Tegnenes og undrenes betydning

1. Hva slags tegn er det et privilegium å være, og hvordan beskrev Esaias et slikt tegn?

DET er et gledebringende privilegium for hvem som helst å være et tegn på noe som er et varig gode. For alle som forstår å vurdere tingene på rette måte, er en som tjener som et slikt tegn, et vakkert menneske, et menneske som hilses velkommen og som er verdig til en hjertelig mottagelse. En budbærer som kommer med et godt budskap om den sanne tilbedelse av Jehova Gud og om gjenopprettelsen av hans teokratiske organisasjon på jorden, er derfor et vakkert tegn. Gjennom sin profet Esaias beskrev Jehova Gud en slik budbærer som skulle tre fram like etterat den første verdenskrig sluttet, mens hans vitner fremdeles var i fangenskap under denne verdens krigsgale nasjoner. Han sa: «Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn; derfor skal det på den dag lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg! Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge! Hør! Dine vektere oppløftet sin røst, de jubler alle sammen; for like for sine øyne ser de at [Jehova] vender tilbake til Sion. Bryt ut og juble alle sammen, I Jerusalems ruiner! For [Jehova] trøster sitt folk, han gjenløser Jerusalem.» — Es. 52: 6—9.

2. Hvem var det som så denne budbæreren på høydene, og hvordan var det som om de så Jehova «ansikt til ansikt»?

² De som var på vakt med tanke på Guds organisasjon Sions interesser, så budbæreren idet han kom opp på høydene. De frydet seg over å høre ham rope ut til Guds organisasjon, Sion: «Din Gud er blitt konge!» Hans rike er opprettet i himmelen og er i Immanuels, Jesu Kristi, hender. Det er årsaken til at han nå har brakt oss befrielse. Det er årsaken til at han har vendt tilbake til oss med sin gunst. På grunn av de rikelige bevisene for at Jehova igjen har gitt oss sin gunst, er det som om vekterne kunne se ham ansikt til ansikt idet han vendte tilbake til Sion, sin organisasjon som han har knyttet sitt hellige navn til. De har grunn til å rope ut så alle mennesker kan høre det.

3, 4. a) Hva var denne budbæreren utrustet med, og hvem var det som sendte ham? b) Hvilken redegjørelse kommer Paulus med i Romerne 10: 12—15 for å vise hvem denne budbæreren er?

³ Nå var det en som utrustet denne budbæreren med det gode budskapet som fikk ham til å se så vakker ut. Det var en som sendte denne budbæreren til å forkynne fred og bære et godt budskap og forkynne frelse for alle mennesker som elsker Gud, og som ønsker at han skal være konge. Den som sender budbæreren, er Jehova selv, som blotter sin hellige arm for verdens nasjoner, og som vil at alle jordens ender skal få se den frelse han tilveiebringer. Den budbæreren han sender, er en gruppe mennesker som er villige til å gå på sine føtter for å bære ut det gode budskap. Under inspirasjon uttalte Paulus at de er de hellige innvigde kristne. For dem siterte han de ovenstående ordene fra Esaias 52: 7, idet han avsluttet sin redegjørelse med å si:

⁴ «De har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; for hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW]a navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!» — Rom. 10: 12—15.

5. Hvordan var tilfellet med Esaias i hans syn av templet et eksempel på at Jehova er den som sender?

⁵ Det er den store opphavsmann til det gode budskap, Jehova Gud, som sender sine budbærere til fots for å forkynne hans budskap. Profeten Esaias’ eget tilfelle var et eksempel på dette. Det var dengang han hadde et mirakuløst syn og så Jehova, hærskarenes Gud, sitte på tronen i sitt tempel. Da Esaias hørte serafene forkynne Jehovas hellighet, følte han seg så vanhellig og uren at han fryktet for sitt liv. Da han ropte ut, kom en av serafene og renset ham og sa: «Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet.» Da Esaias var kommet i denne rensede tilstand, hørte han en stemme spørre etter noen som kunne sendes, som kunne dra ut i et oppdrag. Hvis stemme var det? Det var Jehovas stemme, og den sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Esaias betraktet det som en stor ære å bli sendt av Jehova Gud og få gå ut i et oppdrag for ham. Tilbudet sto åpent for et rent menneske som ville melde seg frivillig. Esaias tok med begeistring imot dette enestående privilegium. «Se, her er jeg, send meg!» ropte han. Hans tilbud ble tatt imot, og det ble sagt ham: «Gå av sted og si til dette folk: Hør og hør.» (Es. 6: 1—9) Det at Esaias ble sendt ut med et spesielt budskap, betydde at han var ordinert, utnevnt av Gud. Gjennom Esaias kunne folk nå få høre om Guds navn. De kunne begynne å vise tro på Guds navn og påkalle det for å bli frelst.

