Sadduseerne på Jesu tid

DENGANG Kristus Jesus var på jorden, fantes det tre store jødiske sekter, fariseerne, sadduseerne og esseerne. I de kristne greske skrifter eller «det nye testamente» blir fariseerne omtalt ved navn om lag hundre ganger, sadduseerne blir omtalt ved navn bare fjorten ganger, mens esseerne ikke blir nevnt i det hele tatt. Vi har i en tidligere artikkel behandlet fariseerne,a og vi vil nå se litt på hva Bibelen og andre historiske verker har å si om sadduseerne.

Sadduseerne var de prestelige aristokrater. Vi leser i Apostlenes gjerninger 5: 17: «Da sto ypperstepresten opp og alle de som holdt med ham, det var sadduseernes parti.» Yppersteprestene Annas og Kaifas var sadduseere. (Luk. 3: 2) Det var derfor de sadduseiske yppersteprester som sammen med fariseerne sendte ut betjenter for å arrestere Kristus Jesus. — Joh. 7: 32; 11: 47, 57; 18: 3.

Dette blir ytterligere bekreftet når vi undersøker opprinnelsen til deres navn. Uttrykket «sadduseer» er den greske oversettelsen av «sadokitt». Navnet «Sadok» har betydningen moralsk ren eller rettferdig, og derfor mener noen at sadduseerne tok dette navnet på grunn av sin selvrettferdighet og fordi de holdt seg så strengt til moseloven. Det er imidlertid mest sannsynlig at deres navn skriver seg fra levitten Sadok, som var yppersteprest i Davids og Salomos tid. (1 Kong. 1: 32—45; 2: 35; 2 Krøn. 31: 10) Denne presteklassen fortsatte å bære navnet sadduseere, selv da den yppersteprestelige linje ble overført til en annen slekt, hasmoneerne, i makkabeernes dager.

Blant sadduseerne var det en gruppe som kaltes boethusianere, og som omtales i Bibelen som herodianerne. (Mark. 3: 6) Vi ser at disse sto sammen med fariseerne i deres anstrengelser for å finne anledning til klagemål mot Kristus, som beretningen i Markus 3: 6 viser. Vi leser der at «fariseerne gikk ut og holdt straks råd imot ham sammen med herodianerne» for å få ryddet ham av veien. Kristus Jesus advarte imot sadduseernes lære, akkurat som han gjorde imot fariseernes lære: «Se eder for, ta eder i vare for fariseernes surdeig og for Herodes’ surdeig!» (Mark. 8: 15) I betraktning av likheten mellom disse to skriftstedene og Matteus 16: 1, 6 er det helt sannsynlig at Matteus simpelthen omtalte disse som sadduseere, mens Markus mer spesielt skilte dem ut eller identifiserte dem som herodianere. Det ser derfor ut som om det blant sadduseerne fantes både yppersteprester og herodianere.

Sadduseernes forhold til fariseerne

Sadduseerne hadde en politisk innstilling, og derfor trodde de på bruken av statskunst i forholdet til andre nasjoner. De ville utvirke jødefolkets frelse, og ikke vente på at Messias skulle befri dem. Et særlig fremtredende eksempel på dette er Mattatias’ sønner, som kaltes makkabeerne og levde mellom 166 og 63 f. Kr. Sadduseerne var rike og begunstiget den rike klasse. Både på grunn av sin begunstigede stilling og på grunn av sin lære hadde de liten innflytelse hos folket. Deres rivaler fariseerne hadde helt motsatte synspunkter; de så fram til at Messias skulle komme og befri dem for deres nasjonale ulykker, og de var populære blant det almene folk, skjønt de så ned på dem. — Joh. 7: 49.

Bibelen opplyser oss om noen av de vesentligste forskjelligheter mellom sadduseernes og fariseernes lære: «Sadduseerne sier at det ikke er noen oppstandelse, heller ikke noen engel eller ånd; men fariseerne lærer begge deler.» (Ap. gj. 23: 8) Alle kjenner til at de ikke trodde på oppstandelsen, på grunn av beretningen om at de prøvde å fange Jesus i ord i spørsmålet om kvinnen som hadde hatt sju menn. — Matt. 22: 23—32.

En tredje viktig forskjell mellom disse to sektene er omtalt av den jødiske historiker Josefus. Sadduseerne hevdet at mennesket har fullstendig fri vilje, og at dets framgang er fullstendig avhengig av det selv, mens fariseerne helte til fatalisme og holdt på en form for predestinasjonslære. Fariseerne hevdet at mennesket har en udødelig sjel (igjen ifølge Josefus; andre skribenter mener at det bare var noen av fariseerne som trodde dette), og at det var belønninger etter døden — lykksalighet for å gjøre det gode og straff i Hades for å gjøre det onde. Sadduseerne benektet alt dette.

Hva Skriften angår, så godtok sadduseerne bare Pentateuchen, de fem Mosebøker, og benektet ikke bare de øvrige hebraiske skrifters inspirasjon, men forkastet også den muntlige overlevering som fariseerne hevdet var blitt ført videre fra Moses’ tid. På grunn av at de forkastet den muntlige lov eller overlevering, betegnet noen dem som «skrifttro» og «bibelfølgere».

