Finnes det en forent gruppe av sanne kristne?
NÅR det er tale om en sann kristen, tenker de aller fleste på en som har en høy moral og en tiltalende personlighet. Og dette er ting som bør kjennetegne en sann kristen. Men det å være en kristen innbefatter mer enn dette.
Selv blant slike som ikke kaller seg kristne, vil du finne mennesker med en god moral og en tiltalende personlighet. Hva er så forskjellen?
Foruten en god moral og en tiltalende personlighet må en kristen ha et oppriktig ønske om å fremme den sanne tilbedelse, tilbedelsen av Bibelens Gud, slik Jesus Kristus gjorde. Han må være nidkjær og aktiv hva det angår.
Selv om du er klar over dette, vil du kanskje synes at det er vanskelig å finne dem som er sanne kristne i vår tid. Du lurer kanskje på om det i det hele tatt finnes noen som er det. Blant kristenhetens tilhengere finner du liten enhet i tanke og handling. Dette er tilfelle når det gjelder moral og sosiale problemer, og i særdeleshet når det gjelder tilbedelsen av Gud. Det blir gjort lite for å gjøre folk kjent med Gud og hans hensikter og muligheten til å oppnå evig liv i himmelen eller på jorden ved å behage Ham og utøve sann tilbedelse.
Enhet i tanke og gjerning viktig
Burde det finnes og finnes det en GRUPPE mennesker som har gått helt og fullt inn for å tilbe Gud i samsvar med Bibelen, og som gjør dette i forening og samtidig bestreber seg på å få andre til å gjøre det? Ifølge den formaning apostelen Paulus kom med til de kristne i det første århundre, burde det finnes en slik gruppe. Paulus skrev mye om en god moral og kristne egenskaper, men han sa også: «Bare før eders liv således som verdig er for Kristi evangelium, for at jeg, enten jeg kommer og ser eder, eller jeg er fraværende, må få høre om eder at I står fast i én Ånd, så I med én sjel [som om de var en person] kjemper sammen for troen på evangeliet.» — Fil. 1: 27.
Den kristnes ansvar illustrert
Det er få som vil benekte at Jesus og hans apostler var svært nidkjære når det gjaldt å utbre den sanne tilbedelsen like til jordens ender. De var forent hva formål, lære og handling angikk. For å vise hvordan hans disipler skulle være, fortalte Jesus lignelsen om talentene. (Én sølvtalent svarte til flere tusen norske kroner.) Denne lignelsen viser klart og tydelig at disiplene var forpliktet til å fremme den sanne kristendom i størst mulig utstrekning.
Jesu disipler hadde stilt ham spørsmålet: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» Lignelsen om talentene var en del av det svaret han kom med. Lignelsen ble derfor fortalt i den hensikt å vise kristne som levde i «avslutningen på tingenes ordning», at Herren Jesus Kristus var usynlig nærværende som konge i Riket. Men denne profetiske lignelsen begynte å gå i oppfyllelse da Jesus var på jorden. Vi kan få mye opplysning om hva lignelsen betyr, ved å studere lignelsen om pundene, som har mye til felles med denne. Den viste dem som lyttet til Kristus i det første århundre, at Guds rike ikke «straks skulle komme til syne», slik som de hadde trodd. — Matt. 24: 3, NW; Luk. 19: 11—27.
Begge lignelsene hadde med himlenes rike å gjøre. Lignelsen om talentene begynte på denne måten:
«For det [det vil si, omstendighetene i forbindelse med himlenes rike] er liksom en mann som ville dra utenlands og kalte sine tjenere for seg og overga dem sin eiendom, og en ga han fem talenter, en annen to, og atter en annen én, hver etter som han var dugelig til, og så dro han utenlands.» — Matt. 25: 14, 15.
’Mannen’ er Jesus Kristus. Han skulle snart foreta en lang reise «utenlands», tilbake til sin Far i himmelen. Han skulle gjøre dette etter sin død og oppstandelse. I himmelen skulle han så sette seg ’ved Guds høyre hånd og deretter vente på at hans fiender skulle legges til skammel for hans føtter’. (Heb. 10: 12, 13) Det ville ta lang tid før hans Far ga ham befaling om å ta kongemakten, og når det skjedde, skulle han først inspisere og lønne sine «tjenere». Han ville vente at de var forent, at de ikke lå i strid med hverandre, men at de tok hånd om hans interesser. Når inspeksjonen var over, ville han fjerne sine fiender fra jorden, slik det framgår av Lukas 19: 15—27. — Sl. 110: 1—3.
