Minnet om Kristi død feires
Hvorfor? Når? Hvordan? Av hvem? Hvor?
EN AV de mange betydningsfulle og gripende beretninger i de hebraiske skrifter er den som forteller om den gang da patriarken Abraham gikk av sted for å ofre sin sønn Isak.
Det må ha vært en stor prøve Abraham ble stilt på da Gud sa til ham: «Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og . . . ofre ham . . . til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg!» (1 Mos. 22: 2, 3) På grunn av sin sterke tro besto Abraham prøven. Han stolte på at Gud kunne oppreise Isak fra de døde og derved oppfylle sitt løfte om at han skulle få mange etterkommere. (1 Mos. 12: 2, 3; 21: 12; Heb. 11: 17—19) Abraham var her et bilde på Jehova Gud, som ofret sin enbårne Sønn, Jesus Kristus, som han elsket så høyt. — Joh. 3: 16; Gal. 3: 16.
Visste du at også Isak besto en stor prøve ved denne anledning? På det tidspunkt var han nemlig etter alt å dømme en sterk ung mann. Hvis han hadde villet, kunne han lett ha overmannet sin far eller løpt sin vei. Men han gjorde lydig det hans far ba ham om. Isak var således et bilde på Jesus Kristus, som underkastet seg sin himmelske Fars vilje og led døden på torturpelen, idet han sa: «Ikke som jeg vil, men som du vil!» — Matt. 26: 39; Fil. 2: 5—8, NW.
Det ble utrettet svært mye ved at Jesus lydig underkastet seg sin himmelske Fars vilje. Som det framgår av Job, kapitlene 1 og 2, hånte Satan Djevelen Jehova Gud og hevdet at han ikke kunne sette mennesker på jorden som ville bevare sin ulastelighet overfor ham. Trofaste mennesker, for eksempel Job, beviste at Djevelen er en løgner. Men kunne et fullkomment menneske, lik den fullkomne Adam i Eden, bevare sin ulastelighet, når Adam ikke gjorde det? Hvis feil var det at Adam kom til kort? Var det Guds eller hans egen feil? Ved at Jesus som et fullkomment menneske bevarte sin ulastelighet til fullkommenhet, beviste han at Jehova Gud handlet rett og rettferdig da han stilte fullkommen lydighet som en betingelse for at Adam skulle kunne oppnå evig liv. Jesus beviste at det ikke var Guds feil at Adam syndet, men at det var Adams egen feil. Jesus opphøyde derved sin himmelske Far som den rettmessige Overherre. Det var det han utrettet for sin Far ved å være ulastelig inntil døden.
Hva utrettet så Jesus til gagn for menneskene? Ved sin død tilveiebrakte han et sonoffer som tar bort verdens synd og danner grunnlaget for at menneskeheten kan bli ført tilbake til fullkommenhet. (1 Joh. 2: 2) Denne gjenopprettelse vil finne sted i et jordisk paradis ved hjelp av Guds rike. (Matt. 6: 10; 20: 28) Som den store Lærer gjorde Jesus oss også kjent med sin Fars vilje, blant annet i den berømte Bergprekenen. (Matt. 5: 1 til 7: 28) Han satte dessuten et fullkomment eksempel for sine etterfølgere: «Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor.» — 1 Pet. 2: 21.
HVORFOR FEIRE MINNET?
Det er ingen tvil om at Jesus gjennomgikk store lidelser. Han sa en gang: «Men en dåp har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført!» Noen ganger ba han til Gud «med sterkt skrik og tårer». (Luk. 12: 50; Heb. 5: 7) Og for en kolossal byrde som hvilte på Jesus den siste natten han var på jorden som menneske! Han visste hva hans himmelske Far hadde i beredskap for ham, men han visste også at han måtte være trofast under prøve. Han kunne ha sviktet. Hvilken vanære ville ikke det ha vært for hans Far, og hvilket tap for menneskeheten! Men Jesus bevarte sin ulastelighet til fullkommenhet. På grunn av alt det han derved utrettet både for Jehova Gud og for menneskeheten, er det absolutt på sin plass at vi feirer minnet om hans død.
