Lær av de to Krønikebøkene
«HVORFOR er Krønikebøkene blitt skrevet?» Mange stiller dette spørsmålet første gang de leser igjennom Bibelen. De leser Samuelsbøkene og Kongebøkene og ser at Guds folks historie under kongenes styre der blir fortalt på en levende og mesterlig måte. Nå holder de på med de to Krønikebøkene: ni lange kapitler med slektsregistre, etterfulgt av en repetisjon av mye av det de har lest før. Eerdmans’ Bible Handbook sier: «På overflaten virker det som om Krønikebøkene på en kjedeligere og mer moralistisk måte gjentar det vi allerede har i 2. Samuelsbok og Kongebøkene.»
Men det er bare på overflaten. Tenk på de fire evangeliene i de kristne greske skrifter. I hovedtrekk handler de om det samme, men de ser det hele fra forskjellige synsvinkler, og hvert evangelium tilføyer opplysninger som ikke står i de andre evangeliene. Slik forholder det seg også med Krønikebøkene. Han som skrev dem, skrev i hovedtrekk det som stod i tidligere bøker, men han så det fra sin egen synsvinkel og gav opplysninger som vi ikke finner andre steder. Han skrev for en spesiell tidsperiode, og han hadde bestemte, klart definerte mål. Når vi forstår dette, blir det interessant å lese bøkene, og vi kan lære ting som vi kan ha nytte av i dag.
De dekket et behov
Krønikebøkene, som sannsynligvis ble skrevet av Esra, ble skrevet til gagn for de jødene som vendte tilbake til det lovte land etter at de hadde vært i fangenskap i Babylon i 70 år. Etter at skribenten hadde fortalt om Davids og Salomos styre og om at Guds folk så ble delt i to nasjoner, konsentrerte han seg om det sørlige riket, Juda, og fortalte dets historie på en slik måte at de landflyktige som vendte tilbake, kunne lære mye av det. Han gav en fortegnelse over Davids viktige, kongelige slektslinje og besvarte dermed vesentlige spørsmål: Hvorfor tillot Jehova at hans utvalgte folk ble forvist til et hedensk land? Hvordan kunne de jødene som vendte tilbake, unngå å gjøre de feilene som førte til denne straffen? Og hvordan kan de sanne kristne gjøre det i dag?
De viktige slektsregistrene
De ni første kapitlene i 1. Krønikebok inneholder lange slektsregistre. Hvorfor tok skribenten med dem? Fordi slektsregistrene var viktige i Israel. De var av betydning i forbindelse med arv og tjenesteprivilegier. Noen av de israelittene som vendte tilbake, deriblant noen av presteætt, var ikke i stand til å bevise hvilken ætt de tilhørte, og dette skapte vanskeligheter for dem. (Esra 2: 59—63) De var derfor uhyre interessert i å granske slektsregistrene nøye.
Men hva med dem som leser Bibelen i dag? Bør de hoppe over disse ni kapitlene og begynne å lese 1. Krønikebok fra kapittel 10, hvor det berettes om Sauls død? Nei, disse slektsregistrene er en del av «hele Skriften», som er «inspirert av Gud». (2. Timoteus 3: 16, NTM) De ni første kapitlene i 1. Krønikebok inneholder viktige og fengslende opplysninger.
Det er for eksempel bare her vi leser om Jabes, en etterkommer av Juda som var svært godt ansett. (1. Krønikebok 4: 9, 10) Her finner vi også en nyttig liste over Davids kongelige slektslinje som inneholder den viktige opplysning at Serubabel, jødenes stattholder etter at de vendte tilbake fra Babylon, tilhørte denne slektslinjen. — 1. Krønikebok 3: 10—19.
Vi får vite mer om David
Resten av kapitlene i 1. Krønikebok utfyller de historiske beretningene i de foregående bøkene og øker særlig vår kunnskap om kong David. I de foregående bøkene lærer vi David å kjenne som en hengiven tjener for Jehova, en dyktig kriger, lyriker og en god leder. I 1. Krønikebok lærer vi at han også var en mesterlig organisator. Han organiserte folket og hæren, og han organiserte tilbedelsen ved templet ved å inndele prestene, levittene og sangerne i 24 skift. — 1. Krønikebok 23: 1 til 27: 22.
