Det lønner seg å svelge sin stolthet

DET er mange gode grunner for at en bør svelge sin stolthet. Det lønner seg virkelig. Dette betyr imidlertid ikke at stolthet er noe en kristen kategorisk må fordømme til enhver tid. For selv om stolthet ofte skriver seg fra hovmod og mangel på ydmykhet, er det en egenskap som til sine tider har noe med selvrespekt, prisverdige ferdigheter eller vårt forhold til Gud å gjøre.

Apostelen Paulus skrev for eksempel til menigheten i Tessalonika, som han hadde hatt det privilegium å opprette: «Vi må alltid takke Gud for dere, brødre. Det er bare hva rett er, for troen vokser stadig hos dere, og den innbyrdes kjærlighet blir større hos hver og en av dere. Derfor kan vi med stolthet tale om dere i de andre Guds menigheter på grunn av den utholdenhet og tro dere viser midt i alle de forfølgelser og trengsler dere må tåle.» Paulus kunne med rette være stolt av den tro og kjærlighet de la for dagen. — 2. Tess. 1: 3, 4.

Apostelen Paulus talte også om noen som var stolte av Gud. (Rom. 2: 17) Og vi kan flere steder i Bibelen lese om Guds tjenere som roste seg av Jehova Gud og Jesus Kristus, eller som var stolte av dem, kunne en si. — Sal. 34: 3; 1. Kor. 1: 31; Fil. 3: 3.

Det kan uten tvil også sies at familiemedlemmer til sine tider kan være stolte av hverandres egenskaper eller ferdigheter. En ektemann kan for eksempel være stolt av sin kones matlagning. Eller foreldre kan være stolte av at barna deres velger å utføre heltidstjeneste for Gud.

Men du vil kanskje bli overrasket over å høre at stolthet blir omtalt i Guds Ord på en negativ måte over 20 ganger så ofte som på en positiv måte. Hva er grunnen til det? Hvorfor trenger vi gang på gang å bli advart mot å være stolte? Fordi stolthet vanligvis er en inngrodd form for selviskhet som lett kan bringe oss i vanskeligheter hvis vi ikke til stadighet er på vakt. Ja, «menneskehjertets tanker er onde like fra ungdommen av». — 1. Mos. 8: 21.

Det er virkelig nødvendig at vi gjør oss store anstrengelser og forkaster alt som smaker av selvforherligelse eller stolthet. Hvor mange er det ikke som har gjort seg selv til dårer på grunn av stolthet! Og enda verre, hvor mange er det ikke som har gått til grunne som følge av stolthet! En engelsk essayforfatter sa en gang: «Stolthet ligger stort sett til grunn for alle større feil.» Et beryktet eksempel på dette fra vår tid er Adolf Hitler.

Noe som i høy grad taler mot stolthet, er det faktum at det er en egenskap som kan gjøre oss til fiender av Jehova Gud, for vi leser: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» (1. Pet. 5: 5) Ja, i denne forstand er «hver hovmodig mann . . . en styggedom for [Jehova]». (Ordsp. 16: 5) Det er derfor ikke så merkelig at vi videre leser at «stolthet fører til undergang, og hovmod står for fall». — Ordsp. 16: 18.

Bibelen inneholder mange eksempler som viser at det er forstandig å svelge sin stolthet når noen gir oss råd. Et slikt eksempel er den syriske hærføreren Na’aman, som var angrepet av spedalskhet. Det såret hans stolthet at Elisjas tjener sa til ham at han skulle gå og vaske seg sju ganger i Jordan-elven, så skulle han bli frisk. Na’aman skrøt av at elvene ved Damaskus var bedre enn Jordan-elven. Na’aman svelget imidlertid sin stolthet og lot seg overtale av sine tjenere til å gjøre som Elisja sa. Da han gjorde det, ble han helbredet for sin spedalskhet. Det lønte seg for ham å svelge sin stolthet. (2. Kong. 5: 11—14) Det forholder seg på samme måte med oss. Når noen gir oss forstandig veiledning som kanskje er i strid med det vi har lyst til, gjør vi vel i å svelge vår stolthet.

I denne forbindelse leser vi: «Refs . . . den vise, så elsker han deg.» «Når en lytter til refsing som tjener livet, holder en seg gjerne til de vise.» (Ordsp. 9: 8; 15: 31) En som nektet å ta imot refselse i gammel tid, var Kain. Jehova Gud advarte ham og sa: «Synden [ligger] på lur ved inngangen, og det er deg den begjærer; og vil du for din del bli herre over den?» På grunn av stolthet nektet Kain å lytte. Han ble derfor en morder og utstøtt av samfunnet. (1. Mos. 4: 7, NW) Et annet eksempel er kong Ussia. Hans vellykkede felttog gikk ham til hodet i en slik grad at han egenmektig påtok seg å utføre en prests tjenester. Da han ble irettesatt, nektet han stadig å svelge sin stolthet. Resultatet var at han ble slått med spedalskhet, en sykdom han hadde like til sin dødsdag. — 2. Krøn. 26: 16—21.

Det hender at noen fornærmer oss på en eller annen måte. Hva skal vi da gjøre? Skal vi gjøre gjengjeld? Skal vi gi igjen med samme mynt? Nei, for vi skal ikke gjengjelde ondt med ondt. (Rom. 12: 17—21) I slike tilfelle får Jesu ord sin anvendelse: «Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.» (Matt. 5: 39) Agagitten Haman var en som ikke tålte å bli fornærmet, som ikke ville svelge sin stolthet. Kong Ahasverus hadde gitt ordre om at alle skulle bøye seg for Haman, men jøden Mordekai hadde gode grunner for å nekte å gjøre dette. Det gjorde den stolte og forfengelige Haman så rasende at han bestemte seg for å drepe ikke bare Mordekai, men alle jøder. Det endte med at Haman først ble sterkt ydmyket og kort tid senere døde i den galgen som han hadde reist for Mordekai. Hvis Haman hadde svelget sin stolthet og oversett Mordekais fornærmelse, hadde det kanskje ikke gått slik med ham. (Ester, kapitlene 3 til 9) Vi leser med rette: «Når dåren er arg, blir det kjent på dagen, klok er den som tier når han krenkes.» — Ordsp. 12: 16.

Det lønner seg også å svelge sin stolthet og be om unnskyldning hvis en har gjort en annen urett, enten i ord eller handling. Vi skylder egentlig oss selv og den andre å gjøre det. Som Jesus sa i Bergprekenen: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» — Matt. 5: 23, 24.

Hvis vi begår en feil, kan det også bli nødvendig for oss å svelge vår stolthet og innrømme det. Ingen vet alt, og ingen er fullkommen. Når vi derfor oppdager at vi egentlig ikke visste hva vi snakket om, eller at vi viste dårlig dømmekraft og handlet uforstandig, er det på sin plass å innrømme det overfor dem som kan være berørt av det. Dette er særlig viktig når det gjelder dem som fører tilsyn med andre, for eksempel foreldre, overordnede eller utnevnte eldste i en menighet. — Jevnfør Jakob 3: 1, 2.

Det vil også lønne seg å svelge sin stolthet ved alltid å vente mindre enn det en mener en er berettiget til. Jesus sa at når vi blir bedt i selskap, skulle vi ta plass nederst ved bordet, selv om vi kanskje mente at vi var berettiget til en mer ærefull plass. Det er bedre å bli oppfordret til å innta en mer ærefull plass, enn å bli bedt om å flytte seg ned på en ringere plass. — Luk. 14: 7—11.

Ja, det finnes mange grunner til at vi bør svelge vår stolthet, ikke sant? Det lønner seg å gjøre det.