6. Hva gjorde Jesus i overensstemmelse med Esaias’ eksempel, og hvilken bekreftelse fikk Jesus på at han var godkjent til tjenesten?

⁶ I overensstemmelse med det eksempel som ble satt av Esaias, som var et tegn i det gamle Israel, innvigde Jesus seg til tjenesten for Guds rike, slik at også han kunne bli sendt. Han forlot sitt tømmermannsyrke i Nasaret og gikk for å oppsøke sin forløper, døperen Johannes. Han ble døpt, ikke som noe symbol på at han angret sine synder, for han hadde ingen synd, men for å bli sendt ut i tjenesten for Guds rike, som Johannes forkynte. Det at han kom for å bli døpt, var en oppfyllelse av ordene i Salme 40: 7—9, for apostelen anvendte disse profetiske ordene på Jesus og sa: «Derfor sier han idet han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg [Jesus]: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» (Heb. 10: 5—7) Etterat Jesus var blitt døpt av Johannes i Jordan-elven, fikk han bekreftelse fra himmelen på at han var godkjent. Bibelens beretning lyder: «Jesus var blitt døpt og ba, da åpnet himmelen seg, og den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og en røst kom fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i deg har jeg velbehag. Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning.» — Luk. 3: 21—23; Matt. 3: 16, 17.

7. Hvordan viste Jesu ord at han ikke hadde utnevnt seg selv, og når kunne Jesus anvende ordene i Esaias 8: 18?

⁷ Ja, etterat Jesus hadde framstilt seg og var blitt døpt og hadde fått himmelsk godkjennelse, begynte han sin gjerning, ikke som tømmermann, men som en Rikets forkynner. Gjentatte ganger slo han fast at han ikke gikk på eget initiativ, men at han var utsendt. Han sa for eksempel: «Så har Gud elsket verden . . . Gud sendte . . . sin Sønn til verden . . . for at verden skulle bli frelst ved ham.» «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.» «Den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen.» (Joh. 3: 16, 17; 6: 38, 57) I likhet med Esaias gikk Jesus, den Salvede, og han viste åpent at det tjenesteoppdrag som Esaias fikk i sitt syn av templet, også gjaldt ham selv. (Matt. 13: 13—15; Joh. 12: 36—41) Etterat Jesus begynte å samle sine disipler som Jehova, hærskarenes Gud, ga ham, kunne han kalle disse Guds barn sine brødre. Da kunne han også anvende de ordene som står i Esaias 8: 18 på seg selv og på dem, nemlig: «Se, jeg og de barn [Jehova] har gitt meg, er til tegn og forbilder i Israel fra [Jehova], hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.» Lykkelige var de får-lignende menneskene i Israel som oppfattet betydningen av disse tegn og under rett, og som ikke ringeaktet disse menneskelige tegn og under fordi de var få i antall, en liten hjord. Disse lykkelige menneskene ble etterfølgere av Jesus, den virkelige Immanuel, den større Esaias.

8. Hvem ble Jesus og hans disipler ikke utsendt av, hvem ønsker vi, som etterlignere av dem, heller ikke å bli utsendt av, og hvorfor?

