Tjeneste sammen med tjeneren
«Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» — Matt. 24: 46, 47.
1. Hva betyr det for Jehovas folk på jorden i dag at Han og Kristus Jesus er herskere?
JEHOVA er universets allmektige Hersker. Ved hans høyre hånd sitter den lojale og trofaste konge Kristus Jesus, som tjener for evig. Den utnevnte herskers rike skal ha herredømmet over denne jord inntil alt som er på den priser og opphøyer Skaperens hellige navn. 144 000 er blitt kalt til å være med i denne vidunderlige tjeneste, og når disse kalte gjør sitt «kall og [sin] utvelgelse fast», vil de bli Kongens brud og hans «medarvinger». De vet at de som arvinger til Riket har løfte om å få sitte på tronen sammen med den herliggjorte brudgom. Og denne kongelige ektemake har åpenbart noe som er av mer umiddelbar interesse for dem. Det er at de, under denne verdens syntéleia og før de fullender sitt jordiske løp, skulle få tegnet på hans gunst ved at han betrodde dem særlige plikter i Rikets tjeneste. Disse Rikets interesser måtte voktes, passes og økes midt under uroen i denne verdens siste år. Alt det mennesker eller demoner kunne lokke med, eller de forvirrede hendelser som skulle finne sted i disse skjebnesvangre dager, skulle heller ikke få de trofaste tjenere vekk fra sin tjeneste. Nettopp disse hendelser finner nå sted, og de utgjør enda et bevis på oppfyllelsen av profetiene om vår Herre Jesu Kristi nærvær, om hvor kort tid det er til denne onde verdens endelige slutt og om de forpliktelser som nå blir lagt på de sanne tjenere for himlenes rike.
2. Hvem får herredømmet, og hvilke bibelske beviser har vi?
2 Guds rike, med dets utnevnte Hersker, er av den største betydning, og mange hundre år er blitt brukt på forberedelsen av det. Kongen skal herske i rettferdighet, håndheve Guds lov og slå ned enhver makt som motstår sannhet og rett. «Deretter kommer enden — når han overgir Riket til sin Gud og Fader, etter å ha ødelagt alt annet styre og all annen makt og myndighet. For han må herske inntil Gud ’har lagt alle hans fiender under hans føtter’.» (1 Kor. 15: 24—26, Twentieth Century) Kristus Jesus får dette rike av sin Fader. Det ville ikke være mulig for mennesker eller jordiske makter å gi ham det, for det er ikke deres. «For meg hører alle dyr i skogen til, dyrene på fjellene i tusentall. Jeg kjenner alle fjellenes fugler, og det som rører seg på marken, står for meg. Om jeg hungret, ville jeg ikke si det til deg; for meg hører jorderike til og alt det som fyller det.» (Salme 50: 10—12) «Jeg vil kunngjøre hva fastsatt er: [Jehova] sa til meg: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Begjær av meg! Så vil jeg gi deg hedningene til arv og jordens ender til eie.» (Salme 2: 7, 8) Satan, denne onde verdens gud, har aldri eid jorden med dens fjell, hav, sjøer, elver, trær, blomster, dyr, fugler, fisker og andre ting som er skapt. Ikke noe av dette var hans eiendom, så han kunne gi det til noen. Adam oppnådde ikke dette herlige herredømme. Apostelen Paulus sier i Hebreerne 2: 5—8 at dette herredømme skal gis til Kristus Jesus. Her siterte Paulus fra 8. salme, som tydelig lærer at universets Herre har lagt hele dette skaperverk under sin elskede Sønn. «Som han viste på Kristus da han oppvakte ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over enhver makt og myndighet og velde og herredom og ethvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende, og han la alt under hans føtter og ga ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.» — Ef. 1: 20—23; se også Dan. 7: 13, 14; 2: 44; Salme 89: 35—38.
