Sanne rikdommer og sanne venner
Dine «planlagte bidrag» er uttrykk for verdsettelse av de sanne rikdommer og kjærlighet til de sanne venner.
HVEM er de mest verdifulle venner et menneske kan ha? Og hva er de mest verdifulle rikdommer et menneske kan ha? Menneskelige venner kan svikte oss. De mest verdifulle venner noen kan ha, er derfor Jehova Gud og Kristus Jesus. Og etter som materielle rikdommer også kan svikte oss, er de mest verdifulle rikdommer noen kan ha, kunnskap om det gode budskap om Guds rike og det privilegium å kunne dele dette budskapet med andre. Dette er sanne rikdommer.
Men hvis Gud skal betro oss sanne rikdommer — sitt rikes interesser og fortsatt tjeneste — må først vi være tro idet små: vi må trofast benytte de jordiske rikdommer eller de materielle midler vi måtte ha. Guds Sønn la vekt på dette i Lukas 16: 10, 11, 13:
«Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon [de urettferdige rikdommer, NW], hvem vil da betro eder de sanne skatter? . . . I kan ikke tjene Gud og mammon.»
En som er en slave av jordiske rikdommer, kan ikke være Guds venn. Hvorfor ikke? Fordi han ikke er tro i smått. Han har ikke bevist at han er tro i «urettferdige rikdommer». Hvordan kunne han da bevise at han er tro i de sanne rikdommer, Rikets interesser? For å være Guds venner må vi bruke vårt jordiske gods på rette måte. Dette betyr ikke at vi kan kjøpe Guds vennskap. Ingen kan gjøre det. Simon kunne ikke kjøpe den gaven å overføre den hellige ånd. Peter sa til ham: «Ditt sølv være forbannet, både det og du selv, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!» Man kan heller ikke for penger kjøpe Guds beskyttelse når denne tingenes ordning får sin ende i Harmageddon: «Hverken deres sølv eller deres gull skal kunne berge dem på [Jehovas] vredes dag.» — Ap. gj. 8: 20; Sef. 1: 18.
Hvordan er det da man kan bruke sine penger til å bli venner med Gud? Man må på en uselvisk måte bruke dem til å fremme det som Gud er interessert i — det Riket som han vil benytte til å herliggjøre sitt hellige navn. Dette viser at man setter pris på de sanne rikdommer; det viser at man har kjærlighet til de sanne venner, Jehova og Kristus Jesus.
Hvorfor er dette vennskapet med de sanne venner så viktig for oss? Jo, for uten å være venner med Jehova og Kristus kan man ikke motta «livets ufortjente gave». Den rike mannen i Jesu lignelse i Lukas, kapitel tolv, unnlot å bruke sin rikdom til å skaffe seg venner. Han tenkte bare på å nyte denne rikdommen selv. Det kom en tid da hans jordiske rikdommer sviktet ham: «Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» Alle mennesker blir sviktet av sine jordiske rikdommer når de dør. Derfor ga Jesus dette råd: «Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen.» — 1 Pet. 3: 7, NW; Luk. 12: 20, 21; 12: 33.
Den lønnsomme bruk av penger
Det later til at de fleste mennesker ikke ofrer noen tanke på å legge seg opp «en skatt som ikke forgår, i himmelen». De tenker bare på å legge seg opp skatter her på jorden. Å samle seg opp jordiske skatter er ikke å gjøre en lønnsom bruk av pengene. Jesus viste dette i Lukas, kapitel 16, da han fortalte lignelsen om den utro husholderen:
«Der var en rik mann som hadde en husholder, og han ble angitt for ham som en som ødte hans eiendom. Og han kalte ham for seg og sa til ham: Hva er dette jeg hører om deg? Gjør regnskap for din husholdning! for du kan ikke lenger forestå mitt hus. Da sa husholderen ved seg selv: Hva skal jeg gjøre, nå da min herre tar husholdningen fra meg? Jeg er ikke i stand til å grave, jeg skammer meg ved å tigge. Nå vet jeg hva jeg vil gjøre, forat de skal ta imot meg i sine hus når jeg blir avsatt fra husholdningen. Og han kalte til seg hver især av sin herres skyldnere, og sa til den første: Hvor meget er du min herre skyldig? Han sa: Hundre anker olje. Da sa han til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; sett deg ned, skynd deg og skriv femti! Deretter sa han til en annen: Og du, hvor meget er du skyldig? Han sa: Hundre tønner hvete. Han sier til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; skriv åtti! Og herren roste den urettferdige husholder for at han hadde båret seg klokt ad; for denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn.» — Luk. 16: 1—8.
Hva var poenget ved denne lignelsen? Jesus forklarte: «Og jeg sier eder: Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, forat de, når den svikter, må ta imot eder i de evige boliger!» — Luk. 16: 9.