HVOR OFTE? NÅR?
Noen av kristenhetens trossamfunn feirer minnet om Kristi død hver dag, andre en gang i uken og andre igjen en gang hvert kvartal. Men er det ikke mest alminnelig å feire minnet om store og betydningsfulle begivenheter en gang om året? Den jødiske påske, som ble feiret til minne om israelittenes utfrielse av trelldommen i Egypt, ble feiret en gang om året — på årsdagen for begivenheten, nemlig den 14. dag i den bibelske måneden nisan. Og det var den 14. nisan i år 33 e. Kr. at Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død. Han døde senere samme dag. Det er derfor både naturlig og passende å feire minnet om Jesu død en gang om året, på denne datoen. I år begynner den 14. nisan torsdag 23. mars ved solnedgang. Hvorfor ved solnedgang? Fordi folk i bibelsk tid regnet døgnet fra solnedgang til solnedgang. Selv om solen går ned senere på våre nordlige breddegrader, bør minnehøytidens emblemer, brødet og vinen, likevel sendes rundt først etter solnedgang.
HVORDAN FOREGÅR DET?
Da Jesus innstiftet høytiden til minne om sin død, tok han et brød (et stort, flatt, sirkelrundt brød), brøt det i stykker og sa: «Ta, et! Dette er [betyr, NW] mitt legeme.» (Matt. 26: 26) Hvilket legeme var det Jesus siktet til? Han siktet til sitt eget legeme av kjøtt og blod, for det var sitt kjødelige legeme han ga for verdens liv. Brødet var usyret, og det var et bilde på at Jesus var uten synd. Det brød som benyttes ved minnehøytiden, må derfor være usyret, bakt uten gjær, og det må ikke bestå av andre ingredienser enn mel og vann. — Joh. 6: 51; 1 Kor. 5: 7, 8; 1 Pet. 2: 22.
Jesus tok deretter begeret med vin, og etter å ha takket Gud ga han det til disiplene og sa: «Drikk alle derav! For dette er [betyr, NW] mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt. 26: 27, 28) Av disse ordene forstår vi at Jesu utgytte blod tjener to formål. For det første renser det menneskene for synd. (1 Joh. 1: 7) For det annet gjør det den nye pakt mellom Gud og den kristne menighet gyldig, akkurat som den gamle lovpakten mellom Gud og Israels folk ble gyldig ved at Moses stenket blod av offerdyr på lovboken og på folket. (Heb. 9: 19, 20) Akkurat som Jesus benyttet ren, gjæret rødvin som et symbol på sitt fullkomne livsblod, må den vin som blir benyttet ved minnehøytiden i vår tid, være ren rødvin som hverken er forskåret (blandet med en annen vin eller med brennevin), krydret eller søtet.
HVEM DELTAR?
Hvem kan med rette forsyne seg av emblemene? Da Jesus innstiftet minnehøytiden, var det bare hans 11 trofaste apostler som var til stede. Etterpå sa han til dem at han skulle gå bort for å berede dem sted i himmelen. (Joh. 14: 1—3) Han sa også at han inngikk en pakt med dem om et rike. (Luk. 22: 28—30, NW) Det er derfor bare de som venter å få del med Jesus i hans himmelske rike, og som er delaktige i den nye pakt, som med rette deltar i Herrens nattverd eller aftensmåltid, som denne høytiden også kalles. — Luk. 12: 32; Heb. 8: 10—13; 1 Kor. 11: 20.
Vi leser videre om dem som deltar: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» (Rom. 8: 16, 17) I et brev til slike kristne ga Paulus veiledning om den rette måten å feire minnehøytiden på. Og han skrev videre til dem at de i oppstandelsen ville bli ikledd uforgjengelighet og udødelighet. (1 Kor. 11: 20—34; 15: 50—54) Vi forstår derfor at det bare er de som har dette himmelske håp, som med rette forsyner seg av brødet og vinen under minnehøytiden.
