For stor en oppgave for Gud?
FOR ikke så lenge siden holdt presten M. R. Nelson i Minneapolis en tale med den utfordrende titelen: «For stor en oppgave for Gud.» Han jamret over den sørgelige tilstand i politikken, over spillelidenskapens utbredelse, det store antall drankere og den dårlige moral, og så sa han: «Å få i stand de forandringer vi bør gjøre, er for stor en oppgave for Gud alene. . . . Å gjøre livet bedre er for stor en oppgave for Gud alene.» Denne talen ble mottatt med begeistring av en stor forsamling. Det ser derfor ut til å være en stadig mer utbredt oppfatning at Gud den allmektige ikke er så allmektig lenger. Er Gud nå avhengig av mennesker? Og er det virkelig noe som er «for stor en oppgave for Gud alene»?
Det var en tid da Gud var helt alene. Men likevel skapte han uten noens hjelp Logos eller Ordet, som senere ble Kristus Jesus. Som en mektig åndeskapning var Logos «begynnelsen til det Gud skapte», og «alt er blitt til ved ham». (Åpb. 3: 14, NW; Joh. 1: 3) Ved Guds kraft skapte denne mesterarbeider myriader av åndeskapninger og livløse himmellegemer. Alt dette gjorde han uten først å skape mennesket. Gud behøvde saktens ikke menneskets råd da han skapte vår hjemlige planet. Jehova selv har gitt uttrykk for sin absolutte uavhengighet av mennesket: «Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si fram hvis du vet det! Kan du knytte Syvstjernens bånd, eller kan du løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder fram i rette tid, og Bjørnen med dens unger — kan du styre deres gang? Kan du sende ut lynene, så de farer av sted, så de sier til deg: Se, her er vi?» — Job 38: 4, 31, 32, 35.
Det finnes ikke i Bibelen noe eksempel på at en oppgave noen gang var for vanskelig for Gud. Jehovas makt er overlegen og absolutt: «For han talte, og det skjedde; han bød, og det sto der.» (Sl. 33: 9) Når Gud demonstrerer sin makt, blir mennesket uendelig lite. Den verdensomfattende vannflommen i Noahs dager skyllet over alle mennesker unntatt dem som trodde på Jehovas løfter og hans makt. Jehova demonstrerte også sin overlegne makt da han med ild og svovel ødela Sodoma og Gomorra, og da var ikke de uforbederlig onde innbyggerne et for stort problem for ham. Jehova sendte i virkeligheten bare to engler til Sodoma, og de sa selv: «For nå skal vi ødelegge dette sted, fordi et sterkt klagerop over dem er nådd opp til [Jehova], og [Jehova] har sendt oss for å ødelegge det.» (1 Mos. 19: 1, 13) Var det så for stor en oppgave for Gud å utslette Sodoma?
Nei, for han sendte bare to engler for å gjøre det arbeidet, og han har under sin kommando hele himmelens hær, som i hvert fall ikke teller mindre enn 200 000 000! — Åpb. 9: 16.
Kristus bekrefter Guds allmakt
Jehova har gang på gang demonstrert at han vil gjøre livet bedre for menneskene når hans tid er inne. Ved hjelp av de helbredelsesmirakler som Kristus Jesus utførte, ga Jehova et forbilde på hva hans makt skal utføre for hans folk i den nye verden. Det er interessant å vite at de av Kristi mirakler som er omtalt i de fire evangelier, er så tallrike at for eksempel nesten en tredjedel av Markus’ bok inneholder beskrivelser av dem. Disse miraklene er så uløselig innflettet i teksten at de ikke kan fjernes uten at det bryter sammenhengen. Tre fjerdedeler av de miraklene Jesus utførte, hadde med helbredelse og sunnhet å gjøre. Ingen sykdom eller vanførhet var noen gang for vanskelig å helbrede for Jehovas lege: «Og de førte til ham alle dem som hadde ondt og led av alle slags sykdommer og plager, både besatte og månesyke og verkbrudne, og han helbredet dem.» (Matt. 4: 24) Besatte og sinnsyke helbredet uten psykiatrikere! Sykdommer helbredet uten penicillin! Og det manglet ikke på kraft da Kristus oppreiste Lasarus. — Joh. 11: 17, 40—44.
Da Jesus var blitt forrådt av Judas og pøbelen omringet ham for å gripe ham, stilte Jesus et utfordrende spørsmål: «Tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt. 26: 53) Det ville ha vært en vanskelig oppgave for disiplene å redde Jesus fra pøbelen, men det ble gjort fullstendig klart for dem at det sto en veldig himmelsk hær til rådighet, hvis Jesus ville be om det. I dag ser kanskje ordet «legion» ikke så imponerende ut, men hos de gamle romere og de folk som var under deres herredømme, vakte ordet straks forestillinger om framstormende og kolossale styrker, for det betydde et korps på mellom 4500 og 6000 soldater. Ville så ikke Jesu disipler forstå at han hadde en hær på over 72 000 engler til sin rådighet hvis han ville be sin for om dem? Vi minner igjen om at det bare trengtes to av Jehovas engler for å utslette Sodoma og Gomorra!
Hvordan priser de hellige engler selv Guds makt? Vi har engelen Gabriels vitnesbyrd: «Ingen ting er umulig for Gud.» (Luk. 1: 37) For en altomfattende makt dette betyr! Vi har ingen grunn til å tvile på at Gabriels uttalelse er sann, for han sa at han «står for Guds åsyn», og hans budskap til Maria om at Jesus i nær framtid skulle bli født ved jomfrufødsel, fant sted nøyaktig som han hadde sagt. — Luk. 1: 18, 26—38; 2: 1—21.
