Hvorfor meditere?
DET tar tid å meditere, det vil si, å grunne på noe eller tenke alvorlig over en sak. Men det er vel anvendt tid. En har mye igjen for å meditere over gagnlige ting.
Bibelen gir oss ypperlige retningslinjer med hensyn til hva vi bør beskjeftige tankene med. Vi leser: «Alt som er sant, alt som er ære verdt, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er elskelig, alt som tales vel om, enhver dyd, og alt det som priselig er — gi akt på det!» — Fil. 4: 8.
Når vi stadig mediterer over slike oppbyggende ting, vil det ha en god virkning på vårt hjerte. Vi forstår bedre at slike edle ting er rette, og det blir tydeligere for oss at det har en god virkning på oss selv og våre medmennesker at vi handler i harmoni med det vi mediterer over. Dette fører til at det vi sier og gjør, i stadig høyere grad når opp til Guds norm for renhet. Dette framgår av Jesu ord: «Et godt menneske bærer det gode fram av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde fram av sitt onde forråd; for hva hjertet flyter over av, det taler hans munn.» — Luk. 6: 45.
Jo mer vi konsentrerer oss om oppbyggende, positive ting, desto større innvirkning vil det ha på vår tale og vår oppførsel. Det er som ordspråket sier: «Den rettferdige tenker [mediterer, NW] i sitt hjerte på hvorledes han skal svare, men de ugudeliges munn lar onde ting strømme ut.» (Ordspr. 15: 28) En som mediterer og tenker over tingene, vil ikke komme med ulikevektige, ufornuftige svar. Han vil ikke bare si det som faller ham inn. Før han svarer på spørsmål som gjelder en viktig sak, vil han vurdere alle de faktorer som har med saken å gjøre, og ta hensyn til omstendighetene og andres følelser. Når han da svarer, vil han ikke si noe som han kommer til å angre på senere.
Meditasjon kan således hjelpe oss til å bevare et godt forhold til våre medmennesker. Det er også av største betydning å meditere for å bevare et godt forhold til Skaperen. Vi bør derfor i likhet med salmisten bruke stunder når vi er alene, og når det er rolig omkring oss, til å meditere over Jehova Guds egenskaper og virksomhet. Salmisten David sa: «Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene. For du har vært min hjelp, og under dine vingers skygge jubler jeg.» (Sl. 63: 7, 8) En annen salmist sa: «Jeg vil ettertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunne.» — Sl. 77: 13.
Alle som ønsker å være godkjente tjenere for Gud, bør spørre seg selv: Etterligner jeg salmisten ved å ta meg tid til å tenke på Skaperen og meditere over hans verk? Tenker jeg med verdsettelse på det han har gjort for meg — tilveiebrakt sin Sønn som en løsepenge, åpnet mitt hjerte og gjort det mottagelig for hans sannhet, hjulpet meg til å takle dagliglivets problemer, gitt meg et sikkert håp for framtiden og mye annet? Tenker jeg på hvordan han før i tiden har handlet med menneskene og lagt kjærlighet, barmhjertighet, rettferdighet, visdom og mange andre beundringsverdige egenskaper for dagen?
En slik gagnlig meditasjon kan gjøre vår kjærlighet til Jehova Gud sterkere og mer inderlig. Vårt forhold til ham blir som forholdet mellom en far og et barn som stoler på og elsker sin far og vil at han skal være fornøyd med det. Vårt forhold til vår himmelske Far vil bli et personlig forhold. Vi vil virkelig kjenne ham og hans Sønn, som han ga for vår skyld. Det vil da være umulig for oss å praktisere synd med fullt overlegg. Apostelen Johannes gjorde oppmerksom på dette da han skrev om hvilken virkning det har å kjenne og ikke å kjenne Jesus Kristus: «Enhver som fortsetter å være i forening med ham, praktiserer ikke synd; ingen som praktiserer synd, har sett ham eller fått kjenne ham.» — 1 Joh. 3: 6, NW.
Barn som virkelig er glad i sine foreldre og setter pris på det de gjør for dem, vil ikke vende seg mot dem. De som kjenner Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, vil likeledes ikke vende dem ryggen og med overlegg følge en handlemåte som er i strid med deres vilje.
På den annen side kan det være farlig å stå i et forhold til Skaperen som hviler på et tynt grunnlag. Ja, hvis vi unnlater å meditere over åndelige ting, kan det føre til at vi mister Guds godkjennelse og velsignelse. Jesus Kristus gjorde oppmerksom på dette i lignelsen om såmannen. Da han forklarte lignelsen for sine disipler, sa han: «De ved veien er de som hører det; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst. De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra. Det som falt iblant torner, det er de som hører, og mens de vandrer under bekymringer og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt.» — Luk. 8: 12—14.
I alle disse tre situasjonene som Jesus Kristus beskrev, var feilen den at folk ikke verdsatte «Guds ord» eller «ordet om riket» i sitt hjerte. (Matt. 13: 19; Luk. 8: 11) Jorden ved veien var blitt hardpakket på grunn av ferdselen der. Når en person lar andre «trampe» gjennom sitt liv i den grad at det legger utilbørlig beslag på hans tid og krefter, vil han likeledes være for opptatt til å kunne grunne på «Guds ord» i sitt hjerte. Selv om han hører ordet, vil det at han ikke mediterer over det, føre til at hans hjerte ikke tar imot det. De andre to situasjonene som er nevnt, skyldes også at det ikke har vært meditert nok over de rette ting. Det mål av verdsettelse av «ordet om riket» som de som er i disse situasjonene, har utviklet, er følgelig ikke sterkt nok til at de kan holde ut under harde prøver eller overvinne det daglige livs bekymringer eller ønsket om rikdom og fornøyelser.
Vi har god grunn til å ta oss tid til å meditere over gagnlige ting. Det kan styrke vårt forhold til Skaperen og sette oss i stand til å være rene i hans øyne. Det kan også i høy grad bidra til at vi i ord og gjerning er en kilde til oppmuntring og velsignelse for andre.