Hvordan en lever et innvigd liv

DET er mange som sier at de har innvigd seg til Gud. Men er det bare det at en har foretatt en innvielse, som teller, eller bør en tenke mer på om en lever i samsvar med sin innvielse? Hvis du er en kristen, vil da andre som kjenner Bibelen, oppriktig kunne si at du virkelig må være innvigd til Gud?

Hva mener vi når vi for eksempel sier at en mann har vigd sitt liv til legegjerningen? Mener vi bare at han har bestått sin eksamen og har begynt å praktisere? Mener vi at han har rett til å sette opp et skilt og kalle seg lege? Nei. Vi mener at han er helt oppslukt av sitt arbeid, at han har et sterkt ønske om å lindre menneskenes fysiske lidelser. Han er ikke opptatt med noe annet og lar ikke noe gripe forstyrrende inn i hans kall og hans legegjerning.

Apostelen Peter sier at den kristne dåp ikke representerer «avleggelsen av kjødets urenhet, men bønnen til Gud om en god samvittighet». (1 Pet. 3: 21, NW) Når en person blir døpt, nærmer han seg altså ikke Gud som om han kunne si: ’Jeg skal være din tjener.’ Nei, han trer fram for Gud som en ydmyk ansøker. Han har dårlig samvittighet og ber eller bønnfaller Gud om at han må ta imot ham og gi ham en god samvittighet, slik at han kan være ren, i håp om at Gud vil la ham tjene. Han har av et oppriktig hjerte angret sine synder og vendt om. Deretter blir han døpt, og Gud tar imot ham på grunnlag av Kristi offer, i samsvar med det løfte han har gitt.

Når han så har gjort dette, er spørsmålet: Vil han bevise at han virkelig er innvigd til Gud? Vil han, etter at han har omvendt seg, stå fast og følge den kurs Guds Ord har stukket ut, uten å vike av fra den? Hvis han gjør det, beviser han at han er innvigd til Gud. Han lever et innvigd liv.

Han kan følgelig ikke bare peke på det tidspunkt da han vendte om fra sin verdslige handlemåte og framstilte seg til dåp, og si: ’Jeg er en innvigd tjener for Gud.’ Nei, han må i ett og alt leve et innvigd liv. Hele hans levemåte må være et vitnesbyrd om at han tjener Gud hver dag. De mennesker han omgås, må kunne si det samme om ham som Jesu disipler kunne si om Jesus, nemlig ’nidkjærhet for Jehovas hus har fortært ham’. — Joh. 2: 17.

Uansett hvordan du lever ditt liv, krever Gud, som godkjente din oppriktige bønn den gang da du ble døpt, at du står fast ved den troserklæring du har kommet med. Jesus sa: «La deres ord ja bety ja og deres nei nei.» — Matt. 5: 37, NW.

Kristne tjenere for Gud og Kristus

Apostelen Peter sa til de jøder som ble døpt på pinsedagen i år 33 e. Kr.: «La eder frelse fra denne vanartede slekt!» Er du døpt? Da har du vist at du tar avstand fra «denne vanartede slekt» og dens dårlige moral og dens nasjonalisme, som vil føre til ødeleggelse for den i den store trengsel. (Ap. gj. 2: 40) Du er blitt en tjener for Gud og for Herren Jesus Kristus. Hva vil det egentlig si? — 1 Tess. 1: 9.

Jesus Kristus belyste den kristnes stilling da han sa: «Hvem av eder som har en tjener som pløyer eller gjeter, vil si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords? Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand det jeg skal ha til aftensmat, og bind opp om deg og gå meg til hånde til jeg får ett og drukket, så skal du få ete og drikke?» — Luk. 17: 7, 8.

Selv om en tjener har sin egen vilje, må han underkaste seg sin herres vilje og gjøre det herren ønsker. Det kan oppstå forhold som gjør at det er ubeleilig for ham å adlyde en bestemt befaling. Han ønsker kanskje til og med å finne en utvei, et «smutthull» eller en lettere måte å gjøre det på enn hans herre har forlangt. Men han kan ikke gjøre det uten å svikte sin herre.

Det er derfor ikke spørsmål om hva den kristne, Guds tjener, ønsker å gjøre. Når du skal treffe et valg, eller når du planlegger en bestemt handling, tenker du da på hvilken avgjørelse du ønsker å treffe? Eller tenker du først på hvilken handlemåte som vil bli godkjent av din Herre, hvis tjener du er?

