Så alvorlig er det

DE FLESTE mennesker har sikkert mer enn én gang merket at små ting, ting som virker ringe og uvesentlige, betyr uendelig mye. Det kan ofte være små ting som røper et menneskes hjertetilstand, og små ting fører i mange tilfelle til store ting.

Dette er i samsvar med et viktig prinsipp som Jesus Kristus, Guds Sønn, framholdt: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» — Luk. 16: 10.

Jesus sa disse ordene til jøder som var underlagt Moseloven. Denne loven inneholdt ikke bare forskrifter om store ting, noe som for eksempel var tilfelle med De ti bud, som forbød avgudsdyrkelse og mord, men også om tilsynelatende små ting. Det var for eksempel visse fisker, pattedyr og fugler som israelittene ikke måtte spise. — 3 Mos. 11: 4—20.

Men kunne det spille noen rolle at en fisk hadde finner og skjell, bare en hadde fått den på ærlig vis, og den smakte godt? Eller kunne det spille noen rolle at et pattedyr tygde drøv og hadde klover som var kløvd helt igjennom? Dette var tilsynelatende små ting, men israelittene måtte ta dem alvorlig. Israels Skaper og Lovgiver, Jehova Gud, hadde uten tvil gode grunner til å utstede disse byene, og en av dem var at han ønsket at hans folk ikke skulle ha unødig omgang med sine hedenske naboer.

At Jesus Kristus forsto betydningen av å ta tilsynelatende små ting alvorlig, framgår også av det han sa til de religiøse ledere på hans tid. Han refset dem fordi de ga tiende av krydderurter, noe som virkelig var svært små ting, men ringeaktet det som veide tyngre, nemlig «rett og barmhjertighet og trofasthet». Men mente han dermed at de kunne ignorere de tilsynelatende små tingene hvis de vigde de mer betydningsfulle tingene oppmerksomhet? På ingen måte! Jesus sa videre: «Dette» — rett og barmhjertighet og trofasthet — «burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort». De måtte også ta hånd om de små ting og gi tiende av krydderurtene, for eksempel av mynte og anis. — Matt. 23: 23.

Det samme prinsippet gjelder i vår tid. Det er mange viktige ting Guds folk må gjøre. De må studere Bibelen og den litteratur som hjelper dem til å forstå den, være til stede på kristne møter, spesielt på den lokale menighets møter, ved enhver anledning forkynne det gode budskap om Guds rike og undervise folk, både i gunstige og ugunstige tider, og frambringe Guds hellige ånds frukter, for eksempel kjærlighet, glede, fred, langmodighet og avholdenhet eller selvkontroll. Alt dette må uten tvil betegnes som ting som «veier tyngre», og som de kristne bør vie størst oppmerksomhet. Men samtidig som Guds folk tar hånd om disse tingene, må de ikke ignorere tilsynelatende små ting. Også de må tas alvorlig. — Gal. 5: 22; 2 Tim. 4: 2; Heb. 10: 23—25, NW.

Hvilke ting er så det? Jo, blant annet å ta fullstendig avstand fra alle skikker som enten direkte eller indirekte blir fordømt i Bibelen fordi de har sin rot i falsk religion eller er en del av Satans tingenes ordning. Dette innbefatter feiring av politiske høytidsdager og religiøse helligdager. Selv om noen kanskje mener at dette er en liten og uvesentlig ting, gjør ikke det det mindre viktig i Guds øyne, og modne kristne forstår det. Ingen kunne tvinge en trofast israelitt i gammel tid til å spise svinekjøtt og derved overtre Guds lov, selv om de truet ham med døden. Og akkurat som det var gode grunner til at Jehova den gang forbød sitt folk å spise visse ting, for eksempel blod, er det også gode grunner til at Jehovas folk i vår tid bør avholde seg fra å feire verdslige høytider. — Joh. 18: 36; 1 Kor. 2: 12.

Fødselsdagsfeiring

Ønsker vi å ligne hedningene, eller ønsker vi å ligne de trofaste Guds menn? Ifølge Hastings’ Encyclopædia of Religion and Ethics kan fødselsdagsfeiringer spores tilbake til oldtiden, da en i særlig grad feiret og høytideligholdt fremtredende og betydningsfulle hedningers fødselsdager. Men har det noen gang levd en mer fremtredende eller betydningsfull person på jorden enn Jesus Kristus, Guds Sønn? Nei, det har det ikke. Likevel fant Gud det ikke nødvendig å la den nøyaktige dato for Jesu fødsel bli nedskrevet, og Bibelen sier ikke noe om at Jesu apostler feiret hans fødselsdag. Herren Jesus befalte at hans død, ikke hans fødsel, skulle minnes. — 1 Kor. 11: 20, 23—26.

