Ingen åndelig «energikrise» for de kloke

DET er i dag energikrise i mange land. For noen betyr dette at de må foreta færre turer med bilen, ettersom det er knapt med bensin. Det trengs også brennstoff til kjempestore generatorer som produserer elektrisitet. Mange prøver derfor å spare på strømmen ved ikke å la lys brenne unødig.

Det finnes ikke desto mindre en form for lys som ikke er avhengig av de vanlige energikilder. De som har fått dette lys og verdsetter det, vil ikke slokke det eller minske dets intensitet. De lar i åndelig forstand ’sitt lys skinne’. — Matt. 5: 14—16.

Jesus Kristus hadde disse menneskene i tankene da han sammenlignet Guds rike med ti jomfruer som ble invitert i bryllup. Denne lignelsen var en del av svaret på spørsmålet: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) Kjensgjerningene viser at vi nå lever i de «siste dager». Oppfyllelsen av det forutsagte «tegnet» skulle derfor være av største interesse for oss.

Alle de ti jomfruene hadde lamper. Disse lampene kan ha vært skåler med en tut og en veke i den ene enden og et håndtak i den andre. De kan ha vært fylt med olivenolje, som på den tiden ble mye brukt til belysning. Fordi brudgommen ga seg tid, sovnet jomfruene, men midt på natten ble de vekt av at noen ropte at han kom. De fem «kloke» jomfruer hadde med seg kanner med ekstra olje, men de «dårlige» hadde ikke noe ekstra olje og måtte gå bort for å kjøpe. I mellomtiden traff de «kloke» jomfruene brudgommen og gikk inn med ham til bryllupet. Senere prøvde de «dårlige» jomfruene å komme inn, men forgjeves. — Matt. 25: 1—12.

Den herliggjorte Jesus Kristus er «brudgommen», og de «kloke» jomfruene blir hans himmelske «brud», som til slutt vil bestå av 144 000. (Åpb. 14: 1—4; 19: 7, 8; 20: 6; 21: 9) Mens de er på jorden, har de rikelig med olje», Guds Ord og hans hellige ånd. De er derfor ikke utsatt for noen åndelig «energikrise». De «dårlige» jomfruene har imidlertid ikke hatt nok «olje» til at deres lamper har kunnet brenne helt fra den tiden da de første av «Kristi medarvinger» ble åndsavlet, på pinsedagen i år 33 e. Kr., og til brudgommen sto fram og ville gå inn til bryllupet. — Rom. 8: 17.

De ventet på brudgommen

Alle de ti symbolske jomfruene sov en tid. (Matt. 25: 5) Men de må ha våknet fra tid til annen i disse århundrene, særlig de «kloke» jomfruene. Dette var spesielt tilfelle etter den religiøse oppvåkning eller vekkelse i det 16. århundre etter Kristus, da det i Europa ble gjort alvorlige forsøk på å vende tilbake til Bibelen som den eneste bok som inneholder Guds sannhet. Brudgommens, Kristi, løfte om å komme tilbake gjorde dypt inntrykk på oppriktige bibelstudenter, og de forsto at hans komme ville inntreffe før det tusenårige rike begynte, noe som ville bli avmerket ved at Satan ble kastet i «avgrunnen». — Åpb. 20: 1—6.

I første halvdel av det 18. århundre forutsa den lutherske teologen Johann Albrecht Bengel i Tyskland at tusenårsriket ville begynne i 1836. Senere lærte amerikaneren William Miller sine tilhengere at Kristus skulle stå fram i kjødet og ta dem opp til deres himmelske hjem i 1843. Men disse årene kom og gikk uten at noe skjedde, og hverken Bengels eller Millers uttalelser og skrifter viste seg å være det forutsagte rop som skulle lyde midt på natten: «Her er brudgommen! Gå ut for å møte ham!» (NW)

I 1870-årene begynte imidlertid en liten gruppe menn som ikke var tilknyttet noen av sektene i kristenheten, å studere Bibelen i Pittsburgh (Allegheny) i Pennsylvania. Blant disse var Charles Taze Russell. De forsto at Kristus skulle komme tilbake som en ånd, og at dette ville avmerke begynnelsen på et usynlig nærvær som skulle bli tilkjennegitt ved synlige tegn.

