Vend om til den nye verdens samfunn

1. Hva slags organisasjon er den kristne menighet?

I DEN teokratiske kristne menighet har vi en organisasjon som for alltid er hengitt til å arbeide for Jehovas hensikter, og som er den eneste organisasjon som bevarer Guds dyder på jorden. Jesus omtalte de kristne som et middel til å bevare menneskers liv da han uttalte: «I er jordens salt.» (Matt. 5: 13) Dette «salt», som nå finnes i den nye verdens samfunn, har forpliktelser som ikke er til å rømme vekk fra — forpliktelser i forbindelse med å bekjentgjøre Jehovas rettferdighet, et ansvar og et privilegium som hviler på alle som er engasjert i den kristne tilbedelse.

2. Hvilke plikter måtte oppfylles i den første kristne menighet?

² Kristus Jesus opprettet den kristne menighet. Etterat han var blitt pelfestet, oppreist og opphøyd til himmelen, sendte han sin himmelske Fars ånd og kraft til sine etterfølgere forat de som den første kristne menighet skulle kunne fremme den sanne tilbedelse. Det kristne gode budskap skulle forkynnes, de enkelte mennesker måtte vokse seg åndelig sterke for å kunne holde stand mot fordervelsen i romerriket, menighetene måtte bli organisert, og hver enkelt i menigheten måtte undervises og opplæres i den kristne tjeneste. Både nyomvendte og erfarne kristne måtte holde seg innenfor grensene av det som sømmer seg for kristne, og handle i overensstemmelse med teokratiske prinsipper, ellers ville fordervelsen snike seg inn og hindre den kristne menighet i å seire i sine gudsgivne oppgaver.

3. Fortell hvilke tiltak som er truffet forat den kristne menighet skal kunne oppfylle sine forpliktelser.

³ Derfor ble det tildelt forskjellige plikter i den kristne menighet, og de som fikk disse plikter eller privilegier eller ansvarsfulle stillinger, var innvigde mennesker som la åndelig modenhet for dagen og var trofaste og pliktoppfyllende. Utnevnelsene ble foretatt av den første kristne menighets styrende organ som hadde sitt sete i Jerusalem og besto av apostlene og andre modne kristne menn, eller av deres representanter. De utnevnte tjenerne deltok i den tjenesten som var felles for alle kristne. Dessuten hadde de forskjellige plikter i forbindelse med tilretteleggelsen av virksomheten i de menighetene de tilhørte og tjente sammen med. De kristne tilsynsmenn skulle ha omsorg for de respektive menigheter og føre tilsyn med dem, og i den forbindelsen måtte de også påse at menigheten selv og de enkelte personer den besto av, vandret på dydens veier.

4. Hvem kunne med rette bli utnevnt til spesielle tjenerstillinger?

⁴ Tredje kapitel i 1 Timoteus viser hvilke kvalifikasjoner en mann måtte ha for å bli utnevnt til å være tilsynsmann i den kristne menighet. Han måtte være ulastelig, og kunne ikke være bigamist, mangle selvkontroll, ha et vaklende sinn, være uordentlig, hate sin neste, være en dranker, være trettekjær eller pengekjær eller bidra til å skape ungdomskriminalitet, og han måtte heller ikke være en nyomvendt eller benytte seg av uhederlige knep i forretningsanliggender. Om tilsynsmennene heter det: «Også disse skal først prøves; deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.» (1 Tim. 3: 10) «Og de ting du hørte av meg med støtte av mange vitner, overgi disse ting til trofaste mennesker som i sin tur vil bli tilstrekkelig dugelige til å lære andre.» — 2 Tim. 2: 2, NW.

5, 6. Hvor utbredt var denne framgangsmåten ved utnevnelse av tjenere, og hvilken likhet finnes det mellom dem som ble utnevnt på denne måten, og kristenhetens presteskap?