3. Hvem deler Kristus Jesus sitt rike med?
3 Det evige rike tilhører derfor Kristus Jesus, akkurat som han selv erklærte: «Jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det.» (Luk. 22: 29) Og hva det angår at han skal dele det med sine trofaste disipler, leser vi: «Liksom dere vet hvordan vi .... formante dere til å vandre verdig den Gud som innbyr dere til sitt eget herlige rike.» — 1 Tess. 2: 11, 12, Diaglott; se også Rom. 8: 17; Fil. 3: 10—14; 2 Tim. 2: 12.
4. Nevn noen av de interesser han betrodde i sin menighets varetekt.
4 Da Jesus Kristus var på jorden, overga han mange ting til sine disipler. Det var blant annet hans ord, å fø hans får, «min fred», forkynnelsen av Riket, å ære Faderens navn. Senere, på pinsedagen, ble enda flere interesser betrodd menigheten gjennom den hellige ånds virksomhet og apostlenes tjeneste. «Hver og én av oss er imidlertid blitt betrodd et oppdrag, hvert av dem i samsvar med omfanget av Kristi gave.» (Ef, 4: 7, Twentieth Century) Mange av disse gavene blir nevnt i 11. vers : «Og det er han som ga oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere.» Alle disse gavene tjente et spesielt formål: «Forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse.» (Vers 12) Apostlene utførte trofast disse tjenesteoppdragene, og det er også blitt utført lojal tjeneste ved verdens ende, den tiden vi nå befinner oss i. Blant de millioner som bekjenner seg som kristne, har det vært noen få som har gitt føde til Guds hjord, holdt fram Guds gode og sanne ord for menneskene, som har styrket dem som tilhørte Herrens tjenestefolk, og forkynt at «himlenes rike er kommet nær», alt til ære for den himmelske Faders navn. Da Herren Jesus Kristus kom igjen i kraft og herlighet for å opprette sitt rikes herredømme over hele jorden, skulle han finne den trofaste tjener opptatt med å utføre sine plikter på en måte som behaget ham. Da han var sammen med sine disipler, fortalte han en lignelse som også er en profeti om denne tjeners arbeid, og som viste hva som skulle skje. En undersøkelse av denne lignelsen og forståelsen av dens oppfyllelse nå gir glede, trøst og styrke til Guds eget folk.
LIGNELSEN OM «DEN TRO OG KLOKE TJENER»
5. Hvem utvalgte «den tro og kloke tjener», og hva var det som behaget Herren ved hans gjenkomst?
5 «Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.» (Matt. 24: 45—47) Vi legger merke til at profetien ikke gjelder en hvilken som helst tjener, men en som er blitt særlig utvalgt, en «som husbonden har ansatt til å styre sitt hus» (Roth.); «som hans husbond har satt til å vareta sitt hus». (En am. overs.) Den særlige tjeneste det ble nevnt han skulle ta seg av, var å ’gi mat i rette tid’. Ved at denne tjeneren trofast, omtenksomt, lojalt og klokt utførte sine tildelte plikter, fikk han husbondens godkjennelse. «Lykkelig den tjener som hans husbond finner opptatt med dette når han kommer!» (Matt. 24: 46, Diaglott) Herren er vel tilfreds, og det samme er tjeneren. Etter å ha rost tjeneren, lønner husbonden ham ved å betro ham et enda større ansvar. «Han skal sette ham over alt det han eier.» (Vers 47) «Han skal sette ham over all sin eiendom.» (Lyder Bruns norske overs.) «Han skal gjøre ham til herre over alt sitt gods.» — Kong Jakob oversettelsen.
6. Når blir denne lignelsen oppfylt? Nevn noen av de spørsmålene som dukker opp.
6 Den profetiske oppfyllelsen av denne lignelsen finner sted ved Herren Jesu Kristi annet nærvær, ved verdens ende. Den blir oppfylt nå, og derfor kan den bli forstått. Hvem er da «den tro og kloke tjener»? Hvor er det «hus» eller de «tjenestefolk» som nevnes? Hvordan kom «husbonden» og godkjente «tjeneren», og når var det? Hva menes med «gods», «eiendom», «besittelser»? Hva betyr det at han blir ’gjort til herre over alt hans gods’? Disse spørsmålene og mange andre dukker opp hos leseren. Det er mulig å forstå oppfyllelsen av denne lignelsen nå, og salige er dine øyne hvis du ser.