HVILKE ANDRE HAR GAGN AV DETTE?
Jesu Kristi disipler kan inndeles i to forskjellige klasser som har hvert sitt framtidshåp. Dette framgår av at Bibelen stiller både himmelsk herlighet og et jordisk paradis i utsikt for Guds folk. (Åpb. 20: 4, 6; 21: 3, 4) Jesus omtalte disse to klassene som to fårestier som til slutt skulle bli én hjord. (Joh. 10: 16) Vi leser dessuten at «skapningen», menneskene, med forventning ser fram til at Guds åndelige barn skal åpenbares. (Rom. 8: 19—21) Disse barn blir også omtalt som en «førstegrøde for Gud og Lammet», noe som antyder at det også finnes andre, som høstes inn senere. (Åpb. 14: 1, 4) Noe annet som peker i samme retning, er de inspirerte ordene om at Jesus Kristus «er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens». (1 Joh. 2: 2) Rikets arvinger blir dessuten sammenlignet med Abrahams ætt, som skal velsigne alle jordens slekter — igjen en inndeling i to klasser. — 1 Mos. 22: 17, 18; Gal. 3: 29.
Det er derfor tydelig at de som har et jordisk håp — den ’store skare’ av «andre får», som ikke er med i den nye pakt — ikke skal forsyne seg av brødet og vinen under minnehøytiden. Er det da egentlig noen grunn til at de skal være til stede? Ja, det er det! Vi kan på en måte sammenligne det med feiringen av en bryllupsdag. Selv om denne begivenheten hovedsakelig angår de to som er gift, kan de godt invitere andre, venner og slektninger, til å dele gleden sammen med seg. (Jevnfør Åpenbaringen 19: 6, 7.) De som har et jordisk håp, er sterkt interessert i det som angår dem som har et himmelsk håp; de gleder seg over å kunne overvære denne begivenheten sammen med dem.
Alle, uansett hvilket håp de har, kan ha stort utbytte av å være til stede. Denne anledningen blir alltid benyttet til å minnes den store kjærlighet Jehova Gud viste ved å gi sin Sønn som vår gjenløser. Det blir også lagt stor vekt på den inderlige kjærlighet Jesus la for dagen ved å gi sitt liv for oss, og på det gode eksempel han satte for sine etterfølgere. (Joh. 15: 12, 13; 1 Kor. 15: 3) Bibelen viser videre at Herrens aftensmåltid er en anledning da alle de tilstedeværende bør ransake seg selv. De bør særlig tenke over hvor stor kjærlighet de har til hverandre, for det var ved denne anledning Jesus sa: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Denne kjærlighet, som på en så enestående måte ble lagt for dagen av Jehova Gud og Jesus Kristus, er avgjort en egenskap som bør kjennetegne alle kristne, uansett hvilket håp de har. — Joh. 13: 34, 35.
HVOR BLIR HØYTIDEN FEIRET?
Høytiden til minne om Kristi død er en høytid som er preget av glede. Jesus kunne jo si til sine apostler ved dette minneverdige aftensmåltidet de holdt sammen: «Jeg har overvunnet verden.» (Joh. 16: 33) Ved å bevare sin ulastelighet viste Jesus at Djevelen er en løgner, og at Gud er sanndru, og det er noe som i høy grad er en grunn til glede. Om kort tid kommer Jehovas vitner i over 40 000 menigheter over hele jorden til å feire minnet om Jesu død. Er du en som verdsetter alt det Jehova Gud og Jesus Kristus har gjort for deg, eller som gjerne vil vite mer om det? Da er du velkommen til en av Jehovas vitners Rikets saler torsdag 23. mars 1978 etter solnedgang. Du vil der kunne overvære feiringen av minnet om Kristi død, noe som vil bringe pris til Jehova Gud og være til åndelig gagn for deg selv.