Det er behov for noe mer enn bibler

MILLIONVIS av eksemplarer av Bibelen blir fortsatt trykt og distribuert år etter år på stadig flere språk. Hele Bibelen eller deler av den foreligger nå på 1202 språk.

I De forente stater og mange andre land rundt om i verden har protestantene en årlig bibel-uke, som vanligvis begynner den annen søndag i advent. («Advent» er en forberedelsesperiode på fire uker som går forut for julen.) Katolikkene har også en bibel-uke i noen land, for eksempel i De forente stater, hvor den blir holdt i februar i forbindelse med den katolske pressemåned.

Det er rosverdig at Bibelen blir trykt og distribuert, skjønt det må innrømmes at det ikke alltid blir gjort ut fra et rent religiøst eller filantropisk motiv. Det er imidlertid ikke nok at folk har Bibelen i sitt hjem, nei, ikke engang at de leser den fra tid til annen. De må også forstå det de leser, og vite hvordan de kan handle i samsvar med det. Enkelte deler av Bibelen, for eksempel dens historiske beretninger og moralforskrifter, er riktignok ganske lette å forstå for alle som leser den på en objektiv måte. Men det er også mye som en ikke kan forstå uten at en får hjelp til det. Og det er mange som slutter å lese i Bibelen fordi de ikke forstår den, mens andre hevder at den er selvmotsigende. En trenger spesielt hjelp til å forstå oppfyllelsen av Bibelens profetier, og ikke minst trenger en hjelp til å forstå de profetier som har med vår tid å gjøre.

Bibelens profetier kan i virkeligheten ikke bli forstått før Guds tid er inne til det. Daniel, som ble brukt av Gud til å nedskrive mange profetier, sa derfor følgende om noen av dem: «Jeg hørte det, men forsto det ikke.» Hvorfor forsto han det ikke? Fordi Guds tid ikke var inne til at disse profetiene skulle bli forstått. Av den grunn sa Gud til ham: «Gå bort, Daniel! For disse ord skal være gjemt og forseglet inntil endens tid.» Når den tiden kom, skulle «de forstandige . . . forstå det». Og hvorfor skulle de forstå det da? Fordi disse profetiene da ble oppfylt. Det var likeledes først etter at Jesus Kristus hadde oppfylt en rekke profetier, at hans apostel Matteus kunne henlede oppmerksomheten på visse begivenheter og vise hvordan de var en oppfyllelse av de forskjellige profetiene. — Dan. 12: 8—10; Matt. 2: 22, 23; 3: 3; 8: 17; 21: 4, 5; 27: 9, 10.

Noe som er like viktig for at en kan forstå Bibelen, er at en har Guds hellige ånd. Det var først etter at apostelen Peter og de andre disiplene hadde fått den hellige ånd på pinsedagen, at de kunne forkynne med forståelse og vise hvordan profetiene var blitt oppfylt, og slik har det alltid vært siden. Som apostelen Paulus sa: «Oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd.» — 1 Kor. 2: 9, 10; Ap. gj. 2: 2—36.

Noe annet en må ha for å kunne forstå Bibelen, er en rett hjertetilstand, et oppriktig ønske om å lære, det vil si at en må være «klar over sitt åndelige behov». Det er grunnen til at Jesus talte i lignelser eller illustrasjoner. Han ønsket å skille de likegyldige og nysgjerrige tilhørerne fra de oppriktige, som var ivrige etter å lære. De sistnevnte ville gi akt på Jesu ord: «Den som har ører, han høre!» Det vil si at de ville bli tilbake for å høre mer. — Matt. 5: 3, NW; 13: 9—16.

En trenger i særdeleshet hjelp fra Guds innvigde tjenere for å kunne forstå Bibelen. Dette framgår tydelig av den opplevelsen som det berettes om i Apostlenes gjerninger 8: 26—39. En oppriktig gransker, en etiopisk embetsmann, leste profetien i Esaias, men han kunne ikke forstå den før evangelisten Filip forklarte den for ham. Hvis bare det å lese Bibelen er alt som er nødvendig for å kunne forstå den og bli tilskyndet til å handle i samsvar med den, ville hvert enkelt medlem av den kristne menighet ha vært fullstendig i seg selv i likhet med et fullstendig menneskelig legeme, men det er ikke tilfelle. Apostelen Paulus sammenligner hele den kristne menighet med et menneskelig legeme og de enkelte medlemmer med legemets forskjellige organer eller deler, for eksempel hender, føtter og hode. Alle disse delene trenger i høyeste grad hverandre, og av den grunn er det med rette blitt sagt om dem: «Alle kroppens organer er til stadighet avhengig av hverandre.» Ja, som apostelen uttrykker det: «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger ikke til deg, eller hodet til føttene: Jeg trenger ikke til eder.» Hvis Bibelen var alt en trengte, ville det ikke være noe poeng i Paulus’ illustrasjon. — 1 Kor. 12: 21.

Det at Jesus ga sin menighet «noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere», viser at en trenger mer enn Bibelen. Den inspirerte skribent sier videre at Gud tilveiebrakte disse menn «for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde». — Ef. 4: 11—13.

Akkurat som det i den første kristne tid var behov for menneskelige redskaper som hadde innvigd seg til Jehova Gud for å gjøre hans vilje, og som han hadde utgytt sin ånd over, er det også behov for slike redskaper i vår tid. Ved å benytte seg av billedlig tale forutsa Jesus at det i vår tid skulle finnes slike menneskelige redskaper. Denne forutsigelsen finner vi i hans store profeti om endens tid for denne tingenes ordning, som vi nå lever i: «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres [åndelige] mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» Kjensgjerningene viser at denne «tjener» nå finnes blant de kristne vitner i den nye verdens samfunn. — Matt. 24: 45—47.

Det er ikke nok bare å trykke og distribuere bibler. Bibelen må også bli lest, forstått og fulgt. Bibelen, og i særdeleshet Bibelens profetier, kan ikke bli forstått før Guds tid er inne til det, og selv da bare av dem som oppriktig gransker den under ledelse av Guds hellige ånd og hans innvigde, jordiske tjenere. Det er grunnen til at dette bladet blir utgitt, og til at Jehovas vitner er rede til å undervise personlig alle som oppriktig søker etter sannheten, og de gjør det «uten penger og uten betaling». Ettersom de har ’fått det for intet, gir de det for intet’. — Es. 55: 1; Matt. 10: 8.