7. Hvilke skriftsteder i lignelsen hjelper oss til å fastslå tiden for oppfyllelsen?
7 La oss først fastslå tiden for oppfyllelsen. Vers 46 sier ’når hans husbond kommer igjen’, og vers 44 framholder at «Menneskesønnen kommer på en tid da dere ikke venter ham». (En am. overs.) Vær klar over at de profetier som er nedtegnet her i Matteus’ 24. kapitel, gjelder verdens ende. Herren bruker en av sine egne titler, «Menneskesønnen», og gjør det derved klart at han med «husbonden» mente seg selv. Tiden er ved Kristi annen tilsynekomst og i denne onde verdens «endens tid» eller syntéleia, da hans rike skal begynne sitt styre.
8. Hvem er «salvet»? og hva menes med den «salvede levning»?
8 Hvem har ansvaret for å passe på at tjenestefolkene får mat? Ved et annet høve sa Jesus til sine etterfølgere: «’Forstår dere alt dette?’ De sa til ham: ’Ja.’ Han sa til dem: ’Husk da at enhver skriftlærd som er blitt en disippel for himlenes rike, må være lik en husfar som fra sitt forrådskammer kan ta fram både gamle og nye ting.’» (Matt. 13: 51, 52, En am. overs.) De er derfor «himlenes rike»-skaren, de framtidige medlemmer av «Kristi brud», de som er «i Kristus», som det sies i Romerne 12: 5: «Således er vi mange ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer.» «For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss. Men den som binder oss tillikemed eder fast til Kristus, og som salvet oss, det er Gud, han som og satte sitt innsegl på oss og ga ånden til pant i våre hjerter.» (2 Kor. 1: 20—22) De er av «de salvede». Denne skaren består av 144 000 medlemmer. (Åpb. 14: 1) Deres kallelse begynte med apostlene, og nærmer seg sin fullendelse ved Kristi annet komme. Den er nå omtrent fullstendig. Det er nå faktisk bare en liten levning tilbake på jorden av denne skaren, alminnelig kjent som den «salvede levning». Det skulle være en slik skare på jorden når Herren kom igjen, for det lærte han.
9. Hvorfor er 1918 et viktig årstall? Fortell om arbeidet før 1918.
9 Herren Jesus Kristus ble i 1914 satt på tronen som den nye verdens konge, som alle fortidens profetier og nåtidens kjensgjerninger bevitner. Det var jordens største begivenhet som da fant sted, for det var da den høyeste Gud ga sin Sønn ordre om å ’herske midt iblant sine fiender’. (Salme 110: 1, 2) Da var det at det i himmelen ble tatt skritt til å frambringe Riket, dette nye styre som skal regjere alle folkeslag. (Salme 2; Åpb. 12: 5) Før dette overordentlig betydningsfulle tidspunkt, hadde det foregått et forberedende arbeid i en årrekke. Den 40-årige tidsperioden (fra 1878 til 1918) var forutsagt i Bibelens profetier, og er vanligvis blitt omtalt som «Elias»- eller «Johannes døperen»-arbeidet. Den er blitt kalt det fordi den utgjør en nåtidens oppfyllelse i større målestokk av deres profetiske gjerninger. «Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium. Som skrevet står hos profeten Esaias: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din veg; det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens veg, gjør hans stier jevne!» (Mark. 1: 1—3; Matt. 3: 1—12) «Se, jeg sender eder Elias, profeten, før [Jehovas] dag kommer, den store og forferdelige; og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.» (Mal. 4: 5, 6) «Og om I vil ta imot det: Han [Johannes døperen] er den Elias som skal komme.» (Matt. 11: 14) Vegen må ’ryddes’ før Kongen trer fram. I de 40 årene før 1918 var det budskap som ble framholdt, kraftig og klart, akkurat som på Johannes døperens tid. Det trøstet de fattige i ånden, fordømte de stolte og overmodige og vitnet om Guds Kristus. I over 30 år forut for 1914 bekjentgjorde Guds salvede folk at slutten på «hedningenes tider» var nær, og oppfordret det bekjennende Guds folk til å være rede til Jehovas tjeneste. Budskap på budskap ble kunngjort offentlig, flere millioner lærebøker ble utgitt, mange flere millioner traktater ble spredd — alt for å gjøre menneskene oppmerksom på profetienes oppfyllelse og nødvendigheten av å være våken og på vakt. «Husbonden» kjente til den utrettelige, uselviske og helhjertede tjeneste som disse trofaste kristne utførte, og han anerkjente dem.