Sadduseerne påsto at de forkastet de muntlige overleveringer, men når man undersøker de diskusjoner som er omtalt i fariseernes Mishna, så ser det ut som det hovedsakelig var de senere forandringer de opponerte imot, hvis disse beretninger gir en nøyaktig framstilling av deres synspunkter. De var i virkeligheten like ille som fariseerne til å ’sile av myggen, men sluke kamelen’. — Matt. 23: 24.

Sadduseerne mente at loven om svogerekteskap bare gjaldt trolovede jomfruer, mens fariseerne hevdet at den gjaldt enker. Når man forstår denne forskjellen, får man bedre tak i meningen med det spørsmålet sadduseerne kom med om hvem av de sju ektemenn som skulle ha kvinnen i oppstandelsen, for etter deres mening kunne kvinnen i virkeligheten bare ha blitt den sjuendes hustru. Ved å framsette dette spørsmålet angrep sadduseerne både læren om oppstandelsen og om svogerekteskapet, slik som fariseerne lærte det. Sadduseerne forlangte at en forsmådd kvinne skulle spytte den motvillige svogeren i ansiktet, mens fariseerne bare forlangte at hun skulle spytte foran hans ansikt. — 5 Mos. 25: 5—9.

Hva loven om gjengjeldelse angår, som krevde at en mann som hadde vitnet falsk imot sin neste, skulle straffes med det samme som han hadde tenkt å gjøre mot sin neste, så forlangte sadduseerne en bokstavelig håndhevelse av loven om ’øye for øye, hånd for hånd’, mens fariseerne tillot at man kunne betale penger som erstatning for de egentlige krav. På den annen side forlangte sadduseerne iverksettelse av den bokstavelige straff bare hvis det falske vitnesbyrd virkelig resulterte i skade, mens fariseerne hevdet at når hensikten var å skade, var det i seg selv tilstrekkelig til å kreve straff. Guds Ord om dette lyder: «Da skal I gjøre mot ham som han hadde tenkt å gjøre mot sin bror.» — 5 Mos. 19: 16—21.

I det store og hele kan man si at sadduseerne fortolket loven konservativt og anvendte dens straffebestemmelser med strenghet, mens fariseerne prøvde å behage folket ved å formilde straffene når det var mulig å gjøre det ved hjelp av ett eller annet tilsynelatende rimelig resonnement. Sadduseerne fortolket loven så bokstavelig at de forbød ekteskapelig omgang i førti dager etterat et guttebarn var født, og i åtti dager etterat et pikebarn var født, på grunnlag av at loven sa at en kvinne var uren i sa lange tidsperioder. De gikk til og med så langt som til å forby ekteskapelig omgang på sabbaten, fordi det medførte anstrengelse. — 3 Mos. 12: 2—8.

Ansvar

Sadduseere hadde sammen med fariseerne skylden for at Jesus ble drept. De var i høyeste grad selvrettferdige, og Kristus advarte sine etterfølgere mot deres lære, akkurat som han advarte dem mot fariseernes «surdeig». (Matt. 16: 6, 11, 12) Og selv om hans skarpe fordømmelse i Matteus, kapitel 23, var rettet mot de skriftlærde og fariseerne, behøver vi ikke å tro at sadduseerne var mindre å laste. Årsaken er vel snarere at de sjeldnere kom i kontakt med Jesus, på grunn av at de holdt seg vekk fra folket.

Det var den mest politisk innstilte fløy av sadduseerne, boethusianerne eller herodianerne, som prøvde å få Jesus i fellen på spørsmålet om skattens mynt. De lot som de var oppriktige og smigret Kristus, men dette fikk ham ikke til å gå i deres felle. Han trakk masken av dem med spørsmålet: «Hvorfor setter dere meg på prøve?» og han unngikk deres felle ved å få dem til å komme med en mynt med keiserens bilde på, også svare dem: «Betal tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.» — Mark. 12: 13—17, NW.

Det ser ut til at det like etter pinsen var sadduseerne som førte an i forfølgelsen av apostlene, for «de var forarget fordi de lærte folket og åpent kunngjorde oppstandelsen fra de døde i tilfellet med Jesus,» og også fordi det så ut som apostlene med sin forkynnelse var ’besluttet på å bringe Jesu blod over deres hoder’. (Ap. gj. 1: 1, 2, 19; 5: 17, 28, 29, NW) I og med ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 forsvant sadduseerne raskt fra skueplassen i Palestina.

Førti år før dette skjedde, hadde Johannes døperen advart både dem og fariseerne om den kommende ødeleggelse. «Da han fikk øye på mange av fariseerne og sadduseerne som kom til dåpen, sa han til dem: ’Hoggormyngel, hvem har vist dere hvordan dere skal fly fra den kommende vrede? Bær da frukt som passer for omvendelse; og tro ikke at dere kan si til dere selv: «Vi har Abraham til far.» For jeg sier dere at Gud er i stand til å oppreise Abraham barn av disse steinene. Øksen ligger alt ved roten av trærne; derfor skal hvert tre som ikke bærer god frukt, bli hogd ned og kastet på ilden.’» — Matt. 3: 7—10, NW.

Sadduseerne har i mange henseender sitt motstykke i kristenhetens modernistiske prester, som legger for dagen svært liten tro på Guds Ord, viser en selvrettferdig ånd, stoler mer på verdslige regjeringer enn på Guds Konge og hans rike og motstår Jehovas tjenere som bringer dette håpet til menneskene. Og i og med Harmageddon vil de forsvinne fra skueplassen, akkurat som sadduseerne gjorde da Jerusalem ble ødelagt.

[Fotnote]