Andre Samuelsbok forteller om det sterke ønske David hadde om å bygge et «hus», eller et tempel, til paktkisten. (2. Samuelsbok 7: 2—5) Jehova ville ikke la David gå i gang med planene sine, og 1. Krønikebok forklarer hvorfor. David hadde utøst mye blod. Templet skulle bygges av Davids etterfølger, en fredelig mann. (1. Krønikebok 22: 8—10) Andre Samuelsbok forteller også hvordan David fikk kjøpt den treskevollen hvor templet med tiden ble bygd. (2. Samuelsbok 24: 18—25) Første Krønikebok gir flere opplysninger ved å beskrive de enorme rikdommene David samlet, og alle de forberedelsene han gjorde, slik at alt ville være klart da Salomo skulle begynne å bygge templet. (1. Krønikebok 22: 6—19) Jehova gav til og med David tegningene til templet, og disse gav han trofast videre til Salomo. — 1. Krønikebok 28: 9—21.
Jehovas velsignelse . . .
Etter hvert som du leser videre i 2. Krønikebok, legger du sikkert merke til at et bestemt tema blir fremhevet: Når kongene i Juda viste Jehova fullstendig tillit, ble de velsignet. Når de ikke gjorde det, led folket. Da for eksempel kong Rehabeams sønn Abia førte krig mot Israel, ble han utmanøvrert av Jeroboam, krigerkongen i det nordlige riket. Abias hær ble fullstendig omringet, så de «ropte . . . til [Jehova]. Prestene blåste i trompetene». Resultatet? «Gud [laget] det så at Jeroboam og hele Israels hær ble slått av Abia og judeerne.» — 2. Krønikebok 13: 14, 15.
Asa, Abias sønn, slo en kjempehær på en million nubiere fordi han stolte på Jehova. (2. Krønikebok 14: 9—12) Av samme grunn ble Asas sønn Josjafat reddet fra ammonittenes, moabittenes og edomittenes forente angrep, og mange år senere ble hans etterkommer kong Hiskia reddet fra de mektige assyrerne fordi han hadde tillit til Jehova. — 2. Krønikebok 20: 1—26; 32: 9—23.
. . . og mishag
Men mange av kongene viste ikke en slik tillit, vanligvis av én av tre grunner. Den første grunnen var at mange falt i avgudsdyrkelsens snare. Joasj, Josjafats oldebarn, begynte bra, men så gav han seg til å dyrke avguder. Jehova sluttet å beskytte Joasj, og kongen ble slått av arameerne og til slutt myrdet. (2. Krønikebok 24: 23—25) Joasj’ sønn Amasja viste hvor besnærende avgudsdyrkelse kan være. Amasja begynte med å vise en mønstergyldig tro på Jehova. Men så, etter at han hadde seiret over edomittene, tok han utrolig nok edomittenes guder med seg og begynte å tilbe dem! (2. Krønikebok 25: 14) Jehova sluttet derfor å beskytte ham også.
Det verste eksempel på avgudsdyrkelse er kanskje Manasse. Denne kongen ikke bare tilbad falske guder, men han forfulgte også aktivt dem som holdt seg til tilbedelsen av Jehova. Han tok «livet av så mange skyldfrie menn at han fylte Jerusalem med blod. Og det ville [Jehova] ikke tilgi». Jehova besluttet derfor å ødelegge Juda. (2. Kongebok 21: 11; 23: 26; 24: 3, 4) Manasse var overraskende nok sønn av Hiskia, en av de mest trofaste av de jødiske kongene. Hans fødsel var i virkeligheten resultatet av et mirakel. Han ble født etter at Jehova på mirakuløst vis hadde forlenget hans fars, Hiskias, liv. (Jesaja 38: 1—8; 2. Krønikebok 33: 1) Og til slutt får vi en overraskelse til. Etter at Manasse i mange år hadde forfulgt Jehovas tilbedere, angret han, og ved slutten av sitt liv ble han en tjener for Jehova! — 2. Krønikebok 33: 1—6, 12—17.
En annen snare som Judas konger gikk i, var å slutte forbund med andre nasjoner. Dette skapte vanskeligheter for den gode kong Asa og også for den ikke så gode kong Akas. (2. Krønikebok 16: 1—5, 7; 28: 16, 20) Josjafats tilfelle viser hvilke tragiske følger det fikk å inngå forbund med andre. Denne gode tjeneren for Jehova allierte seg uforstandig nok med Israels kong Akab, som tilbad Ba’al. Han fulgte Akab på ufornuftige militære ekspedisjoner og lot Joram, sin sønn, gifte seg med Akabs datter Atalja. Atalja øvde en dårlig innflytelse på sin mann, Joram, og på Akasja, sin sønn, da de ble konger. Da så Akasja døde, tilrev hun seg tronen og drepte de fleste potensielle rivalene. Heldigvis ledet Jehova det slik at kong Davids kongelige slektslinje ble bevart, men hvilke tragiske følger fikk det ikke å inngå unødige forbindelser med andre nasjoner!
