Og jo bedre kjent vi blir med sannheten, med våre medtjenere og med Guds organisasjon, desto større respekt, verdsettelse og kjærlighet får vi for det hele. La oss derfor ikke legge en svak tro for dagen ved at vi tar våre øyne fra Teokratiets store verdier, fester dem på de verdiløse ting i Satans ordning og dermed mister vår lyst til å gjøre Guds vilje. — 2 Kor. 4: 4.

Hvis vi ønsker å fryde oss over å gjøre Guds vilje, må vi også vise tro på Guds barmhjertige tilveiebringelse av Kristi løsepenge til dekning av våre synder og mangler. Vi kan ikke vente å fryde oss over Guds vilje hvis vi alt i ett ser tilbake på de feilene vi har gjort før og plager oss selv ved stadig å rippe opp i dem igjen. Hvis vi skulle falle, så la oss reise oss opp igjen og be Gud om tilgivelse for Kristi fortjenestes skyld. Deretter bør vi glemme fortiden og legge all vår styrke i det arbeid vi har å gjøre. (1 Joh. 2: 1—3) Glem såret stolthet og forfengelighet, la snublesteinene bli til trinn på veien framover, og utvis tro på Guds barmhjertighet.

Resultatene av den sterke gleden

Hvor meget vi kommer til å yte i Guds tjeneste, vil i høy grad avhenge av vår glede over å gjøre Guds vilje. Guds tjenere får i dag til stadighet anledning til å yte store og små tjenester, akkurat som Kristus Jesus fikk da han var på jorden. Men hvis vi ikke fryder oss over å gjøre Guds vilje, kommer vi til å gå glipp av mange slike anledninger eller ringeakte de små muligheter. Gleden over å gjøre Guds vilje hjelper oss til å være trofaste også i det som er smått. — Luk. 16: 10.

Gleden over å gjøre Guds vilje fører ikke bare til at vi øker vår tjeneste kvantitativt sett, men også kvalitativt. En kunstner, lege eller jurist som gleder seg over det yrke han har valgt seg, vil alltid strebe etter å forbedre sin dyktighet og sine evner, og det resulterer i at han har enda større glede av sitt arbeid. Det samme gjelder også oss. Hvis vi fryder oss over å gjøre Guds vilje, vil vi alltid være på vakt for å forbedre vår tjeneste ved å dra nytte av alle de midler Jehova Gud skaffer til veie gjennom sin «tro og kloke slave». Da vil vi kunne komme med gode kommentarer ved studiemøtene, avlegge virkningsfulle vitnesbyrd på feltet og ta oss av våre oppdrag på talerstolen på en måte som virker til ære for Jehovas navn og til opplysning for tilhørerne.

Hvis gleden over å gjøre Guds vilje mangler hos oss, skal vi få se at vi alltid er villige til å finne på alle slags unnskyldninger for ikke å gjøre den. Vi vil da, for å si det slik, la vinden hindre oss fra å så og skyene fra å høste, og av frykt for at det skal være en løve ute i gatene, vil vi holde oss uvirksomme innendørs. (Ordspr. 22: 13; Pred. 11: 4) På den måten vil vi i likhet med den knurrende hop av israelitter i ørkenen gjøre et stort nummer av alle hindringer som kommer i vår vei.

Hvis vi derimot fryder oss over å gjøre Guds vilje, vil vi alltid være på vakt for å overvinne slike hindringer. Legg merke til våre brødre i totalitære land. De taper ikke så lett motet. Vanskelige forhold setter kanskje deres oppfinnsomhet, tro og kjærlighet på en hard prøve, men de finner alltid en utvei til å fortsette å avlegge vitnesbyrd. Vi kan vente at slike ugunstige forhold vil bli mer alminnelige etter som tiden går, og hvis det ikke er vår lyst å gjøre Guds vilje, kommer vi ganske sikkert til å komme til kort.

En hustru og mor som gjør sine plikter i huset på en uglad, motstrebende eller negativ måte, eller som synes synd på seg selv, fører i virkeligheten forhånelse over sin mann. Hvis vi mangler glede ved å gjøre Guds vilje, hvis vi knurrer eller beklager oss, hvis vi synes synd på oss selv, hvis vi er tilbøyelige til å være misfornøyde og trekke sammenligninger mellom vår egen og andres lodd i livet, da fører vi på samme måte forhånelse over vår forsørger, Jehova Gud. I denne henseende vil det være til hjelp for oss å være klar over at vi har innviet oss til Jehova Gud, at vi står i et personlig forhold til ham, at han la merke til vår innvielse, at han vet og forstår, at han har vise og kjærlige grunner til det hvis han tillater at en bestemt situasjon vedvarer, og at vi derfor bør glede oss over å tjene til tross for dette.

Vi innviet oss til å tjene Jehova av egen fri vilje. Vi ble hverken tvunget eller presset til det, ikke engang lokket eller overtalt. Vi tilkjennega at det var vår lyst å gjøre Guds vilje. Bare hvis vi fortsetter å fryde oss over å gjøre den vil vi kunne gjøre den i størst mulig utstrekning og på den mest effektive måten, og bare da vil vi kunne holde på med å gjøre den til tross for fristelser og forfølgelse. En dyp verdsettelse av hva det fører til å gjøre Guds vilje, en verdsettelse som er grunnlagt på kjærligheten til Gud og til vår neste, vil hjelpe oss til å beholde denne gleden. Vi begynte tjenesten for Gud med å si ’å gjøre din vilje er min lyst’. La oss derfor også fortsette å betrakte dette som vår lyst, for det er bare hvis vi fryder oss over å gjøre Guds vilje nå, at Gud vil gi oss det privilegium å få gjøre hans vilje i all evighet.

Spørsmål fra leserne

● Da Kristus var på jorden og kastet ut demoner, ønsket de å være i et kjødelig legeme. Hvorfor? Ved en anledning bønnfalt for eksempel demoner som besatte mennesker, om å få lov til å fare inn i en svinehjord. Hvorfor? — T. C., Pennsylvania.

Beretningen om disse to demonbesatte mennene står i Matteus 8: 28—32. Markus og Lukas tar med flere detaljer i sine beretninger, selv om de taler som om det bare var én demonbesatt mann, sannsynligvis fordi den mannen de forteller om, var den som snakket med Jesus for dem begge. (Mark. 5: 1—16; Luk. 8: 26—35) I Markus’ beretning står det blant annet: «Da han fikk øye på Jesus et godt stykke borte, løp han og hilste ham ærbødig, og da han hadde skreket ut med høy røst, sa han: ’Hva har jeg å gjøre med deg, Jesus, den høyeste Guds Sønn? Ved Gud tar jeg deg i ed på at du ikke piner meg.’ For han hadde sagt til den: ’Kom ut av mannen, du urene ånd.’ Men han begynte å spørre ham: ’Hva er ditt navn?’ Og han sa til ham: ’Mitt navn er Legion, for det er mange av oss.’ Og han bønnfalt ham mange ganger om ikke å sende åndene ut av landet. Nå var det en stor svinehjord som gikk der på fjellet og beitet. De bønnfalt ham derfor og sa: ’Send oss inn i svinene, så vi kan fare inn i dem.’ Og han ga dem lov. Dermed kom de urene åndene ut og fór inn i svinene, og hjorden styrtet over stupet ned i sjøen, omkring to tusen av dem, og de druknet den ene etter den andre i sjøen.» — Mark. 5: 6—13, NW.