Hold ut inntil enden
DET ER ikke noen lett vei som fører til livet. Den passer ikke for dem som ønsker å følge den kurs som gir minst motbør. De som er ens venner bare i gode dager, vil en ikke ha lenge på denne veien. Det er ikke flertallet, men noen få som vandrer på denne veien: «Gå inn gjennom den trange port; for bred og rommelig er den vei som fører til ødeleggelse, og mange er de som går inn gjennom den; men trang er den port og snever den vei som fører til livet, og få er de som finner den.» — Matt. 7: 13, 14, NW.
For å komme inn på den veien som fører til livet, må vi innvie oss til Jehova Guds tjeneste og derpå fortsette i denne tjenesten trass i all den motstand som verden og Djevelen kan utsette oss for. Som Jesus sa: «Det er han som har holdt ut inntil slutten, som skal bli frelst.» — Matt. 24: 13, NW.
Siden har vi ikke mer noe valg i denne saken. Når vi har lagt vår hånd på plogen, kan vi ikke engang se oss tilbake med lengsel. (Luk. 9: 62) Nei, vi må til stadighet se framover og henge i og med iver gripe alle tjenesteprivilegier som blir gitt oss, og betrakte dem som anledninger til å vise vår kjærlighet til Gud og vår verdsettelse av hva han har gjort for oss. Og når vi tar imot disse tjenesteprivilegiene, må vi beslutte oss for å holde ut trass i alle de anstrengelser Djevelen gjør for å få oss til å gi opp. Det er farlig å ta så mye som et eneste skritt tilbake. Ett slikt skritt fører til ett til, og snart er vi tilbake i verden, på den brede vei som fører til ødeleggelse.
Jehova Gud har av gode og kjærlige grunner ordnet det slik at de som tjener ham, må greie en utholdenhetsprøve. For å nevne én ting, så tar det tid å vise at vår trofasthet er ubrytelig, å bevise at vi mente hva vi sa da vi innvigde oss til Guds tjeneste. Hvis vi blir fryktsomme og taper motet bare fordi tiden kanskje viser seg å være lengre enn vi først trodde, mens forfølgelsene stadig øker, da vil ikke Gud regne oss verdig til å få evig liv. Det er derfor vi får dette råd: «For dere trenger å ha utholdenhet, forat dere, etterat dere har gjort Guds vilje, kan motta oppfyllelsen av løftet.» — Heb. 10: 36, NW.
JEHOVAS EKSEMPEL PÅ UTHOLDENHET
Jehova Gud har hjulpet oss å holde ut til denne dag, og han kan og vil fortsette å gjøre det til det er slutt på utholdenhetsprøven, hvis vi bare vil benytte oss av den hjelp som hans ord, Bibelen, inneholder. Bibelen inneholder ikke bare slående eksempler på utholdenhet og bestemte formaninger om hva som skal til hvis vi vil holde ut, men for å anspore oss til å holde ut peker den også på utholdenhetens frukter.
Så underlig det enn kan synes å være for enkelte, er det Jehova Gud selv som gir det største og fremste eksempel på utholdenhet som er nedtegnet i Guds ord.
Jehova var ikke nødt til å gi oss dette eksempel på utholdenhet, som om han ikke kunne hjelpe seg selv, men han valgte å gjøre det av egen fri vilje. I stedet for å klage slik som enkelte gjør, og si: Hvorfor har Gud tillatt all denne ondskapen? så ville det være mye mer passende for slike menneskeskapninger å spørre: Hvorfor har Gud holdt ut, ja, funnet seg i, om du vil si det slik, all denne ondskapen i de forløpne seks tusen år? Av alle personer i universet er jo han den som minst av alle har fortjent å bli baktalt og vanæret, og med sin ubegrensede makt kunne han jo ha satt en fullstendig og plutselig stopper for all denne opprørskhet når som helst han ville det.