De eneste fødselsdagsfeiringer som er omtalt i Bibelen, er feiringen av to hedenske herskeres fødselsdager, og i forbindelse med begge disse var det noen som ble henrettet. På Faraos fødselsdag ble hans øverste baker henrettet, og på kong Herodes’ fødselsdag ble døperen Johannes henrettet. (1 Mos. 40: 20—22; Mark. 6: 21—29) De første kristne feiret ikke fødselsdager. Den kjente historikeren Augustus Neander sier i The History of the Christian Religion and Church During the Three First Centuries: «Å feire fødselsdager var langt borte fra de kristnes tanker på den tiden.» Og The Catholic Encyclopedia (1911-utgaven) gjengir følgende uttalelse av Origenes: «Det sies ikke om noen av alle de hellige som er omtalt i Skriften, at de holdt en fest eller et stort gjestebud på sin fødselsdag. Det er bare syndere som arrangerer store festligheter på den dagen de kom til verden.»

Dette viser hva som er Guds vilje i dette spørsmålet. Hva bør vi da gjøre? Vi bør vise at vi ønsker å rette oss etter Guds vilje, ved å ta fullstendig avstand fra feiring av fødselsdager, både vår egen fødselsdag, våre venners og slektningers fødselsdag og en eller annen kjent persons fødselsdag. Hvis vi skal kunne behage Gud, må vi lære å være trofaste i alle ting. For å illustrere dette prinsippet kan en også si at en mann og hans hustru ikke bare må være trofaste mot hverandre i store ting, men også i tilsynelatende små ting.

Den opplevelse Daniels tre hebraiske venner hadde i det gamle Babylon, bekrefter sannheten i det prinsippet Jesus framholdt om at den som er tro i smått, også er tro i stort. Da det ble satt fram for dem mat som Moseloven forbød dem å spise, kunne de ha prøvd å unnskylde seg med at de var fanger i et fremmed land og ikke hadde noe valg. Men hvor velsignet ble de ikke fordi de tok selv tilsynelatende små ting alvorlig! De og Daniel viste seg å være i meget bedre hold og meget visere enn alle de andre fangene, som spiste av kongens mat, hvorav noe sannsynligvis hadde vært ofret til Babylons guder. Det at de var trofaste i disse små ting, styrket dem uten tvil slik at de kunne være modige, faste og urokkelige da de ble stilt på en større prøve, da det ble forlangt at de skulle tilbe det bilde som kongen hadde stilt opp i Dura-dalen. — Dan. 1: 3—21; 3: 1—30.

Deres kompromissløse standpunkt førte dessuten til at det ble avlagt et stort vitnesbyrd om Jehova Gud. Noe lignende har også hendt i vår tid. I Jehovas vitners årbok for 1968 blir det fortalt følgende opplevelse fra Brasil: «En mor som skulle sende sin lille sønn i barnehagen, forklarte ham først omhyggelig at noen av de ting som kunne skje der, ikke blir godkjent i Guds Ord. Hun besøkte også barnehagelærerinnen og forklarte Bibelens syn på disse tingene. En dag da hun kom for å hente gutten, ba lærerinnen om å få snakke med henne og sa at hun beundret gutten meget fordi han holdt fast ved sin tro. Et av de andre barna hadde hatt med seg en kake til barnehagen fordi han hadde fødselsdag, og lærerinnen, som kjente de bibelske grunner til at Jehovas vitner ikke feirer fødselsdager, var spent på hva gutten ville gjøre. Da de andre barna sang fødselsdagssangen, satt han taus og hørte på. Da kaken ble skåret opp og han ble tilbudt et stykke, avslo han høflig og spiste den nisten han hadde med seg. Moren ble meget stolt over gutten, for, som hun sa: ’Han er veldig glad i kaker.’» Det at en er trofast i slike ting, som noen kanskje vil mene er bagateller, og tar dem alvorlig, kan hjelpe en til å være trofast mot Gud når ens tro blir stilt på større og vanskeligere prøver.

Religiøse høytider

Det finnes også andre skikker som er alminnelige blant folk. Noen av dem er av religiøs natur. Hvilken holdning bør trofaste kristne innta til dem? Jehova Gud ga sitt folk i gammel tid følgende befaling angående de religiøse skikker som de omkringliggende nasjoner fulgte: «Venn eder ikke til hedningenes vei!» — Jer. 10: 2.

I vår tid er det alminnelig enighet om at julen er av hedensk opprinnelse. Både juletreet, mistelteinen og selve datoen, 25. desember, skriver seg fra hedendommen. Det samme må sies om påskeegget, påskekyllingen og påskeharen.a Å feire jul og påske er forbudt for de kristne ifølge disse ordene av apostelen Paulus: «I kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk; I kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord.» «Derfor, gå ut fra dem og skill eder fra dem, sier Herren, og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot eder.» — 1 Kor. 10: 21; 2 Kor. 6: 17.

