Én Gud — tre personer?

DU HAR sikkert hørt om treenigheten, for treenighetslæren doseres i hele kristenheten. Hvor viktig er dette dogmet for kirkenes lære? Og, noe som har større betydning: Viser Guds Ord, Bibelen, at det er én Gud som består av tre personer?

«Treenigheten er det begrep som betegner den kristne religions sentrale lære — den sannhet at det er tre personer i guddommens enhet. . . . Med Den athanasianske trosbekjennelses ord: ’Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.’ . . . Kirken lærer at det var denne åpenbaringen om Guds natur Jesus Kristus, Guds Sønn, kom til jorden for å overbringe verden; og dette framholder kirken for menneskene som grunnvollen for hele sitt dogmatiske system.» — The Catholic Encyclopedia.

Det er ikke bare i den katolske kirke at treenighetslæren er ’grunnvollen for hele det dogmatiske system’. Anerkjennelse av denne læren er også en av de viktigste betingelsene for medlemskap i Kirkenes verdensråd. Treenighetslæren kan faktisk betegnes som den «sentrale lære» for kristenhetens religioner — katolske, ortodokse og protestantiske. Men er denne læresetningen ’en sannhet’, slik The Catholic Encyclopedia hevder?

Fra teologien, ikke fra Bibelen

I sin artikkel om treenigheten sier det protestantiske verket The Illustrated Bible Dictionary: «Ordet ’treenighet’ finnes ikke i Bibelen . . . Det hadde ikke en formell plass i kirkens teologi før i det fjerde århundre . . . Selv om Bibelen ikke gir oss en ferdig formulert treenighetslære, inneholder den alle de elementer som teologien har brukt for å utforme denne læren.»

Hvilke teologer var det som først tok i bruk ordet «treenighet» og ’utformet denne læren’? The Catholic Encyclopedia forteller: «I de hellige skrifter er det ennå ikke noe enkeltuttrykk som brukes om de tre guddommelige Personer under ett. Ordet trias (som det latinske ordet trinitas er oversatt fra) finnes først hos Theophilus fra Antiokia omkring år 180 e.Kr. . . . Kort tid etter forekommer det i sin latinske form, trinitas, hos Tertullianus.» Theophilus’ treenighet bestod imidlertid av «Gud, hans Ord og hans visdom» — og det er jo ikke det samme som kristenhetens treenighet. Når det gjelder Tertullianus, innrømmer det samme oppslagsverket at «hans lære om treenigheten er ulogisk», blant annet fordi han mente at «det var en tid da Sønnen ikke eksisterte». Vi kan derfor i det minste si at disse to mennene hadde en oppfatning som var helt annerledes enn den vi finner i kristenheten, hvor det hevdes at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er like evige.

Ordet ’treenighet’ hadde imidlertid fått fotfeste, og senere tiders teologer fikk litt etter litt ’utformet denne læren’ slik vi kjenner den i dag. Men bygde de den på bibelsk grunn? Nei, de bygde den på teologi og filosofi. Encyclopædia Britannica sier: «Den kristne teologi tok den nyplatonske metafysikk [filosofi] om substans og dens lære om hypostase [essens eller natur] som utgangspunkt for sin fortolkning av forholdet mellom ’Faderen’ og ’Sønnen’.» Problemet var hvordan de kunne få «Gud Fader», «Gud Sønn» og «Gud Den Hellige Ånd» til å være én og ikke tre guder. I mange år kranglet de om hvorvidt hver av personene i treenigheten var av lignende substans eller vesen (gresk: homoiousia) som de to andre eller av samme substans (homoousia). Det var homoousia som ble den seirende oppfatning, noe som ble avgjort på kirkemøtene i Nikaia i 325 og i Konstantinopel i 381.

Encyclopædia Britannica sier videre: «Fra begynnelsen av hadde de to stridende parter [i Nikaia] det nyplatonske substansbegrepet som et felles grunnlag, et begrep som var fremmed for Det nye testamente. Det er ikke så merkelig at de videre stridighetene, som hadde substansmetafysikken som basis, førte til oppfatninger som ikke har noe grunnlag i Det nye testamente.» Selve forestillingen om en Gud som består av tre personer som er av samme substans eller vesen, er altså grunnlagt på teologi eller filosofi, ikke på Bibelen.

Dette ser du tydelig hvis du undersøker de to delene av Bibelen, som vanligvis blir kalt Det gamle og Det nye testamente.

Ingen treenighetslære i «Det gamle testamente»

Det teologiske oppslagsverket Dictionnaire de Théologie Catholique, som er i 15 bind, sier: «Det ser ut til å være hevet over enhver tvil at det ikke var jødene som fikk åpenbaringen om treenighetens mysterium.» I The Illustrated Bible Dictionary står det noe lignende: «Man må huske at GT [Det gamle testamente] ble skrevet før det ble gitt noen klar åpenbaring om treenigheten.» Men er det ikke urimelig å hevde at Guds sanne tilbedere i førkristen tid var totalt uvitende om den sanne Guds vesen, og at de bare tilbad en tredjedel av den såkalte guddommen? Er det særlig sannsynlig? Nei. De kjente den Gud de tilbad. — Salme 95: 6, 7.