Ufullkomne mennesker har sannelig ikke noen rett til å klage. Tapte ikke våre første foreldre retten til å eksistere for alle sine etterkommere? Og har ikke derfor Gud ved å tåle ondskapen vist miskunnhet mot oss alle sammen? For «om nå Gud, skjønt han ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang, så han også kunne kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar». (Rom. 9: 22, 23) Og særlig angående vår tid er det sant at Guds tålmodige utholdenhet betyr frelse for mange av hans skapninger. — 2 Pet. 3: 9, 15.
Selv om Guds utholdenhet på denne måte har ført til miskunnhet mot mange av den falne menneskeslekt, så er det ikke det som har vært hans hovedhensikt med å vise utholdenhet. Etterat det hadde lykkes Satan Djevelen å føre våre første foreldre på avveier, kom han med den falske anklage at Gud ikke kunne sette menn og kvinner på jorden som ville fortsette å være trofaste mot ham under trengsel og fristelse. Jehova visste at denne usle anklage var falsk, men for å gjøre denne kjensgjerning klar for andre måtte han la Satan Djevelen få frie hender i sine forsøk på å bevise sin anklage. Men når Gud på en ugjendrivelig måte har bevist at Satans anklage er falsk, og etterat han til fulle har vist sin overhøyhet ved å frambringe sitt lovte rike trass i alle de anstrengelser Satan og hans horder har gjort for å hindre det, kommer Gud til å gi uttrykk for den vrede som han hele tiden har holdt tilbake. Da vil det endelig være slutt på hans tålmodighet.
Og hva kan Jehova Gud til slutt vise fram som et resultat av at han har holdt ut på denne måten? Han kommer til å ha en kongelig familie av guddommelige skapninger i himmelen, som vil bestå av 144 000 med hans førstefødte Sønn, Kristus Jesus, som overhode; og en gjenopprettet og fullkommengjort menneskeslekt på en paradisisk jord, som alle er arvinger til det evige liv. Da kommer det til å være klart for enhver at det var helt berettiget av Jehova å utholde ondskapen.
ANDRE EKSEMPLER PÅ UTHOLDENHET
Det neste store eksempel på utholdenhet som Bibelen forteller oss om, er det som Jehovas Sønn, Kristus Jesus, ga. Og for et storartet eksempel han satte for oss! Det er ikke noe underlig at vi får dette rådet: «La oss løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss, idet vi ser oppmerksomt på vår tros leder og fullender, Jesus. For den glede som ble satt foran ham, utholdt han en torturpel uten å akte skammen, og har satt seg ned ved høyre side av Guds trone. Ja, gi nøye akt på ham som har utholdt en slik motsigelse av syndere imot deres egne interesser, slik at dere ikke skal gå trett og gi opp i deres sjeler.» — Heb. 12: 1—3, NW.
Tenk også på Abrahams eksempel, som Paulus forteller oss dette om: «Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iherdighet for å ha den fulle håpets visshet inntil enden, forat dere ikke skal bli sløve, men bli etterlignere av dem som gjennom tro og tålmodighet arver løftene. For .... etterat Abraham hadde vist tålmodighet, fikk han dette løfte.» — Heb. 6: 11—15, NW.
Abraham var 75 år gammel da Gud først kalte ham. Han var omtrent 125 år gammel da Gud bekreftet sitt løfte til ham med en ed fordi Abraham var villig til å ofre sin elskede sønn Isak, som på den tiden var omtrent 25 år gammel. Deretter reiste Abraham som en fremmed i det landet i enda femti år og døde i en alder av 175 år. Har vi holdt ut i Guds tjeneste i 100 år? — 1 Mos. 22: 1—18; Sl. 105: 9—15; Heb. 11: 8—19.