⁵ Denne ordningen gjaldt i alle de kristne menigheter. Til og med så langt borte som i Antiokia ble det på denne måten utnevnt ansvarlige menn til å ta seg av den enkelte menighet eller hjord: «I Antiokia, i menigheten der, var det profeter og lærere.» (Ap. gj. 13: 1) I sitt brev til filippenserne sier Paulus: «Til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere.» (Fil. 1: 1) Det eksisterer ingen likhet mellom kristenhetens presteskap og disse menighetstjenerne og tilsynsmennene og deres assistenter i den teokratiske kristne organisasjon. De teokratiske tjenere gjør ingen påstand om eller anstrengelser for å lede eller hjelpe sine hjorder til rette i politikk og sosialt reformarbeid, gi dem psykiatrisk behandling, veilede dem i spill og lotterier eller lære dem opp til å tro på og praktisere hedenske religiøse doktriner og skikker. Nei, disse tjenere blir anerkjent fordi de har studert og undervist i Guds Ord og Kristi lover og forkynt Jehovas rike, Kristi gjenløsningsoffer, oppstandelsen og den nye verden, og fordi de i alt dette har holdt på at de enkeltpersoner som utgjør den kristne menighet, enten må være dydige eller bli utstøtt.

⁶ Det var altså etter disse retningslinjer den første menighet var organisert og virket, og hverken den eller Guds ord, som den forkynte, er ansvarlig for de forhold som oppsto etter apostlenes død. Da kom den kristne organisasjon i fangenskap under den hedenske verden, og resultatet ble en bastard, en sammensmeltning mellom hedenskap og falsk kristendom. Kristendommen har ikke noe med «kristenheten» å gjøre. Disse to ting står mot hverandre i spørsmålet om ren tilbedelse og dyd.

7. a) Redegjør for innholdet av Paulus’ profeti i Apostlenes gjerninger, kapitel 20, og fortell under hvilke omstendigheter den ble gitt. b) Ble sannhet og dyd fullstendig utryddet som en oppfyllelse av denne profetien?

⁷ Paulus hadde sin Guds ånd og var klar over den motstand Satan øvet og de forhold som rådet omkring den kristne menighet, og med et våkent øye for framtiden skrev han derfor under inspirasjon fra Milet til Efesus og kalte menighetens modne menn til seg. Han sa til dem: «Og nå, se! Jeg vet at alle dere som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket, ikke mer skal se mitt åsyn. Derfor tar jeg dere i dag til vitne på at jeg er ren for alle menneskers blod, for jeg har ikke unnlatt å fortelle dere hele Guds råd. Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har satt dere til tilsynsmenn over, forat dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen [Sønn]. Jeg vet at etterat jeg er gått bort, skal det komme glupske ulver inn blant dere som ikke kommer til å behandle hjorden med skånsomhet, og blant dere selv skal det framstå menn som taler forvrengte ting for å lokke disiplene etter seg. . . . Jeg har i alle ting vist dere at dere ved å streve slik må hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’» (Ap. gj. 20: 18—35, NW) I overensstemmelse med Paulus’ forutsigelse ble Guds hjord herjet av ulver innenfra og utenfra, og historien viser at sannhetens lys bare skinte forholdsvis svakt i de århundrene som fulgte. Men til tross for at den kristne menighet ble ført i fangenskap på denne måten, holdt kristendommens prinsipper seg levende, og Guds Ord ble ved Hans makt bevart gjennom alle århundrene, slik at vi kan glede oss over å ha det i en ren og pålitelig form i dag.

Dette kan du vende om til

8. Hva kan vi glede oss over og dra nytte av i dag?

⁸ I tillegg til Guds Ord har vi i dag også noe annet som likeledes er blitt muliggjort ved Jehovas ånd. Dette andre er den nye verdens samfunn som er utbredt over hele jorden, og består av mennesker av alle folkeslag — menn og kvinner som har innvigd seg til Jehova Gud og tydelig viser tegn på å ha Jehovas godkjennelse og ånd fordi de alle deltar i arbeidet med å fremme den rene tilbedelse. Hvordan kan det i denne verden, som er mer fordervet enn noensinne, eksistere et samfunn som er hengitt til den nye verden, hvor rettferdighet skal bo? (2 Pet. 3: 13) Finnes det virkelig et samfunn eller en gruppe kristne på jorden som forlanger at de enkelte medlemmer og medarbeidere skal praktisere enhver dyd, og som du kan vende om til? Ja!

9, 10. Hvilken utvikling gikk forut for den fullstendige gjenopprettelse av den teokratiske styreform?

