De ignorerer Guds navn

BIBELEN er Skaperens, Guds, Ord. Derfor åpenbarer det for menneskene ikke bare Skaperens gjerninger og egenskaper, men også hans navn. Dette kommer særlig tydelig fram i de hebraiske skrifter hvor Guds navn forekommer omkring 6900 ganger i form av et tetragram eller ord på fire bokstaver som på engelsk svarer til bokstavene YHWH. Den mest alminnelige oversettelse av dette tetragrammet til engelsk er «Jehovah», som tilsvarer «Jehova» på norsk.

Moderne bibeloversettere har imidlertid gjort hva de kunne for å ignorere dette ærefulle, opphøyde og hellige navn. For omkring ti år siden utelot den komité som reviderte American Standard Version, fullstendig Jehovas navn i sin Revised Standard Version. Med dette antydet de at de fremragende bibelforskere som hadde utgitt American Standard Version, og som hadde gått sterkt inn for å la Guds navn få sin rettmessige plass i Bibelen og derfor konsekvent brukte det på de steder hvor det hebraiske tetragrammet forekom, hadde begått en tåpelig feil.

Nå har det kommet ut en annen bibeloversettelse som også ignorerer Guds navn. Den er laget av en komité av ledende jødiske bibelforskere innen den engelsktalende verden, og den ble omtalt på første side i New York Times for 12. oktober 1962. Denne komiteen avslører sin tilbøyelighet til å ignorere Guds navn ved den holdning den inntar til det tredje av De ti bud. Gjennom dette budet viste Jehova Gud hvor betydningsfullt hans navn er, og hvor alvorlig han så på enhver vanhelligelse av det. Dette budet lyder slik ifølge New World Translation: «Du skal ikke bruke Jehova din Guds navn på en uverdig måte, for Jehova vil ikke la den være ustraffet som bruker hans navn på en uverdig måte.» — 2 Mos. 20: 7, NW.

De jødiske bibelforskere som nettopp har laget en ny oversettelse av de hebraiske skrifter, sier imidlertid at det ikke er slik. Ifølge dem «kan det [tredje] bud ikke fortolkes som en advarsel mot vanhelligelse, for dette ville ikke være av tilstrekkelig betydning til å gi det den plass det inntar. En mer nøyaktig oppfatning av det hebraiske uttrykket», hevder de «viser at budet snarere taler om mened». De har derfor gjengitt det tredje bud slik: «Du skal ikke sverge falsk ved Herren din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som sverger falsk ved hans navn.» De nevner ikke navnet Jehova i det hele tatt.

Det er nok så at den bokstavelige betydning av dette hebraiske uttrykket er at en ikke skal ta Guds navn «forfengelig» eller bruke det til «falskhet», og det blir således vist at det er forbudt å sverge falsk ved Guds navn, noe også en slik jødisk bibelforsker som J. H. Hertz, utgiveren av Soncino-utgaven, er oppmerksom på. Men betydningen av dette uttrykket skulle på ingen måte begrenses til bare å bety dette. Hvordan kan vi være sikker på det?

Det framgår av det som står i det niende bud: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.» (2 Mos. 20: 16) Ettersom israelittene var vant til å sverge ved Guds navn både i retten og ved andre anledninger, er det tydelig at dette budet også gjaldt forbud mot å sverge falsk i Guds navn. (1 Kong. 1: 30; Matt. 26: 63) Hvis det tredje bud utelukkende gjaldt et forbud mot å sverge falsk i Guds navn, hvorfor da gjenta dette i det niende bud?

Det framgår også tydelig av beretningen om en hendelse som Moses har nedskrevet i 3 Mosebok 24: 10—16, 23, at Jehova Gud ikke bare mente at jødene ikke måtte sverge falsk ved hans navn, men at han også mente at de ikke måtte bruke hans navn på en vanhellig eller respektløs måte, og at han betraktet dette som noe som var av så stor betydning at han gjorde dette forbudet til et av De ti bud og satte det etter de to første bud som forbød israelittene å tilbe andre guder. Det fortelles i denne beretningen at sønnen til en egypter og en israelittisk kvinne under en trette med en israelitt spottet Jehovas navn. De som hørte dette, ble så forferdet over en slik bespottelse at de straks førte mannen til Moses. Dette var øyensynlig første gang noen hadde våget å gjøre noe slikt, for Moses måtte henvende seg til Jehova for å få vite hva han skulle gjøre i denne saken. Hva sa så Jehova om dette? Sa han at mannen ikke hadde gjort seg skyldig i noe særlig alvorlig? Nei, det gjorde han slett ikke. Det var en alvorlig forbrytelse som var blitt begått. Beretningen sier videre:

«[Jehova] talte til Moses og sa: Før spotteren utenfor leiren, og alle de som hørte det, skal legge sine hender på hans hode, og hele menigheten skal steine ham. Og du skal tale til Israels barn og si: Når noen banner sin Gud, skal han lide for sin synd. Og den som spotter [Jehovas] navn, skal late livet, hele menigheten skal steine ham; enten det er en fremmed eller en innfødt, skal han steines når han spotter [Jehovas] navn.»

Dette viser klart hvor alvorlig Jehova betraktet det å misbruke hans navn. Det er tydelig at en slik alvorlig forbrytelse måtte forbys i De ti bud. Beretningen viser at israelittene handlet i overensstemmelse med Jehovas påbud.

Nei, det tredje bud kan ikke begrenses til bare å omfatte et forbud mot å avlegge mened. Det var også et forbud mot å bruke Guds navn på en vanhellig måte. Dette hjelper oss til å forstå hvor alvorlig det er når en som tilhører Jehovas folk, slik israelittene i fortiden gjorde og Jehovas vitner i vår tid gjør, bruker Jehovas navn på en uverdig måte ved ikke å leve i samsvar med det en hevder å være, nemlig et av Jehovas vitner.

Det er nok så at de kristne ikke er forpliktet til å holde De ti bud, men de må følge de prinsipper som ligger til grunn for dem. Ja, hvis navnene til religiøse overhoder og til politiske herskere i verden må behandles med respekt, hvor meget mer må da ikke navnet til universets hersker bli det. For de kristne er De ti bud sammenfattet i de to store bud om å elske Gud og sin neste. Alle som elsker Jehova Gud av hele sitt hjerte og av all sin sjel, hu og makt, vil vise hans navn den respekt og ære som tilkommer det, og ikke bruke det på en uverdig måte. — Mark. 12: 29—31.