Pass dere for fariseerne!

DA talte Jesus til folkemengden og til sine disipler og sa: ’De skriftlærde og fariseerne har satt seg på Moses’ stol. Gjør og hold derfor alt det de sier dere, men gjør ikke etter deres gjerninger, for de sier det, men gjør det ikke.’» — Matt. 23: 1—3, NW.

Disse ordene av Jesus Kristus, den Messias og profet som Moses talte om, viser tydelig at fariseerne var menn som hadde tiltatt seg myndighet. De hadde satt seg på Moses’ stol. Jehova Gud ga Loven til Moses som en veileder og rettesnor for det israelittiske folk. Det at fariseerne hadde satt seg på Moses’ stol, kunne bare bety at de erklærte seg for å være lærere i Guds Lov, den skrevne Lov som ble gitt til Moses og som fantes i de hebraiske skrifter. Det ville bety at de skulle ha vendt det israelittiske folk til Jehova, deres Gud.

Hvis fariseerne og folket hadde holdt seg til Guds lov, ville de sikkert blitt velsignet og ha vært i harmoni med Jehovas vilje og hensikt. Men var det slik? Kjensgjerningene og Bibelens beretning viser at Israels folk ikke ble velsignet av Gud under fariseerne og deres lære. Jesu egne ord sier oss at folket ikke kunne stole på disse selvbestaltede lærere i Loven. Hvorfor ikke? Hvem var disse fariseerne? Hvordan kunne de ’sette seg på Moses’ stol’? Hvorfor advarte Jesus folket og sine disipler mot å følge dem?

Vi vil nå i korthet behandle disse menns historie, så vi kan få den rette bakgrunn for det som fant sted mellom dem og Jesus da han var på jorden. Navnet fariseer, som betyr avsondret, angir grunntonen for dette samfunn av religiøse menn. Engang i det annet århundre f. Kr. ble denne gruppen til, og de var forkjempere for jødenes eksklusive stilling. Mange historikere forbinder dem med sekten hasidim, som beskrives som «mektige menn i Israel, alle dem som var frivillig hengitt til loven». Det var i den første delen av det samme århundre at Antiokus Epifanes, en selevkisk fyrste fra Syria som hadde herredømme over Palestina, forbød jødedommen, og i stedet prøvde å påtvinge jødene de gjengse greske seder og skikker. Han forbød i virkeligheten jødene å holde noen som helst av de religiøse påbud som var gitt i moseloven, til og med å holde sabbaten, og overtredelse av forbudet medførte dødsstraff. Noen jøder bøyde seg for denne forordningen og antok hellenistiske skikker, men andre gjorde opprør. De som strengt overholdt Loven, sluttet seg til dette opprøret, som kalles makkabeerkrigene. Mange av de nidkjære jødene foretrakk døden framfor å bryte sabbatsloven. De hang like fast ved loven som Israels skriftlærde, som hadde vært og var innflytelsesrike menn når det gjaldt avgjørelser i lovspørsmål og de mange overleveringer de påla jødefolket.

Det var ikke før den jødiske makkabeerfyrste Johannes Hyrcanus’ tid, henimot slutten av det annet århundre f. Kr., at de ble kalt fariseere. Fariseerne likte ikke den hedenistiske innflytelse som så mange av jødene lå under for. De var besluttet på at iallfall de ikke skulle bli besmittet med gresk kultur, litteratur og handel. De holdt seg fullstendig atskilt fra alle slike innflytelser. De ble meget eksklusive. De inntok en «jeg er bedre enn deg»-holdning, ble formelle og overordentlig selvrettferdige. De drev med hårfine fortolkninger og ordkløveri når det gjaldt loven. De overdrev forventningene om profetienes oppfyllelse, og ubetydelige tilbedelseshandlinger og utvendige ritualer og seriemonier, som lå utenfor lovens krav, tok de bokstavelig og meget nøye, idet de satte de eldre, innflytelsesrike menns overleveringer på like fot med de inspirerte skrifter. I stedet for å følge med tiden og snakke den tids internasjonale språk, gresk, holdt de fast på det arameiske språk, som jødene hadde lært i babylonisk fangenskap mange år tidligere.

