Overlev og oppnå evig liv i harmoni med Guds hensikt
«Han frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men på grunn av sin egen hensikt og ufortjente godhet.» — 2 Tim. 1: 9, NW.
1. Hva blir alle mennesker nå innbudt til, og hva har det gitt dem som har tatt imot denne innbydelsen?
TIL å begynne med kan det høres for godt ut til å være sant, men alle mennesker blir nå innbudt til å få del i en storslått framtid som er blitt tilrettelagt av en som er fullt ut kompetent til det. Trass i høyrøstet propaganda av alle slag er det mange med en skarp hørsel som har hørt denne innbydelsen og reagert positivt på den. Dette er de lykkelig for. Nå har de fått et verdifullt kall i livet. Det har gitt deres liv mening. Ja, det har gitt dem en virkelig grunn til å fortsette å leve og til å overleve for å se oppfyllelsen av et storslått løfte. Livet er ikke lenger tomt og ensformig og uten noen mening, en blindgate som ikke fører noe sted hen. De lever for den kommende, rettferdige, nye tingenes ordning.
2. Hva slags kall er dette, og hvorfor fører det ikke til skuffelse å ta imot dette kallet?
2 Det er mange som mener at de har fått et eller annet kall. Men slik er det ikke med dette kallet eller denne innbydelsen. Det er ikke bare en slags sterk, indre tilskyndelse som driver en til å følge en bestemt handlemåte. Det er ikke en sterk, religiøs tilskyndelse som er ledsaget av overbevisning om at den er forbundet med guddommelig innflytelse, for eksempel en tilskyndelse til å ta opp forkynnelse av en eller annen religion. Det er ikke bare en sterk, indre tilskyndelse som én ikke vet hvordan en skal beskrive, og som en har, men andre ikke har. I stedet for å være noe ubestemt og ofte sentimentalt er vår tids kall eller innbydelse noe helt bestemt, og en person vet at det er mulig for ham å ta imot innbydelsen. Det er ikke det tillokkende ved en mulig framtid med lysende utsikter. Nei, det er et kall som kommer fra en person med myndighet og ansvar. Det en blir kalt til, er derfor ikke noe en bare forestiller seg, men noe som er helt sikkert. Det at en reagerer positivt på dette vidunderlige kallet, vil ikke føre til skuffelse.
3. Hva er en innbydelse vanligvis et utslag av, og hva kan sies om ham som sender ut en spesiell innbydelse i dag?
3 Hva er det som gjør dette kallet eller denne innbydelsen så spesiell? I de fleste tilfelle er en innbydelse et utslag av gavmildhet, av god vilje. Det ligger en god hensikt bak den. Dette er også tilfelle med den spesielle innbydelsen som så mange mennesker som verdsetter gode ting, takknemlig tar imot i dag. Den storsinnete person hvis innbydelse de har tatt imot, er han som for lenge siden opprettet et paradis på jorden som menneskene skulle nyte godt av for evig. Dette var ved begynnelsen av menneskets tilværelse på jorden. Var det ikke storslått av ham å gjøre det? Det var akkurat det en kunne vente seg av ham, for han er ingen ringere enn Gud, himmelens og jordens Skaper. Det var han som forårsaket menneskets tilblivelse på jorden, og som sørget for alle de ting som var nødvendige for mennesket. Dette var ikke bare et utslag av Guds ufortjente godhet overfor menneskene, men Gud hadde en hensikt i tankene. Det var en god hensikt.
4, 5. Hvordan viser Paulus i sitt annet brev til Timoteus at Guds hensikt og ufortjente godhet hadde kommet til uttrykk?
4 En som skrev om gode ting i det første århundre av vår tidsregning, gjør oss oppmerksom på hvordan Guds ufortjente godhet kommer til uttrykk i den måten han gjennomfører sin hensikt på. Denne skribenten var Paulus, som skrev to brev til sin nære venn og medarbeider, Timoteus. Disse brevene til Paulus er blitt bevart for oss i den siste delen av Bibelen. Paulus skrev sitt annet brev til Timoteus kort etter at Romerriket under keiser Nero hadde begynt å forfølge de kristne. Paulus var således fange i Roma fordi han kjempet for den sanne kristendom. Men han hadde ikke noe å utsette på Gud som følge av denne situasjonen, og heller ikke på den sanne kristendoms grunnlegger, Jesus Kristus, Guds Sønn. Uten å skamme seg over at han var fengslet, skrev han:
5 «Skam deg derfor ikke over vitnesbyrdet om vår Herre, og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men ta din del i å lide ondt for det gode budskap i samsvar med Guds kraft. Han frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men på grunn av sin egen hensikt og ufortjente godhet.» — 2 Tim. 1: 8, 9, NW.