Disippelen Jakob minner oss også om eksempler på utholdenhet. «Brødre, ta profetene som talte i Jehovas navn, som et mønster på å lide ondt og være tålmodig! Se! vi regner dem lykkelige som har holdt ut. Dere har hørt om Jobs utholdenhet og har sett det resultat Jehova ga, at Jehova er meget øm og medlidende.» (Jak. 5: 10, 11, NW) Beretningen om disse trofaste menneskene ble ikke gitt bare av historiske grunner, men forat noen også kunne få hjelp nå i det tjuende århundre til å hevde Jehovas overhøyhet. Hvis vi holder ut slik som de gjorde, kan vi også regnes for «lykkelige».
Vi vil heller ikke overse det eksempel som apostelen Paulus satte for oss. Han forsøkte ikke å bli fritatt for tjenesten på et tidlig tidspunkt på grunn av trengsler og prøvelser. Han gikk ikke av på pensjon, men holdt det gående selv om han var en gammel mann. (Filem. 9) Han utførte en apostels plikter med «all utholdenhet, med tegn og under og kraftige gjerninger». — 2 Kor. 12: 12.
Ingen trengsler var for store til at Paulus ikke kunne holde ut i dem for tjenestens skyld. «Vi gir ikke på noen måte grunn til snubling, forat det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste; men i enhver henseende anbefaler vi oss som Guds tjenere, ved å utholde meget, ved trengsler, ved nødstilfelle, ved vanskeligheter, ved slag, ved fengsel, ved uroligheter, ved arbeid, ved søvnløse netter, ved tider uten mat, ved renhet, ved kunnskap, ved langmodighet, ved godhet, ved hellig ånd, ved kjærlighet som er fri for hykleri, ved sannferdig tale, ved Guds kraft; gjennom rettferdighetens våpen for angrep og forsvar, gjennom ære og vanære, gjennom ondt rykte og godt rykte; som forførere og likevel sanndrue, som ukjente og likevel gjenkjente, som døende, og se! vi lever, som tuktet og likevel ikke overgitt til døden, som sørgende, men alltid glade, som fattige, men som gjør mange rike, som de som ikke eier noe og likevel eier alt.» (2 Kor. 6: 3—10, NW) Har vi holdt ut i så mange ting som Paulus gjorde?
ANDRE HJELPEMIDLER TIL Å HOLDE UT
Når vi går trett, kan vi kanskje spørre: Hvordan skal vi kunne bli stående og klare denne utholdenhetsprøven? Hvordan? Ved å elske Gud av alt vårt hjerte, av alt vårt sinn, av all vår sjel og av all vår styrke. Hvis vi har kjærlighet, viser vi dette ved å holde hans bud. For «kjærligheten er langmodig, er velvillig; .... den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten faller aldri bort». (1 Kor. 13: 4, 7, 8; 1 Joh. 5: 3) Er det ikke på grunn av kjærlighet vi holder ut, så vil vår utholdenhet ikke bare være kortvarig, men den vil heller ikke telle hos Gud. Men hvis det er på grunn av kjærlighet at vi holder ut under prøvelser og byrder, da vil vi være i stand til å fortsette, og vi vil ikke bare fortsette, men det vil virke slik at vår kjærlighet til Gud gjøres enda sterkere.
Kjærlighet til Gud vil hjelpe oss til å unngå de snarer som pengekjærlighet fører oss bort i, som ville gjøre det umulig for oss å holde ut. «For kjærligheten til penger er en rot til all slags skadelige ting, og drevet av denne kjærligheten er noen blitt ført vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly fra disse ting. Men streb etter rettferdighet, gudhengivenhet, tro, kjærlighet, utholdenhet, et mildt temperament.» — 1 Tim. 6: 10, 11, NW.
Videre vil kunnskap om sannheten og den hellige ånd gi oss styrke til å holde ut. Et menneske som har kunnskap om Jehova Gud og det store stridsspørsmålet angående hans navn og overhøyhet, er sterkt. Det er en skjult kilde til styrke i det at vi vet hvem vi har det privilegium å utholde trengsler og forfølgelser for. «Vandre verdig for Jehova i den hensikt å behage ham fullstendig idet dere fortsetter å bære frukt i all god gjerning og vokser i den nøyaktige kunnskap om Gud, så dere blir gjort sterke med all styrke i utstrekningen av hans herlige kraft for å kunne holde fullstendig ut og være langmodige med glede.» (Kol. 1: 10, 11, NW) Og når vi har Guds hellige ånd over oss til å oppveie våre svakheter, blir vi gjort enda sterkere til å holde oss i Guds tjeneste med den rette sinnsinnstilling.