Kan vi få noe mer pålitelig vitnesbyrd enn fra Kristus Jesus selv, «han som er steget ned fra himmelen»? Han sa: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.» (Joh. 3: 13; Luk. 18: 27) Guds Sønn åpenbarte ved dette at det finnes oppgaver som er for store for mennesker, men aldri for store for Gud.
Hvorfor teorien om «for stor»?
I kraft av sin allmakt og uendelige visdom er Jehova universets store tidsmåler. For ham er tiden ubegrenset. For menneskene er den begrenset, så begrenset at de alltid sier: «Jeg har ikke tid til det og det.» Og det er ikke noe rart! «Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år.» (Sl. 90: 10) Derfor ønsker naturligvis menneskene at alt skal skje i en fart. De forstår sjelden at Guds timeplan er fastsatt på et helt annet grunnlag enn vår, som bygger på en 24-timers dag. Én dag er i [Jehovas] øyne som tusen år, og tusen år som én dag.» (2 Pet. 3: 8) Gud gjør alt når hans tid er inne til det, og kortsynte mennesker er tilbøyelige til å betrakte det som svakhet, som om noe var for stor en oppgave for ham.
Ta for eksempel Guds synlige organisasjons økning, som en gang så umulig ut. Men den var ikke umulig, for den måtte komme da Guds tid var inne. Ikke lenger tilbake enn i 1938 var det bare 47 143 forkynnere som brakte det gode budskap om Guds rike omkring i verden, men i 1952 hadde tallet sprunget opp til 456 256! «Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» — Es. 60: 22.
Hvordan utartet forresten menneskenes liv slik at det nå er en så uhyre oppgave å forbedre det? Kommer det ikke av at menneskene har latt være å leve etter de prinsipper som er framholdt i Guds Ord, Bibelen? Vi ville ikke hatt en verden hvis moral synker lavere og lavere og som er full av grådige, ubarmhjertige og blodbestenkte individer, hvis menneskene hadde fulgt Mesterens utmerkede råd: «Derfor, alt det dere vil at menneskene skal gjøre imot dere, det skal også dere gjøre imot dem; dette er faktisk hva loven og Profetene betyr.» (Matt. 7: 12, NW) Noen mennesker som er plaget av de ulykkelige tilstander i verden, sier nå: «Det er for stor en oppgave for Gud alene.» Menneskene lar igjen være å lytte til den bibelske regel: «Dommen over den onde gjerning [fullbyrdes ikke] straks.» — Pred. 8: 11.
Oppgaven er så visst ikke for stor for Gud. Vanskeligheten er at menneskene ikke er store nok for oppgaven. Menneskenes vitenskapelige bedrifter har gjort dem oppblåste; de føler seg store. Men de er ikke store for Gud, ikke større enn en gresshoppe, og den er ikke så svært stor: «Skjønner I ikke? . . . Han [Jehova] er ja den som troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper.» (Es. 40: 21, 22) Hva forstår en gresshoppe av menneskets makt? Og hva vet mennesket om Guds makt? «Om vi kommer i berøring med den Allmektige, kan vi ikke forstå ham; han er veldig i makt.» — Job 37: 23, AS.
Sannheten er at når et menneske sier at et arbeid er for stort for Gud, så er det fordi han er imponert over sin egen betydning. I dag sitter politiske lys fra seksti forskjellige nasjoner forsamlet i FN i New York, og de forsøker å skaffe jorden fred og sikkerhet. Noen få dager før general Eisenhower ble innsatt, sa president Truman: «Hvis vi kan skaffe fred og sikkerhet i verden under De Forente Nasjoner, vil utviklingen gå så raskt at vi ikke vil komme til å kjenne igjen den verden vi nå lever i.» Og i sin tiltredelsestale kalte president Eisenhower FN for «det levende tegn på alle menneskers håp om fred». Snart vil nå Jehova forpurre nasjonenes forente anstrengelser: «Herren [Jehova] omstøter nasjonenes råd; han krysser folkenes planer.» «Når det enn kan bli at de sier: ’Fred og sikkerhet!’ da skal en plutselig ødeleggelse med én gang komme over dem.» (Sl. 33: 10, AT; 1 Tess. 5: 3, NW) Harmageddons plutselige ødeleggelse vil etterlate FN i ruiner og jorden overstrødd med de døde kropper av dem «som [Jehova] har drept». — Jer. 25: 33, 34.
Og til slutt vil den største av alle oppgaver, tilintetgjørelsen av Satan Djevelen, med største letthet bli utført av Jehovas «kongers konge», Kristus Jesus. Kristus griper simpelthen Djevelen og kaster ham i avgrunnen. (Åpb. 20: 1—3) Denne ærefryktinngytende demonstrasjon av Jehovas uforlignelige makt vil innvarsle en ny verden, som vil bevirke en fullstendig forbedring av menneskeslekten. (Åpb. 21: 1—4) Da vil aldri mer noen si at en oppgave er for stor for Gud. Da vil tvert imot alle som lever, forstå den dype betydning av den Høyestes ord til Abraham: «Skulle noen ting være umulig for [Jehova]?» — 1 Mos. 18: 14.