⁹ Som apostelen Paulus framhevet i sin avskjedstale til de modne menn i menigheten i Efesus, forkynte han budskapet om Riket. De som trodde på Jehovas løfter, trodde og så fram til at himlenes rike skulle opprettes på det tidspunkt Jehova hadde bestemt. Da tiden for dette rettferdige rikes fødsel nærmet seg, lot Jehova et bestemt arbeid utføre på jorden. Han ga de kristne en dypere forståelse av sitt sannhetsord og fikk dem derved til å gjøre framgang i kristen lære, organisasjon og handlemåte. I slutten av det nittende århundre hadde det forberedende arbeid i forbindelse med kunngjøringen av Guds rike sin begynnelses dag, som ikke må foraktes selv om den kan kalles ringe. Kristne mennesker sluttet seg sammen i et ikke-sekterisk selskap og i menigheter for å drive systematisk bibelstudium og yte mest mulig tjeneste. De hadde sett hvilke onder det medførte at de forskjellige kirkesamfunn ble styrt av et presteskap, og derfor organiserte de seg til å begynne med etter demokratisk mønster, slik at hver enkelt menighet tok seg av sine egne anliggender ved å stemme over de forskjellige saker på demokratisk vis. Senere nærmet de seg på enkelte punkter en teokratisk styreform. Det offiselle selskap de hadde dannet for å kunne drive sitt arbeid på en systematisk måte, tok i 1931 et stort skritt framover med tanke på gjenopprettelsen av den teokratiske styreform blant de kristne på jorden.

¹⁰ Året etter, i 1932, gikk Jehovas vitners menigheter over hele jorden med på å underkaste seg teokratiske organisasjonsprinsipper, og det er tydelig at Jehova velsignet dem for dette. I dag er det slik at det verdensomfattende nye verdens samfunn virker på samme måte som den første kristne menighet og liksom den er en ikke-kommersiell og upolitisk organisasjon som overlater til den enkelte å bestemme hvorvidt han vil tilhøre den. Nå blir derfor den kristne menighet styrt på den rette, teokratiske måte, en styremåte som ikke hadde eksistert siden begynnelsen på det fangenskap Paulus advarte om.

11. Hvem leder det kristne nye verdens samfunn?

¹¹ Hvem er det som kontrollerer og leder denne organisasjonen? Hvem er dens overhode? Et menneske? En gruppe mennesker? En presteklasse? En pave? Et hierarki? Et råd? Nei, ingen av delene. Hvordan kan dette være mulig? Må det ikke nødvendigvis være et styrende eller bestemmende overhode i enhver organisasjon, en leder som dirigerer den? Jo. Er den levende Gud, Jehova, den som leder den teokratiske kristne organisasjon? Ja!

12. Hvilke viktige kjensgjerninger beviser det forrige svar?

¹² Fordi Jehova Guds Ord er den lov som det teokratiske nye verdens samfunn blir styrt etter, og fordi Kristus Jesus, som nå er innsatt på den himmelske trone, er Jehovas utøvende tjener og forestår hans gjerning på jorden, og likeledes fordi Guds ånd ved Kristi Jesu mellomkomst virker gjennom hans Ord og på hans innvigde tjeneres hjerte og sinn, derfor er den nye verdens samfunn teokratisk, det vil si, «styrt av Gud».

13. a) Hvordan skjer utnevnelsene av menighetstjenere? b) Bevis at disse utnevnelser er teokratiske. c) Hvem er underlagt teokratisk ledelse?

¹³ Kommer Kristus Jesus ned på jorden for å utnevne de enkelte menighetstjenere, tilsynsmenn og assistenter og andre tjenere i menighetene rundt omkring på jorden? Nei. Hvordan blir så disse utnevnelsene gjort? De blir gjort av det synlige styrende organ som er knyttet til det lovformelige selskap som Jehovas vitner i 1884 inkorporerte i nettopp denne hensikt, og hvis offisielle navn nå er Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania. De er teokratiske fordi de skjer i overensstemmelse med den store Teokrats skrevne Ord og den framgangsmåte som ble fulgt i den første kristne menighet, den mønsterorganisasjon som Kristus Jesus opprettet. Vil noen påstå at dette lyder søkt? De som mener at Jehovas vitner ikke er en teokratisk organisasjon, kan jo bare prøve å påvise i hvilke henseender de ikke er det. Den nye verdens samfunn bestreber seg oppriktig for å rette seg etter Jehovas Ord og holde dets prinsipper i hevd, både i ord og gjerning, i lære, organisasjon og handlemåte, og derfor er det en bibelsk, kristen og teokratisk eller gudsstyrt organisasjon. Det er gjennom sitt Ord at Jehova gjør sine tanker kjent for sitt folk. Det finnes ingen annen organisasjon i kristenheten som holder seg etter Bibelens mønster eller norm. Det er bare Jehovas vitners nye verdens samfunn som insisterer på at de som tilhører det, må rette seg etter Bibelens norm både i sine private anliggender og i saker som angår menigheten. Ikke alle mennesker er underlagt denne teokratiske kontroll og ledelse — ikke engang alle som kommer i forbindelse med eller kanskje søker til Jehovas vitners menigheter eller går på deres møter. Et menneske må frivillig underkaste seg eller innordne seg under denne gagnlige ledelse ved personlig å innvie seg til Jehova Gud, og det er derfor bare de innvigde som er underlagt den teokratiske kontroll og ledelse.

