Jordiske undersåtter under Guds rike
DE FLESTE mennesker i de såkalte kristne land har bedt den bønnen som vanligvis kalles «fadervår». Denne bønnen står nedtegnet i Matteus 6: 9—13, og det sies der: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.»
Som alle de som er kjent med Bibelen, vet, er himmelen Guds bolig. Når den tiden kommer da hans vilje skjer på jorden som i himmelen, vil jorden bli fylt av fred og ro, og jordboerne vil oppnå sunnhet, liv og lykke under Guds rike.
Dette Riket må «komme» mot denne verdens riker akkurat som den steinen Bibelen forteller at kong Nebukadnesar så i sin drøm, ’kom’ mot den fryktelige billedstøtten han så, og det må også knuse disse rikene til støv, akkurat som steinen knuste billedstøtten. (Åpb. 11: 15; Dan. 2: 32—35, 44) Dette vil rense jorden for alt som er i opposisjon til Jehova Guds overherredømme, slik at Guds vilje helt og fullt kan skje på jorden. Kommer noen til å overleve denne ’knusingen’? Hvem vil det i så fall være? Hvilke krav må de opofylle for å få overleve?
«Fårene» og «geitene»
Jesu lignelse om fårene og geitene er til meget stor hjelp for oss når det gjelder å finne svarene på disse spørsmålene. Jesus kom med denne lignelsen og også flere andre som svar på apostlenes spørsmål: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) Det som skjer som en oppfyllelse av denne lignelsen, utgjør et av trekkene ved dette «tegnet». Hvilken tid den skulle få sin oppfyllelse, går fram av innledningsordene: «Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene, og han skal stille fårene ved sin høyre side, men geitene ved den venstre.» — Matt. 25: 31—33.
Jesus gjør det klart at fårene og geitene i oppfyllelsen symboliserer to klasser mennesker. Når en resonnerer over dette, ser en tydelig at Kristi ’komme’ i Rikets makt og herlighet må finne sted en tid før han lar Riket gå til handling mot denne tingenes ordning for å ødelegge den, og før han begynner sitt tusenårige fredsstyre. (Es. 9: 6, 7; Åpb. 20: 4—6) Hvordan kunne ellers atskillelsesarbeidet bli utført, et arbeid som består i å avgjøre hvem som oppfyller de krav som stilles til dem som skal få fortsette å leve her på jorden, og hvem som fortjener å bli tilintetgjort?
Det som blir brukt som grunnlag for å skille menneskene fra hverandre, er ikke hvilken rase, nasjon eller stamme de tilhører. Nei, det er personligheter som blir dømt. Det kreves tid for fullt ut å kunne utvikle en personlighet, og et handlingsmønster bygges opp av en rekke handlinger som gjentas til stadighet. Det må derfor gå en viss tid før det kan avgjøres hvorvidt en person har en bestemt personlighet eller følger en fast, vanemessig handlemåte. Før en rettferdig, uomstøtelig dom kan bli avsagt og fullbyrdet over en person, må det følgelig også gå en viss tid. Men noen vil kanskje spørre: ’Kan ikke Jesus Kristus bedømme hvilken hjertetilstand en person har, uten å behøve å se vedkommende begå den eller den handlingen?’ Jo, han kan det, men han lar menneskene fullt ut få vise hvilken dom de fortjener, slik at alle kan se det.
Hva det vil si å ’arve riket’
«Fårene» blir stilt på den høyre siden, som er gunstens side. Det sies videre i lignelsen: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» — Matt. 25: 34.
Det blir ikke sagt til «fårene», hvis antall ikke er oppgitt, at de skal få komme til himmelen som Jesu Kristi medarvinger og få del i den «første oppstandelse» og regjere sammen med ham. De som skal få del i disse tingene, utgjør et begrenset antall på bare 144 000. (Åpb. 14: 1—3; 20: 4—6) «Fårene» i lignelsen vil komme til å utgjøre et antall som er mange ganger større enn dette. De er identisk med den ’store skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger’. (Åpb. 7: 9, 10) De utgjør en del av de «andre får, som Jesus viste utgjorde en annen klasse enn den «lille hjord» som består av hans 144 000 medarvinger, da han sa:
«Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.» — Joh. 10: 16; Luk. 12: 32.