Noen av treenighetslærens tilhengere prøver likevel å bruke Det gamle testamente, de hebraiske skrifter, som støtte for læren om en treenig Gud. Et av deres argumenter er at det hebraiske ordet som oversettes med «Gud», ofte står i flertall (’Elohimʹ). Det later til at de ser bort fra at dette ordet blir brukt på samme måte om enkelte hedenske guddommer, for eksempel Dagon (1. Samuelsbok 5: 7) og Marduk (Daniel 1: 2), som ikke var treenige guder. R. B. Girdlestone, som var knyttet til Oxford universitet, skrev i sin bok Synonyms of the Old Testament: «Mange kritikere, som har en uangripelig ortodoks holdning [til treenighetslæren], mener imidlertid at det er mest forstandig å holde seg til det standpunkt store teologer som Cajetan i romerkirken og Calvin blant protestantene var tilfreds med å innta, og betrakte flertallsformen som majestetsflertall.» Slike teologer, som holdt seg til treenighetslæren, var sikkert klar over at de ville ha blitt polyteister hvis de tok ’Elohimʹ som en rent tallmessig flertallsform (guder).

Noen tilhengere av treenighetslæren henter to andre argumenter fra de hebraiske skrifter: 1) I Jesaja 7: 14 blir Kristus profetisk kalt Immanuel. 2) Et av de navnene som brukes om ham i Jesaja 9: 6, er «Veldig Gud».

Navnet Immanuel betyr «Gud med oss», men dette betyr ikke at Kristus er Gud, like lite som Elihu var Gud fordi hans navn betydde «Gud er han». (Job 32: 1, 2) Når det gjelder det at Kristus ble kalt «Veldig Gud», kan vi vise til at små, menneskelige dommere ble kalt «guder» i Bibelen. (Salme 82: 1—7) Er det ikke da passende at Guds Sønn blir kalt «Veldig Gud» (hebraisk: ’El Gibbohrʹ)? Legg imidlertid merke til at han ikke blir kalt «den allmektige Gud» (hebraisk: ’El Shaddaiʹ), et uttrykk som utelukkende brukes om Jehova. The Catholic Encyclopedia omtaler disse to argumentene og sier: «Ikke engang disse opphøyede titlene fikk jødene til å forstå det slik at den frelseren som skulle komme, skulle være Gud selv.» De får heller ikke oss til å tro det. I M’Clintock og Strongs Cyclopædia, et protestantisk verk, sies følgende som en konklusjon etter behandlingen av såkalte beviser for treenigheten i Det gamle testamente: «Det ser derfor ut til at ingen av de skriftstedene som er sitert fra Det gamle testamente, utgjør noe avgjørende bevis for treenighetslæren . . . I Det gamle testamente finner vi ingen klare eller avgjørende beviser i dette spørsmålet.»

Hva med «Det nye testamente»?

Vi har allerede sett at det var et gresk filosofisk begrep som satte teologene i stand til å ’utforme’ læren om en Gud som består av tre personer av én substans. Det sveitsiske verket Vocabulaire Biblique sier imidlertid: «Ingen av de nytestamentlige skrifter gir noen uttrykkelig forsikring om at det er en treenig Gud.» The New International Dictionary of New Testament Theology innrømmer også: «NT [Det nye testamente] inneholder ingen fullt utviklet treenighetslære.» På grunn av dette har treenighetslærens tilhengere måttet benytte seg av nokså søkte argumenter for å få det til å se ut som om kristne greske skrifter støtter treenighetslæren. La oss se på noen få av disse.

De kan deles inn i to kategorier: 1) Skriftsteder hvor Gud, hans Sønn og den hellige ånd blir nevnt i samme vers eller gruppe av vers, og 2) skriftsteder hvor to av disse blir nevnt.

Den første gruppen omfatter de skriftstedene som sies å inneholde en treenighetsformel. Dette gjelder Matteus 28: 19 (Faderen, Sønnen, Den Hellige Ånd), 1. Korinter 12: 4—6 (Ånden, Herren, Gud), 2. Korinter 13: 13 (Kristus, Gud, Den Hellige Ånd), Galaterne 4: 4—6 (Gud, Sønnen, Sønnens Ånd), Efeserne 4: 4—6 (Ånden, Herren, Gud) og i 1. Peter 1: 2 (Gud, Ånden, Jesus Kristus).

Beviser det at Gud, hans Sønn og den hellige ånd blir nevnt sammen, at de alle er Gud, at de er like evige, og at de er jevnbyrdige, slik treenighetslæren sier? I så fall kunne det like gjerne hevdes at den trinitariske «guddommen» består av Gud, Kristus og englene! (Se Markus 13: 32; 1. Timoteus 5: 21.) Selv M’Clintock og Strongs Cyclopædia kommer med denne innrømmelsen med hensyn til den såkalte trinitariske dåpsformelen i Matteus 28: 19: «Det at disse tre nevnes samtidig, beviser ikke at det dreier seg om personer eller at disse er jevnbyrdige.» Verken dette skriftstedet eller noen av de andre skriftstedene som sies å inneholde en treenighetsformel, er noe bevis for treenighetslæren. I Kittels Theological Dictionary of the New Testament sies det rett ut: «NT taler egentlig ikke om noen treenighet. Vi leter forgjeves etter dette i treenighetsformlene i NT.»

