Vokt deg for å begjære andres eiendom
ØNSKER du å være lykkelig og leve lenge? Da bør du vokte deg for å begjære andre menneskers eiendom.
Det er mange ting som vi har lov til å begjære eller ønske oss, for eksempel en ektefelle, en bil eller et hjem. Men vi bør aldri ønske å eie det som tilhører andre — vi må ikke begjære andres eiendom. Det er også rett å forsøke å forbedre seg og for eksempel strebe etter å oppnå en høyere stilling, men dette må ikke gå ut over andre. — 1 Tim. 3: 1.
Den som begjærer andre menneskers rettmessige eiendom, legger for dagen en spesielt daddelverdig form for begjær. Det fører bare til vanskeligheter å være fylt av et slikt begjær. Det var ikke uten grunn at Jesus Kristus kom med følgende advarsel: «Vær på vakt mot enhver form for begjær.» — Luk. 12: 15, NW.
Bibelen inneholder flere eksempler på hvilke dårlige følger det får å begjære andres eiendom. På Josvas tid ble Akan og hele hans familie utslettet fordi han hadde begjært noen av de kostelige ting i byen Jeriko som var vigd til Jehova Gud. (Jos. 7: 16—26) Flere hundre år senere forårsaket den onde kong Akab sin egen død fordi han begjærte den vingården som tilhørte Nabot. Nabot hadde nektet å selge den, og Akabs hustru Jesabel skaffet derfor Akab vingården ved å sørge for at Nabot ble falskelig anklaget og deretter drept. — 1 Kong. 21: 4—16.
Skaperen, Jehova Gud, som fullt ut kjenner til hvor inngrodd tendensen til å begjære andres eiendom er i det falne menneskes hjerte, og hvor stor ulykke slikt begjær kan forårsake, forbød i det tiende av De ti bud sitt folk å begjære sin nestes eiendom. Det heter der: «Du skal ikke begjære din nestes hustru. Og du skal ikke begjære din nestes hus, hans jord . . . eller noe som hører din neste til.» (5 Mos. 5: 21) Det kan sies at dette budet viser at det ikke er menneskelig visdom som ligger til grunn for Dekalogen eller De ti bud. Ingen menneskelige lovgivere ville tenke på å lage en lov som forbød urett tenkning, for selv om den ville kunne løse mange av menneskenes problemer, ville det være helt umulig for mennesker å håndheve den. Dette budet gjør på en måte hvert menneske til sin egen åndelige politimann, ettersom det hjelper det til å være på vakt overfor denne selviske tendensen.
Noe som viser hvor inngrodd tendensen til å begjære andres eiendom er i den falne, syndige menneskenatur, er det at barn tydeligvis helt instinktivt begjærer det andre har. Alt barn ser som de vil ha, forsøker de å ta med en gang. De må undervises og tuktes, slik at de forstår at det er noe som heter private eiendeler. De må læres opp til å vise respekt for andres rettigheter og eiendom. — Ordspr. 22: 15.
Apostelen Paulus advarte også mot urett begjær da han sa at ’havesyke . . . er avgudsdyrkelse’. Hvorfor kan det sies at en er en avgudsdyrker, hvis en begjærer andres eiendom? Jo, det kan sies fordi en gjør seg selv til en gud. En blir lik dem «hvis gud er buken». En gjør det å få oppfylt sine selviske ønsker til det viktigste i livet. — Kol. 3: 5; Fil. 3: 19.
De forente stater er et av de land hvor svært mange mennesker har gitt fullstendig etter for tendensen til å begjære andres eiendom. Noe som viser det, er for eksempel plyndringene i forbindelse med de opptøyer som fant sted like etter at dr. Martin Luther King var blitt myrdet. Fra Washington, D. C., ble det meldt at opptøyene var kjennetegnet av en «uhyggelig karnevalsstemning». Lystige plyndrere «løp inn og ut gjennom knuste butikkvinduer og bar sitt bytte bort like for øynene på politiet». En av plyndrerne sa: «Nå får vi det vi vil ha.» Det ser ikke ut til at slike plyndrere er fattige og nødlidende, for en undersøkelse som i fjor ble foretatt i Detroit, viste at av 115 personer som hadde deltatt i plyndringer og var blitt arrestert av politiet, hadde 105 et godt betalt arbeid og en bil av nyere modell. Plyndringene kunne heller ikke sies utelukkende å være en protest mot rasediskrimineringen, for blant plyndrerne var det en rekke hvite personer, og flere forretninger som tilhørte negrer, ble plyndret av negrer.
Ettersom menneskene har en tendens til å begjære andres eiendom helt fra sin ungdom av, bør vi vite hva vi må gjøre for å motvirke denne tendensen. Vi må først og fremst til stadighet minne oss selv om at vi pådrar oss vår Skapers, Jehova Guds, mishag og vrede hvis vi begjærer andres eiendom. Hvis vi frykter for å mishage ham, vil vi lettere kunne unngå å gjøre det som er ondt. — 1 Mos. 8: 21; Ordspr. 8: 13.
Vi vil dessuten lettere kunne vokte oss for å begjære andres eiendom hvis vi gir akt på følgende bibelske råd: «Du skal elske din neste som deg selv» og: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» Du ønsker sikkert ikke at noen skal begjære din ektefelle eller noen av dine eiendeler. Da skal heller ikke du begjære det som tilhører andre. Det å begjære andres eiendom fører bare til vanskeligheter, noe også disippelen Jakob framholdt da han sa: «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden iblant eder? . . . I attrår, og har ikke; I slår i hjel og bærer avind.» Ja, hvis du begjærer noe som tilhører andre, blir du deres fiende. Noen har måttet betale dyrt fordi de har forårsaket et slikt fiendskap. — Mark. 12: 31; Luk. 6: 31; Jak. 4: 1, 2.
Det at vi lærer oss til å være tilfredse med det vi har, vil også hjelpe oss til å vokte oss for å begjære andres eiendom. Bibelen sier at gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning, og at vi skal være tilfredse når vi har mat og klær. Hvis vi er klar over den enkle kjensgjerning at med flere eiendeler følger det større byrder og større frykt for å miste det en har, kan det bli lettere for oss å være tilfredse. — Pred. 5: 11, 12; 1 Tim. 6: 6—8.
Apostelen Paulus satte et godt eksempel for alle kristne i denne forbindelse. Han påpekte at han ikke på noe tidspunkt hadde begjært andres eiendeler. Han hadde i stedet ofret seg for sine medmennesker. En av grunnene til at han kunne gjøre det, var uten tvil at han hadde lært å være tilfreds, uansett hvilken stilling han befant seg i. Lykkelige er alle som bestreber seg på å etterligne ham når det gjelder dette! — Fil. 4: 12; 1 Tess. 2: 5—12.