«Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov»

HAR du noen gang truffet et menneske som var helt blindt, men som ikke var klar over at det ikke kunne se? Eller har du noen gang sett en person som led av skjelvelamhet i en slik grad at han ikke kunne spise ved egen hjelp, men som likevel ikke visste at det var noe i veien med ham? Det har du sikkert ikke! Men visste du at det er mulig for et menneske å være like blindt og hjelpeløst som dette i religiøs eller åndelig henseende, i forholdet til sin Skaper, himmelens og jordens Gud, uten selv å være klar over det?

Det finnes virkelig slike mennesker i vår tid, akkurat som på den tiden da Bibelen ble nedskrevet. Jesus Kristus, Guds Sønn, sa således at de religiøse ledere på hans tid var «blinde veiledere for blinde», og at både de selv og de de veiledet, ville ’falle i grøften’, og dette sa han trass i at de spurte ham: «Vi er vel ikke blinde vi også?» I Åpenbaringen blir det likeledes sagt følgende til en bestemt kristen menighet, nemlig menigheten i Laodikea: «Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» — Matt. 15: 14; Joh. 9: 40, NW; Åpb. 3: 17.

Slike forherdede syndere hører utvilsomt ikke med blant dem som Jesus omtalte i åpningsordene i sin bergpreken: «Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov, for himlenes rike hører dem til.» — Matt. 5: 3, NW.

Bokstavelig oversatt lyder Jesu ord slik som de blir gjengitt i fotnoten i New World Translation, 1950-utgaven: «Lykkelige er de som tigger om ånden.» Det ordet i den greske grunntekst som blir gjengitt med «de fattige» eller «de som tigger», er ptokhos, som ikke sikter til fattige i sin alminnelighet, men til dem som er meget fattige, de nødlidende, tiggerne. Det blir brukt om Lasarus i lignelsen om den rike mann og Lasarus, for å gjøre kontrasten mellom dem så stor som mulig. — Luk. 16: 20, 22.

Hvorfor sa Jesus at «de som tigger om ånden» er lykkelige, det vil si som følge av at de hadde Guds gunst? Han sa det først og fremst fordi det var håp for dem, noe det ikke var for dem som hadde forherdet seg og var likegyldige eller uvitende med hensyn til sitt åndelige behov. Fordi de er klar over hvilken åndelig tilstand de befinner seg i, har de sluttet å gå i gal retning.

De som virkelig er klar over sitt åndelige behov eller tigger om ånden, kan også sies å være lykkelige fordi de ønsker å gjøre noe ved det. De ønsker å gi akt på den rettledning Jesus ga: «Be, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes opp for eder!» En av de ting de kan be’ om, er Jehovas ånd, og Jesus sa at hans himmelske Far var rede til å gi dem sin ånd. — Luk. 11: 8—13.

De som «er klar over sitt åndelige behov», kan også være lykkelige fordi de har så gode framtidsutsikter, for Jesus sa at «himlenes rike hører dem til». Strengt tatt tilhører «himlenes rike» bare et begrenset antall av Kristi etterfølgere, bare dem som skal sitte på troner og regjere sammen med ham i 1000 år. (Luk. 12: 32; Åpb. 20: 4—6) Det prinsipp som kommer til uttrykk i Matteus 5: 3, kan imidlertid også anvendes på andre mennesker, nemlig på Kristi «andre får», som blir nevnt i Johannes 10: 16. De vil bli lykkelige ved at de arver Guds rikes jordiske område, som Jesus også sa til «fårene» ved hans høyre side i lignelsen om ’fårene og geitene’: «Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt.» — Matt. 25: 34.

I lignelsen om den rike mann og Lasarus illustrerte Jesus hvor lykkelige de er som er klar over sitt åndelige behov. Lasarus var et bilde på dem blant det jevne folk som var klar over at de kom til kort i åndelig henseende, og som de religiøse ledere la tunge byrder på. Den rike mann var derimot et bilde på dem som var rike i religiøs henseende, som hadde satt seg på Moses’ stol, hadde adgang til Moseloven og hadde de øverste seter i synagogene. — Matt. 23: 2—4.

Men som følge av Jesu forkynnelse fant det sted en forandring, noe som blir framstilt i lignelsen ved at de begge døde. Det viste seg at de ’rike’ religiøse lederne kom i pine på grunn av det likeframme budskap som Jesus forkynte, og som avslørte deres griskhet, hykleri og falske religiøse læresetninger. De menneskene som Lasarus var et bilde på, de som var klar over sitt åndelige behov, godtok derimot den sannhet Jesus forkynte, ble den åndelige levning av jødene og fikk håp om å arve det himmelske rike. — Luk. 16: 19—31.

Hvis du ønsker å få erfare en slike lykke som Jesus snakket om, må du også være klar over ditt åndelige behov. Hvordan kan en vise at en er klar over sitt åndelige behov? En kan blant annet vise det ved å ’tigge om ånden’, det vil si å be til Gud om å få hans ånd og få hjelp til å lære hans vilje å kjenne og til å handle i samsvar med den. (Luk. 11: 13» En kan også gjøre det ved grundig å studere Guds Ord, hvor han åpenbarer sin vilje for sine jordiske skapninger. For å kunne forstå hans Ord trenger en naturligvis hjelp, og Gud har i sin forutseenhet sørget for at en kan få denne hjelp, for eksempel gjennom dette bladet. — Matt. 24: 45—47.

Hvis du ønsker å dekke ditt åndelige behov, kan du «ikke forsømme vår Guds hus», men du må komme sammen med andre som er klar over sitt åndelige behov, i den hensikt å få det dekket. Hvis du og andre som har den samme hjertetilstand og sinnsinnstilling som du selv, kommer sammen, kan dere bli i stand til å tjene hverandre, og oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger ved at dere både gir og får oppmuntring. Det å tjene andre som er klar over sitt åndelige behov, ved å forkynne Guds Ord for dem, er også en god gjerning. Hvis en gjør dette, vil det føre til at en oppnår enda større lykke! — Neh. 10: 39, NW; Ap. gj. 20: 35; Heb. 10: 23—25.

Det kan i sannhet sies at de som «er klar over sitt åndelige behov» og oppriktig streber etter å få dekket dette behovet, er lykkelige, og at deres lykke stadig vil bli større.