Et kaldt helvete

I MANGE hundre år har religiøse ledere i kristenheten hatt det syn at syndere til slutt skal komme til et brennende helvete med forferdelig pine. Fra talerstolen og i religiøse publikasjoner har de med utøylet fantasi og i detaljer beskrevet den fryktelige pine som de mener de «fordømte» lider i all evighet i helvete. De har gjort dette uten at de selv har sett et brennende helvete, og uten at de har funnet den beskrivelse de har gitt, i Guds skrevne Ord. Læren om et brennende helvete er fremdeles et yndet tema innen visse religiøse kretser, men blant prestene er det stadig flere som tenker seg et kaldt helvete.

John Mellin, som er prest i den første presbyterianske kirke i New York, sa følgende om hvilket syn teologene begynner å få på helvete i vår tid: «I vår tid definerer de fleste teologer helvete som det å være avskåret fra Gud. Det er noe som erfares nå, og det er en prosess som fortsetter, og som er like virkelig nå som etter døden. Flere og flere mennesker går bort fra den oppfatning at det er et bokstavelig rike med sprakende ild.» Presten P. M. Dawley ved Episkopal General Theological Seminary sa: «Den middelalderske oppfatning at helvete er et sted med ild og pine, en oppfatning som menn og kvinner i flere generasjoner var tilhengere av, var mangelfull.» Læren om et brennende helvete er imidlertid ikke bare «mangelfull», men den er også ubibelsk. Når Mellin sier at helvete «er noe som erfares nå», gir han uttrykk for en utbredt verdslig oppfatning, men hans definisjon av helvete er ikke noen forbedring fra et bibelsk synspunkt. Folk bør få vite hva Guds Ord lærer om helvete.

Det er noen steder i Bibelen hvor det tales om helvete, pine og ild, men disse skriftstedene sier ikke at syndere som ikke angrer, skal holdes i evig forvaring i et brennende helvete hvor de blir pint eller straffet for sine synder. Bibelen sier at det er døden som er straffen for synd, ikke evig pine. (Rom. 6: 23) I det 16. kapittel i Lukas’ evangelium hvor det fortelles om en rik mann og en fattig tigger som ble kalt Lasarus, tales det således om dødsriket (noen oversettelser har ordet «helvete»), ild og pine, men dette er en illustrasjon eller lignelse og ikke en fortelling om noe som noen i virkeligheten har opplevd i livet eller etter døden: At det er en lignelse, framgår av at Jesus bruker de samme innledende ord som han brukte da han fortalte andre lignelser, nemlig «det var en rik mann». Sammenlign Lukas 16: 19 med Lukas 16: 1.

Hvis Jesus ved hjelp av denne lignelsen om den rike mann og Lasarus hadde villet opplyse sine tilhørere om at syndere som ikke angrer, kommer til å bli pint i et brennende helvete, er det meget underlig at han ikke omtalte synd i denne lignelsen. Alt som blir sagt om den rike mann, er at han var rik og levde i herlighet og glede, og det kan vel neppe betraktes som noen grunn til at han skulle bli holdt i evig forvaring på et sted med brennende pine. Om Lasarus blir det ikke sagt noe annet enn at han var en fattig mann som satt ved den rike manns port og håpet å få mette seg med det som falt fra den rikes bord, og det er i seg selv ikke noen grunn til at han skulle bli bedre behandlet enn den rike mannen.

Ved hjelp av denne lignelsen henledet Jesus oppmerksomheten på noe som ikke har noe med straff for synd å gjøre. Det hadde å gjøre med to klasser av mennesker og en forandring i deres åndelige stilling. Jesus fortalte ved flere anledninger lignelser som han anvendte på de jødiske; religiøse lederne på hans tid som motsto de sannhetene han forkynte for folket. Hans forkynnelse pinte dem så meget at de til slutt fikk ham drept. De svarte godt til den rike mannen i hans lignelse. (Luk. 20: 19, 20, 46, 47) Det jødiske folk i sin alminnelighet, som de religiøse ledere behandlet som tiggere, erfarte på den annen side en stor forandring åndelig sett da de ble Jesu disipler. De ble billedlig framstilt ved Lasarus. — 1 Kor. 1: 26—29.