6, 7. Var Paulus’ kall en sterk indre tilskyndelse til å følge en bestemt handlemåte? Forklar.
6 Med disse ordene innrømmer apostelen Paulus at han ikke var blitt kalt med et hellig kall fordi han hadde gjort seg fortjent til det ved sine gjerninger, men at det var på grunn av Guds «hensikt og ufortjente godhet». Det samme var tilfelle med Timoteus. Paulus’ og Timoteus’ kall var ikke en sterk, indre tilskyndelse til å følge den bestemte handlemåte de fulgte. Paulus var kalt direkte av den oppstandne Jesus Kristus, som viste seg for Paulus da han befant seg på veien til Damaskus i Syria, og som sa til ham at han ville få beskjed om hva han skulle gjøre, når han kom til Damaskus. Etter at Paulus var blitt døpt som en kristen i Damaskus, begynte han straks å gjøre de ting som han var blitt kalt til, og som han fikk beskjed om å gjøre. (Ap. gj. 9: 1—30; 22: 1—16) Da Paulus vitnet for kong Herodes Agrippa i en romersk rett i Cesarea, sa han:
7 «Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn; men både for dem i Damaskus først og for Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg at de skulle omvende seg og komme tilbake til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.» — Ap. gj. 26: 12—20.
8. Hvilken rolle spilte apostelen Paulus i forbindelse med Timoteus’ kall?
8 Timoteus fikk heller ikke et kall eller en innbydelse i form av en indre tilskyndelse ledsaget av en overbevisning om guddommelig innflytelse. Det var ikke noe sentimentalt ved det. Timoteus hørte apostelen Paulus forkynne for menigheten i Lystra, og han tok imot Rikets budskap og ble døpt som en kristen. (Ap. gj. 14: 6—23) Apostelen Paulus bekreftet det kristne kall Timoteus hadde fått, ved å legge hendene på ham og tildele ham en åndelig gave. I sitt siste brev til Timoteus sa han derfor til ham: «Derfor minner jeg deg om at du igjen opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.» (2 Tim. 1: 6) Fordi Timoteus som en døpt kristen reagerte positivt på kallet, lå veien åpen for ham til å bli en nær, betrodd medarbeider av apostelen Paulus i hans arbeid som misjonær. Da Paulus og Timoteus fikk Guds ånd med dens tilkjennegivelse, visste de begge at de var blitt kalt av Gud på grunn av hans hensikt og ufortjente godhet.
9, 10. a) Hvilken betydning hadde det for Paulus å vite at han hadde et kall? b) Hva holdt Paulus derfor sitt øye festet på?
9 Det at en person helt sikkert vet at han har et kall eller en innbydelse, gir hans liv en hensikt. Paulus gjorde oppmerksom på dette i sitt annet brev til Timoteus da han sa: «Du har etterfulgt min lære, min ferd, mitt forsett [min hensikt, NW], min tro, min langmodighet, min kjærlighet, min tålmodighet [utholdenhet, NW].» (2 Tim. 3: 10) Fordi Paulus hadde en hensikt, la han utholdenhet for dagen og fulgte en bestemt handlemåte i livet. Han holdt sitt øye festet på denne gudgitte hensikt. Han hadde et mål for øye. Han sammenlignet seg selv med en idrettsmann som deltar i et løp og holder sine øyne ufravikelig rettet mot målet, hvor seiersprisen skulle overrekkes vinneren. Han skrev derfor om seg selv:
10 «Jeg jager etter det, om jeg òg kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus. Brødre! jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» — Fil. 3: 12—14.
11. a) Hvordan viste Paulus sin verdsettelse? b) Hvor høyt verdsatte Paulus seiersprisen?
11 Ifølge disse ordene av apostelen Paulus var det Gud som hadde kalt ham gjennom Kristus Jesus, og dette hadde skjedd i en bestemt hensikt. Fylt av verdsettelse av den ufortjente godhet som Gud hadde vist ham, brakte Paulus sitt liv i harmoni med Guds hensikt. Han så tydelig hvilken vei han skulle gå, for Gud hadde satt et mål fram for ham. Hvis det lyktes ham å nå dette målet, ville han få en seierspris av Gud. Paulus forsmådde ikke denne prisen, for å gjøre det ville være det samme som å kaste vrak på Guds ufortjente godhet. Det var en storslått pris, og den var et uttrykk for usedvanlig gavmildhet og storsinnethet fra Guds side. Den var i virkeligheten den største pris som Gud kunne gi noen skapning, nemlig det å bli medarving med hans herliggjorte Sønn, Jesus Kristus, i hans himmelske rike. (Fil. 3: 7—11; 2: 9—11) Det er ikke noe å undre seg over at Paulus betraktet alle jordiske fordeler som betydde selvisk vinning for ham, som skarn! Han holdt sine øyne rettet mot seiersprisen.