En annen hjelp til å holde ut er glede. «Glede i [Jehova] er eders styrke.» (Neh. 8: 10) Hva som helst man må gjennomgå for å bringe ære til Guds navn og hevde hans sak, er en grunn til glede. Det er derfor vi leser om apostlene, etterat de var blitt slått: «Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld.» Deres glede motvirket lidelsen og skammen slik at de uten opphør fortsatte å lære og forkynne det gode budskap. (Ap. gj. 5: 40—42) Vi kan gjøre det samme hvis vi ikke lar vårt sinn dvele ved de fysiske lidelser og den mentale påkjenning vanæren gir, men i stedet tenker på de grunner vi har for å være glade.
Håpet er en annen faktor som vil hjelpe oss til å holde ut. Det er uten tvil på grunn av den styrke til å holde ut som vårt håp gir oss, at Djevelen lar sin verden utsette det for så stor hån. Dette håpet spiller en viktig rolle med hensyn til vår endelige frelse, for det får oss til å holde fast på vår tjeneste for Jehova og holder oss oppe midt i prøvelser. Dette håpet hjelper oss til å holde ut, og omvendt, utholdenhet styrker vårt håp. (Rom. 15: 4) «For vi ble frelst i dette håp; men et håp som ses, er ikke noe håp; for når et menneske ser noe, håper han da på det? Men hvis vi håper på det vi ikke ser, da fortsetter vi å vente på det med utholdenhet.» — Rom. 8: 24, 25, NW.
På grunn av dette håpet vil vi være i stand til å utholde forfølgelse. Verden undrer seg over hvordan Jehovas vitner synes å «trives og vokse under forfølgelse». Det er fordi den ikke forstår eller verdsetter det som apostelen Paulus gjør oss oppmerksom på i Romerne 5: 2—5 (NW): «La oss juble på grunn av håpet om Guds herlighet. Og ikke bare det, men la oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel virker utholdenhet; og utholdenhet en godkjent tilstand; og den godkjente tilstand håp, og håpet fører ikke til skuffelse; for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter gjennom den hellige ånd som ble gitt oss.»
For å kunne holde ut kreves det også selvkontroll. Vi må passe på vår plass som gode Kristi Jesu stridsmenn. Mennesker som streber etter forgjengelige belønninger, viser selvkontroll; hvor mye mer skulle ikke da vi gjøre det, som har det evige livs pris som vårt mål. (1 Kor. 9: 25) Ifølge apostelen Peters ord er det tydelig at selvkontroll og utholdenhet går hånd i hånd når det gjelder å oppnå den gudhengivenhet som vil sikre oss Guds godkjennelse og vår endelige frelse: «Nettopp av denne grunn, ved at dere til gjengjeld gjør flittige anstrengelser, må dere til deres tro legge dyd, til deres dyd kunnskap, til deres kunnskap selvkontroll, til deres selvkontroll utholdenhet, til deres utholdenhet gudhengivenhet.» — 2 Pet. 1: 5, 6, NW.
Lignelsen om såmannen la vekt på noe annet som vi måtte ha for å holde ut, og det var tro og en riktig hjertetilstand. Sæden som falt på steingrunn, visnet da den ble utsatt for hete. På samme måte vil vi ikke være i stand til å utholde forfølgelsens hete hvis våre hjerter er lik steingrunn, det vil si, selviske og svake i troen. Det er derfor Paulus advarer oss: «Se til, brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.» (Heb. 3: 12) Deretter fortsetter Paulus med å vise hvordan våre hjerter kan bli forherdet ved syndens besnærende makt.