I Markus 9: 47 og 48 advarer Jesus mot helvete «hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slokkes». Det han sier i disse og i de foregående versene, antyder ikke på noen måte at de som blir kastet i helvete, blir pint der. Det at han taler om orm eller mark, bringer tanken hen på kjøtt som går i forråtnelse, og ikke på udødelige sjeler. En bør merke seg at ordet «helvete» her er oversatt fra det greske ordet «Gehenna», som svarer til det hebraiske uttrykket «Gey Hinnom’» eller Hinnoms dal. Hinnoms dal i nærheten av Jerusalem var et sted hvor en kastet avfall og døde kropper. En ild ble holdt ved like der ved hjelp av svovel for å tilintetgjøre avfallet, og orm eller mark fortærte det kjøttet som ikke ble nådd av flammene. Jesus brukte ordet Gehenna for å vise at de ugudelige skal ødelegges for bestandig. Det er fra denne dalen utenfor Jerusalem at det symbolske uttrykket «sjøen med ild og svovel» i Åpenbaringen 20: 10 er hentet.

Åpenbaringen taler riktignok om ildsjøen som et sted hvor Satan og hans dyriske organisasjon skal bli kastet, og sier at «de skal pines dag og natt i all evighet», men vi kan ikke trekke den slutning at dette er det brennende helvete som visse religiøse ledere forkynner. I deres helvete er Djevelen den som piner, ikke den som blir pint. Denne ildsjøen blir dessuten identifisert i vers 14. Der står det at dødsriket (eller helvete som noen oversettelser sier) blir kastet i den. «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.» Det at døden og dødsriket eller helvete blir kastet i ildsjøen, betyr at alt dette ender eller blir ødelagt. Dette blir bekreftet i 1 Korintierne 15: 26, hvor det står: «Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden.»

Når den adamittiske død, det vil si den død vi alle har arvet fra Adam, ikke lenger har makt over menneskene, er den blitt tilintetgjort som om den er blitt kastet i en tilintetgjørende ildsjø. Dens ledsager, dødsriket eller helvete, som også blir tilintetgjort ved at den blir kastet i den symbolske ildsjøen, er alltid blitt forbundet med døden. Det skal også bli noe som hører fortiden til.

I den vanlige norske bibeloversettelsen er ordet «dødsriket» oversatt fra det hebraiske ordet «sheol» og det greske ordet «hades». Peter viste at disse to ordene har den samme betydning ved å bruke ordet «hades» i Apostlenes gjerninger 2: 27, hvor han siterte fra Salme 16: 10, hvor ordet «sheol» er brukt. Disse to ordene bringer ikke tanken hen på et brennende pinested. Den engelske autoriserte oversettelsen (King James Version) gjengir sheol med helvete, grav og hule. I Job 14: 13 gjengir denne bibeloversettelsen sheol med «graven», men den katolske oversettelsen Douay Version bruker ordet «helvete», og den vanlige norske oversettelsen har ordet «dødsriket». Det at Job i dette verset ber om å bli skjult i dødsriket eller helvete, er et ytterligere bevis for at det ikke er et pinested, men menneskehetens felles grav.

En grundig undersøkelse av hvordan de ordene i Bibelens grunntekst som blir oversatt med dødsriket eller helvete, blir brukt, viser at de ikke sikter til et sted med evig pine for «fordømte sjeler». Ettersom dødsriket er ensbetydende med menneskehetens felles grav, er det døde mennesker som be finner seg der. Åpenbaringen 20: 13 sier at dødsriket (helvete, autorisert engelsk oversettelse) ga tilbake de døde som var i det. Av denne korte redegjørelsen forstår vi derfor at når ordet «helvete» er oversatt fra det greske ordet «Gehenna», betegner det evig tilintetgjørelse, men når det er oversatt fra det greske ordet «hades» eller det hebraiske ordet «sheol», betegner det menneskehetens felles grav hvor alle mennesker kommer på grunn av den adamittiske død, og hvorfra utallige mennesker som sover i døden, skal bli kalt tilbake til livet. — Joh. 5: 28, 29.