Bygger du ditt liv opp omkring ditt forhold til Jehova? Eller bygger du det i samsvar med en plan som du selv har uttenkt? Venter du med å ta stilling til problemene til de oppstår? Eller har du allerede nå truffet bestemte avgjørelser, og lever du i samsvar med disse avgjørelsene, slik at du vil være sterk når problemene kommer?

Det er dessverre noen som hevder at de er innvigd til Gud, men som tenker og handler som om deres liv skulle tilhøre dem selv, og som om de hadde frihet til å handle etter eget forgodtbefinnende. Men apostelen Paulus sier: «Vet I ikke . . . at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud!» — 1 Kor. 6: 19, 20.

Følgende ord av Jesu halvbror Jakob får sin anvendelse på dem som legger sine egne planer, uten først å undersøke hva Gud, deres Herre, sier: I skulle si: Om Herren vil, så blir vi i live, og vi skal gjøre dette eller hint.» — Jak. 4: 13—15.

Faren ved å inngå kompromiss som følge av en menneskelig tankegang

Mange ganger legger folk planer uten at det er helt frivillig. Ofte bestemmer de seg for å følge en bestemt handlemåte fordi det blir øvd press på dem. Men når de treffer sin avgjørelse, gjør de det kanskje på grunnlag av en menneskelig tenkemåte i stedet for å basere den på Guds tanker, og ved en slik tenkemåte forsøker de å rettferdiggjøre den handlemåte de har valgt.

Peter fulgte ubevisst en slik tenkemåte og ble en «satan», en motstander av Kristus, da han prøvde å få Jesus til å følge en lettere handlemåte enn den hans Far hadde bestemt for ham. Jesus refset Peter med kraftige ord: «Vik bak meg, Satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.» — Matt. 16: 22, 23.

En person kan bli tilbudt narkotika av dem han omgås, ja, de legger kanskje til og med press på ham ved å si: «Du kan da i hvert fall prøve.» Har han da rett til å prøve hvordan slike stoffer virker, eller å behage sine omgangsfeller hvis han har lyst til det? Nei, hans Herre godkjenner ikke dette. Han befaler i virkeligheten sine tjenere å ’rense seg fra all urenhet på kjød og ånd’ og å ’holde hodet klart’, noe de absolutt ikke vil klare hvis de bruker narkotika. — 2 Kor. 7: 1; 1 Pet. 5: 8, UO.

Nasjonalismen kan også øve press på en og prøve å få en til å inngå kompromiss med hensyn til ens troskap mot Gud og ens tjeneste for ham. Noen vil kanskje gjøre en oppmerksom på at en vil kunne unngå straff ved å følge en handlemåte som ligger akkurat på grensen av det som er riktig, en handlemåte som en ved hjelp av besnærende argumenter kan rettferdiggjøre overfor seg selv. Det virker mindre ubehagelig å følge en slik kurs enn den rette kurs som Gud har stukket opp.

Tre unge, hebraiske menn i Babylon kom opp i en slik situasjon. Da kongen befalte at de skulle falle ned for et gullbilde han hadde stilt opp, svarte de: «Nebukadnesar! Vi har ikke nødig å svare deg et ord på dette. Vår Gud, som vi dyrker, er mektig til å frelse oss; av den brennende ildovn og av din hånd, konge, vil han frelse. Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbilde du har stilt opp.» — Dan. 3: 16—18.

Legg merke til at disse mennene ikke prøvde å tenke ut en eller annen måte de kunne gå fram på for å adlyde kongens befaling og samtidig fortsette å tjene Gud. De hverken argumenterte eller forhandlet og nærte ikke noe håp om at kongen skulle gi dem en annen oppgave i forbindelse med dette arrangementet, en oppgave som ikke ville være så direkte knyttet til seremonien. Disse trofaste mennene ønsket at det skulle være helt tydelig at de ikke på noen som helst måte støttet opp om kongens arrangement.

Disse tre hebreerne behøvde heller ikke å diskutere saken seg imellom eller å spørre en annen for om mulig å finne fram til et kompromiss. De viste uten å nøle at de var helt og fullt innvigd, da de begynte sitt svar til Nebukadnesar med ordene: «Vi har ikke nødig å svare deg et ord på dette.»

Guds tjenere vet at kjærlighet er den grunnleggende egenskapen som binder Guds menighet sammen. (Kol. 3: 14) Kristne som har ’smidd sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver’, løfter ikke sverd mot hverandre og lærer ikke lenger å føre krig. De nekter derfor å ta del i noe som ville være i strid med denne kjærlighet, og de inntar en nøytral holdning til verdens stridigheter og krigshandlinger. — Es. 2: 4.