14. I hvilken hensikt skjer de teokratiske utnevnelser?

¹⁴ Det er spesielle grunner til at det nå blir delegert plikter til tjenere i menigheten og til andre spesielle representanter for den teokratiske organisasjon. Disse tjenere må fø Guds hjord og røkte den trofast og kjærlig. De må hjelpe Jehovas folk overalt til å studere Bibelen, vokse i modenhet og bli opplært til å forkynne det gode budskap om Riket for andre, og de må bevare enhver dyd i menigheten overalt i den nye verdens samfunns organisasjon. Dette må til forat ikke noe slags forderv eller noen form for uanstendighet skal få snike seg inn og besmitte den.

15. På hvilken måte blir det teokratiske prinsipp i forbindelse med utryddelse eller avskjærelse praktisert i den nye verdens samfunn?

¹⁵ Som vi tidligere har vært inne på, måtte den som fordervet den rene tilbedelse i det forbilledlige Israels folk, bøte med livet. Medlemmene av den kristne menighet tar ikke livet av noen lovbryter. Det blir imidlertid praktisert en form for utryddelse, avskjærelse eller utstøtelse også i den kristne menighet. Den består ikke i å ta liv, men i å nekte den skyldige fellesskap med menigheten av innvigde tjenere for Jehova Gud, i å utstøte ham fra den nye verdens samfunn. Det er nødvendig å gå til et slikt skritt når andre kristne forholdsregler som er trukket opp med tanke på slike saker, ikke strekker til. En utstøtelse er en vel overlagt handling som finner sted etter moden overveielse av de utnevnte tjenere i den kristne menighet. Dette er et ansvar som hviler på dem. Hvis de er trofaste, må de bære dette ansvar og gjøre det som kreves av dem på en saklig, lidenskapsløs måte til beste for alle det angår, til ære for Jehova og i den hensikt å holde hans organisasjon ren.

Det rette syn på utstøtelse

16. Nevn forskjellige forgåelser som gjør en renselse påkrevet.

¹⁶ De forgåelser som gjør en utstøtelse nødvendig, er de samme slags forgåelser som førte straff med seg i den første kristne menighet. De som fortjener å bli utstøtt, er derfor slike som hengir seg til løgn, tyveri, uhederlige transaksjoner i forretningslivet, seksuelle forgåelser, utbredelse av falsk lære, fornektelse av Jehovas foranstaltning ved Kristus Jesus, opprør mot den teokratiske organisasjon, det å så splid, sladder, baktalelse og andre ugjerninger. Vi vet at disse ting ikke er dyder, og er klar over at hverken Jehova Gud eller hans Sønn Kristus Jesus ville praktisere slikt.

17. På hvilke måter er en utstøtelse en kjærlighetshandling?

¹⁷ Den kristne lov i forbindelse med disse spørsmålene unnlater ikke å ta hensyn til menneskenes svakhet, og den setter heller ikke Kristi Jesu gjenløsningsoffer og Jehovas godhet og barmhjertighet ut av betraktning. Det blir tatt hensyn til alt dette i en utstøtelsessak, og en utstøtelse er faktisk den siste utvei, det man må ty til når ingen andre forholdsregler fører fram når det gjelder å opprettholde eller gjenopprette renhet og dyd. En utstøtelse er derfor i virkeligheten en kjærlighetshandling, både fra Jehova Guds side, fra Kristi Jesu side, fra den teokratiske organisasjons side og fra de tjeneres side som med rette tar affære og griper direkte inn. Det er en kjærlighetshandling fordi det ikke blir gjort i ondskap eller av vrangvilje, men i lydighet mot Jehovas rettferdige lover. Det er en trofast handling, for det ville være troløst å unnlate å holde organisasjonen ren. En slik handling har en trefoldig hensikt: 1) Den skal holde den nye verdens samfunns kristne menighet ren. 2) Den skal, om mulig, i all sin drastiskhet hjelpe den skyldige ved å innprente ham hvor grovt han har forgått seg, slik at han kanskje vil angre sin synd på rette måte overfor Jehova Gud. 3) Den er til beste for dem som betrakter det skritt som blir tatt, etter som den både gir dem sikkerhet for at den teokratiske organisasjon handler rett, og tjener til å advare dem og vise dem hvor alvorlig det er å vike av fra en rett oppførsel.