Guds hensikt som en må handle i harmoni med nå
12, 13. a) Hva har mennesker i likhet med Paulus brakt sitt liv i harmoni med i løpet av de siste 1900 år? b) Hva har hundretusener av mennesker i samsvar med Guds hensikt gjort til sitt mål?
12 I løpet av de siste 1900 år har mennesker i likhet med apostelen Paulus og med Timoteus brakt sitt liv i harmoni med Guds kall til et himmelsk håp for å få del med den høyt opphøyde Jesus Kristus i et himmelsk rike som skal velsigne hele menneskeheten. De har fulgt Paulus’ formaning om å «vandre verdig for Gud, som har kalt [dem] til sitt rike og sin herlighet». — 1 Tess. 2: 11, 12.
13 Gud har imidlertid ikke bare en hensikt i forbindelse med denne himmelske klassen. Han har også en hensikt i forbindelse med de mennesker som skal leve i lykke under det himmelske rike. Er det ikke godt å vite at Gud ikke har utelukket menneskeheten i sin alminnelighet fra sine hensikter? Det som Gud har holdt fram for menneskene, og som han nå spesielt henleder oppmerksomheten på, er noe storslått som menneskeheten kan oppnå under hans elskede Sønns, Jesu Kristi, rike. Det er blitt et mål som tusenvis av mennesker nå bestreber seg på å nå med Guds hjelp. For dem er det en seierspris som blir holdt fram for dem, en kostelig ting som de ser fram til å få del i.
14. a) Hvordan kommer den gjestfrie tonen i den innbydelse som går ut, til uttrykk i Åpenbaringen 22: 17? b) Hva innebærer denne innbydelsen?
14 Den gjestfrie tonen i den innbydelse som går ut, kommer til uttrykk i de inspirerte ordene som vi finner i Åpenbaringen 22: 17: «Og Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» Det liv det her er tale om, er ikke et slikt lite tiltalende liv som det vi nå lever på grunn av forholdene i verden og som følge av våre nedarvede tilbøyeligheter. Det er et liv på jorden som ingen menneskelige regjeringer inntil nå har vært i stand til å tilby menneskene, men som bare Guds rike ved hans Sønn, Jesus Kristus, vil kunne skjenke menneskene som dets undersåtter. Det er det liv som Skaperen, Jehova Gud, hadde til hensikt at jordens beboere skulle leve, da han satte den første mann og den første kvinne på jorden i et vakkert paradis, som ble kalt Edens hage.
15, 16. a) Hvorfor ble det jordiske paradis bare et midlertidig hjem for Adam og Eva? b) Sa Gud noe om et himmelsk hjem da han gjorde sin hensikt kjent for dem? Hva sa han?
15 Da den kjærlige Skaper frambrakte den første mann og den første kvinne i Edens hage, var det ikke hans hensikt at dette paradis bare skulle være et midlertidig hjem for dem eller et lite elskovsrede hvor de kunne være alene en tid uten å ha barn omkring seg. Grunnen til at dette paradis på jorden bare ble et midlertidig hjem for dem, var at de sluttet å følge en handlemåte som var i harmoni med Guds kjærlige hensikt.
16 Det hadde aldri vært Guds hensikt at han skulle ta dem opp til himmelen etter at han hadde prøvd dem en tid her på jorden. De trengte ikke å være i himmelen for å være fullkomment lykkelige og tilfreds. Gud trengte heller ikke å ha dem hos seg i himmelen for at han skulle kunne være fullkomment lykkelig og tilfreds. Da Gud gjorde kjent sin hensikt med dem, sa han derfor ikke noe om et himmelsk hjem, men han sa: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» — 1 Mos. 1: 28.
17. a) Hvor lang tid har Gud fastsatt til fullførelsen av dette tjenesteprivilegium? b) Hva er årsaken til at forholdene på jorden er slik de er nå ved slutten av de første 6000 år av menneskenes historie?
