Spørsmål fra leserne
● I hvilken utstrekning er de kristne bundet av den jødiske lov som forbød seksuell omgang mellom ektefeller under kvinnens menstruasjon? — USA.
Den lov som forbød seksuell omgang under en kvinnes menstruasjon, lød: «Når en mann ligger hos en kvinne som har sin månedlige urenhet, og har omgang med henne, da har han avdekket hennes kilde, og hun har avdekket sitt blods kilde: de skal begge utryddes av sitt folk.» (3 Mos. 20: 18; 18: 19, 20) Den jødiske lov tok også i betraktning at hustruens menstruasjon kunne begynne under samleiet. Bestemmelsen om dette finner vi i 3 Mosebok 15: 24: «Dersom en mann ligger hos henne, og hennes urenhet kommer på ham, så skal han være uren i sju dager, og ethvert leie han ligger på, skal være urent.» Det var altså bare de som med overlegg hadde seksuell omgang under kvinnens menstruasjon, som skulle straffes med døden.
Forbudet mot seksuell omgang under kvinnens menstruasjon tjente en hensikt. Det beskyttet mannen mot å bli seremonielt uren ved å komme i berøring med kvinnens blod. Det tok også hensyn til kvinnens fysiske og biologiske begrensninger. Når det ble overholdt, medvirket det uten tvil til at de israelittiske kvinner bevarte en god helse. Dr. Jacob B. Glenn sier i sin bok The Bible and Modern Medicine: «Særlig i perioder med nedsatt motstandskraft (under menstruasjonen) er kvinnens kjønnsorganer spesielt følsomme for irritasjon og påvirkning; det var grunnen til den strenge loven blant jødene som forbød dem å ha samleie i denne perioden.»
De kristne er ikke under Moseloven. (Rom. 6: 14) Men de gjør vel i å overveie de prinsipper den inneholder, og å strebe etter å leve i samsvar med dem. At de som med overlegg hadde seksuell omgang under kvinnens menstruasjon, skulle straffes med døden, viser hvor alvorlig Jehova Gud så på dette spørsmålet.
Selv om de kristne ikke er bundet av en lov som i et slikt tilfelle ville gjøre dem seremonielt ’urene’, ønsker de å bevare en god samvittighet innfor Gud. Kristne kvinner blir for eksempel oppfordret til å gjøre det som «passer seg» i forbindelse med hodebekledning og klesdrakt for øvrig. Apostelen Paulus sier også at visse handlinger er ’utilbørlige’ og «usømmelige» for Guds tjenere. (Se til sammenligning Efeserne 5: 3, 4; Romerne 1: 28; 1 Korintierne 11: 13; 1 Timoteus 2: 9, 10.) Det intime ekteskapelige samliv er riktignok et privat anliggende som utenforstående ikke har noe med, men en kristen ektemann kan likevel med rette spørre seg selv: Synes jeg at det er ’sømmelig’ og ’tilbørlig’ å ha seksuell omgang med min hustru på et tidspunkt da hennes legeme utstøter blod og andre ting? Er det ’naturlig’? Som vi sikkert husker, betyr ikke det at noe kan gjøres, nødvendigvis at det er ’naturlig’ sett fra et bibelsk synspunkt. (Se til sammenligning Romerne 1: 26, 27.) Kristne ektefolk bør derfor tenke over hva som er naturlig, sømmelig og tilbørlig, når de bestemmer seg for hva de personlig har samvittighet til å gjøre.
Kristne ektemenn har dessuten fått påbud om å ’leve med forstand sammen med sine hustruer som det svakere kar og vise dem ære’. (1 Pet. 3: 7) Sett i lys av Moseloven kan det å leve med forstand sammen med sin hustru, innebære å ta hensyn til henne under hennes menstruasjon. Hvis mannen er mer opptatt av å tilfredsstille sine lidenskaper enn av sin hustrus velferd, kan det åpenbart ikke sies at han ’viser henne ære’. Hvis han ikke tar hensyn til sin hustrus sykliske forandringer, kan det ikke sies at han ’lever med forstand sammen med henne’. Hvis han ikke legger bånd på seg og unnlater å ta hensyn til sin hustru, ringeakter han det bibelske påbud: «Enhver av dere bør vite hvordan han skal komme i besittelse av sitt eget kar i helligelse og ære.» — 1 Tess. 4: 4, NW.
