Utnytt med fordel den tiden som er igjen
1. Hvilke jordiske anledninger oppga Jesus for Riket?
JESUS forkynte ikke en ting og gjorde noe annet. Hans handlemåte var i samsvar med hans ord. Alt Jesus eide, oppga han for Rikets sak, til og med selve livet. Men han oppga også en hel del før han ga sitt liv som offer. Først ga han opp sin himmelske tilværelse som verksmester og talerør for Skaperen. La oss så se på hans jordiske framtidsutsikter. Denne glimrende utrustede unge mann (hans sinn var jo fullkomment) kunne ha brukt sin tid til å fremme vitenskapen, til å forlenge menneskenes levealder ved medisinsk og sosial forskning. Han kunne ha bygd opp store byer med mønsterhus eller veldige kommersielle organisasjoner. Med sitt fullkomne legeme kunne han ha brukt tiden til fysiske bedrifter som han sikkert ville ha utmerket seg i, en jeger uten sidestykke, en kunstner med uovertruffet dyktighet. Ja, han kunne sikkert ha blitt den beste i hva som helst han hadde gått inn for. Han var det eneste fullkomne menneske på jorden. Men Jesus snudde ryggen til alt dette, og han traff sin avgjørelse i samsvar med det som han med sin fullkomne oppfatningsevne holdt for å være den mest fordelaktige bruk av tiden.
2. Hvorfor er særlig Jesus et eksempel for oss med hensyn til å kjøpe tiden?
2 Det Jesus valgte å gjøre selv, var det samme som han befalte sine etterfølgere å gjøre. Han forkynte. Ja, han forkynte om Guds rike, på strandbredden, i ørkenen, på fjellene, i templet, på gatene og i folks hjem, ved alle anledninger forherliget han sin Faders navn og hensikt. Fordi han hadde valgt denne kursen, visste han at hans dager var talte, men han kjøpte tiden, kjøpte alle anledninger og brukte den tiden han hadde igjen på en gagnlig måte. Når vi altså ser at Jesus, som hadde så store muligheter på alle menneskelivets områder, valgte å bruke sin tid til tjenesten for Gud, blir da ikke følgen at vårt mål bør være det samme? Jo, helt sikkert! Jesus sa at de som søkte hans gunst, ’hver dag skulle ta sin torturpel opp og følge ham’. (Lukas 9: 23) Daglig tjeneste, ja, heltidstjeneste bør være målet for alle Guds tjenere.
3. Hvor mye tid må vi bruke forat Gud skal godkjenne det? Men hva er det ideelle?
3 Det er nok så at ikke alle vil være i stand til å nå dette målet. Jesus var en ugift mann, han hadde ingen familieforpliktelser, ingen hindringer. Gud kjenner hver enkelt av sine tjeneres forhold, og han er tilfreds med deres tjeneste, hvor liten den enn er, hvis tjenerne gir alt de kan. Jesus viste dette da han gjorde sine disipler oppmerksom på at Gud godkjente den enken som ga alt hun eide, selv om det bare var en ganske liten sum. (Mark. 12: 41—44) Dette svekker ikke den sannhet at heltidstjeneste for Gud er den ideelle stilling for enhver kristen, det støtter den tvert imot. Derfor kan alle ha utbytte av å bruke litt av sin tid til å overveie sine forhold omhyggelig og under bønn, for å avgjøre om det er noen mulighet for heltidstjeneste for ham eller ikke.
4. Hvilken stadig innstilling hjelper oss til ikke å la anledninger slippe fra oss?
4 Bibelens krav er de samme både til heltidsarbeideren og til deltidsarbeiderne, som utgjør majoriteten av dem som nå forkynner om Jehovas rike. Gud gjør ikke forskjell på folk. Alle har ikke like god anledning, men alle kan kjøpe de anledninger de får, når de er våkne for alle muligheter til å opplyse andre. Det er ikke bare i den tiden som er spesielt satt av til forkynnelsen, at det kan by seg anledninger til å holde fram sannheten eller forsvare den, men også under ens daglige arbeid. Peter gir dette rådet: «Vær alltid rede til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håpet dere har. Men gjør det vennlig og ærbødig.» (1 Peter 3: 15, En am. overs.) Er ikke dette, alltid å være rede, den eneste mulighet til å bli sikker på at en ikke lar anledninger slippe fra seg, til å bli sikker på at hvert øyeblikk blir utnyttet på en gagnlig måte? En får ofte stor glede av å snakke om sannheten til et menneske som en kanskje har vært tilbøyelig til å slippe fra seg uten at en har kommet inn på den i samtalens løp. «Lykkelige er de som holder seg til det som er rett, som gjør sin plikt til enhver tid!» — Salme 106: 3, Moffatt.