17 Ifølge Bibelen har Gud fastsatt en periode på 7000 år til fullførelsen av dette tjenesteprivilegium. Nå har det gått nesten 6000 år av menneskenes historie, og jorden er ikke noe verdensomspennende paradis. Jorden har nå en befolkning på omkring fire milliarder, men alle de utallige graver som finnes omkring på kloden, vitner om at de fleste av Adams og Evas etterkommere har dødd, og at hele menneskeheten i dag også er underlagt dødens fordømmelse. Himmelens fugler, dyrene på jorden og fiskene i havet har vært underlagt menneskene inntil nå, men antallet av dem er blitt faretruende redusert, ja, noen dyrearter er nesten helt utryddet. Jorden under våre føtter er blitt forurenset, ikke bare av avfallsprodukter fra byene og fra industrien, men — noe som er enda alvorligere — av blod fra mennesker som er blitt myrdet enten av privatpersoner eller under kriger, som er blitt utkjempet på grunn av religiøse, rasemessige, kommersielle og politiske uoverensstemmelser. Hvorfor har alt dette skjedd? Tydeligvis fordi menneskeheten ikke har handlet i harmoni med Guds hensikt.
18. Hva kan se ut til å ha skjedd med Guds opprinnelige hensikt, og hvilket spørsmål kan en stille?
18 Det kunne se ut som om det er blitt satt en stopper for en vellykket gjennomføring av Guds opprinnelige hensikt med mennesket og dets hjem, jorden, eller at den i det minste er alvorlig truet. I betraktning av den tid som er igjen av det tidsrom som er satt av til gjennomføringen av Guds hensikt, melder følgende spørsmål seg: Vil Guds opprinnelige, kjærlige hensikt med menneskeheten slå feil, eller er den blitt forkastet som ugjennomførlig?
19. Hvilken forsikring kommer Gud med i Esaias 55: 10, 11?
19 Når det gjelder den allmektige Gud, er ikke noe prosjekt ugjennomførlig. Det at det går lang tid, spiller ingen rolle i forbindelse med Guds hensikter. Han glemmer ikke det han har sagt. Han går ikke fra sitt ord. I Edens hage ga han sitt ord da han velsignet sine fullkomne, jordiske skapninger, Adam og Eva, og nesten 3300 år senere sa han gjennom sin profet Esaias: «Liksom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro og gir såmannen sæd og den etende brød, således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 55: 10, 11.
20, 21. a) Når holdt Jesus spesielt fram at paradiset skulle bli gjenopprettet på jorden? b) Hvilken gjerning så Jesus fram til etter sin oppstandelse?
20 Over 700 år etter at Gud kom med denne erklæringen, det vil si på påskedagen i år 33 e. Kr., holdt Jesus Kristus, Guds Sønn, fram håpet om en oppstandelse i paradiset for menneskene. På den dagen, da det så ut til at Jesus hadde kjempet forgjeves for Guds rikes sak, ettersom han var blitt naglet til torturpelen av romerske soldater, ga en dømt forbryter som hang ved siden av ham, uttrykk for sin tro på de dødes oppstandelse og på Guds messianske rike.
21 Denne døende ugjerningsmannen tok den anklagen som var blitt rettet mot Jesus, alvorlig, en anklage som gikk ut på at han var «jødenes konge», og sa respektfullt til ham: «Jesus! kom meg i hu når du kommer i ditt rike!» Jesus trodde også fullt og fast på oppstandelsen og på det Guds rike som den gang hørte framtiden til, og han sa derfor til denne ugjerningsmannen: «Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis.» (Luk. 23: 39—43, vers 43 fra NW.) På den tredje dag etter dette ble Jesus Kristus oppreist fra de døde som en herlig åndeskapning, og han så fram til den tid da Gud ville gi ham makten i det messianske rike og han kunne gjenopprette paradiset på jorden til gagn for denne medfølende ugjerningsmannen og resten av den gjenløste menneskehet. — Heb. 10: 12, 13.
22. a) Hvordan utgjør Hebreerne 13: 8 en forsikring om at Guds hensikt med menneskene vil bli gjennomført? b) Hva er Guds opprinnelige hensikt med menneskeheten nøye forbundet med?