’Tjenerne’ blir betrodd ’eiendommen’
Denne ’mannen’ hadde en «eiendom» som han overga til sine «tjenere» til han kom igjen som konge. Hvilken verdifull eiendom hadde Jesus Kristus? Han hadde hverken penger, store landeiendommer eller bygninger. Han hadde heller ikke noen myndighet som var anerkjent av de politiske regjeringer. Han ble henrettet av. Romerriket etter påtrykk fra jødene. Hva var det så han hadde som han kunne betro sine «tjenere»?
De verdier Jesus hadde, var av en annen art enn dem vi nettopp har nevnt. Mens han utførte sin tjeneste i kjødet, søkte han først sin himmelske Fars rike. Ved sin forkynnelse og undervisning hadde han dyrket opp og bearbeidet et akerland — han hadde lagt et grunnlag for frambringelsen av disipler. Dette var den «eiendom» han overga til sine disipler. Over to år før sin død og oppstandelse hadde han sagt til apostlene:
«Se, jeg sier eder: Løft eders øyne og se markene, de er alt hvite til høsten! Den som høster, får lønn og samler frukt til evig liv, for at både den som sår og den som høster, kan glede seg sammen; for her er det et sant ord at en sår og en annen høster. Jeg har utsendt eder for å høste det som ikke I har arbeidet med; andre har arbeidet, og I er kommet inn i deres arbeid.» — Joh. 4: 35—38.
Jesus begrenset sin ’såing’ til jøder og jødiske proselytter og samaritanene, som var i slekt med jødene. Døperen Johannes hadde også sådd en del. Etter Jesu oppstandelse og etter at den hellige ånd var blitt utgytt over hans disipler på pinsedagen i år 33 e. Kr., skulle disse disiplene først høste en hel del på dette «tilsådde» akerland. Det var dette de var «utsendt» til, forpliktet til. De som først ble ’høstet’, var blitt bearbeidet av Jesu rene lære. Da de sluttet seg til de åndsavlede disiplene, handlet de derfor alle som én mann når det gjaldt å bevare den rene lære.
Det er tydelig at Jesus hadde mer enn tre «tjenere». De tre forskjellige ’tjenere’ som ble omtalt i lignelsen, var derfor et bilde på samtlige av Kristi vordende medarvinger, som han hadde inngått en pakt med om det himmelske rike. De skulle være mennesker av alle samfunnslag, gamle og unge, menn og kvinner. (Se Apostlenes gjerninger 1: 14; 8: 12.) Men det at de hadde forskjellig bakgrunn og tilhørte forskjellige aldersgrupper, skulle ikke være noen hindring for enheten. Alle skulle utføre det samme arbeidet.
I oppfyllelsen av lignelsen sørget herren for at ingen fikk mer enn han kunne klare å ta hånd om, men hver fikk «etter som han var dugelig til». Den klassen i det første århundre som fikk «fem talenter», omfattet tydeligvis apostlene, som fikk det største ansvaret. (Åpb. 21: 14; Ef. 2: 20—22) Denne klassen hjalp den klassen som fikk «to talenter», med å ivareta dens forpliktelser.
Akkurat som i lignelsen om pundene skulle alle ’tjenerne’ ’kjøpslå til herren kom igjen’. (Luk. 19: 11—13) Det var Jesu interesser, Kongens interesser, de skulle kjøpslå med, og de lydige tjenerne måtte derfor være forent i tanke og handling. Kristus er ikke delt. (1 Kor. 1: 10) Hans «tjenere» ville ikke fremme hans interesser hvis de motarbeidet hverandre, slik menneskene i kristenheten gjør. I kristenheten ser vi at én sekt lærer noe og en annen noe helt annet.