Denne avsondrethet gjorde ikke fariseerne noe særlig populære blant mange av jødene, og etter Hyrcanus’ død forfulgte hans sønn Aleksander Jannaeus dem åpent som en sekt, og gikk til og med så langt at, han drepte mange av dem. Det var under hans regjering som makkabeisk yppersteprest for jødene at folket ble splittet av store indre stridigheter mellom de to partier, fariseerne og deres motstandere sadduseerne. Men bladet vendte seg for fariseerne i 78 f. Kr. da Aleksandra, Aleksander Jannaeus’ hustru og etterfølger, ga dem en begunstiget stilling. Hun var klok nok til å forstå at fysisk makt var nytteløs mot nidkjær religiøs overbevisning, og derfor ga hun dem offisiell anerkjennelse. Dette satte fariseerne i stand til å grunnfeste sin stilling, og de spilte en stor og innflytelsesrik rolle i Israels folks religiøse liv fra da av.

Bedragerske overleveringer

Det lille mål av uavhengighet som jødene hadde under makkabeerne, ble imidlertid av kort varighet. I året 63 f. Kr. banket de romerske legioner på Jerusalems porter og inntok byen. Fra da av og inntil Jesus viste seg på skueplassen, gremmet jødene seg over tapet av sin politiske frihet. Deres nasjonalstolthet var igjen blitt såret. De var tilbøyelige til å vende seg bort fra den bitre virkelighet og dvele ved den ærefulle fortid, ved sin historie som en engang mektig nasjon. De utviklet mer og mer en indre selvforherligelse og åndelig stolthet som fikk dem til å se ned på alt som ikke var jødisk eller i samsvar med deres overleverte lov. Særlig fariseerne fortsatte å vikle folket inn i det morass av muntlig lov og overleveringer som de hadde fått i stand. Romerne, som hersket over dem ved lokale landshøvdinger eller konger, var imidlertid ikke interessert i jødenes religion eller oppsatt på å blande seg inn i den. De forsto ikke jødene, og forsøkte bare å opprettholde Pax Romana, den romerske fred, så godt de kunne.

Disse fariseerne var det altså som hadde satt seg på Moses’ stol. De kjente loven. De var innflytelsesrike menn, og noen av dem var å finne i jødenes høyesterett, Sanhedrinet eller det høye råd. (Ap. gj. 23: 6) Mange av tidens lærde menn fantes i deres rekker, og var høyt aktet av folket: «Men det sto opp en fariseer i rådet ved navn Gamaliel, en lovlærer som var høyt aktet av hele folket.» (Ap. gj. 5: 34) Da fariseerne hadde en slik fremtredende stilling og hadde folkets tillit i en slik grad, hadde de utmerket anledning til å lære folket Jehovas Ord. Men i stedet for å gjøre det, forvillet de seg langt bort fra sannheten, ja, så langt at da Jehova Guds tid kom til å sende sitt bud, Johannes døperen, for å forberede veien for den større Moses, Kristus Jesus, forkastet de Jehovas· advarsel og råd. «Men fariseerne og de lovkyndige gjorde Guds råd til intet for seg og lot seg ikke døpe av ham [Johannes].» (Luk. 7: 30) Det var derfor ikke noe å undre seg over at Jesus senere sa til sine disipler: «For jeg sier eder: Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.» — Matt. 5: 20.

Årsaken til at fariseerne ringeaktet Guds råd, blir tydelig vist i Markus 7: 1—13: «Og fariseerne og noen av de skriftlærde, som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om ham. Og de fikk se at noen av hans disipler åt med vanhellige, det er uvaskede, hender; fariseerne og alle jøder eter ikke uten at de først omhyggelig har vasket hendene [vasket hendene opp til albuen, NW], for de holder fast ved de gamles vedtekt, og når de kommer fra torvet, eter de ikke før de har vasket seg, og det er meget annet som de har vedtatt å holde: vaskninger av beger og krus og kobberkar og benker. Og fariseerne og de skriftlærde spurte ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender? Men han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud. I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt.»