22 Jesus Kristus bekreftet således sin himmelske Fars, Jehova Guds, opprinnelige hensikt angående menneskene og deres hjem, jorden. Angående Jesus er det skrevet under guddommelig inspirasjon: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.» (Heb. 13: 8) Han vil derfor aldri bryte sitt ord, selv om den som fikk løftet, var en dømt ugjerningsmann. Dette er en forsikring om at Guds opprinnelige hensikt med Adams og Evas etterkommere vil bli gjennomført. Men oppfyllelsen av denne guddommelige hensikt har å gjøre med Guds messianske rike med hans Sønn, Jesus Kristus, som konge. Guds opprinnelige hensikt med menneskeheten er derfor nøye forbundet med hans hensikt med det messianske rike.
23. Hvem har arvet den kommende «bebodde jord», og hva føler han seg forpliktet til å gjøre med den?
23 Guds Sønn, Jesus Kristus, var den mest ydmyke mann som noen gang har levd på jorden; han var mer ydmyk enn profeten Moses. (4 Mos. 12: 3) I Bergprekenen sa han til sine disipler: «Lykkelige er de milde, for de skal arve jorden.» (Matt. 5: 5, NW; Sl. 37: 11) I samsvar med denne inspirerte uttalelsen arvet Jesus Kristus jorden som den mildeste eller mest ydmyke av alle. I overensstemmelse med dette sies det i Brevet til hebreerne, kapittel 2, versene 5—9: «Det var ikke under engler han la den kommende verden [bebodde jord, NW], som vi taler om. . . . men den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.» Som jordens arving føler den herliggjorte Jesus Kristus seg forpliktet til å bringe hele jorden i den tilstand som det var Guds hensikt at den skulle være i, nemlig i en paradisisk tilstand, som en Edens hage, menneskehetens evige, lykkelige hjem. Han vil sette sin arv i fullkommen stand.
Noe som det virkelig er verdt å overleve for
24. Hvorfor er det nå et spørsmål om hvorvidt hele menneskeslekten skal kunne overleve?
24 Er ikke dette noe som takknemlige menn og kvinner skulle ønske å overleve for? I dag gjør nesten alle seg først og fremst selviske bestrebelser for å overleve, slik at de kan leve bare litt lenger under de utilfredsstillende forholdene i denne tingenes ordning. (Jak. 4: 13, 14) På grunn av forholdene i verden, som stadig blir verre, er det blitt vanskeligere og vanskeligere for menneskene å overleve. Enda forholdene allerede nå er dårlige verden over, forutsier framsynte menn at det vil bli enda verre, at en verdensomfattende hungersnød truer menneskene i den nærmeste framtid. I betraktning av at en kjernefysisk krig hvor det blir gjort bruk av interkontinentale ballistiske raketter, er en skremmende mulighet, og at det finnes flere våpen for massenedslakting på lager enn en trenger for å utrydde alt menneskeliv på jorden, for ikke å snakke om alt dyreliv, er det nå et spørsmål om hvorvidt hele menneskeslekten skal kunne overleve i det uendelige.
25, 26. a) Er de nåværende forhold på jorden til ære for Skaperen og hva er det rimelig å vente at han vil gjøre? b) Hvilket faktum rettferdiggjør nå i enda høyere grad enn for tusener av år siden at Skaperen griper inn?
25 Da Gud velsignet Adam og Eva i Edens hage ved begynnelsen av menneskenes fullkomne tilværelse, var det ikke hans hensikt at de skulle bringe seg selv i en slik tingenes tilstand som den de er i i dag. En slik sørgelig tilstand som den jorden er i i dag, er ikke til ære for ham som Skaperen. Bør en ikke kunne vente at han vil gjøre noe med det? Bør ikke han som Gud har gjort til jordens arving, også ønske å gjøre noe for å forbedre sin eiendom? I betraktning av hva både Gud og Jesus Kristus har gjort i fortiden, er det bare rimelig å vente at de skal gripe inn og gjøre noe ved situasjonen. For lang tid siden, ikke i førhistorisk tid, men i historisk tid, grep Gud inn i en situasjon som ligner den vi har i dag, men som ikke var så alvorlig som den vi har nå. Den gangen hadde det bare gått 1656 år etter menneskets skapelse, mens det i dag har gått nesten 6000 år siden mennesket ble skapt og falt.
26 på grunn av menneskenes stadige forfall må de være i en langt mer fordervet og umoralsk tilstand i dag enn de var i for 4300 år siden. Dette faktum rettferdiggjør i enda høyere grad enn den gang at Skaperen griper inn. Den tid har kommet da han skal gjøre det i den hensikt å opphøye seg selv.
[Bilde på side 203]
Guds hensikt med det første menneskepar var at de og deres etterkommere skulle leve evig i paradiset og utvide det slik at det kom til å omfatte hele jorden