En tredje snare som noen av kongene falt i, var hovmod. Det skjemmet de siste årene til den gode kong Asa. Og kong Ussia, det militære geniet, ble spedalsk og måtte derfor leve den siste delen av sitt liv i et hus for seg selv, fordi han var hovmodig. Til og med den trofaste kong Hiskia falt i denne snaren da han fikk besøk av noen sendebud fra Babylon og stolt viste dem skattkamrene i templet. — 2. Krønikebok 32: 25, 26; Jesaja 39: 1—7.
Lær av dem
Ja, de to Krønikebøkene er en rik opplysningskilde. De viser hva slags oppførsel som behager Jehova, og de viser at også konger kan gjøre syndige handlinger. For en advarsel dette er for oss i dag, og særlig for dem som har ansvarsfulle stillinger i den kristne menighet! Avgudsdyrkelse er i dag like snedig som det var på de israelittiske kongenes tid, og vi må være fast bestemt på å holde oss borte fra det. (Kolosserne 3: 5; Åpenbaringen 13: 4) Også vi må unngå unødige forbindelser med verden. (Johannes 17: 14, 16; Jakob 4: 4) Og hovmod eller stolthet er naturligvis en svakhet som også vi må kjempe mot. — Ordspråkene 16: 5, 18; Jakob 4: 6, 16.
Når vi leser de to Krønikebøkene og lærer av det som står der, blir vi styrket i vår beslutning om å tjene Jehova ved å følge de gode eksemplene og unngå de dårlige eksemplene som vi har i den jødiske historie. Det vil oppmuntre oss til å gjøre det som er godt, og holde oss borte fra det som er ondt, slik at vi kan «ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir». — Romerne 15: 4.
[Ramme på side 28]
Hvordan er 1. Krønikebok med på å bevise at Jesus ikke ble født den 25. desember?
Ifølge 1. Krønikebok delte kong David prestene inn i 24 skift eller grupper, og hver gruppe skulle tjene en uke ved templet. Hver gruppe skulle altså tjene ved templet to ganger i året, med cirka seks måneders mellomrom mellom hver gang.
Det første skiftet begynte å tjene like etter at løvhyttefesten var over, rundt slutten av september/begynnelsen av oktober. Den åttende gruppen, som var oppkalt etter Abia, tjente en uke i slutten av november/begynnelsen av desember og så en uke til i slutten av juni/begynnelsen av juli. Hvorfor er Abias skift viktig? Jo, for ifølge Lukas’ beretning hørte faren til døperen Johannes, Sakarja, «til den gruppe av prester som hadde navn etter Abia», og han tjente i templet da engelen viste seg for ham og kunngjorde at Johannes skulle bli født. — Lukas 1: 5, 8, 9.
Som Lukas’ beretning viser, ble Johannes unnfanget like etter dette. Da han ble født ni måneder senere, var det enten i begynnelsen av september eller i begynnelsen av april. Lukas’ beretning viser også at Jesus var seks måneder yngre enn Johannes. (Lukas 1: 26) Denne detaljerte opplysningen fra Krønikebøkene viser altså at Jesus ikke ble født i slutten av desember, men enten i begynnelsen av mars eller i begynnelsen av oktober. Andre skriftsteder viser at det sistnevnte er riktig. — Se Vakttårnet for 15. oktober 1954, side 319, for flere opplysninger.
[Ramme på side 29]
Hvorfor ble Josef stamfar til to av Israels stammer, når hans brødre bare ble stamfar til én stamme hver?
Første Krønikebok hjelper oss å besvare dette spørsmålet. Josef fikk den dobbelte del som tilhørte den førstefødte. Josef var riktignok den nest yngste av Jakobs 12 sønner, men han var den eldste sønnen til Rakel, den av konene som Jakob var mest glad i. Førstefødselsretten skulle ha gått til Jakobs eldste sønn, Ruben, hans førstefødte med Lea. Men som 1. Krønikebok forteller, mistet Ruben denne retten på grunn av en alvorlig synd. Beretningen sier: «Ruben var den eldste; men da han vanæret sin fars leie, ble førstefødselsretten gitt til hans bror Josef, Israels sønn, enda han ikke er ført opp som den eldste i ættelistene.» Beretningen fortsetter: «For Juda var den mektigste blant brødrene, og fra ham skulle fyrsten komme. Men Josef hadde førstefødselsretten.» — 1. Krønikebok 5: 1, 2.