseskille ikke eksisterer innen Jehovas tjenesteorganisasjon selv om det på sine steder kanskje er nødvendig eller hensiktsmessig å overholde keiserens lov ved å ha atskilte møter. Vi vet imidlertid at det å komme sammen hovedsakelig er noe vi gjør i studieøyemed, mens vårt viktigste forehavende er å avlegge vitnesbyrd på feltet. De som ser oppriktig på det, vil derfor med rette bevare en fullstendig likevekt ved å følge en hvilken som helst handlemåte eller lovlig metode som måtte egne seg best til å rydde vekk fordommer blant menneskene i deres distrikt. Hvorfor ikke vise dem vi lever blant, den eneste vei til virkelig frihet, som vi allerede nå gleder oss over? Hvorfor skulle man forsere en sak som allerede er spent, og skape flere problemer for vitnearbeidet? Det at vi skal elske vår neste, er et av de rettferdige krav Jehova stiller til oss. De som bevarer en fullstendig likevekt, vil forvisse seg om at deres kjærlighet ikke blir rettet mot dem selv eller lagt i det å opphøye en bestemt gruppe i menneskenes øyne, men at den kommer til uttrykk ved at de på rette måte leder de «andre får» til Guds kjærlighet, hvor de kan finne sann hjelp og bistand.

12. Hvordan bør en med rette betrakte Jesu Kristi åpenbarelse?

¹² Det er bare de ubarmhjertige som ser fram til Harmageddon utelukkende som den tid da Guds vrede skal komme til uttrykk og hans dom; over de onde skal fullbyrdes. Paulus sier: «Derfor er du uten unnskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din neste, fordømmer du deg selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer; men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt. Men mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal unnfly Guds dom? Eller foraktter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte opphoper du deg vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares.» (Rom. 2: 1—5) De som i vår tid er tilbøyelige til å kritisere og finne feil, setter sin stilling innfor Herren i fare, og prøver kanskje hans barmhjertighet og tålmodighet til ytterste grense. Derfor kommer Peter med denne formaning til oss: «Sett deres håp til den ufortjente godhet som skal bli dere til del ved Jesu Kristi åpenbarelse.» (1 Pet. 1: 13, NW) Etter som Jehova i sin barmhjertighet har forkortet denne dag da han gir uttrykk for sin vrede mot Satan, ved at han har bevilget menneskene en tid som de kan bruke til å flykte i sikkerhet, så vil de som elsker Gud og sin neste, skynde seg alt de kan med å dra fordel av det fullt ut, og de vil bringe sitt sinn til trygg likevekt ved den nøyaktige kunnskap om Guds Ord og aktivt forkynne det gode budskap til alle andre som vil høre.

Mens vi venter på hans dag

13. Hvordan legger Peter vekt på betydningen av å holde seg i virksomhet?

¹³ Peter forklarer saken nærmere i sitt annet brev, og atter legger han vekt på betydningen av å holde seg i virksomhet. Han minner oss om at det skulle komme mange spottere som mener at Gud har glemt menneskenes tilstand, og sier så: «Jehova er ikke sen med hensyn til sitt løfte, som noen mennesker akter det for senhet, men han er tålmodig med dere, for han ønsker ikke at noen skal bli ødelagt, men at alle skal komme fram til omvendelse. Men Jehovas dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forsvinne med en fresende lyd, men elementene skal bli oppløst i en intens hete, og jorden og gjerningene på den skal bli avdekket. Etter som alle disse ting altså skal oppløses, hvor burde dere ikke da vise en hellig oppførsel og gjøre gudfryktige gjerninger, mens dere venter på og har Jehovas dags nærvær i tankene.» — 2 Pet. 3: 9—12, NW.

14. Hvilken forskjell er det mellom begynnelsen på Kristi annet nærvær og hans tilkjennegivelse?

¹⁴ Peters ord om at dagen skal komme som en tyv, foranlediger et annet spørsmål. Enkelte som ikke har tilstrekkelig kjennskap til Bibelen, framholder at dette er et eksempel på at den er selvmotsigende. De sier: «Hvordan kan dere få uttalelsen om at han skal komme i makt og stor herlighet til å stemme med uttalelsen om at han skal komme som en tyv om natten?» Svaret er selvfølgelig enkelt, noe som alt er blitt forklart i vår drøftelse. Disse spotterne har ikke satt seg inn i de forskjellige faser av Kristi nærvær og de ting som skal utføres i hver enkelt fase av hans advent. Begynnelsen på hans nærvær ble forkynt over hele verden da han kom i makt og herlighet, men den neste fase av hans nærvær, nemlig hans tilsynekomst eller tilkjennegivelse i templet da han kom dit for å holde dom, var like uventet som en tyv om natten. Ikke engang de som søkte ham, var klar over denne virksomhet før etterat den var kommet i gang. — Mal. 3: 1, 2; Matt. 25: 1—13.