Det fantes slett ikke noe påbud i moseloven om at menneskene skulle vaske hendene før de spiste. Det var en overlevering eller et bud i fariseernes religion, ikke en av Jehova Guds lover. Jesus viste da hvordan de religiøse fariseerne hadde skjøvet Guds lov til side til fordel for sine egne lærdommer. Han sa: «I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulle ha hatt til hjelp av meg, det skal være en korban, det er en gave til templet, så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noe for far eller mor, og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I.»

Det går tydelig fram av disse Jesu ord at fariseerne var interessert i den «gave» som var vigd til Gud (det vil si, til fariseernes tempel). Bibelen omtaler fariseerne som pengekjære, og dette ga også Jesus anledning til med rene ord å si til dem: «Ve eder, I blinde veiledere, som sier: Om noen sverger ved templet, det er intet; men den som sverger ved gullet i templet, han er bundet! I dårer og blinde! hva er størst, gullet, eller templet som helliger gullet?» — Matt. 23: 16, 17; Luk. 16: 14.

Hva rettferdighet og trofasthet angår, så krevde Jehovas Ord at de som ga seg ut for å være ledere og lærere, skulle være rettferdige og sanndrue. Fariseerne kom sørgelig til kort i disse henseender, og Jesus refset dem for det. «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven; rett og barmhjertighet og trofasthet!» — Matt. 23: 23.

En farlig lære

Hvilke følger fikk så fariseernes handlemåte for folket i sin alminnelighet sett på bakgrunn av disse og mange andre ting som Jesus avslørte i forbindelse med dem? Jesus ga svaret på dette: «Ve eder, I skriftlærde og fariseere, I hyklere, I som lukker himlenes rike for menneskene! for selv går I ikke der inn, og dem som er i ferd med å gå der inn, tillater I ikke å gå inn.» (Matt. 23: 13) Også noen av rådsherrene trodde på Jesus og det han hadde å si, men de fryktet for fariseerne, som kunne hjelpe dem fram eller ødelegge dem sosialt sett. «Allikevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene, men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, forat de ikke skulle bli utstøtt av synagogen; for de ville heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.» — Joh. 12: 42, 43.

På grunnlag av de vitnesbyrd Bibelen gir om fariseerne, kan man bare trekke den slutning at de var farlige. De var farlige fordi de ikke bare hindret seg selv fra å få Jehova Guds gunst, men de førte også tusener på tusener av folket inn på veien til ødeleggelse. Fariseerne sa at de lærte folket sannheten. Jesus Kristus sa at det de lærte, var galt og at det var dødbringende. (Matt. 23: 27, 28, 33) Derfor advarte Jesus sine apostler og disipler: «Vær på vakt og pass dere for fariseernes og sadduseernes surdeig.» Da disiplene først ikke forsto hva han mente, gjorde mesteren det klart for dem: «Da forsto de at han ikke hadde sagt de skulle passe seg for surdeigen i brød, men for fariseernes og sadduseernes lære.» — Matt. 16: 6, 12, NW.

Også i dag er det mange mennesker som har påtatt seg å være profesjonelle lærere i Guds Ord, men som likevel lærer nøyaktig det motsatte av sannheten. Det finnes bare ett middel til å avgjøre hvem som har tanke for Guds interesser. Det er omtalt i Esaias 8: 20, AS: «Til loven og til vitnesbyrdet! Hvis de ikke taler i samsvar med dette ord, er det sikkerlig ikke noen morgen for dem.» Hvis mennesker i dag ikke lærer at Jehova Guds lovte nye rettferdighetens verden er menneskeslektens eneste håp, hvis de ikke avslører at den nåværende tingenes ordning er av Satan Djevelen, dens gud, og ikke advarer alle rettferdig innstilte mennesker og oppfordrer dem til å flykte fra den og inn i Guds organisasjon, da lærer de ikke sannhet og lys. Pass deg for dem og deres lære. Å holde seg til slike blinde veiledere kan bare føre til død og ødeleggelse. — Matt. 15: 14.