I direkte motsetning til den slags hjerter er det hjerter som er lik den «gode jord», som holder fast på sannheten og frambringer «frukter i utholdenhet», noen tretti fold, noen seksti fold og noen hundre fold. — Luk. 8: 15; Mark. 4: 20, NW.
UTHOLDENHETENS FRUKTER
Vi bør aldri tenke at det er bortkastet tid å være standhaftig i utholdenhetsprøven, for når vi fortsetter å tåle det som setter oss på prøve, foregår det en forandring i oss, og går vi igjennom disse prøvelsene med rett innstilt sinn og hjerte, vil forandringen bli til det bedre og føre til Guds godkjennelse. Det er derfor noe man bør være glad for, ikke bedrøvet. «Regn det bare for glede, mine brødre,» skriver Jakob, «når dere møter forskjellige prøvelser, for dere vet at denne prøvede egenskap i deres tro virker til utholdenhet. Men la utholdenheten få virke fullstendig, så dere kan være fullstendige og sunne på alle måter, uten å stå tilbake i noe.» — Jak. 1: 2—4, NW.
Fra disse Jakobs ord er det tydelig at utholdenhetsprøven ikke kommer til å være hurtig overstått, men at vi skal ha prøve etter prøve, som stadig får oss til å utøve de rette egenskaper og oppvekke nye i oss, mens vi hele tiden holder oss nøye til Gud for å få visdom og ledelse. Men ved å fortsette på denne måten kommer vi til å høste rike erfaringer og få en godt avbalansert forståelse av hvordan vi skal ta det som kommer, og vi modnes og fullkommengjøres i lydighet mot og i tillit til Gud. Ved å gjøre det vil vi bevise at Gud kan stole på oss, og vi kommer til å bli blant dem som Jehova kan være sikker på vil være trofaste i all evighet. Hvis vi forstår og verdsetter dette faktum, vil vi ikke unndra oss fra prøver på vår utholdenhet, men i overensstemmelse med vår forståelse vil vi gå inn i prøvelsene med alt vi har, overbevist om at vi med Guds hjelp kan komme seirende ut av dem.
Det er enda en viktig grunn til å vise utholdenhet — det tjener til frelse for andre, både ved at vi forkynner det gode frelsesbudskap for andre, og ved at vi selv gir et eksempel på standhaftighet. Som Paulus uttrykte det: «Av denne grunn fortsetter jeg å utholde alt for de utvalgtes skyld, forat også de skal kunne oppnå frelsen som er i forening med Kristus Jesus.» — 1 Tim. 4: 16; 2 Tim. 2: 10, NW.
Når vi derfor forstår at det gagner andre at vi i standhaftighet holder ut i Guds tjeneste, da er vi ytterligere forpliktet til å holde det gående og aldri gi opp. Hvis vi gir opp, kommer vi ikke til å hjelpe hverken oss selv eller noen andre til å vinne frelse. Men ved stadig å fortsette i Jehovas tjeneste som ordets tjenere for ham, uansett hva vi blir stilt overfor eller må bære, bevarer vi oss selv for frelse og hjelper dessuten andre på frelsens vei, både ved vår forkynnelse for dem og ved vårt eksempel. — 2 Tess 1: 4.
Guds løfte om evig liv i hans nye verden er sikkert. Vi har nå de mange velsignelser ved å tjene Gud. At arbeidet med å forkynne det gode budskap kan vare lenger enn vi engang trodde, skulle ikke legge noen demper på vår nidkjærhet og begeistring. Inntil vi ser Jehovas stridsvogner gå til angrep mot Satans synlige organisasjon og får den til å bite i gresset, ber vi om at det ikke må bli noen nedleggelse av arbeidet for vår del, men at vi i stedet må holde trofast ut på våre tjenesteposter — til opphøyelse for Jehovas navn, til frelse for andre og til frelse for oss selv. — Es. 21: 8, 9.