Det intime forhold mellom ektefeller er naturligvis ikke noe som de eldste i den kristne menighets dømmende utvalg blander seg opp i. Hvis noen spør disse eldste til råds i slike spørsmål, kan de gi passende veiledning, men der ender deres myndighet. I likhet med alle andre kristne bør kristne ektefolk ønske å styrke seg selv i åndelig henseende ved bare å gjøre det de selv føler er riktig. De bør også ha klart for seg at Jehova Gud legger merke til hvordan de lever i ekteskapet.
● Ifølge 5 Mosebok 6: 8, 9 fikk israelittene befaling om å ’binde Guds lov som et tegn på sin hånd’ og la den være en ’minneseddel på sin panne’. Skal dette oppfattes bokstavelig? — USA.
Mange jødiske kommentatorer har tatt dette påbudet bokstavelig. Dette er også et av de skriftstedene som blir brukt til støtte for den skikk å bruke fylakterier (tefillin, bedereimer), små kapsler som inneholder skriftsteder fra Bibelen. Når en undersøker sammenhengen og andre skriftsteder, ser en imidlertid tydelig at disse ordene må oppfattes symbolsk.
Vi leser i 5 Mosebok 6: 6 til og med vers 9: «Disse ord som jeg [Jehova] byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp. Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.»
Vi bør merke oss at disse versene ikke sier at budene skulle skrives på noe og så bæres på pannen eller på hånden eller festes til dørstolpene og portene. Det var budene selv som skulle ’bindes som et tegn på hånden’ og være som en ’minneseddel på pannen’. Tanken må derfor tydeligvis være mye lik den som blir uttrykt i Ordspråkene 7: 2, 3: «Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øyestein! Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle!» Det er tydelig at dette ikke kan oppfattes bokstavelig. Det ville være umulig å skrive budene på hjertet i bokstavelig forstand, og hvis en bandt skrevne bud på fingrene, ville det bare hindre en i å arbeide. Det ville ikke tjene noen nyttig hensikt.
I forbindelse med feiringen av påsken til minne om israelittenes utgang av Egypt sa Jehova likeledes til israelittene: «Det skal være deg til et tegn på din hånd og til en minneskrift på din panne, for at [Jehovas] lov skal være i din munn, for med sterk hånd førte [Jehova] deg ut av Egypt.» (2 Mos. 13: 9) De kunne naturligvis ikke i bokstavelig forstand binde selve feiringen om sin hånd eller ha den som en minneskrift på pannen. Men israelittene kunne stadig tenke på det Gud hadde gjort for dem, som om det var skrevet på en seddel på deres panne, eller som om det var skrevet som et tegn på hendene deres.
På samme måte kunne de alltid ha Jehovas bud klart for seg, enten de var hjemme eller ved byporten, hvor folk pleide å samles og byens eldste behandlet juridiske spørsmål. Israelittene skulle ikke bare ha Guds lov i sitt hjerte og undervise sine barn i den. De skulle også vise ved sine handlinger (som ble utført med hendene) at de holdt den. De skulle offentlig stå fram som forsvarere av Guds lov, som om den var skrevet på deres panne slik at alle kunne se den. Dette ville være en langt mer virkningsfull måte å bevare trofastheten på enn ved i bokstavelig forstand å bære sitater fra Guds lov på seg eller å skrive sitater på dørstolpene eller portene.
Selv en hykler kunne bære kapsler som inneholdt skriftsteder, på seg. Jesus Kristus fordømte fariseerne fordi de ’gjorde sine minnesedler brede’. (Matt. 23: 5) De forstørret tydeligvis disse kapslene for å gjøre inntrykk på andre og vise at de var nidkjære for loven. Men de ringeaktet den virkelige hensikten med loven. De ytre ting de gjorde, betydde følgelig ingenting.
Vi som lever nå, bør ønske å vise at vi av hjertet er lydige tjenere for Jehova. Det vil si at vårt hjerte bør tilskynde oss til å være lydige mot veiledningen i Guds skrevne Ord. Vi bør ha vårt sinn festet på alt som er sant, rettferdig, elskelig, rent, dydig og prisverdig. (Fil. 4: 8) Uansett hva vi gjør, bør vi ’gjøre det av hjertet, som for Jehova og ikke for mennesker’. (Kol. 3: 23) Ja, alle våre handlinger bør vise at vi alltid har Guds bud klart for oss.
● Hvilket syn har Jehovas vitner på plikten til å være medlem av en jury (lagrette)? — USA.
Jehovas vitner er av den oppfatning at hva folk velger å gjøre i slike tilfelle, er en privatsak, og at den enkelte må la seg lede av sin samvittighet.
