Lønnen for å være illojal
DET finnes ingen plass for en som er illojal, hverken i Guds ordning eller i noen menneskelig ordning. Dette gjelder især dem som er satt i ansvarlige stillinger. «Nå kreves det av forvaltere at de viser troskap,» sier Bibelen. — 1 Kor. 4: 2, NTN.
Da Jesus Kristus var på jorden, fikk 12 menn den enestående anledning å være hans nære medarbeidere. De fikk lære direkte av ham og fikk det største ansvar av alle hans disipler. En av dem mistet imidlertid sin verdsettelse av disse privilegier og ble illojal, og han skapte store vanskeligheter for Jesus og de 11 trofaste apostlene. På grunn av sin illojalitet gikk Judas Iskariot glipp av den vidunderlige seierspris som består i å oppnå himmelsk liv og være en av Kristi medkonger og underprester. Han ble sendt vekk fra Jesu fortrolige gruppe før Jesus innstiftet minnemåltidet, og han fikk ikke del i det løfte Kristus ga de 11 trofaste: «Dere er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser! Og jeg gir dere løftet om Riket, liksom min Far har gitt meg det.» — Luk. 22: 28, 29, UO; 13: 22—30.
Hva var den lønn Judas fikk for sin illojalitet? På den ene siden av «kontoen»: Tretti usle sølvpenger (prisen på en slave hvis han ble drept av en manns okse) — på den andre siden: Guds mishag og døden. (2 Mos. 21: 32) Selv Jesu fiender, som Judas samarbeidet med, foraktet denne forræderen. Etter at Jesus var blitt dømt til døden av den jødiske høyesterett, led Judas de frykteligste kvaler, og til slutt kastet han fra seg blodpengene og gikk bort og hengte seg. Dette gjorde han ikke i ekte anger, men fordi han skjønte at han hadde tapt alt. Jesus kalte ham «ødeleggelsens sønn». — Joh. 17: 12, NW; Matt. 27: 3—10.
Hver enkelt må gi akt på seg selv
Kort tid etter sin oppstandelse og himmelfart dannet Jesus den kristne menighet. Den ble opprettet på pinsedagen i år 33 e. Kr. Fra da av begynte den «tro og kloke tjener»-klasse, med Jesu apostler i spissen, å gi åndelig mat til de enkeltindivider som utgjorde Guds nydannede «troens folk». (Ap. gj. 2: 1, 14, 46, 47) Denne «tjener»-klasse, den åndssalvede kristne menighet, ville forbli lojal helt fram til den tid da Kristus skulle komme for å ødelegge den nåværende onde tingenes ordning. — Matt. 28: 18—20.
Jesus ga likevel disse kristne en advarsel vedrørende lojaliteten. Hvorfor? Jo, som klasse betraktet ville Guds menighet forbli trofast. Bibelen viser at det forutbestemte antall på 144 000 ville bli nådd. Dette antall personer ville til slutt bli «beseglet» som trofaste. (Åpb. 7: 1—8; 14: 1—5) Slik ville «hele [det åndelige] Israel [eller Guds Israel] bli frelst». (Rom. 11: 26; se Galaterne 6: 16.) Men hva angår de individer som skulle utgjøre denne gruppe eller «tjener»-klasse, så måtte hver og én prøves for at det kunne bli bevist hvorvidt han var ustraffelig og lojal. «Den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst,» sa Jesus. — Matt. 24: 13; Jak. 1: 3; Åpb. 14: 12.
Etter å ha omtalt den «tro og kloke tjener» som ville være lojal inntil han kom, fortsatte Jesus med å si: «Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir seg tid, og så gir seg til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne [bokstavelig: dem som blir drukne], da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hogge ham sønder og gi ham lodd og del med hyklerne.» — Matt. 24: 48—51; Luk. 12: 45, 46; se Kingdom Interlinear Translation.
Vi merker oss at Jesus ikke sa at den «tro og kloke tjener»-klasse ville bli illojal. Hva angår medlemmene av denne «tjener»-klassen, antydet imidlertid Jesus muligheten av at ikke alle ville forbli lojale. En av de 12, Judas, sviktet jo også etter at han hadde fått en god start. Jehova Gud vil at det bare skal være lojale, prøvde individer som får arve Riket. (2 Pet. 1: 10, 11) Jesus oppfordret derfor hver enkelt av sine åndsfødte, salvede etterfølgere til å gi akt på seg selv. Han sa til alle sine disipler: «Men våk hver tid og stund, og be, så I kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!» — Luk. 21: 36.
En ’ond tjeners’ handlinger og hans lønn
Hver og én måtte derfor være våken og påpasselig og ikke bli selvsikker, forsømmelig eller søvnig. Apostelen Paulus ga dette rådet: «Den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 10: 12) Den tid var sannelig forbi da en kunne tillate seg å bli drukken, både bokstavelig og åndelig sett. En måtte unngå å være sammen med de religiøse drankerne. — Es. 29: 9; 1 Pet. 4: 3.
I Matteus 24: 48—51 beskrev Jesus hvordan en som blir troløs, vil tenke, snakke og handle. Noen av dem som en gang var medlemmer av «tjener»-klassen, ville miste forventningens glede og bli trett av å vente på Herrens komme. De ville bli egoistiske. De som slo inn på denne veien, ville bli venner av verden og følgelig fiender av Gud. (Jak. 4: 4) De ville begynne å «slå sine medtjenere» med det talte og skrevne ord og motarbeide dem og deres kunngjøring av det gode budskap om Riket. Nå i de «siste dager» finnes det en klasse mennesker som har gjort dette. Ved sin oppførsel viser de at de ikke anerkjenner Kristi usynlige nærvær, og ikke ser og erkjenner at den tid er nær da han skal komme og ødelegge denne verdensordning.
Når de ’slo sine medtjenere’ med det talte og skrevne ord, så kom dette av at de ville dominere eller herske over andre. De traktet etter en høy stilling, slik at de kunne bli sett opp til. Men de kunne ikke nå sitt ærgjerrige mål. Kristus ville ikke la slike illojale individer få herske over sin menighet eller få splitte den og stanse det arbeid den utførte. I stedet ville Kristus, under sin inspeksjon, ’hogge dem sønder’, ved at han fjernet dem fra sin «tro og kloke tjener»-klasse.
Selv om Kristus beskrev den oppførsel som ville særprege de illojale, betyr naturligvis ikke det at han forutbestemte at de skulle bli slik. De slår inn på illojalitetens vei av egen fri vilje og etter eget ønske. De svarer til den «dårlige og late tjener» i lignelsen om talentene. (Matt. 25: 24—30) De er illojale, troløse «forvaltere» og kan derfor ikke få lov å bli i den stab av «tjenestefolk» som Kristus har. (Matt. 24: 45) Deres kristendom viser seg å være hyklersk, og de hører hjemme blant kristenhetens religiøse hyklere. Noen av dem har faktisk igjen antatt troen på kristenhetens falske læresetninger, for eksempel læren om treenigheten, menneskesjelens udødelighet og bokstavelig pine i en evig ’helvetesild’. Noen har sluttet seg til kristenhetens kirkesamfunn i deres forsøk på å motarbeide Jehovas vitners forkynnelse av det gode budskap.
Disse illojale finner ingen virkelig glede blant kristenhetens hyklere, og de må dele den skjebne som rammer disse hyklerne. Det er «der de gråter og skjærer tenner», sa Jesus om den onde «tjener». (Matt. 24: 51, NTN) Denne reaksjonen skyldes ikke ekte anger, men ergrelse og skuffelse, en «verdens sorg som fører til død». (2 Kor. 7: 10, NTN) De har ikke noe ønske om å samarbeide med den «tro og kloke tjener» i tjenesten for Herren.
En alvorlig tid for alle
Ettersom Kristus sier at han skal holde en dom som ’begynner med Guds hus’, er det av vesentlig betydning for enhver som stiller seg på samme side som den «tro og kloke tjener»-klasse, at han gir akt på seg selv. (1 Pet. 4: 17) Han bør stadig granske seg selv for å se om han er lojal. Han vet at det som kreves, er en troskap som kommer fra hjertet. Nå i tiden er det mulig å falle som offer for «synden som henger så fast ved oss» — å miste troen. (Heb. 12: 1) Det er enda større fare for at dette skal skje nå, for Djevelen vet at han bare har en liten tid, og han kjemper en hard kamp mot Guds åndsfødte, salvede på jorden og mot alle som slutter seg til dem og samarbeider med dem i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. — Åpb. 12: 12, 17; se også 1 Peter 5: 8.
Når vi nå klart ser hvordan Kristi profeti om vår tid blir oppfylt, idet vi ser det ’tegn’ som beviser at vi lever i «avslutningen på tingenes ordning», da bør vi ’løfte våre hoder, for vår forløsning stunder til’. Vi må også gi nøye akt på oss selv og den måten vi lever på. Jesus talte for å hjelpe de disipler han da hadde hos seg, men han sa også: «Det jeg sier til eder, det sier jeg til alle: Våk!» — Mark. 13: 37; Luk. 21: 28.
Situasjonen er derfor alvorlig for alle. Apostelen Peter viste hvilken stilling vi befinner oss i, da han sa: «Når nå alt skal gå i oppløsning, hvor hellig og gudfryktig bør dere da ikke leve, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte. Men vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Fordi dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.» — 2 Pet. 3: 11—14, NTN.
Den lønn de lojale får, er derfor Guds gunst, lykke, fred og et evig liv, selv om de nå blir utsatt for mange fristelser og blir stilt på vanskelige prøver. De illojale kan på den annen side til en viss grad få tilfredsstilt sine kjødelige lyster en kort stund, men snart vil de få en lønn som bare består i sorg, vanære og død.