Disse bibelstudentene knyttet «hedningenes tider», som Jesus talte om, sammen med de «sju tider» som er nevnt i Daniels profeti. (Luk. 21: 24, King James Version; Dan. 4: 16, 23, 25, 32) De forsto at de «sju tider» da hedningene skulle ha herredømme over jorden, begynte i slutten av det sjuende århundre før Kristus og skulle vare i 2520 år. I samsvar med dette skrev den 24 år gamle C. T. Russell i en artikkel som han leverte til bladet The Bible Examiner (Bibelgranskeren) for oktober 1876: «De sju tider vil ende i 1914.»

I 1877 utga Russell sammen med Nelson H. Barbour boken Three Worlds, and the Harvest of This World (Tre verdener og denne verdens høst). I denne boken ble det framholdt at det forut for utløpet av hedningenes tid i 1914 skulle gå en periode på 40 år, og at denne 40-årsperioden skulle bli innledet av en høsttid på tre og et halvt år fra og med 1874. Ifølge den bibelkronologi de deretter gikk ut fra, endte de første 6000 år av menneskets tilværelse på jorden i 1872, mens 6000 år med synd blant menneskene utløp og den sjuende tusenårsperiode begynte i 1874. De trodde at Kristi nærvær hadde begynt i oktober 1874, og at det store, motbilledlige jubelår begynte kort tid deretter. — 3 Mos., kap. 25; Åpb. 20: 4.a

På bakgrunn av denne forståelsen trodde en at den ’rene jomfru’-klasse begynte å gå ut for å møte brudgommen i 1874. (2 Kor. 11: 2) Da C. T. Russell i juli 1879 begynte å utgi et nytt religiøst tidsskrift, ga han det derfor navnet «Sions Vakttårn og forkynner av Kristi nærvær». Det forkynte at Kristi usynlige nærvær hadde begynt i 1874. En ventet at dette nærvær skulle fortsette til hedningenes tider utløp i 1914. Da skulle de hedenske nasjoner tilintetgjøres, og levningen av den ’rene jomfru’-klasse skulle bli herliggjort sammen med sin brudgom i himmelen ved å dø og bli oppreist til liv i ånden. (1 Kor. 15: 42—44) På denne måten ville den ’kloke jomfru’-klasse gå inn gjennom døren til bryllupet.

De som utgjorde den ’rene jomfru’-klasse, bestrebet seg på å la sitt lys skinne mens de nærmet seg det tidspunkt da de ventet å møte sin brudgom i himmelen. Endelig opprant dagen, den 1. oktober 1914. Hedningenes tider utløp, men forventningen om at menigheten skulle oppnå himmelsk herlighet, ble ikke innfridd. Den var ikke blitt innfridd da Russell døde, 31. oktober 1916. I stedet kom det en tid med store vanskeligheter og forfølgelse for dem som så fram til å møte brudgommen. Forfølgelsen nådde sitt høydepunkt sommeren 1918, da Selskapet Vakttårnets nye president, J. F. Rutherford, og sju andre kristne menn som var knyttet til hovedkontoret, ble falskelig anklaget og dømt og kastet i fengsel.

J. F. Rutherford tilbrakte bare ni måneder i fengsel og ikke 20 år, som han var blitt dømt til. Han og hans sju medarbeidere ble løslatt 25. mars 1919, og etter en tid fikk de full oppreisning. Men året 1919 viste seg å være betydningsfullt også av en annen grunn. Akkurat som de sovende jomfruene ble vekt midt på natten av et rop om at brudgommen kom, ble alle som hevdet at de var «jomfruer» som ventet på den himmelske brudgom, i 1919 gjort kjent med at han var nærværende i Riket.