⁸ I denne forbindelse er det en omstendighet som ikke bør overses. Jesus og hans tolv apostler og hans andre disipler ble ikke sendt av døperen Johannes, heller ikke av apostelen Peter eller den romersk-katolske kirke, den gresk-ortodokse kirke, den anglikanske kirke, den protestantiske episkopale kirke, den lutherske kirke, metodistkirken, baptistkirken, den presbyterianske kirke eller noen annen av de over tusen religiøse sektene i kristenheten. Jesus og hans disipler ble alle som én sendt ut av Jehova, hærskarenes Gud. De tjente som tegn og under fra Ham! Han er den som alle de som kommer for å gjøre Guds vilje i vår tid, ønsker å bli sendt av. Hvilken makt og myndighet ville vi ha om vi var sendt av en eller annen av disse religiøse sektene eller av Kristi kirkers nasjonalråd i De forente stater eller til og med av Kirkenes verdensråd, om vi ikke var sendt av Jehova, hærskarenes Gud, slik som Esaias og Jesus og hans tolv apostler var? Det er Jehova, hærskarenes Gud, vi er kommet til gjennom hans Tegn, Immanuel, Herren Jesus Kristus, for å gjøre Jehovas vilje på samme måte som Immanuel selv kom for å gjøre den da han ble døpt. Hvis vi ønsker å bli godkjent av Jehova, hærskarenes Gud, og sendt av ham, må vi komme, og vi må tilby oss og være villige til å bli sendt og til å dra dit vi blir sendt, uansett hvor det er. I denne henseende ønsker vi å etterligne Esaias og Jesus Kristus. Ellers ville det være kristenhetens religiøse organisasjoners vilje vi gjorde. Nå i endens tid ønsker vi å gjøre Guds vilje, Jehovas, hærskarenes Guds, vilje.

9. Hvordan viste Jesus i synagogen i Nasaret utifra Skriften at han var sendt av Jehova, og hvilke ting ble han et tegn på og et varsel om?

⁹ For å bevise ut fra Bibelen at han var sendt av Jehova, hærskarenes Gud, og følgelig var ordinert, eller utnevnt av ham, gikk Jesus en lørdag inn i synagogen i byen Nasaret hvor hans bysbarn bare kjente ham som tømmermann og sønn av en tømmermann. Han gikk opp på talerstolen og ba om å få rullen med Esaias’ bok. Han rullet den ut og fant ordene i Esaias 61: 1, 2. Ifølge beretningen i Lukas 4: 16—21 var dette hva Jesus leste: «Herrens [Jehovas, NW] Ånd er over meg, fordi han salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt meg for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet, for å forkynne et velbehagelig år fra Herren [Jehova, NW]b.» Da Jesus hadde rullet sammen bokrullen og satt seg ned for å tale, sa han: «I dag er dette Skriftens ord oppfylt for eders ører.» På denne måten ble han et levende, talende tegn for dem på at Messias, Kristus, Jehovas utsendte og Salvede, var nærværende. Han ble et under eller varsel som viste at befrielsen var nær, for Jehovas velbehagelige eller antagelige år var nå kommet. Han ble et vidunderlig varsel om at i ham, Kongen, var Guds rike midt iblant jødene. — Luk. 17: 21.

10. Når forlot «Guds rike» jødenes midte, og hva hendte med den jødiske nasjon ikke lenge etterpå?

¹⁰ Dette Guds rike forlot jødenes midte etterat deres religiøse ledere hadde fått Jesus henrettet på en torturpel og Gud oppreiste ham fra de døde og han vendte tilbake til sin Far i himmelen. I år 70 (e. Kr.) ble den jødiske nasjon ødelagt, og dens hellige by og templet ble brent og jevnet med jorden. De stakkars ulykkelige menneskene som overlevde, ble ført som fanger ut blant alle nasjoner, og de hadde ikke lenger sin egen regjering eller sin egen konge av Davids slekt.

11. Hvem tjener som tegn og under på jorden i vår tid?

¹¹ Men hva betyr de tegn og under som Jehova, hærskarenes Gud har gitt i vår tid, og hva viser de fram til? Hvordan bør menneskene forstå dem, i lys av Guds Ord? Vår tids tegn og under er levningen av Jesu salvede, åndelige brødre.

12. Hvilke omstendigheter i forbindelse med dem gjør det klart at det var dem Sjear Jasjub var et forbilde på? Hvilken annen levning var også et forbilde på dem?

¹² Denne levningen ble forbilledlig framstilt ved Esaias’ sønn Sjear Jasjub, hvis navn betyr «bare en levning skal vende tilbake». Det at det tales om en levning, slår fast den kjensgjerning at kristenheten med dens 820 millioner mennesker som kaller seg kristne, ikke har vendt tilbake til Jehova Gud siden 1918. Det var i det året Jehova kom til sitt åndelige tempel for å dømme alle dem som hevdet at de var det åndelige «Guds hus». For levningen av Jehovas salvede vitner, som virkelig vendte tilbake til ham, åpenbarte Jehova sitt nærvær i templet, akkurat som han hadde gjort for Esaias. Da Jehova spurte hvem han kunne sende, meldte levningen seg frivillig til tjeneste, og han sendte dem ut som sine vitner som skulle forkynne hans budskap. Når nå Immanuel, Jesus Kristus, den større Esaias, hadde denne vår tids Sjear Jasjub for hånden, kunne han framvise tegnet på at levningen hadde vendt tilbake til Jehovas teokratiske organisasjon. Akkurat som apostelen Paulus kunne si det på sin tid, kan det i vår tid sies: «Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter [Guds nådes] utvelgelse.» Denne levningen var lik den levning Jehova Gud fant i nordriket Israel, hvor Samaria var hovedstad, i profeten Elias’ dager. — Rom. 11: 2—5.