En «toenig» Gud?

Den andre kategorien av skriftsteder som treenighetslæren anfører til støtte for sitt dogme, omtaler i hvert fall ikke mer enn en «toenig» Gud. Disse skriftstedene kunne i høyden vise at Gud og Kristus var én, for det sies ikke noe om ånden. Hvis vi ser objektivt på disse skriftstedene, finner vi at de ikke støtter forestillingen om en Gud som består av tre personer av samme substans eller vesen. La oss likevel se på to av de skriftstedene som teologiske verk viser til.

Overraskende nok virker det ikke som om kristenhetens teologer regner Johannes 1: 1 blant de sterkeste beviser for at det finnes en treenighet. De er for det første skuffet over at «Den Hellige Ånd ikke er nevnt i denne innledningen [Johannes 1: 1—18]», som det står i Dictionnaire de Théologie Catholique. De sitter da igjen med en «treenighet» som består av to personer, noe som er meningsløst. Et annet poeng har å gjøre med den måten treenighetslærens tilhengere oversetter vers 1 på, nemlig: «Ordet var Gud.» Dette gir leseren inntrykk av at Ordet var den samme person som Gud. Men dette er umulig, for det samme verset sier at «Ordet var hos Gud», og «denne preposisjonen [«hos», bokstavelig «mot»] innebærer tanken om et samspill og følgelig at det er snakk om atskilte personer».a Professor B. F. Westcott skynder seg derfor med å si at den ordgruppen som blir gjengitt med «Ordet var Gud», beskriver «Ordets natur og ikke identifiserer hans Person». Vel og bra. Men denne riktige forståelsen av den greske grunnteksten fremgår slett ikke av de fleste bibeloversettelser. Noen forskere, som ikke går så sterkt inn for treenighetslæren, har imidlertid oversatt setningen med «Ordet var et guddommelig vesen» eller «Ordet var guddommelig». I Journal of Biblical Literature (92. årgang, 1973) skriver Philip P. Harner: «Setningen kunne kanskje oversettes: ’Ordet var av samme natur som Gud.’» Johannes 1: 1 er altså langt fra noe bevis for at det finnes en treenig Gud. Dette verset beviser ikke engang at det er en toenig Gud.

Det skriftstedet som A Catholic Dictionary kaller «den sterkeste erklæring om Kristi guddom som vi finner hos St. Paulus, ja, i hele NT, er Romerne 9: 5. I den norske oversettelsen av 1978 har deler av dette verset denne ordlyden: «Kristus . . . som er Gud over alle ting, lovet i all evighet. Amen.» The New International Dictionary of New Testament Theology erkjenner at selv om en ’treenighetstro’ gjengivelse av den greske grunnteksten var korrekt, «ville ikke Kristus bli stilt på helt lik linje med Gud; han ville bare bli beskrevet som et vesen av guddommelig natur, for ordet theos [Gud] har ingen artikkel. Men en slik tilskrivning av majestet finnes ingen andre steder hos Paulus. En mer sannsynlig forklaring er at uttalelsen er en lovprisning som er rettet til Gud». Til og med det katolske verket A Catholic Dictionary innrømmer: «Verken i grammatikken eller i sammenhengen er det noe som forbyr oss å oversette det med: ’Gud, som er over alle, være velsignet for evig, Amen.’» Dette var altså «den sterkeste erklæring om Kristi guddom»! Jevnfør Romerne 9: 5 i Lyder Bruns oversettelse, den katolske New American Bible og den protestantiske New English Bible.

Én Gud eller tre guder?

Treenighetslærens tilhengere siterer også andre skriftsteder i sitt forsøk på å finne støtte for den læren som de mener er «den kristne religions sentrale lære». Etter å ha gransket en god del av disse skriftstedene kommer professor Johannes Schneider med denne konklusjonen i sin artikkel om Gud i The New International Dictionary of New Testament Theology: «Alt dette understreker at urkristendommen ikke hadde noen klart formulert treenighetslære, slik denne læren senere ble utformet i oldkirkens trosbekjennelser.»

Er det én Gud eller tre guder? For de første kristne var svaret klart. Paulus uttrykte det tydelig:

«Vi [vet] at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten én. Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» — 1. Korinter 8: 4—6.

Bibelen omtaler «Faderen», «Sønnen» og også «Den Hellige Ånd». Men den beskriver dem ikke som en treenig Gud. I et senere nummer skal vi redegjøre for hva som menes med de bibelske uttrykkene «én Gud og alles Far», «én Herre» og «én Ånd». — Efeserne 4: 4—6.

[Fotnote]

[Bilde på side 30]

Jesus sa at hans etterfølgere skulle ’døpe til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn’. Mente han med det at Gud er en treenighet?