10. Når ble Selskapet organisert, og hvilke vanskeligheter meldte seg kort etter 1916?
10 Det var i året 1884 at disse trofaste tjenere organiserte og opprettet Watch Tower Bible & Tract Society [Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap], og begynte å lede all sin tjeneste gjennom det. Da dette selskaps første president endte sitt jordiske løp i 1916, var det noen som hadde vært tilknyttet Herrens salvede, som gjorde opprør mot Guds tjenere. De lot sin begjærlige innstilling komme for dagen ved at de baktalte Guds lojale barn. De sa at Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap ikke lenger ble brukt av Herren, at de hadde lyset og at Guds tjenere burde følge dem. Den trofaste salvede levning fortsatte å gi tjenestefolkene den rette åndelige mat midt i all strid, baktalelse, motsigelse, troløse handlinger, forræderier og den første verdenskrigs forfølgelser og prøvelser. Ikke en eneste gang unnlot de å utgi bladet Vakttårnet.
11. Hvilken annen stor begivenhet fant sted i året 1918, og hva ble resultatet for Guds tjenere?
11 Menigheten ble sannelig prøvd, både utenfra og innenfra. Da kom Herren Jesus Kristus i 1918 til templet for å holde dom. Hans engler sanket ut av hans rikes skare dem som voldte anstøt og gjorde urett. «Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnissel. Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike. Den som har ører, han høre!» (Matt. 13: 41—43) Den store usynlige Dommer skilte seg hurtig av med disse onde menneskene, og lot på samme tid sine trofaste komme fram. «Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Faders rike.» (Vers 43) Ved at han fikk opprørerne og de onde av vegen, kunne han bruke sitt eget folk og la dem ’skinne, for deres lys hadde kommet’. Han godkjente disse lojale tjenerne, for uten hensyn til alle problemer, hindringer, prøvelser og forfølgelser hadde de salvede fortsatt arbeidet med å gi mat til fårene — og det alltid gjennom Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap.
«DEN TRO OG KLOKE TJENER»
12. Hva ble følgen av at den tro tjener ble godkjent?
12 Husbonden sa: ’Lykkelig er den tjener .... Han skal gjøre ham til herre over alt sitt gods.’ Denne tjeners privilegier og ansvar blir nå gjort mye større, for mens han før hadde hatt tilsyn med huset i sin alminnelighet, ble det nå lagt flere plikter på ham. Han ble utnevnt til helt og holdent å ta seg av husbondens gods, til å forvalte hele eiendommen, alle besittelsene og all rikdommen. Hva kan nå dette bety? Hva var det «gods», de «besittelser», den «eiendom» som ble betrodd «den tro og kloke tjener»? Naturligvis tenker vi øyeblikkelig på den største og mest dyrebare besittelse den nye verdens konge har, og det er Riket. Men hvordan kunne Riket overgis i tjenerens varetekt? Det er klart at det ikke kunne være den del av Riket som er i selve himmelen, for den salvede levning er ennå på jorden. Vi finner at det nettopp er dette det har forbindelse med; de av det herlige rikes interesser som nå gjelder denne jord. Det vil altså si, de av Rikets interesser som er synlige. Kan det da virkelig bety at husbonden, som er kommet tilbake som jordens nye hersker, har gjort denne «tro og kloke tjener» til herre over alle sitt rikes nåværende jordiske interesser? Det er nøyaktig det som blir sagt, det og intet mindre. ’Han skal gjøre ham til herre over alle sine besittelser.’ Vi ikke bare tror det, men vi takker også Gud og Kristus dag og natt for hans miskunnhet mot menneskenes barn.