Forstandige kristne foreldre vil ikke av sentimentale grunner inngå kompromiss i spørsmål som gjelder påske- og julefeiring. Allerede mens barna er ganske små, bør de advare dem om hvor farlig det er å følge verden, å ønske å være som alle de andre og å være redd for å være annerledes fordi en følger Bibelens prinsipper. De kristne formanes til ikke å skikke seg like med denne tingenes ordning, men til å «bli forvandlet» ved å fornye sitt sinn. (Rom. 12: 2) Barn som har fått en rett oppdragelse, vil være glade for at de er annerledes, og for at verden undrer seg over dem. (1 Pet. 4: 3, 4) De bør oppdras til å betrakte disse høytidene som det de er — høytider av hedensk opprinnelse som vanærer Gud og bærer preg av humbug og kommersiell utbytting. Da vil de ikke misunne dem som feirer slike høytider, men snarere synes synd på dem. Foreldrene selv må også være på vakt, slik at de ikke inngår kompromiss og sender julekort eller pynter hjemmet med juledekorasjoner for at ikke andre skal synes at de er fanatiske.

Kristne som selv har forretning, må særlig være på vakt, slik at de ikke av frykt for økonomisk tap pynter sin forretning med hedensk pynt eller fører typiske jule og påskevarer eller lignende ting som er direkte knyttet til hedenske høytider, og som altså er forbundet med falsk religion. Hvis et innvigd vitne for Jehova på grunn av ønsket om å oppnå økonomisk vinning eller av andre grunner inngår kompromiss i slike spørsmål, gjør han seg skyldig i frafall. Som Bibelen tydelig viser, kan mennesker som igjen vender seg til «onde ånders bord», ikke fortsette å ha del i «Herrens bord».

Noen føler seg kanskje fristet til å delta i feiringen av slike høytider fordi de appellerer til det falne kjød. Julesanger og jule og påskedekorasjoner appellerer kanskje til ens følelser. Og selskaper hvor en får en mengde å spise og drikke, og hvor det blir danset, appellerer alltid til kjødet, uansett ved hvilken anledning de blir holdt. Men de kristne må aldri glemme at det å følge syndens lov betyr død, for «de som er i harmoni med kjødet, kan . . . ikke behage Gud». — Rom. 8: 8, NW.

Det er naturligvis ingenting i veien for at en fra tid til annen arrangerer hyggelige familiesammenkomster, gir hverandre gaver og sender hilsener til sine venner for å fortelle dem at en setter pris på dem. Men det er tydelig at en ikke viser andre virkelig kjærlighet hvis en gjør dette på en måte som oppmuntrer dem til å følge skikker som en selv vet er hedenske. En slik handlemåte behager heller ikke Gud, og sanne kristne ønsker å behage ham!

Andre høytider

Dette gjelder naturligvis ikke bare religiøse høytider. Noen høytider holdes til ære for nasjoner og deres helter. Hvilket syn har Jehovas vitner på slike høytider? De blander seg ikke opp i hva andre mennesker gjør, men de er klar over at Jesus Kristus sa at hans sanne etterfølgere ikke skulle være «av verden». (Joh. 17: 16) De vet også at Bibelen sier at hvis en blir besmittet eller plettet fordi en deltar i denne verdens anliggender, er ens tilbedelse ikke ren og antagelig for Gud. (Jak. 1: 27) Hvorfor er den ikke det?

Jo, Jesus viste at «verdens fyrste» ikke er Jehova Gud, men Satan Djevelen, Guds fiende. (Joh. 14: 30) Det var Djevelen som tilbød Jesus alle verdens riker på den betingelse at Jesus tilba ham, og han har fremdeles makt over nasjonene. (Matt. 4: 8—10) Forholdene på jorden i vår tid bekrefter dette. Jehovas vitner tror på Bibelen, og av den grunn lar de være å delta i høytider som forherliger noen del av denne gamle tingenes ordning. De vet at Guds rike snart vil knuse og gjøre ende på alle verdens riker, mens det selv skal stå fast i all evighet. (Dan. 2: 44) De ønsker også å leve i all evighet, og de setter derfor hele sin lit til den foranstaltning Gud har truffet for å velsigne lydige mennesker.

Det er en ubestridelig kjensgjerning at vi ikke kan betrakte de høytider som denne tingenes ordning feirer, som harmløse hvis vi ønsker å behage Jehova Gud, hvis vi er fast besluttet på å elske ham av hele vårt hjerte og sinn og av hele vår sjel og styrke. Vi må ha klart for oss hvor alvorlig dette er. De trofaste kristne i det første århundre ville ikke gi etter det aller minste og utføre noe som smakte av avgudsdyrkelse, selv ikke når deres liv sto på spill. De som ønsker å behage Jehova i vår tid, må følge deres eksempel. I alle slike spørsmål må de kristne ha følgende prinsipp i tankene: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» — Luk. 16: 10.

[Fotnote]