15. a) På hvilken måte kommer Jesu Kristi åpenbarelse som en tyv? b) Hvordan skiller hans åpenbarelse i denne henseende seg fra hans tilkjennegivelse?

¹⁵ Den Jehovas dag som ovenfor er omtalt av Peter, er den dag da Guds vrede skal komme til uttrykk ved Jesu Kristi åpenbarelse. Der står det også at den tiden skal komme som en tyv. Hvordan skal da endog de onde kunne vite at han er nærværende? Det er begynnelsen på den omtalte «dag» som kommer uventet og overrasker dem mens de fortsatt er uforberedte, men etter hvert som den skrider fram, vil det tydeligere og tydeligere gå opp for alle at slutten på denne tingenes ordning er kommet. (Esek. 7: 6—9; Luk. 21: 34—36) Men i motsetning til hvordan det var da Kristi tilkjennegivelse fant sted i 1918, skal det nå ikke skje at de som søker ham, blir overrasket sovende. Paulus forsikrer oss om dette med følgende ord: «Dere vet selv godt at Jehovas dag kommer nøyaktig som en tyv om natten. Når det enn kan bli at de sier: ’Fred og sikkerhet!’ da skal en plutselig ødeleggelse med en gang komme over dem, liksom stikk av smerte over en gravid kvinne, og de skal på ingen måtte unnslippe. Men dere, brødre, dere er ikke i mørket, slik at den dag skulle overraske dere som den ville overraske tyver, for dere er alle lysets sønner og dagens sønner.» (1 Tes. 5: 2—5, NW) Etter som de er i lyset, har de kommet så langt at de skjelner tydelig mellom begynnelsen på Kristi nærvær, hans tilkjennegivelse og hans åpenbarelse. Derved «behandler [de] sannhetens ord på rette måte».

16. Hvordan vil man forstå når Jesu Kristi åpenbarelse begynner?

¹⁶ Hvordan skal vi kunne vite når tiden for Jesu Kristi åpenbarelse er kommet og har begynt? Legg merke til det tegn Paulus gir tessalonikerne i det brev som er sitert i forrige avsnitt. Når de sier: «Fred og sikkerhet!» er tiden kommet. Og hvordan kommer så det til å foregå? De som er latt tilbake og som Gud ikke er nærværende hos, kommer avgjort til å fortsette og forsterke forfølgelsen av dem som er tatt med og har fått Guds gunst. (Åpb. 12: 17; 13: 7) Disse forlatte individer vil på Satans tilskyndelse samle alle sine styrker til en endelig og gjennomgripende krig mot Jehovas innsatte Konge og forsøke å utslette det nye folk, det åndelige Israel, som Kristus danner og gjør til en del av den nye verden. Det kan være at de vil få det til å virke som om de har oppnådd sin hensikt og av den grunn roper: «Fred og sikkerhet!» Da er det Kristus åpenbarer seg for folkeslagene i all den majestet og makt som følger med hans storslagne usynlige nærvær. — Esek. 38: 18, 19, 21—23.

17, 18. Hvor begynner fullbyrdelsen av dommen, og hvem er alene om å bli befridd?

¹⁷ «Dette innbefatter også at det er rettferdig av Gud å gi trengsel som lønn til dem som fører trengsel over dere, men til dere som lider trengsel, befrielse sammen med oss når Herren Jesus åpenbares fra himmelen med sine mektige engler i en flammende ild, og fører fortjent straff over dem som ikke kjenner Gud og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus. Disse skal bli straffet med evig ødeleggelse borte fra Herren og fra hans styrkes herlighet.» (2. Tess. 1: 6—9, NW) Øksen rammer først den frafalne kristenhets røtter (Jer. 25: 34, 35; Luk. 3: 9), og når dens egennyttige hyrder flykter for å skjule seg, blir det bare de kristne som har fått sin tro prøvd ved ild, som kommer til å overleve og fortsette å kunngjøre den forestående dom over den hedenske verden og hele resten av Satans organisasjon.

¹⁸ Så fatt da mot, dere som er Jehovas trofaste slaver! «La oss derfor ikke fortsette å sove som de andre gjør, men la oss holde oss våkne og nøkterne.» (1 Tess. 5: 6, NW) Vi har fått tydelige retningslinjer for hvordan vi skal bevare vår begunstigede stilling, og seieren er sikker. Gå derfor ivrig framover i det tiltagende lys omkring tilkjennegivelsen av Kristi nærvær helt til han er helt åpenbart og den endelige og fullstendige befrielse er fullbrakt!