I lignelsen var tjenernes ’dugelighet’, som talentene ble fordelt på grunnlag av, fysiske eller mentale evner. Men dreide det seg om fysiske eller mentale evner i oppfyllelsen? Slike evner ville uten tvil være verdifulle og nyttige hvis de ble brukt på rette måte. Men i dette tilfelle representerer tjenernes ’dugelighet’ de åndelige muligheter som finnes hos en kristen tjener som har håp om å få del i det himmelske rike. Hans nidkjærhet, villighet og iver øker disse muligheter. Dette er i samsvar med det prinsipp at «Gud [satte] lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han ville». — 1 Kor. 12: 18.
Herren, Jesus Kristus, hadde overgitt noe til disse ’tjenerne’, enten de tilhørte den klassen som hadde fått «fem talenter», eller en av de andre klassene som var nevnt i lignelsen. De må også ha eller gi noe. Det de kan gi, kommer i tillegg til den verdi de er blitt betrodd, og setter dem i stand til å dyrke den åndelige «eiendom», det akerland som Herren Jesus Kristus har etterlatt seg. Det ville hjelpe dem som klasse eller en forent gruppe betraktet til å «høste» nye disipler.
Begynnelsen til oppfyllelsen
Når begynte Jesus å overgi sine disipler sin «eiendom»? Ga han den til dem som enkeltpersoner eller som en forent gruppe? Beretningen i Apostlenes gjerninger 1: 1—5 fortsetter der hvor Lukas’ evangelium slutter, «den dag da han [den oppstandne Jesus] ble opptatt, etter at han ved den Hellige Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt seg, dem som han også framstilte seg for levende med mange beviser etter at han hadde lidt, idet han i førti dager viste seg for dem og talte om det som hører til Guds rike. Og da han var sammen med dem [en gruppe trofaste disipler], bød han dem at de ikke skulle vike fra Jerusalem, men bie på det som Faderen hadde lovt, som I, sa han, har hørt om av meg; for Johannes døpte vel med vann, men I skal døpes med den Hellige Ånd ikke mange dager heretter».
Jesus hadde følgelig ikke bare bearbeidet «akerlandet» med tanke på at det skulle frambringe mange flere disipler, men han hadde også forberedt de første av sine «tjenere», slik at de var rede til å ta imot hans «eiendom».
Lignelsen må ha begynt å gå i oppfyllelse mellom tiden for Jesu oppstandelse. fra de døde og hans himmelfart. For når var det Jesus først kalte sine «tjenere» sammen for å overgi dem sin «eiendom»? Apostelen Matteus forteller hva Jesus sa på et møte i Galilea etter sin oppstandelse: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» — Matt. 28: 16, 19, 20.
Men den dagen Jesus fór opp til himmelen, forklarte han enda tydeligere hvordan det arbeid som besto i å forøke hans «eiendom», skulle utføres. Vi leser: «Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel? Han sa til dem: Det tilkommer ikke eder å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt; men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 6—8.
Se etter en forent gruppe som forkynner Bibelens sannhet
Etter sin oppstandelse viste Jesus seg for forskjellige av sine disipler, én gang for over 500. Og på pinsedagen var det om lag 120 som ble døpt med hellig ånd. (1 Kor. 15: 7; Ap. gj. 1: 15; 2: 1—4) Det var følgelig mange flere enn tre «tjenere» som straks begynte å «kjøpslå» med talentene. Hele 3000 hørte vitnesbyrdet om Jehova Guds hensikter i tilknytning til Kristus på pinsedagen. Men de fulgte ikke en uavhengig kurs og delte seg ikke opp i forskjellige trossamfunn. De fremmet alle den sanne tilbedelse på en nidkjær og forent måte. — Ap. gj. 2: 41—47.
Hvis du synes det er vanskelig å finne sanne kristne i vår tid, er det følgelig viktig at du leter etter en forent GRUPPE av kristne hvor alle lærer det samme om Guds hensikter. De må leve et rettskaffent og moralsk rent liv. De må dessuten være ivrige etter å snakke med andre om Bibelen, fremme den sanne tilbedelse og hjelpe nye til å bli Kristi disipler. Derved øker de Kongens «eiendom». Er det noen som gjør dette der hvor du bor?
Hvordan får denne profetiske lignelsen sin oppfyllelse nå i denne tiden? Den rike mannen skulle komme tilbake og inspisere og lønne tjenerne. Hvordan dette er blitt oppfylt, vil bli behandlet i neste nummer av Vakttårnet.