Jesus anbefalte ikke her uærlighet, men han anbefalte en forstandig, framsynt, praktisk og lønnsom handlemåte. Denne verdens mennesker er snare til å høste fordeler ved at de skaffer seg mange venner, og da særlig venner som er i stand til å gjøre noe for dem. De skaffer seg ofte slike venner ved å benytte sine penger på en smart måte. Slike mennesker tenker selvfølgelig på sine egne framtidige interesser, og sett fra et verdslig synspunkt er det forstandig. Det er virkelig å benytte pengene på en lønnsom måte. Skulle så «lysets barn» være mindre forstandige enn verdslige mennesker? Skulle de være mindre framsynte? Skulle de være mindre omtenksomme når det gjelder å bruke pengene på en lønnsom måte? Selvfølgelig ikke! Hvis det er noen som vet hvem som er menneskenes sanne venner, så er det «lysets barn». Hvis det er noen som bør skaffe seg deres vennskap «ved den urettferdige mammon», så er det «lysets barn».
De religiøse fariseerne som hørte Jesu lignelse om den utro husholderen, var glad i penger. De påberopte seg å være «lysets barn», men de brukte ikke sine penger på en forstandig måte. De dynget dem opp for seg selv og gjorde seg i virkeligheten ikke til Guds venner, og Kristus Jesus drepte de. Men den utro husholder var framsynt. Han melet sin egen kake ved å redusere den gjeld som andre sto i til hans herre. Ved å benytte seg av en slik lønnsom handlemåte med hensyn til penger, skaffet han seg venner. Han hadde ikke noe å engste seg for da han ble avsatt fra sitt arbeid; hans venner ville ta ham imot i sine hus. På samme måte burde «lysets barn» være forstandige nok til å skaffe seg sanne venner. Men hvordan?
Ved å hjelpe til med å fremme Guds rikes interesser. Dette krever ikke bare vår tid og våre krefter, men også at vi gjør forstandig bruk av «den urettferdige mammon». Når vi gir bidrag til vedlikehold eller leie av Rikets saler, når vi skaffer oss litteratur for å forkynne det gode budskap, når vi bruker vår egen bil eller reiser med buss, trikk eller undergrunnsbane for å komme til et bibelstudium, fremmer vi Guds rikes interesser i vårt eget distrikt. Men vi kan også benytte «den urettferdige mammon» til å fremme Rikets interesser andre steder. Hvordan? Ved å gi materiell støtte til den kanal Jehova benytter til å forkynne det gode budskap til et vitnesbyrd over hele verden. Den kanalen er den «tro og kloke tjener»; den består av den salvede levning av Jehovas vitner, som lenge har benyttet Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap som sitt lovformelige redskap. — Matt. 24: 45.
Selskapet Vakttårnet er interessert i en videre verdensomfattende utbredelse av det gode budskap om Riket. For det formål driver nå Selskapet syttiåtte avdelingskontorer rundt om i hele verden. Det har sendt litt over 1800 misjonærer som er blitt utdannet ved Vakttårnets bibelskole Gilead, til hundre forskjellige land. For å hjelpe Jehovas vitner i deres forkynnelsesarbeid framstiller Selskapet bibelsk litteratur. Heltidsforkynnere kan få meget av denne litteraturen til priser som ligger langt under trykke- og transportomkostningene. Hvor kommer alle pengene fra? Fra bidrag som blir gitt.
«Lysets barn» har den forrett å kunne sette til side noe av «den urettferdige mammon» forat den kan brukes til fremme av Rikets interesser over hele jorden. Det ser ut til å være best at de som er i stand til å gi bidrag i årets løp, på forhånd gir Selskapet beskjed om hva de håper å kunne gi, slik at Selskapet kan planlegge den videre utbredelse av sin virksomhet. En slik beskjed er ikke noe bindende løfte. Det er bare en uttalelse om hva man håper å kunne gi. Dette blir med rette kalt ens «planlagte bidrag». Hvordan kan man gi en slik beskjed? Det kan man gjøre ved å skrive et kort eller et brev til Selskapets avdelingskontor i det landet man bor i. I Norge kan man sende sitt kort eller brev til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo.
Hva bør stå på dette kortet eller i brevet? Noe i likhet med dette: «Jeg håper at jeg i de neste tolv måneder vil bli i stand til å støtte arbeidet med å forkynne det gode budskap om Riket med et beløp på om lag kr. . . . Disse bidrag vil jeg komme med i de beløp og til de tider som viser seg å være beleilig for meg, og etter som det ved Jehova Guds ufortjente godhet gjennom Kristus Jesus lykkes for meg.» [Undertegnet] På side 386 er det en liste over adressene til noen avdelingskontorer, og på siste side i de fleste av Selskapets andre publikasjoner er det en fullstendig liste.
Det er sant at penger ikke kan gjøre Gud rikere. Alt gull og sølv hører ham til. Å benytte «den urettferdige mammon» på en forstandig måte er derfor i virkeligheten det minste vi kan gjøre for de sanne venner. Hvis vi er tro i smått, vil de betro oss enda mer og med kjærlighet ønske oss velkommen inn i den nye verdens «evige boliger». Vær forstandig. Tjen menneskenes sanne venner, og ikke mammon.