13. a) Hvordan blir dette «gods» forvaltet, og gjennom hvilken organisasjon? b) Hva betyr dette?
13 Hvordan blir disse interesser tatt hånd om og forvaltet? Svaret er kort og godt: Av hans salvede levning gjennom den organisasjon som han i disse 66 år har velsignet så rikt og umiskjennelig, Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Noen lesere drar kanskje denne kjensgjerning i tvil, men vi oppfordrer deg til å undersøke bevisene og selv se at det er sant. Allerede på dette punkt vil vi spørre: Kan du tenke deg en annen organisasjon som blir brukt av Guds folk ene og alene til å utføre hans gjerning? Her har vi en skare av salvede tjenere for Gud som har innvigd alt de har til hans hellige tjeneste, og som nå handler i full tro, ærer hans navn, forkynner Kongen og Riket, føder hjorden og bruker nettopp denne organisasjon til å utføre alt dette. Det er jo forholdsvis lett bare å si: «Det der er ikke riktig»; men kan du nevne en annen organisasjon på jorden som er opptatt med dette? Du vil ikke finne det mulig. Men du bør imidlertid merke deg at disse uttalelsene ikke bare er påstander, men at de er sanne og bygd på kjensgjerninger. Herrens «tro og kloke tjener» har beviser for at han er «tjeneren», og når dette er blitt fastslått, må de som innser det, treffe sin avgjørelse hva deres tjeneste angår. Kan du, vil du fortsette i en tjeneste som ikke er bemyndiget av eller i harmoni med ’herren over alt hans gods’, eller vil du lære Guds veg å kjenne? Du kan ikke gjøre begge deler. «Den tro og kloke tjener» er lojal og trofast, blind og døv for alt og alle som prøver å skape splittelse eller skade blant tjenestefolkene, og denne «tjener» vant husbondens gunst. Treff så din avgjørelse.
14. Hvem eier i virkeligheten disse interesser? Hvorfor?
14 Jesus Kristus er lederen for denne «tro tjener», og alle må anerkjenne det. Rikets interesser er av aller største betydning, og de blir ikke ganske enkelt overdratt eller gitt bort til tjener-skaren, så de kan gjøre med dem hva de selv vil. Nei, det er aldeles ikke slik. ’Godset’, eiendelene, tilhører fremdeles Kristus Jesus, «husbonden», og han overgir dem i tjenerens varetekt. De blir overlevert som noe betrodd. Og ville det forresten ikke vært rart om Kristus hadde mer enn én «tro og klok tjener»? Sett at han hadde to eller flere, og at hver av dem påsto at de hadde herredømmet over besittelsene. Da ville det bli forvirring og uorden, og Gud er ikke uordens Gud.
15. Ved hvilke eksempler og fornuftslutninger kan vi forvisse oss om at det bare er én «tro og klok tjener»?
15 Det er bare én som er den Høyeste Jehova, én Herre Jesus Kristus, én hellig ånd, én salvet skare, én skare av Herrens «andre får». Det er ikke to Kristus’er, og det er heller ikke to salvede skarer. Derfor er det i dag bare én «tro og klok tjener»-skare. Legg merke til hvordan Jehova har gått fram før. Ta for eksempel Noah. Han var den som ble utvalgt til arbeidet før vannflommen. Til Abraham ga Gud det løfte at hans ætt skulle få landet og velsigne alle jordens slekter, ikke til to eller tre Abraham’er. Han brukte én mann, Moses, til å utfri, lede og gi loven til Israel — ikke flere menn. Det samme kan sies om Aron som var yppersteprest, og om Jeremias og hans gjerning. To kan naturligvis arbeide sammen, i likhet med Elias og Elisa, men slett ikke hvis de har forskjellige oppdrag og står imot hverandre. Ved eksempler og sunn fornuft tvinges vi til å dra den slutning at bare én «tro og klok tjener»-skare er blitt betrodd disse overordentlig viktige Rikets besittelser.