5. Hvorfor er det ikke riktig å bruke den tiden en ikke forkynner, på en skjødesløs måte?
5 Å «holde seg til det som er rett» innskrenker seg ikke til å bety at en kristen bør forkynne ved alle anledninger, og deretter kan anse seg fri til å bruke resten av tiden på en skjødesløs måte. Paulus gir råd om dette, og sier: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig [bli forkastet, Am. stand. overs.].» Og videre sier han: «Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 9: 27; 10: 12) Det er ikke den måten en har brukt tiden sin på i fortiden som avgjør om en er en nyttig eller unyttig tjener, men hvordan en bruker den nå og i framtiden. En kan ikke blande tjenesten for Gud sammen med et skjødesløst levesett. Djevelen er fullstendig klar over det menneskelige kjøds iboende svakheter, og han kjenner alle listige midler til å få den som ikke er på vakt, til å falle. Det er grunnen til at Paulus understreket hvor nødvendig det er å holde legemet undertvunget til alle tider, ved ikke å gi næring til selviske og kjødelige lyster, og heller ikke tillate sinnet å dvele ved slike ting.
6. Hvordan blir den tiden vi engang brukte i verden, vurdert?
6 Det er nok så at noen som nå har sluttet seg til Jehovas vitner, en gang brukte all sin tid enten til å komme fram i denne storfinansens verden, til å få seg eiendommer eller til nytelsessyke fornøyelser som fører til alle slags synder. Peter sier om deres overgang til en mer gagnlig bruk av tiden: «Dere har brukt nok tid i tidligere dager til å gjøre det hedningene liker å gjøre, og gitt dere hen til sanselighet, lidenskap, drikk, festing, utsvevelser og avskyelig avgudsdyrkelse. De er forbauset over at dere ikke lenger sammen med dem kaster dere ut i denne flom av utsvevelser, og de skjeller dere ut for det. Men de skal stå til ansvar for det overfor ham som står ferdig til å dømme levende og døde.» — 1 Peter 4: 3—5, En am. overs.
7. Hvorfor ville det være bortkastet tid å vende tilbake til en slik handlemåte nå?
7 Når en er blitt fridd ut fra kjødets gjerninger ved å få kunnskap om sannheten, må en stå fast i den. «For dersom dere lever etter kjødet, da er dere nær ved å dø; men hvis dere ved ånden dreper kjødets gjerninger, da skal dere leve.» (Rom. 8: 13, Diaglott) I døden er det ingen tid en kan bruke på en gagnlig måte eller på noen annen måte. «Det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket [graven, Aut. eng. overs.].» (Pred. 9: 10) Det er bedre å avstå fra å tilbringe tiden med å gjøre kjødets gjerninger nå, enn å tilbringe evigheten i graven. Hvert skritt en kristen tar, bør overveies og prøves i forbindelse med Guds krav. «En god manns skritt er forordnet av Herren.» (Salme 37: 23, Aut. eng. overs.) Det et meget bedre å bruke noen minutter til rolig ettertanke, idet en nøye overveier Guds krav, enn å kaste seg ut i noe som kan føre til Guds mishag. «Å handle uten ettertanke er ikke bra, og den som har hastverk, treffer ikke målet.» — Ordsp. 19: 2, En am. overs.
Å KASTE DEN BORT PÅ UVESENTLIGE TING
8, 9. Hvordan kan tiden bli kastet bort i forbindelse med misforståelser mellom mennesker?