18. Sammenlign seksuelle forgåelser med andre brudd på kristen lov.

¹⁸ Det finnes forskjellige slags forgåelser som virker svekkende på den enkelte og på menigheten hvis de får lov til å fortsette, og noen av dem har vi nevnt. De fleste av dem er forgåelser mot et annet menneske, forgåelser som berøver en annen visse rettigheter og derfor vitner om mangel på kjærlighet. Men det later til at noen har vanskelig for å forstå hvorfor den kristne organisasjon har så meget imot seksuelle forgåelser og hvorfor Gud selv fordømmer dem så sterkt i sitt Ord, Bibelen. Det er den store Skaper og Far selv som har gitt menneskene evnen til å gi livet videre til nye mennesker, og dette er en vidunderlig og hellig gave. Vi har alle nytt godt av den i og med at vi lever. Hvis vi tar imot dens fordeler, godtar vi selvfølgelig Guds metode, og når vi godtar fordelene og Guds metode, plikter vi også å akseptere Guds måte å regulere hele forplantningsprosessen på. Noen innvender kanskje at seksuelle forgåelser ikke skader noen, ikke engang dem som med vilje hengir seg til dem, og hvorfor er det da så galt, sier de. De kan nok forstå at det er galt å lyve og stjele, for løgnere og tyver berøver andre noe de har rett til å ha. Men er det ikke noe annet med en forgåelse som ekteskapsbrudd eller utukt? Etter som disse ting er så vanlig utbredt i den gamle verden, hvorfor er det da så farlig for medlemmene av den nye verdens samfunn å praktisere dem?

19. Hvordan viser Paulus at dette er et religiøst spørsmål?

¹⁹ Kanskje apostelen Paulus ble møtt med dette eller et lignende resonnement. Hvordan det enn forholder seg, viser han i sjette kapitel i 1 Korintierne at dette er et spørsmål som angår religionen. Han sier blant annet: «Fly fra utukt. Enhver annen synd som et menneske begår, er utenfor hans legeme, men den som praktiserer utukt, synder mot sitt eget legeme. Hva! Vet dere ikke at deres legeme er templet for den hellige ånd inne i dere som dere har fra Gud? Dessuten tilhører dere ikke dere selv, for dere ble kjøpt for betaling. Herliggjør da Gud i deres legeme.» — 1 Kor. 6: 9—20, NW.

20. Hvorfor må Herrens «andre får» avholde seg fra seksuelle urenheter?

²⁰ Paulus henvender seg her til medlemmene av Kristi legeme. Men betyr det at dette budet om å avstå fra seksuell urenhet ikke har bindende virkning for Herrens andre får, som utgjør det store flertall av dem som tilhører den nye verdens samfunn? Nei, det går ikke an å trekke en slik slutning. Faktum er at denne formaning til moralsk renhet er like bindende for alle tjenere som er innvigd til Gud. Hvorfor det? Jo, fordi hans ånd er over hele hans innvigde folk som en gruppe betraktet og som enkeltpersoner betraktet. De andre syndene som blir fordømt, løgn, tyveri, vranglære og opprør, er synder utenfor legemet til de enkelte medlemmer av Herrens «andre får», men utukt og ekteskapsbrudd er synder mot den enkeltes eget legeme, som burde bli brukt til å herliggjøre Gud.

21. Hva må vi gjøre for å forherlige Gud?

²¹ Vi kan ikke herliggjøre Gud i noen henseende hvis vi nekter å underkaste oss de regler han har fastsatt. Er Jehovas ånd over hans andre får? Ja. Av den grunn må de ikke driste seg til å synde mot sine egne legemer. De vanskelige tider vi nå lever i, gjør det påkrevet at både de som tilhører levningen av «Kristi legeme», og de som tilhører Herrens «andre får», altså alle som utgjør eller håper å utgjøre den nye verdens samfunn, bevarer enhver dyd. Paulus ga uttrykk for at han visste det ble drevet utukt i stor utstrekning på hans tid. Den kjønnslige umoral er ikke mindre utbredt nå.

