Tjener du Gud, eller venter du at Gud skal tjene deg?

NÅR du tenker på kristendommen, forbinder du den da med å gi eller med å ta imot? Vi har så lett for utelukkende å befatte oss med det som har med vårt eget ve og vel å gjøre, slik at vi faktisk venter at Gud skal tjene oss, i stedet for at vi burde gå inn for å tjene Gud på en antagelig mate. Hvis vi utfører tjeneste for Gud bare på grunn av at den gir oss fred i sinnet, eller på grunn av de resultater, den stilling eller de venner den skaffer oss, eller fordi den gir oss håp om frelse etter døden, da venter vi at Gud skal tjene oss i stedet for at vi skal tjene ham, og vårt motiver galt.

Innholdet av våre bønner kan for eksempel røpe vår innstilling. Hvem ber vi egentlig for? Ber vi ene og alene for oss selv og våre kjære? Da røper vi at vi venter at Gud skal tjene oss. Et typisk eksempel på mennesker som har en slik innstilling, har vi i de fromme religionsutøvere som framfører sin novena, det vil si, som ni dager på rad gjentar samme bønn, for eksempel om å få et arbeid, finne seg en ektefelle eller om å gjenvinne sin sunnhet. Det faller aldri slike mennesker inn at de skal tjene Gud. De har samme innstilling som en populær religiøs skribent i det forrige århundre, som engang uttalte: «Hvor merkelig det enn kan lyde for oss, så er den kristne religion en selvisk sak. Den befatter seg først og fremst med hvordan en kan frelse sin egen sjel.»

Men dette er ikke tilfelle. Jesus Kristus grunnla den kristne religion, og han kom så visst ikke til jorden for å frelse sin sjel som menneske. Han sto ikke i fare for å gå til grunne. Han hadde liv og retten til liv. Hadde han ikke gjennom lange tider vært hos sin Far? Han kom til jorden, ikke for at Gud skulle tjene ham, men for at han skulle tjene Gud, fordi det var både rett og et uttrykk for kjærlighet fra hans side å gjøre det.

Jesus vigde sitt liv til å gjøre sin Fars vilje. Han sa selv: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» Med andre ord: ’Jeg er kommet for å tjene Gud.’ — Joh. 6: 38.

Jesus tjente Gud på mange måter. Han herliggjorde sin Far og gjorde hans navn kjent for menneskene. Han vitnet for sannheten, og han tjente både Guds folk og hele menneskeheten. Han sa: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» Han tjente menneskene ved å forkynne for dem «evangeliet om Guds rike» og ved å helbrede alle de syke som kom til ham. — Joh. 17: 4; 18: 37; Matt. 20: 28; Luk. 4: 43; 6: 19.

Det å tjene Gud betydde for Jesus også å holde seg atskilt fra verden. «Jeg [er ikke] av verden,» sa han. Det betydde også at han måtte holde seg ren for all synd: «Hvem av eder kan overbevise meg om synd?» Det kunne ingen. — Joh. 17: 16; 8: 46.

Fordi Jesus så trofast og uselvisk tjente sin Far, belønnet Jehova Gud ham ved at Han «høyt opphøyde ham» og ga ham «det navn som er over alt navn». — Fil. 2: 9.

Dette vil ikke si at Gud trengte Jesu tjeneste, eller at han trenger vår tjeneste. I den evighet som gikk før Jehova skapte sin Sønn, var Jehova fullstendig i seg selv, og hvis han ikke trengte sin Sønns tjeneste, trenger han så visst ikke vår tjeneste. Profeten sier om ham: «Om jeg hungret, ville jeg ikke si det til deg; for meg hører jorderike til og alt det som fyller det.» Uansett hva vi kan være i stand til å gjøre i tjenesten for Gud, må vi anerkjenne sannheten i følgende ord av Jesus: «Når I har gjort alt det som er eder pålagt, [skal I] si: Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» I sin uselviske kjærlighet lar imidlertid Gud sine skapninger få det privilegium å tjene ham for at de derved kan vise seg verdige til å oppnå hans velsignelser. — Sl. 50: 12; Luk. 17: 10.

Å tjene Gud på samme måte som Jesus betyr ikke at vi også skal utføre mirakler, gi store folkemasser mat, helbrede syke og oppvekke døde. Da slike mirakler hadde tjent sin hensikt, nemlig å fastslå at Gud sto bak kristendommen, opphørte de. Det betyr heller ikke at vi skal gi vårt liv som et gjenløsningsoffer. Det lar seg nemlig ikke gjøre, for vi er alle syndere, og Jesus har dessuten ved sitt offer skaffet til veie en løsepenge en gang for alle. — Heb. 9: 26.

Men vi kan tjene Gud når vi etterligner Jesus på den måten at vi gir ære til Jehova Gud ved å forkynne hans sannhet, hans navn, hans ord og hans rike. Det var dette Jesus befalte alle sine etterfølgere å gjøre: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere . . . lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» Alle kristne er derfor forpliktet til å forkynne. Det er grunnen til at apostelen Paulus kom med følgende uttalelse: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» Tror du at dette oppdrag bare gjaldt for apostlene, for slike menn som Paulus? Legg da merke til hva Paulus videre skrev: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» — Matt. 28: 19, 20, NW; 1 Kor. 9: 16; 11: 1.

Selv om det er svært få av de mennesker som påberoper seg å være kristne, som forstår denne sannhet, begynner det likevel litt etter litt å gå opp for de religiøse lederne i kristenheten, noe som kom til uttrykk ved en konferanse for anglikanske biskoper i Lambeth i London i 1958, hvor det ble sagt følgende: «Man bør ikke tenke seg forkynnelsen av evangeliet som en oppgave som bare noen få utvalgte skal utføre. Dåp og konfirmasjon er ’ordinasjonen av legfolket’ til å utføre oppdraget med å forkynne evangeliet. Enhver kristen må gjøre det som Andreas gjorde overfor sin bror, nemlig å si: ’Vi har funnet Messias,’ og lede ham til Jesus.» — Theology Today, juli 1960.

Det er nok så at den beste måten vi kan tjene Gud på, er ved å forkynne evangeliet om Guds rike, men vi må ikke la det bli det eneste vi gjør. Det å tjene Gud krever også at vi i den utstrekning det er mulig for oss, «gjør det gode mot alle». Selv om vi ikke kan leve et fullstendig syndfritt liv slik som Jesus Kristus, må vi for å kunne tjene Gud på en antagelig måte likevel føre en stadig kamp mot synden, for ellers kan det bli en vane for oss å gjøre synd. Samtidig må vi holde oss «uplettet av verden». — Gal. 1: 10; Jak. 1: 27.

Hvis vi således tjener Gud i stedet for å vente at Gud skal tjene oss, vil det vise seg i våre bønner. Vi vil ikke bare la våre bønner dreie seg om det som angår oss selv, men også la dem innbefatte pris og takk til Gud, og vi vil også be for andre og særlig for rettferdighetens seier. Det som vi som lever i romalderen, da har å se fram til, er ikke et liv fylt av vanskeligheter og til sist ødeleggelse, men et evig liv i lykke. — Matt. 6: 9, 10.