8 Men det er ikke bare de store eller iøynefallende ting som hindrer den kristnes eller den kristne menighets arbeid. Ofte er det en ubetydelig ting, en sak som ikke er verd den tiden den kan komme til å legge beslag på. Det kommer sikkert til å oppstå små misforståelser så lenge menneskene er ufullkomne. Motstanderen vil sørge for det. Og når de kommer, er det ikke noe som gleder ham mer enn å se at en eller annen begynner å innbille seg at en handling eller bemerkning betyr mer enn det var tilsiktet. Hvorfor? Fordi dette menneskes sinn straks blir delt. I stedet for å tenke ut måter til å kjøpe anledninger til å tjene Gud, kretser sinnet om den innbilte krenkelse. Tid som engang ble brukt på en gagnlig måte, kaster en nå bort ved å gå omkring og synes synd på seg selv.
9 Djevelen er ikke tilfreds med å la den forurettede ruge over saken. Det er tiden vår han vil til livs. Den forurettede trenger sympati, han må si det til andre, han må legge beslag på andres tid. En ubetenksom person som hører denne nedsettende omtalen, kan være tilbøyelig til å ta standpunkt til vanskeligheten, og det som engang var en ubetydelig sak, kan spre seg som en ildebrann gjennom menigheten. Det kan forstyrre den ordnede og gagnlige tjenesten for Gud, og gi anledning til beskyldninger og motbeskyldninger, som blir slynget ut i alles påhør. Heldigvis er ikke dette vanlig blant Guds vitner, men hvis det er mulighet for at slikt kan oppstå, er det godt for nyttige tjenere, som er klar over betydningen av å nytte tiden, å la seg advare på forhånd.
10. Hvordan sa Jesus en skulle ordne opp med personlige krenkelser?
10 Som en velgjørende motsetning til dette kan vi tenke over hvor megen tid og hvor store produktive anstrengelser som kan bli spart, og hvor mange åndelige bekymringer en blir spart for når Bibelens regel blir fulgt: «Men om din bror synder mot deg, da gå bort og irettesett ham i enrom! hører han på deg, da har du vunnet din bror; men vil han ikke høre, da ta ennå én eller to med deg, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord. Men hører han ikke på dem, da si det til menigheten [dens representanter]! men hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller.» — Matt. 18: 15—17.
11. Hvordan har en fordel av å følge denne framgangsmåten hva tiden angår?
11 I alminnelighet kan vanskeligheter ordnes de to imellom hvis begge er villige til å la sine egne følelser komme i annen rekke og elske sin bror som seg selv. En burde ikke la det gå så meget som en eneste natt i uro og bekymring mens krenkelsen, enten den er virkelig eller innbilt, vokser i sinnet. «La ikke solen gå ned over eders vrede.» (Ef. 4: 26) Søvnen er søt og forfriskende for en som har tilstått sin urett for sin bror eller gått med sitt klagemål til den som har forurettet ham og gjort opp med ham som modne brødre bør. Når han så står opp om morgenen, går han med glede ut i tjenesten for Gud istedenfor å sitte hjemme med et tungt hjerte.
12. Hvordan sparer vi tid ved ikke å blande oss i andres saker?
12 En Guds tjener som er travelt opptatt i sin herres arbeid, tillater ikke seg selv å bli innblandet i andres stridigheter. Han vet at «lik den som tar fatt i øret på en hund, er en forbipasserende som blander seg bort i en strid som ikke kommer ham ved». (Ordsp. 26: 17, En am. overs.) Før han kan trekke seg tilbake, vil han ha brukt mye mer tid med det enn han hadde tenkt, og han vil få tydelige beviser for at den tiden ikke var brukt på en gagnlig måte. Nei, han har ikke engang tid til å høre på detaljene i saken. Ikke tid til å høre på, og enda mindre tid til å fortelle dem videre.