16. Hvordan betraktet noen den «tjener» som fikk herredømmet over alt husbondens «gods»? Og hva er skjedd?
16 Etterat disse besittelser var gitt til denne «tro tjener»-skare etter 1918, var det noen som satte seg imot det. De sa til styremedlemmene i Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, som representerte den salvede levning: «Dere tar til dere for mye. Hvem satte dere i denne stillingen?» «Hvor har dere fått slik myndighet at dere kan tilta dere å dirigere hele Herrens arbeid på jorden?» Eller: «Vi er også Guds folk og har våre rettigheter, og vi tror at Gud fremdeles åpenbarer sine hensikter gjennom individer uavhengig av tjener-organet.» Disse opprørerne prøvde å organisere hele Guds folk til å handle imot Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, og følgelig imot «tjener»-organet. De oppfordret Guds barn til å skille seg ut og finne sine egne veger, eller iallfall slutte seg til dem, så skulle de gi dem føde og vise dem sannheter. Og hvor er disse opprørske individene i dag? De finnes ikke mer. Det er som om jorden skulle ha åpnet sin munn og slukt dem, akkurat som den gjorde med Korah og de 250 høvdinger i menigheten som ble med ham i opprøret mot Guds tjener Moses. (4 Mos. 16: 1—35) Den gang ville Jehova også avgjøre spørsmålet om utnevnelsen av ypperstepresten. Han befalte derfor at det fra hver stamme skulle legges en stav framfor ham, tolv i alt, og for å vise hvem han hadde utvalgt, skulle han la en av stavene spire. Derved ville han gjøre slutt på knurringen. Det var Arons stav som satte blomster og bar modne mandler. (4 Mos. 17: 1—11) Det er på samme måten i dag. Den salvede levning av Kristi etterfølgere har ikke tatt på seg dette ansvaret selv. Det var heller ikke de som valgte det. De var trofaste mot sine plikter, og Kristus lønnet dem med større privilegier og tjenester. Enhver som drar i tvil hvem som er utvalgt av husbonden, bør se etter fruktene. Hvis «stav» har «skutt spirer»? Hvis ledelse er det som bringer resultater? Svaret må være opplagt; det er ingen annen enn denne «tro og kloke tjener»s. Noen har kanskje ikke innsett dette, men vitnesbyrdet er der og er til å stole på.
17. Hvorfor bør vi spise bare ved Herrens bord?
17 Maten fra forrådskammeret blir stadig og beredvillig gitt til tjenestefolkene. Den er god, sunn og nærende, og den jevne åpenbaring av sannheter har gjort tjenestefolkene glade og tilfredse. Det vil fortsette inntil enden, for det er den store Forsørger Jehova og Herren Jesus Kristus, han som er større enn Josef, som skaffer maten til veie. Det er godt å huske at det bare er ett bord Herren dekker. Der blir det servert utmerket mat i rikelige mengder, og hvis du vet dette er tilfelle, hvorfor skulle du da gå og småspise ved bordet til dem som er motstandere av denne kloke forvalter av husbondens forråd? Du kan få åndelig gift, for deres mat er ikke blitt underkastet en teokratisk kontroll. Hvorfor bry seg om de magre retter som tilbys av dem som ikke tilhører Guds trofaste tjenestefolk, når det er så mye å fordøye i Herrens hus? De som er utenfor, samarbeider ikke med Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, og kan derfor ikke hjelpe deg, for de har ikke Herrens velsignelse, og du ville vanære Gud, Forsørgeren. Det finnes dem som prøver å servere Guds folk måltider ved sine egne bord, uavhengig av Herrens bord, men det er ikke til noen nytte. Med det samme de har forlatt Herrens hus og satt opp sin egen husholdning, mister maten deres sin friskhet, og det gjør de selv også. Tenk dessuten på den fryktelige skjebne som rammer dem som behandler Herrens bord med forakt. (Mal. 1, 2) Det tryggeste for dem som er Guds tjenestefolk, er å være fornøyd med den maten husbonden forsyner dem med, og som hans «tro og kloke tjener» serverer dem. Tygg maten godt, så vil du glede deg og være sterk.