22. Hvilke privilegier og hvilke forpliktelser har hele menigheten når det gjelder å bevare enhver dyd?

²² Hvilke privilegier og forpliktelser har så hele menigheten når det gjelder å bevare enhver dyd? I det forbilledlige Israel forholdt det seg jo slik at det var menigheten, folket, som fullbyrdet dødsdommen over lovbrytere som fortjente å dø ifølge Jehova Guds lov. I den kristne menighet må alle nære et oppriktig ønske om å bevare Jehovas dyder blant menneskene. De må respektere tjenernes avgjørelse i en slik sak som utstøtelse. Dette framgår av Titus 1: 5—16, som sier at det skal utnevnes menn som «kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot. . . . gjenstridige . . . skal en målbinde; . . . Derfor skal du tale dem strengt til rette, . . . De sier at de kjenner Gud; men de fornekter ham med sine gjerninger, for de er vederstyggelige og ulydige og udugelige til all god gjerning». Vi ser av dette at gjenstridighet eller uregjerlighet ikke må tillates. Uregjerlighet ville være en ytterligere forgåelse, og en ny forgåelse kan ikke opprette noe eller pynte på den første krenkelsen av Guds lov som gjorde utstøtelsen nødvendig. Det å betvile riktigheten av en avgjørelse i forbindelse med en utstøtelse, ville være i strid med ens forsikring om at en tror på Gud og ønsker å se hans ord virke blant hans folk. Det ville også være i strid med vårt samarbeid med den nye verdens samfunn i dets storslagne arbeid med å utbre den rene tilbedelse. Det ville vitne om manglende tillit, mens det derimot vitner om tillit når hele menigheten samarbeider og respekterer den utstøtelsen som ble foretatt til alles beste. Det er derfor nødvendig at alle i menigheten godtar menighetens handlemåte. Paulus skrev følgende til tessalonikerne: «Vi ber eder, brødre, at I skjønner på dem som arbeider iblant eder og er eders forstandere i Herren og formaner eder, og at I holder dem overmåte høyt i kjærlighet for deres gjernings skyld.» — 1 Tess. 5: 12—27.

23. Hvor sterkt må den som har feilet føle seg sørgmodig på grunn av sin synd?

²³ Hvis den utstøtte viser tegn til vrede, kan han ikke være angerfull. Et menneske kan ikke både være angrende og harm, og vi må derfor ikke vise medlidenhet med og sympati for en som ikke fortjener det. Må hjertet være sørgmodig? Ja, utstøtelsen bør gjøre hjertet sørgmodig. Hvis utstøtelsen skal hjelpe en utstøtt person og bidra til at han om mulig blir gjenopptatt i menigheten igjen, må hans hjerte være sønderbrutt, hans sinn må være sårt, og han må lengte oppriktig etter å handle dydig. Denne lengselen vil så føre til anger og omvendelse.

24. Ved hvilken handlemåte kan vi vise at vi er avhengige av Jehova og elsker hans dyder?

²⁴ Med hensyn til den sanne tilbedelse og bevarelsen av Guds dyder, så er hele menigheten på prøve. Det fører til Jehovas velsignelse å være lydig. Ved lydighet viser alle i menigheten på tilbørlig måte at de står i avhengighetsforhold til Jehova og Kristus Jesus når det gjelder alle goder, både sannheten selv, hans ånd som gjør det mulig for oss å bevare vår ulastelighet og utføre vår tjeneste, og dessuten livets velsignelser i det hele tatt. Når det blir gitt råd og veiledning og endog alvorlige irettesettelser, må vi huske at «enhver dyd, og alt det som priselig er», har sitt utspring i Jehova Gud og kommer gjennom Kristus Jesus. Det teokratiske nye verdens samfunn er til enhver tid av en slik beskaffenhet at det fortjener helhjertet støtte og oppslutning fra vår side hvis vi vil bestrebe oss for å bevare enhver dyd og tilbe Jehova Gud som kristne mennesker og ære Ham i hans triumferende rike, hvor enhver dyd råder. Vend om til den nye verdens samfunn!