Legg også merke til det øyeblikkelige og direkte svar apostlene kom med da de jødiske rådsherrer befalte dem å slutte å forkynne. De sa rett ut: «Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt,» og: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Ap. gj. 4: 19, 20; 5: 29) De ville ikke frivillig gi avkall på sin frihet til å tjene Gud eller la disse rådsherrene bestemme hvor og når de skulle tale, eller la dem hindre seg i fullt ut å gjøre det deres Herre hadde befalt.

Gud ønsker villighet av hjertet

Vi må ikke tro at Gud hindrer oss i å følge den kurs vi selv velger. Gud tvinger ikke noen til å adlyde ham. Han vil imidlertid hjelpe dem som stoler på ham, til å utholde en hvilken som helst prøve. «Gud er trofast, og han vil ikke la dere bli fristet mer enn dere kan tåle, men sammen med fristelsen vil han også sørge for en utvei, slik at dere kan bli i stand til å utholde den.» (1 Kor. 10: 13, NW) Denne utvei vil ikke være en «lettere» vei, og utfrielsen vil ikke komme i form av et kompromiss. Men Jehova vil styrke dem som inntar et fast og modig standpunkt.

Det at Jehova lar den enkelte følge den kurs han vil, er faktisk en del av prøven på vedkommendes ulastelighet. Vi har alle en fri vilje. Hvis en person følger en handlemåte som medfører at han bryter sin kristne nøytralitet, fornekter han Gud som sin Herre og forlater Gud og hans menighet. Han lever absolutt ikke et innvigd liv. Det er ikke menigheten som utstøter ham. Det er han selv som trekker seg tilbake. En gang ble han frelst fra «denne vanartede slekt», men nå foretrekker han å gå tilbake til den og følge dens handlemåte.

Han mener kanskje at han kan gå og komme som han selv vil. Men det kan han ikke, for menigheten kan ikke med åpne armer ta imot en som har fornektet Guds herredømme over ham som Guds tjener. Hvilken plass kan Gud ha for ham i det «legeme» som menigheten utgjør? (1 Kor. 12: 24, 25) Hvis menigheten ga ham en godkjent stilling i sin midte, ville det derfor være ensbetydende med at den så gjennom fingrene med hans ulydighet og var delaktig i hans synder. — Jevnfør 2 Korintierne 6: 14; 1 Timoteus 5: 22.

Det er ikke menigheten som må forandre sine prinsipper. Den som har handlet galt, må angre og forandre syn fullstendig og vende seg bort fra sine urette handlinger og sine dårlige omgangsfeller. Før Guds menighet helt og fullt kan godta ham som en del av menigheten, må han i løpet av en viss tid bevise at han har angret og vendt om, at han har forandret hjertetilstand og oppførsel, og igjen begynne å leve et innvigd liv.

Ha fullstendig tillit til Gud

Noen blir fryktsomme når det kommer vanskeligheter, ikke så mye på grunn av fienden eller mennesker i seg selv, men på grunn av den økonomiske situasjon i verden. De frykter for at de kanskje vil miste sitt arbeid eller sine eiendeler, eller at de kanskje blir kastet i fengsel og følgelig ikke vil bli i stand til å forsørge sin familie. Men den som virkelig lever et innvigd liv, vil fortsette å følge den handlemåte som hans innvielse krever. Han vil stole på at Gud vil ta seg av sine trofaste tjeneres interesser.

Apostelen Paulus fulgte en slik handlemåte, som var grunnlagt på tro. Før han ble en kristen, hadde han mange fordeler i denne verden, men han ga avkall på dem. Han sa: «Men det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap; ja, jeg akter og i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd, han for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, for at jeg kan vinne Kristus og finnes i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fås ved troen på Kristus.» — Fil. 3: 7—9.

En kristen lever følgelig ikke et virkelig innvigd liv hvis han prøver å gå omveier eller finne smutthull, hvis han er halvhjertet, eller hvis han følger en handlemåte som bare så vidt ligger innenfor grensen for lydighet mot Gud. Hvis han ønsker å oppnå den lønn som består i evig liv, må han gjøre som Paulus, som skrev: «Jeg løper da ikke som på det uvisse; jeg fekter ikke som en som slår i været; men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» — 1 Kor. 9: 26, 27.

Hvis en følger en slik helhjertet handlemåte, vil en være lykkelig. Da vil ens ’framgang bli åpenbar for alle’, og de som kjenner en, vil kunne si: «Han lever virkelig et innvigd liv.» — 1 Tim. 4: 15.