13. Hvorfor er tiden bortkastet når den blir brukt til sladder og til å finne feil hos andre?
13 Når en historie blir fortalt videre, likegyldig hvor god meningen er, ender det med at en bryr seg med andre og farer med sladder. Tungen er et ganske lite lem på legemet, men i høy grad vanskelig å kontrollere, og den vil ikke lenge være tilfreds med bare å gjenta historien. Vær derfor forsiktig, ’vokt dine veger, så du ikke synder med din tunge’. (Salme 39: 1) Den samme kilden kan ikke gi både søtt og beskt vann. (Jak. 3: 11) Tungen kan ikke prise Gud og samtidig tale ille om en bror, og en kan ikke bruke tiden til å prise Gud og samtidig tenke på eller snakke om et mistak en annen har gjort. Du kan bruke tiden meget bedre ved å granske dine egne mistak som det er mulig for deg å rette på, enn ved å bry deg med en annens feil og mangler som du ikke kan rette på. Dessuten sier Jesus: «Hvorfor legge merke til splinten i din brors øye, men ikke se bjelken i ditt eget øye? Hvordan kan du si til din bror: ’La meg ta splinten ut av ditt øye,’ når det ligger en bjelke i ditt eget øye?» (Matt. 7: 3, 4, Moffatt) Det er innlysende at det er bortkastet tid, og det er sannsynlig at det gjør mer skade enn gagn.
14. Hva er derfor en gagnlig måte å bruke sinnet på? Hvorfor?
14 Det et menneske tillater sitt sinn å beskjeftige seg med, avgjør i det lange løp om han kommer til å følge en gagnlig eller unyttig framgangsmåte. «Slik et menneske tenker inni seg, slik er han,» sier ordspråket. (23: 7, Am. stand. overs.) Et sinn som er fylt med onde ting, vil lede legemet til å gjøre onde handlinger. Et sinn som er fylt med innbilte krenkelser, vil ha lett for å søke leilighet til trette, baktalelse eller hevn. Kvel selvrådighet og bortkasting av tid i fødselen ved å holde sinnet i tømme, legge beslag på det til nyttig arbeid og lede det på rettferdige veger. «Nå, brødre,» skrev Paulus, «la deres sinn dvele ved det som er sant, det som er ære verd, det som er rett, det som er rent, det som er elskverdig, det som er vennlig — på alt som er fortreffelig eller prisverdig. Gjør det som dere har lært, fått og hørt av meg, og som dere har sett meg gjøre. Da vil Gud, som gir fred, være med dere.» (Fil. 4: 8, 9, En am. overs.) Et sinn som er fylt med sannhet og tanken på å tjene Gud, faller ikke så lett som offer for de dødbringende krefter som Djevelen setter i gang.
15. Hvilke diskusjoner er tidsspille, og hvilke er velgjørende?
15 Argumentering om ubetydelige ting og lange diskusjoner om tenkte tilfelle og personlige teorier, det er også noe som tar verdifull tid fra den som er dum nok til å innlate seg på det. «Unngå tåpelige, umodne spekulasjoner; du vet at de bare fører til tretter, og en Herrens slave må ikke trette, men behandle alle vennlig,» sa Paulus til Timoteus. (2 Tim. 2: 23, 24, En am. overs.) «Steng ute fra ditt sinn tåpelig, alminnelig yndet ordstrid.» (Moffatt) Det finnes noen mennesker, tåpelige i sin egen innbilskhet, som bare ønsker å stille til skue sin egen visdom og som ikke har noe ønske om å tilegne seg den sanne visdom fra Guds ord. En kan snakke i timevis med dem om deres yndlingsteorier, men de har ikke tid til å lytte til evangeliet. En som ’kjøper alle anledninger’ til å forkynne, vil naturligvis prøve å lede samtalen eller diskusjonen slik at den gir et gagnlig resultat, men han vil ikke bruke unødig tid på dem som ’med vilje er uvitende’ om Guds hensikter. «Gi ikke hundene det hellige,» advarte Jesus, «og kast ikke deres perler for svinene, for de vil trampe dem ned under sine føtter og vende seg om og rive dere i stykker.» (Matt. 7: 6, En am. overs.) Det er nok av mennesker i verden som en kan bruke tiden sin på med utbytte, og som er mer ivrige etter å høre og lære enn etter å snakke. Det er slike ydmyke mennesker forkynneren med utbytte kan bruke tiden sin til å lete opp, for «han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin veg». — Salme 25: 9.
16. Hva er vi ofte tilbøyelige til å ønske på grunn av menneskenes angrep og likegyldighet?
16 Mange som hater sannheten, nøyer seg ikke med å ignorere den og dem som bruker sin tid til å forkynne den. Ofte handler de bokstavelig talt som ville dyr og vender seg imot Jehovas vitner og forsøker å trampe dem ned så de blir tause. Deres ondskapsfulle angrep og den likegyldighet overfor advarselsbudskapet som størstedelen av menneskene i denne onde og forvendte slekt viser, er ofte en prøvelse for Guds tjenere. De er tilbøyelige til å rope: «Herre, hvor lenge?» og til å ønske at den tiden de ennå må fortsette å forkynne, snart må være slutt. De ser for sitt indre øye Rikets mange velsignelser, og derfor ville de gjerne framskynde deres komme, og de speider etter det første utbrudd av Harmageddons vrede.
DRA FORDEL AV GUDS LANGMODIGHET
17. Hvorfor bør vi ikke bli trette av å gjøre det gode under slike forhold?
17 Det er sikkert ingen av Guds tjenere, selv ikke de som blir utålmodige, som har følelsen av at deres arbeid i evangelieforkynnelsen er bortkastet. De ser resultatene av sitt strev, menneskene hører og vender om for å lyde Guds bud, en stadig økende skare av forkynnere av evangeliet som bruker den tiden som er igjen på en gagnlig måte. De ser og erfarer også beviser for Guds godkjennelse av deres handlinger, hans forsikring om at de har gjort det gode. Gud lønner enhver i samsvar med hans gjerninger, og evig liv blir skjenket dem som tålmodig fortsetter å gjøre det gode. (Rom. 2: 7) Apostelen advarer derfor og sier: «La oss ikke bli trette av å gjøre det gode, for i sin tid skal vi høste, hvis vi ikke går trett.» — Gal. 6: 9, Aut. eng. overs.
18. Hvilket eksempel kan hjelpe oss til å innse at vi ikke bør bli utålmodige?
18 Når vi tar alt i betraktning, har vi ingen grunn til å være utålmodige. Det er Gud som fastsetter tiden for alle ting, og Harmageddon kommer ikke før, selv om vi bekymrer oss utilbørlig for når den skal komme. Jehova er enda mer klar over menneskenes ondskap enn vi. Det er først og fremst Hans navn de baktaler, det er Hans skaperverk de har fordervet i århundrer. Hvis han er langmodig nok til å la menneskene få enda litt tid til å gi akt og vende seg fra sin tidsødeleggende, livsødeleggende veg, så bør sannelig vi ha tålmodighet til å gi dem denne anledningen, for vi vet at Gud vil at alle mennesker, om det var mulig, skulle komme til troen og bli frelst. — 1 Tim. 2: 4.
19. Hvorfor har vi som leser dette, grunn til å glede oss over Guds langmodighet?
19 De aller fleste av dem som leser dette, har grunn til å glede seg over Guds langmodighet. Rettferdigheten ville ha skjedd fyllest om den krigen som Kristus satte i gang mot Djevelen da han kastet ham ut av himmelen, hadde fått fortsette inntil alle de onde var utryddet fra jorden. (Åpb. 12: 7—13) Men Guds kjærlighet og langmodighet virket til fordel for oss. Som Jesus pekte på: «Hvis ikke disse dager hadde blitt forkortet, ville ingen ha unnkommet, men for Guds folks skyld skal disse dager bli forkortet.» (Matt. 24: 22, En am. overs.) Vi lever nå i den tiden som ligger imellom begynnelsen og fullføringen av ødeleggelsen av den onde verden, og denne nådetiden ble gjort mulig ved at Gud forkortet «disse dager». Guds folk ergrer seg ikke over hans langmodighet, men gleder seg over den.
20. Betyr dét at den mellomliggende tiden har vært så lang, at Gud er sen? Hvorfor ikke?
20 Den kjensgjerning at den mellomliggende tiden har vart så lenge som den har, betyr ikke at Gud er sen eller at han har glemt det tidspunktet han har fastsatt for den endelige slutt. «Herren er ikke sen med løftet, således som noen akter det for senhet, men han har langmodighet med eder, da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med stort brak, og himmellegemene skal komme i brann og oppløses, og jorden og tingene på den skal oppbrennes. Da nå alt dette oppløses, hvor må I da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt, idet I venter på og framskynder Guds dags komme.» — 2 Peter 3: 9—12.
21. Hvordan kan vi framskynde Guds dags komme?
21 Nei, Gud, for hvem ’tusen år er som én dag’, er ikke sen når han tillater at disse få mellomliggende årene blir brukt til det gagnlige formål å forkynne evangeliet. For ham er det bare som noen få øyeblikk, og de dagene som er igjen, kan gå fort for deg også. Du kan ’framskynde Guds dags komme’ ved å ta del i det som var hensikten med at disse dagene ble satt til side. «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da [og ikke før] skal enden komme.» Hvis de dagene som er igjen blir opptatt med gagnlig tjeneste, vil de ikke snegle seg av sted for deg, de vil fly som om de hadde vinger.
22. Hvordan kan mennesker som nettopp har hørt budskapet, straks bruke tiden sin på en gagnlig måte?
22 Hvis du er en av dem som har god vilje overfor Gud og som ikke tidligere har hørt om Rikets velsignelser, kan du med en gang begynne å bruke tiden din på den beste måten ved å studere og lære om det nå mens Guds langmodighet ennå holder ødeleggelsen i age. La ikke denne verdens falske følelse av sikkerhet lulle deg i søvn, slik at du tror at Guds langmodighet vil vare for evig. Selv om majoriteten av menneskene spotter tanken om en slik altomfattende, veldig forandring eller håner dem som bruker den tiden som er igjen til å forkynne et slikt budskap, så kan majoriteten ha urett.
23. Hva er det for et bilde som viser at majoriteten kan ha urett, og kaste bort tiden?
23 Det var majoriteten som ikke hadde tid til å høre på det som Noah fortalte dem, og enda mindre tid hadde de til å vende seg bort fra sin selvrådighet og slutte seg til ham i det de betraktet som et uhyre sløseri med tiden, nemlig å bygge en stor båt og forkynne om undergangen som skulle komme over den generasjonen. Du kan dømme selv om hvem som brukte tiden sin best. Nå er det igjen en generasjon som ’har det for travelt’ til å holde opp med å bruke den tiden den har igjen, på den måten den er vant til. Mange kommer til å måtte betale en høy pris for å få vite at de har kastet bort de dagene de hadde igjen, når deres liv blir utslettet av Guds rettferdige vrede.
24. Hvordan bruker evangeliets tjenere nå tiden sin, uten noensinne å behøve å angre det?
24 Hver dag som går, gjør den ’fastsatte tid’ kortere. Hver dag byr på anledninger til å forkynne Guds navn og hensikt, anledninger som aldri kommer igjen. Og hver dag kjøper trofaste ordets tjenere de anledninger de får, med det resultat at en stadig større skare stopper opp i nasjonenes ville løp mot ødeleggelsen. Når de stopper og hører og lærer, innvier de med glede sitt liv til Jehovas tjeneste og tar del i den mest gagnlige virksomhet som noen gang er tilbudt menneskene. De synes ikke at den tiden som er igjen, er for lang, nei, den er tvert imot ytterst kort når det gjelder å fullføre det arbeidet som ennå må bli gjort. «Høsten er stor, men arbeiderne få.» (Lukas 10: 2) Men selv om tiden er kort, lover Jehova: «Den minste skal bli til tusen, og den ringeste til et veldig folk; jeg, [Jehova], jeg vil la det skje hastig, i sin tid.» (Es. 60: 22) En skare som ennå ikke er talt, vil gi akt på advarselsbudskapet og forene sine røster i lovprisingen av Jehovas navn, og det kan bli din lykkelige lodd å få hjelpe dem til å lære sannheten å kjenne. I de tusener av år som ligger foran deg, da du kan få nyte de velsignelser som Jehova har i beredskap for dem som tjener ham, vil du aldri få grunn til å angre på at du var blant dem som ’ikke handlet tankeløst, men som lik forstandige mennesker gjorde mest mulig ut av sine anledninger i denne onde tid, som snart skal ende’.