Bibelen — en bok som gir håp

EN 28 år gammel sykepleierske i Australia fikk nervesammenbrudd mens hun leste til eksamen. Selv den beste psykiatriske behandling kunne ikke hjelpe henne. Hun truet med å begå selvmord. Legen på hjemstedet erklærte at hennes tilfelle var håpløst, og han ga henne sterke beroligende midler. Det ble søkt om full invalidepensjon for henne. Hennes foreldre sparte ikke på noe, men alle deres anstrengelser så ut til å være forgjeves, for datteren ble ikke bedre.

I sin fortvilelse samtykket hennes far til slutt i at det skulle holdes et bibelstudium med hans syke datter. Etter noen få bibelstudier var datteren betydelig bedre. Hennes far, venner og slektninger ble forbauset over dette, og hennes lege ble helt målløs da hun i løpet av ganske kort tid ble fullstendig frisk. Han spurte henne om hva som var grunnen til den store forandringen. Svaret var enkelt og greit: «Nå har jeg noe å leve for — den nye verden.» Ja, Bibelen er den boken som gir menneskene håp.

Mange av de såkalte «store menn» blant grekerne og andre folk mente merkelig nok at håp bare var en illusjon. Aiskhylos sa at det var «de landflyktiges mat». Evripides kalte det «menneskenes forbannelse». Bibelen sier imidlertid noe annet. Den gir oss virkelig håp og forbinder det med tro og kjærlighet. (1 Kor. 13: 13) Den viser ikke bare at håp er styrkende, men oppfordrer også de kristne til å være «glade i håpet» og «rike på håp». Den sier også at håpet er «et anker for sjelen». — Rom. 12: 12; 15: 13; Heb. 6: 19.

Legene må nå innrømme at det er sant som Bibelen hele tiden har hevdet, nemlig at en må ha et håp for å kunne leve et sunt liv. Psykiateren Karl Menninger sa engang at noen av hans pasienter spottet den tanken at de skulle trenge et håp, og han tilføyde: «Det er en av grunnene til at de er pasienter.»

Bibelen er den boken som gir håp, for den inneholder løfter fra den Allmektige, fra håpets Gud. Apostelen Paulus belyser dette i sitt brev til romerne. Han sier: «For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.» (Rom. 15: 4, 13) Bibelen gir et strålende håp om evig liv til menneskene, som på grunn av synd har arvet sine forfedres skrøpeligheter og svakheter. I Titus 1: 2 taler den om «håp om evig liv, som Gud, han som ikke lyver, har lovt». Apostelen Johannes skrev: «Dette er det løfte han lovte oss: det evige liv.» (1 Joh. 2: 25) Evig liv er det liv som Jesus Kristus gjorde det mulig for menneskene å oppnå. (Joh. 10: 10) Ingen andre steder enn i Bibelen kan en finne et så storslagent, sant håp.

Det liv som Bibelen gir løfte om, er ikke et liv i denne verden, en verden som er full av vanskeligheter, trusler om ødeleggelse ved kjernefysiske våpen, ulykker som det aldri før har vært maken til, sykdom og død, men det er liv i en ny verden som Gud skaper. Apostelen Peter beskrev dette håpet med følgende ord: «Vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) Apostelen Johannes skrev om de velsignelser menneskene skal få del i i denne nye verden. Han sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.» (Åpb. 21: 2—4) For et vidunderlig håp dette er! Tenk å få leve i en verden uten sykdom, sorg og død! Det er ikke noe å undres over at dette håpet ga den australske kvinnen styrke til å bli frisk igjen. Vi kan stole på disse løftene, for de kommer fra Gud. Han forsikrer oss om at «disse ord er troverdige og sanne». — Åpb. 21: 5; 1 Kong. 8: 56; Heb. 10: 23.

Det er Jesus Kristus som skal være hersker i Guds lovte, nye verden, og dette gir også grunn til håp. Paulus skriver: «På ham skal hedningene [folkeslagene, NW] håpe.» (Rom. 15: 12; 1 Tim. 1: 1) Hvorfor skal de håpe på Jesus? Paulus gir oss svaret: «Det [håp] vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.» (Heb. 6: 19, 20) Da Jesus var på jorden, utførte han mange undergjerninger til gagn for folket. Det blir berettet at han «helbredet all sykdom og all skrøpelighet». (Matt. 9: 35) Han åpnet blindes øyne, opplot døves ører og fikk stumme, til å tale. Han helbredet lamme og oppreiste til og med døde til liv igjen. Hans gjerninger her på jorden var bare et bilde på hvilke velsignelser Guds rike ved Jesus Kristus vil bringe dem som får leve i den nye verden.

Tenk hva noe slikt vil bety for dem som i dag lider av forskjellige fysiske defekter, for dem som er døve, stumme eller lamme! Jesus er fremdeles deres eneste håp, og Bibelen gjør dette kjent for oss. De undertrykte får det løfte at bedragere og undertrykkere skal bli knust, og at de nedtrykte sjeler skal bli trøstet. De som lengter etter å få venner, har bare å ta imot det gode budskap. Jesus forsikret sine etterfølgere om at de skulle få «hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre, og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv». — Mark. 10: 30; Sl. 72: 4.

Hvilket håp holder Bibelen fram for de døde? Jo, den holder fram håpet om en oppstandelse. Gud lover å oppreise dem fra døden så de kan få nyte livet på en paradisisk jord. Jesus ga dette håpet til en ugjerningsmann som var pelfestet ved siden av ham, da han sa: «[Du skal] være med meg i Paradis.» (Luk. 23: 43; 1 Kor. 15: 22) Dette er sannelig et storslagent håp. — Ap. gj. 26: 6—8.

Det er bare for de onde Bibelen ikke holder fram noe håp. De kommer til å dø. (Sl. 9: 18; 68: 3) Men Bibelen gir et håp til alle dem som elsker Gud og ønsker å lære hans vilje å kjenne og å gjøre den. Hvor viktig er det ikke derfor at vi studerer Bibelen og gjør det håp den holder fram, til ’et anker for våre sjeler’!