Disse får-lignende menneskene er blitt velsignet av Faderen, spesielt i den forstand at han forutså denne fåreklassen som skulle framstå nå i tiden for Kristi nærvær, og holdt en belønning i beredskap for dem. Det at de skulle ’arve riket’, betydde ikke at de skulle arve plasser på troner i himmelen. I Liddell og Scotts gresk-engelske ordbok sies det under det greske ordet for «rike» (ba.si.lei’a) som er brukt i grunnteksten, at det også har en passiv betydning, nemlig «å bli styrt av en konge», og det kan også bety «styre». Den ’store skare’ av «andre får» arver således 1000 år med fred her nede på jorden, i Rikets jordiske område. — Sl. 2: 8; Dan. 2: 35—45.
Hva menes det så med uttrykket «fra verdens grunnvoll ble lagt»? Det siktes ikke til vår planets begynnelse, heller ikke til tiden for Adams og Evas skapelse, for Gud dannet ikke et rike med Adam som konge. Det var først etter at Adam hadde syndet, at Gud uttrykte sin hensikt, som gikk ut på at det skulle framstå en Ætt som skulle seire over den symbolske slangen, Satan Djevelen. (1 Mos. 3: 15; Åpb. 12: 9) Denne Ætten skulle bli Konge over hele menneskeheten. Adam og Eva hadde syndet med overlegg mot Gud og fortjente av den grunn ikke noe annet enn døden. Men da de begynte å få barn, arvet disse barna synden. Det fantes derfor en mulighet for dem til å bli utfridd av synden og bli underlagt Ættens opprettede rike. «Verdens grunnvoll» ble således lagt da Adam og Eva frambrakte barn som kunne dra nytte av disse foranstaltningene. — Luk. 11: 50, 51
De krav «fårene» må oppfylle for å få overleve
Hva er det som gjør at «fårene» oppnår sin Fars velsignelse? Hvilke krav må de oppfylle? Jesus gir oss svaret: «Jeg var hungrig, og I ga meg å ete; jeg var tørst, og I ga meg å drikke; jeg var fremmed, og I tok imot meg; jeg var naken, og I kledde meg; jeg var syk, og I så til meg; jeg var i fengsel, og I kom til meg. Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre! når så vi deg hungrig og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg eder: Hva I har gjort imot en av disse mine minste brødre, det har I gjort imot meg.» — Matt. 25: 35—40.
Vi merker oss at «fårene» la for dagen kjærlig godhet overfor Kristus ved den måten de behandlet hans «brødre» på. Her ser vi igjen at «fårene» i lignelsen ikke er Kristi åndelige, salvede medarvinger, som skal være sammen med ham i himmelen. Disse sistnevnte blir kalt hans «brødre», og dette skiller dem ut fra de får-lignende menneskene som gir disse «brødre» hjelp. «Fårene» spør: «Når så vi deg?», noe som viser at Kristus er usynlig under sitt nærvær, og at det ikke er på grunnlag av det de gjør mot ham personlig, de blir dømt, for som himmelsk Konge trenger han ikke den hjelp de kan gi på jorden. Men de kan se Kristi «brødre», og de av disse Kristi brødre som fortsatt lever her på jorden, kommer ofte i nød.
Hva er det som får disse får-lignende menneskene til å gi en slik hjelp? Er de drevet av rent humanitære, filantropiske motiver? Det finnes mange mennesker i verden som har en humanitær innstilling, og som ønsker å hjelpe alle som er i nød. Dette er både godt og prisverdig. Men det er noe helt annet å hjelpe eller støtte Kristi «brødre» som er Kristi «sendebud» eller «ambassadører» (NW). (2 Kor. 5: 20) Når disse ambassadører forkynner at Guds dommer om kort tid kommer til å ramme denne verden, blir de vanligvis ikke populære. Ofte blir de forfulgt. Under slike omstendigheter blir mange av de menneskene som har en humanitær innstilling, fryktsomme, ja, det hender til og med at de blir motstandere, og nekter å hjelpe.