De gjør i stand sine «lamper»

Det ble straks gjort iherdige anstrengelser for å styrke og oppmuntre de sanne kristne som hadde ventet på brudgommen. I tiden 1. — 8. september 1919 ble det holdt et internasjonalt stevne i Cedar Point i Ohio. Begeistringen blant stevnedeltagerne var stor da president J. F. Rutherford den 5. september kunngjorde at det fra og med 1. oktober 1919 ville bli utgitt et nytt blad, The Golden Age (Den Gylne Tidsalder). Guds innvigde folk ble oppmuntret til å tilby folk abonnement på det, og en regnet med at dette snart ville føre til at bladet fikk et opplag på fire millioner. I dag heter dette bladet «Awake!» («Våkn opp!») og har et gjennomsnittlig opplag på over åtte millioner.

Året 1919 var følgelig et betydningsfullt år i Guds ’rene jomfru’-klasses historie. Et stort, verdensomfattende forkynnelsesarbeid ble organisert. Den ’kloke jomfruklasse var blitt vekt og har ikke falt i søvn igjen!

Dette var i sannhet den tid da ’alle jomfruene våknet og gjorde sine lamper i stand’. (Matt. 25: 7) Lampene holdt på å slokne. De «kloke» jomfruene hadde med seg kanner fylt med olje, men de «dårlige» jomfruene hadde ikke noe ekstra olje. De «kloke» jomfruene kunne imidlertid ikke dele sin olje med dem, for da ville ingen ha fått nok. De «dårlige» jomfruene måtte derfor gå og prøve å få kjøpt olje et eller annet sted midt på natten.

Den symbolske olje er Guds Ord og Guds hellige ånd, som opplyser Guds Ord og frambringer de gudlignende egenskaper som blir omtalt som «Åndens frukt», hos alle som har denne «olje». Det at de «kloke» jomfruene ikke vil dele sin «olje» med de «dårlige» jomfruene, er et uttrykk for at de ikke ønsker å inngå kompromiss med dem. De «dårlige» jomfruene hevder at de er kristne, men oppfyller ikke de krav kristendommen stiller. Den bibelkunnskap de har, har kanskje øvd en viss innflytelse på dem, men ikke i den grad at de har latt Guds mektige ånd frambringe «Åndens frukt» i deres liv. De venter riktignok å komme til himmelen, men den religiøse utvikling de har nådd, setter dem ikke i stand til å ta imot utfordringen når ropet lyder midt på natten: «Her er brudgommen! Gå ut for å møte ham!» De erfarer en «oljekrise». Deres lys svikter.

I 1919 gikk de som tilhørte den ’kloke jomfru’-klasse, ut av Babylon den store, den falske religions verdensrike. De kunne ikke inngå kompromiss med den ’dårlige jomfru’-klasse og sammen med Babylon den store tilbe «dyrets bilde», Folkeforbundet, som Babylon den store begynte å ri på i 1919. (Åpb. 13: 14, 15; 14: 11, 12; 17: 1—18; 18: 4) Deres urokkelige standpunkt kom tydelig til uttrykk på stevnet i Cedar Point, spesielt den 7. september 1919, da J. F. Rutherford holdt det offentlige foredraget «Håp for den nødlidende menneskehet». I dette foredraget påpekte han modig at Guds mishag ville komme over Folkeforbundet, som presteskapet hadde hyllet som et politisk uttrykk for Guds rike på jorden. Den ’kloke jomfru’-klasses medlemmer trodde at Guds Sønns rike var blitt opprettet i himmelen da hedningenes tider utløp i 1914, og de ville ikke anerkjenne og tilbe noen erstatning for det. De kunne ikke tillate seg å gi bort noe av sin åndelige «olje» og vise mindre hengivenhet for Guds messianske rike.

Den ’kloke jomfru’-klasses medlemmer møtte således den herliggjorte brudgommen i 1919 og har fortsatt å gå i den prosesjon som er til ære for ham, like til enden. Når de har nådd fram til «døden», viser de seg verdige til å få komme inn. Brudgommen finner at de skinner med den kristne personlighet, og godtar derfor vår tids «kloke» jomfruer som en del av den kristne menighet. — 2 Kor. 11: 2, 3; Ef. 5: 27.

Stilt overfor en lukket dør

Da de «dårlige» jomfruene kom tilbake, fant de at døren var lukket. (Matt. 25: 10) Men når blir «døren» offisielt lukket i oppfyllelsen? Det blir den når den ’store trengsel’ og ødeleggelsen av kristenheten og den øvrige delen av Babylon den store begynner. Da vil det være for sent for dem som hevder at de er kristne, å gå ut av Babylon den store. Da vil også tallet på de ’utvalgte’, som utgjør Kristi «brud», 144 000, være fullt. — Matt. 24: 21, 22.

Lignelsen blir avsluttet med ordene: «Til sist kom da også de andre jomfruene og sa: Herre! herre! lukk opp for oss! Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg eder: Jeg kjenner eder ikke.» (Matt. 25: 11, 12) På grunn av sin forsømmelighet, som førte til en åndelig «oljekrise», hadde ikke de «dårlige» jomfruene møtt brudgommen og kastet glans over hans bryllupsprosesjon. Han kunne derfor med full rett lukke døren for dem.

Når den ’store trengsel’ over kristenheten begynner, vil de som tilhører den ’dårlige jomfru’-klasse, som en parallell til dette innse at de ikke har vært tilsluttet den religiøse organisasjon som utgjør den ’rene jomfru’, «bruden», «Lammets hustru». (Åpb. 21: 9) Ja, de vil rope til brudgommen, men døren vil ikke bli åpnet, for Jesus sa ved en annen anledning: «Ikke enhver som sier til meg: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» (Matt. 7: 21—23) I den ’store trengsel’ vil brudgommen la den ’dårlige jomfru’-klasse stå utenfor i verdens mørke natt, og den vil bli tilintetgjort sammen med alle de andre som har ’gjort urett’. De vil ikke få noen oppstandelse til liv i himmelen, men vil bli ødelagt for bestandig.

«Våk derfor!»

Jesus understreket poenget i sin lignelse med noen betimelige ord som ble rettet til salvede kristne som levde i «avslutningen på tingenes ordning». Han sa: «Våk derfor! for I vet ikke dagen eller timen.» (Matt. 25: 13) De som ønsker å være lik de fem «kloke» jomfruer, må nå hele tiden la sitt lys skinne ved å ha en kristen personlighet og delta i den kristne tjeneste. De våger ikke å inngå kompromiss med dem som prøver å få dem til å levere fra seg en større eller mindre mengde av sin åndelige «olje». Deres tro på brudgommens komme og nærvær må fortsette å lyse klart, og de må fortsette å gå med tente lamper i den prosesjon som følger ham inntil han har brakt sin brud, menigheten, helt hjem.

Den lange tid da brudgommen lot vente på seg, er forbi. Nå er han her; han er nærværende i herlighet. Nå må ingen lenger slumre og sove! Tiden er inne til å skinne til hans ære og til å fryde seg sammen med ham på grunn av den glede hans himmelske Far har i beredskap for ham, nemlig at han skal bli forent med sin åndelige «brud» og feire dette med en bryllupsfest. De åndssalvede kristne må derfor holde seg våkne, for de vet ikke hvilken dag eller time anledningens «dør» vil bli lukket for aldri å bli åpnet igjen. Men de som er årvåkne og «kloke», kommer ikke til å bli stengt ute på grunn av en livsfarlig, åndelig «oljekrise».

[Fotnoter]

I 1943 utga Selskapet Vakttårnet boken «Sannheten skal frigjøre eder» på engelsk, og i denne boken var ikke lenger 100 år føyd til dommertiden. Boken tidfestet utløpet av de første 6000 år av menneskets tilværelse til 1970-årene. Den tidfestet også begynnelsen til Kristi nærvær til 1914 e. Kr. og ikke til 1874.