Hva Jehovas vitner personlig angår, er de i sin alminnelighet av den oppfatning at de ikke bør sitte som dommere over andre mennesker. Da deres Forbilde, Herren Jesus Kristus, ble bedt om å avgjøre et juridisk stridsspørsmål, avslo han og sa: «Hvem har satt meg til dommer eller skifter over eder?» (Luk. 12: 14) Apostelen Paulus stilte noen lignende spørsmål i sitt brev til korintierne: «Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? dømmer ikke også I bare dem som er innenfor [den kristne menighet]? men dem som er utenfor, skal Gud dømme.» — 1 Kor. 5: 12, 13.
Mange av dem som sitter i juryer, har dessuten ikke noe ønske om å la seg lede av Guds Ords lover når de skal avgjøre skyldspørsmålet. Noen har rådført seg med horoskoper, latt seg lede av personlige fordommer eller gitt etter for press fra andre. Det er således fare for at en kan bli medansvarlig i justismord. Det kan bety at en pådrar seg blodskyld. Dette viser tydelig hvorfor det at en er medlem av en jury, kan føre til at en får samvittighetskvaler.
De juridiske krav som stilles til jurymedlemmer, og mulighetene for å bli fritatt varierer fra sted til sted. Noen ganger kan en bli fjernet fra listen over mulige jurymedlemmer ved å forklare sin stilling for protokollsekretæren eller dommeren. En persons rett til å nekte å være jurymedlem av religiøse grunner er blitt respektert mange steder. I staten Colorado i USA kan en bli fritatt hvis en kan dokumentere at en er et av Jehovas vitner.
En blir imidlertid ikke fritatt overalt. Hvis en person ikke blir fritatt når han blir innkalt, selv om han har forklart saken for dommeren, kan han ikke desto mindre framholde de betenkeligheter han har på grunn av sin samvittighet, for advokatene før rettssaken begynner. Hvis han ikke blir fritatt på grunn av sine betenkeligheter, kan han føle at han blir nødt til å nekte for ikke å krenke sin samvittighet. I et slikt tilfelle må han forberede seg på å ta de konsekvenser som hans beslutning vil kunne få.
● Viser ikke det at det mishaget Jehova at Onan spilte sin sæd på jorden, at det er galt å bruke befruktningshindrende midler? — USA.
Nei, for når vi undersøker beretningen om Onan, ser vi at det ikke var fordi Onan praktiserte fødselskontroll, Jehova lot ham dø.
Da Onans bror Er var død, fikk Onan beskjed av sin far, Juda, om å inngå svogerekteskap med Tamar. Hensikten med dette var at han skulle ’oppreise avkom’ for sin døde bror. Hvis ikke han gjorde det, hadde han ingen rett til å ha omgang med henne. Vi leser følgende om Onans reaksjon på Judas befaling: «Onan visste at avkommet ikke skulle høre ham til; når han derfor gikk inn til sin brors hustru, spilte han sæden på jorden for ikke å gi sin bror avkom. Men det var ondt i [Jehovas] øyne det han gjorde.» (1 Mos. 38: 8—10) Ordningen i forbindelse med svogerekteskap ble senere tatt med i lovpakten på Jehovas befaling. — 5 Mos. 25: 5, 6.
I og med at Onan handlet i strid med hensikten med svogerekteskap, viste han ringeakt for sin far. Han var ulydig mot sin fars befaling og unnlot selvisk å opprettholde Ers slektlinje. Dette var også et uttrykk for hat til Er, for i stedet for å fremme sin avdøde brors interesser motarbeidet Onan dem. Onan vanæret på en ubarmhjertig måte sin brors enke. Han avdekket i selviskhet hennes blusel, men nektet henne retten til å bli mor. Han viste også at han ikke verdsatte «hellige ting», for det var en mulighet for at den lovte Messias ville ha kommet gjennom det barn han kunne ha fått med Tamar. (Se Hebreerne 12: 16, NW.) Alle disse faktorene viser at Onan var en ond mann som ikke tok hensyn til andres interesser når hans egne interesser tilsynelatende sto på spill. Det var på grunn av Onans usle reaksjon på befalingen om å oppreise sin døde bror avkom at Jehova lot ham dø.
Det at Onan i sin selviskhet ringeaktet hensikten med svogerekteskap, kan ikke brukes til støtte for å fordømme fødselskontroll. Det er verdt å merke seg at Bibelen overhodet ikke nevner bruken av befruktningshindrende midler eller fødselskontroll i ekteskapet. Den sier heller ikke at de kristne er forpliktet til å få barn. Når det gjelder spørsmålet om fødselskontroll, må følgelig kristne ektepar la seg lede av sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen.