Hva sier Bibelen?

Bruk av fostre i medisinsk forskning — rett eller galt?

PÅ OPERASJONSBORD verden over blir det foretatt kirurgiske inngrep på små menneskekropper. Hjertet slår fremdeles sterkt i disse små kroppene, og de fleste organene funksjonerer som de skal. Det er fullt ferdige menneskefostre, som ved abort er tatt ut av morens liv.

Men når legen begynner å operere, gjør han et raskt snitt som kutter over den lille streng som forbinder hjernen med kroppen, «for å være sikker på at fostret ikke føler noen smerte». Derpå fjerner han kvikt de bittesmå organer som fremdeles funksjonerer — hjerne, lunger, lever og nyrer. Eller kanskje han lar den lille kroppen være uberørt og holder den i live med kunstige midler i timevis, kanskje i dagevis. Slike forskningsmetoder er vanlige i en rekke land der leger kan få levende fostre etter legale aborter.

Mange mennesker blir sjokkert når de leser om en slik tilsynelatende ufølsom ringeakt for livet. Disse legene tror imidlertid at de på denne måte kan få verdifull medisinsk viten som en ellers ikke så lett kan få. En lege sier at det er uetisk å unnlate å skaffe seg «noen nyttige opplysninger» før fostrene blir kastet «i forbrenningsovnen, slik de vanligvis blir». En annen medisinsk autoritet sier: «Det er ikke mulig å gjøre dette fostret til et barn, og derfor kan vi rett og slett betrakte det som et stykke vev.»

Bare «et stykke vev»?

Er det virkelig riktig? Er denne lille kroppen, selv rent biologisk, ikke noe annet enn «et stykke vev»? Ser Livgiveren på det på den måten? Det Bibelen sier, hjelper oss til å unngå egoistiske bortforklaringer og til å se klart hva saken egentlig dreier seg om.

Bibelen viser at Guds syn på menneskelivet begynner før, ikke etter, fødselen. Salmisten David sier: «Du holdt meg avskjermet i min mors liv. . . . Mine bein var ikke skjult for deg da jeg ble virket i hemmelighet . . . Dine øyne så meg til og med da jeg bare var et foster, og i din bok ble alle dets deler nedskrevet, hva angår de dager da de ble dannet, og det ennå ikke fantes én av dem.» — Sl. 139: 13—16, NW; se også Leesers oversettelse.

Det er tydelig at Gud betraktet David som en særskilt enhet allerede da han bare var et foster. Samme syn kommer til uttrykk i The Encyclopædia Britannica: «Individets livshistorie, som et særskilt og biologisk vesen, begynner med [befruktningen].» Ja, et menneskefoster er så «særskilt i forhold til moren at det immunologiske forsvar i kroppen hennes ville avvise fostret som noe fremmed hvis det ikke var noe som forhindret det. Men spesielle trofoblastceller og senere morkaken beskytter fostret, så det er som om det blir ’holdt avskjermet i sin mors liv’.

Fostrets skrittvise vekst følger så å si den «bok» med instrukser Gud har lagt i hver enkelt celle. Disse instrukser skal ligge i en kjemisk forbindelse som kalles deoksyribosenukleinsyre, også forkortet til DNA. Om ham som skapte DNA, kan det sies: «I din bok ble alle dets deler nedskrevet.»

Det er kombinasjonen av DNA fra begge foreldre ved unnfangelsen som frambringer det mønster som bestemmer de fysiske og mentale egenskaper. Disse får barnet til å skille seg ut fra alle andre. Dette inntreffer til og med før fostrets «deler» blir dannet, akkurat som salmen videre sier: «Hva angår de dager da de ble dannet, og det ennå ikke fantes én av dem.» Disse ’deler som er nedskrevet’ er ikke bare «et stykke vev». De potensielle personlige egenskaper for hvert foster kan ses av Skaperen, som om de var i hans «bok».

Guds syn på de ufødte

Med dette som bakgrunn kan vi forstå hvorfor Gud kunne si til Jeremias: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg.» (Jer. 1: 5, UGT) Legg merke til at Gud betraktet Jeremias som en særskilt person mens han ennå var i en ufødt tilstand. Gud «kjente» ham og kunne dømme ham verdig til å utføre den spesielle gjerning han ville betro ham, fordi et uhyre stort antall av Jeremias’ potensielle egenskaper var blitt bestemt bare noen minutter etter at han var unnfanget!

Før døperen Johannes ble født, fikk Jehova en engel til å si: «Han skal bli stor for Herren: . . . hellig ånd skal han bli fylt med like fra mors liv av.» Denne hellige ånd gjorde at Johannes, som et seks måneder gammelt foster inne i sin mors, Elisabets, liv, hoppet av fryd da Elisabet hørte Marias hilsen, kort etter at Maria var blitt gravid og skulle ha Jesus. Ville Gud ha brukt ånden og fått Johannes til å bevege seg på denne måten hvis han mente at han som et foster bare var «et stykke vev»? — Luk. 1: 15, 41, 44, LB.

Fostret i Marias morsliv var på det tidspunkt neppe større enn et knappenålshode. Men Jehova visste hva som var i ferd med å utvikle seg i denne ørlille mengde protoplasma. Hans ånd hadde tilveiebrakt den «bok» med instrukser som skulle frambringe et fullkomment menneske med hans enbårne Sønns egenskaper. (Luk. 1: 35) Hvordan tror du Gud verdsatte dette foster, som nettopp var dannet? De anerkjennende ord Elisabet, drevet av Guds ånd, rettet til Maria, er betegnende: «Velsignet er ditt livs frukt!» — Luk. 1: 42.

Guds tjenere og profeter ga også uttrykk for Guds store aktelse for livet i en svanger kvinnes livmor. De nedtegnet blant annet Jehovas fordømmelse av Ammons barn «fordi de skar opp de fruktsommelige kvinner» i en krig mot Gilead. Gud merket seg både det som skjedde med kvinnene og med deres ufødte avkom. — Amos 1: 13.

Det er derfor ikke underlig at Guds lov til Moses spesielt tok for seg det ufødte barns liv og legeme i tilfelle da barnet ved et uhell kunne bli påført skader av menn som var i slagsmål. (2 Mos. 21: 22—24) Hva så med skader som en lege med overlegg kan påføre et slikt ufødt liv? Han bør alvorlig overveie det prinsipp som kommer til uttrykk i versene 23 og 24: «Da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann.» Tredje Mosebok 24: 19—21 sier: «Når noen volder sin neste mén på hans legeme, skal der gjøres det samme med ham som han selv har gjort; . . . den som slår et menneske i hjel, skal late livet.» Kan en lege betrakte seg selv som unntatt fra disse prinsippene når han fjerner organer fra fostre og gjør slutt på deres liv?

Tror du at et lite menneske i mindre grad skulle være et særskilt liv bare fordi det ikke har gjennomgått de prosesser som hører med til en normal fødsel? Noen sier at et slikt foster i virkeligheten ikke er et særskilt liv, fordi det ikke kan leve videre uten hjelp etter aborten. Men ville du si at en astronaut ikke er i live bare fordi han ikke kan gå utenfor romskipet sitt uten en romdrakt? Det er ikke dette saken virkelig dreier seg om, er det vel?

Er det ikke snarere spørsmålet om hvorvidt Guds lov angående drap kan settes til side når det passer mødre som ikke vil ta på seg ansvaret for sine handlinger, og leger som ønsker å eksperimentere på en «lettvint» måte?