De som Jesus kaller ’får’, hjelper på den annen side med glede alle som det står i deres makt å hjelpe, men de bruker i særdeleshet sine krefter til å hjelpe Kristi brødre på alle mulige måter. De gjør dette fordi de forstår at disse virkelig er Guds tjenere. Det er dette som gjør dem så verdifulle i Kristi øyne, i harmoni med det prinsippet han selv kom med: «Den som gir eder et beger vann å drikke i mitt navn, fordi I hører Kristus til, sannelig sier jeg eder: han skal ikke miste sin lønn.» (Mark. 9: 41) «Den som gir en av disse små endog bare et beger kaldt vann å drikke fordi han er disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn.» — Matt. 10: 42.
«Fårene» hjelper ikke Jesu Kristi åndelige brødre bare i personlig, materiell henseende. Disse får-lignende menneskene ser det arbeid disse få som er igjen av Kristi «brødre» her på jorden, utfører, og de tar opp dette arbeidet sammen med dem og blir også utsatt for den samme forfølgelse som dem. Det er i virkeligheten de som nå utfører størsteparten av forkynnelsesarbeidet, ettersom det er så mange flere av dem. De står med andre ord hele tiden ved Kristi ’ambassadørers’ side og kommer sammen med dem i deres menigheter. Mange av dem har også fått ansvarsfulle stillinger, fordi det er begrenset hva mange av Kristi «brødre» kan påta seg på grunn av høy alder eller sviktende helse
Du kan bli et av «fårene»
Disse får-lignende menneskene strømmer nå til fra mange folkeslag, ja, fra hele 207 land og øygrupper, i et antall som er mange ganger større enn 144 000, det samlede antall av dem som skal regjere i himmelen sammen med Kristus. De innvier seg og lar seg døpe, ikke bare i Sønnens navn, men også i Faderens, Sønnens Fars, navn, som er Jehova. — Matt. 28: 18—20.
Det er ikke bare i denne lignelsen vi finner en beskrivelse av denne får-lignende klasse mennesker. For lang tid tilbake forutsa profeten Sakarias deres tilsynekomst på denne måten: «[Det skal] skje at hele folkeslag og mange byers innbyggere skal komme hit. Og innbyggerne i den ene by skal gå til den andre og si: La oss gå av sted for å bønnfalle [Jehova] og for å søke ham, [Jehova], hærskarenes Gud! Jeg vil gå, jeg og. . . . I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» — Sak. 8: 20—23.
I oppfyllelsen av denne profetien er den mannen hvis kappefald det blir grepet fatt i, en åndelig jøde, en av Kristi 144 000 åndelige brødre. (Rom. 2: 28, 29) De ti menn «av alle hedningefolkenes tungemål» som går med ham, blir beskrevet i Åpenbaringen 7: 9—17, like etter at innsamlingen av de 144 000 er beskrevet.
Og profeten Esaias kom med denne forutsigelsen: «Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der [Jehovas] hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til [Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!» — Es. 2: 2, 3.
Bibelen og kjensgjerningene viser at vi lever i de «siste dager» for denne tingenes ordning. Ved hjelp av sin innsatte Konge gjør Jehova sitt navn og sitt overherredømme kjent. Det er det himmelske Jerusalem som loven utgår fra, og som folk fra alle nasjoner samles til. (Gal. 4: 26) Akkurat som Jehovas tempel lå på en høyde i byen Jerusalem, blir den rene tilbedelse nå hevet høyt opp ved hjelp av den verdensomfattende kunngjøringen av Rikets budskap. Mange mennesker hører budskapet og sier villig: «Jeg vil gå, jeg og.»
På denne måten blir den sanne tilbedelse av Gud utbredt på jorden blant dem som verdsetter livet og ønsker å få leve for bestandig. Ikke noe annet sted kan du høre dette håpet bli forkynt. Det er ikke desto mindre et velbegrunnet håp, et sikkert håp, som er basert på den evige Guds Ord. De får-lignende menneskene som er profetisk omtalt i lignelsen, og levningen av Kristi «brødre» er de eneste på jorden som har håp om å få overleve ødeleggelsen av denne tingenes ordning.
Har du kommet i kontakt med Kongens «brødre» eller med deres medhjelpere, de får-lignende menneskene som er opptatt med det samme arbeidet som dem, nemlig å forkynne det gode budskap om Riket og undervise andre i det? Hvis du forstår at disse virkelig er Kristi disipler, vil du få del i store velsignelser når du kommer sammen med dem i deres Rikets saler, tilegner deg de bibelske sannheter de forkynner, og blir en av deres medarbeidere.