13. Hva tjente Esaias’ annen sønn som et tegn på eller varsel om, og hvordan ble den profetien som hans navn innebar, oppfylt på dem den gjaldt?

¹³ Esaias hadde ikke bare en sønn som het Sjear Jasjub, men han hadde også en sønn som het Maher-Sjalal Hasj-Bas. Dette navnet betyr «skynd deg, bytte! Han er kommet hurtig til plyndringen». Denne sønnen, som hadde et slikt navn, tjente som et tegn eller et varsel som viste at det snart ville komme en ulykke forårsaket av den assyriske verdensmakts hærer. Hvem ville ulykken komme over? Ikke bare over kongeriket Syria, men også over kongeriket Israel og dets hovedstad Samaria. I Samarias daværende konges, Pekah, Remaljas sønns dager gjorde den assyriske konge innfall i Israels rike. Han erobret mange byer, plyndret landet og tok mange av innbyggerne til fange. Pekah selv ble senere myrdet. Deretter inntok kongen av Assyria Damaskus, Syrias hovedstad, jagde menneskene der i landflyktighet og drepte kong Resin. På den måten ble begge de kongene som hadde sammensverget seg for å omstyrte «Jehovas trone» i Juda rike, drept. Dette dannet forspillet til at Israels rike ble omstyrtet i 740 f. Kr., og til at de frafalne israelitter ble drevet ut fra Samaria og resten av Israels område. — Es. 7: 16; 2 Kong. 15: 29, 30; 18: 9; Amos 1: 3—5; 2: 6—16.

14. Hva var Israel og dets hovedstad Samaria et profetisk bilde på, og når og hvordan kommer dommen til å bli eksekvert i hast over dette motbilde?

¹⁴ I og med at Israel og dets hovedstad Samaria hadde forlatt Jehova Gud ved å danne en sammensvergelse med det ikke-jødiske Syria imot Jehovas forbilledlige rike i Juda, ble det et profetisk bilde på kristenheten i vår tid, som har gått sammen med verdslige nasjoner i en sammensvergelse mot Jehovas innsatte Konge, Jesus Kristus, Immanuel. Over disse nasjoner, og i særdeleshet over kristenheten, som gir seg ut for å være «Guds hus», avsier nå Jehova, hærskarenes Gud, som er i sitt åndelige tempel, sin dom. Dommen over dem kommer til å bli eksekvert i hast i Harmageddon, på Guds hevnens dag som nå nærmer seg, og det av en som er mektigere enn Assyrias konge i fortiden, nemlig av Jehovas domsfullbyrder Jesus Kristus. Da kommer kristenheten og alle de politiske nasjoner som har sammensverget seg med den imot Immanuels rike, til å bli fratatt sine religiøse og politiske herskere. De kommer til å bli røvet og plyndret for alt det som deres stolte hjerter har frydet seg over.

15. Hva i Guds Ord er det kristenheten ikke oppfatter, og hvilket synlig tegn finnes det som kan vise den det?

¹⁵ Kristenheten har hundrevis av millioner eksemplarer av Bibelen på mange språk. Men fordi den leser Bibelen med utgangspunkt i sine egne trosbekjennelser, oppfatter den ikke den Guds dom som for lang tid siden er blitt nedskrevet imot den og dens venn, denne verden. Hvilket synlig tegn finnes det da som varsler om eller viser det som kristenheten ikke ser, nemlig at Guds dom hastig vil bli eksekvert over den og dens venn, verden? Levningen er et slikt tegn, Immanuels åndelige brødre, de salvede «barn» som Jehova har gitt Jesus Kristus. I likhet med ham, deres eldste bror, er de blitt salvet med Jehovas ånd til å forkynne. De er blitt sendt av Jehova, i overensstemmelse med profetien i Esaias 61: 1, 2. De er blitt salvet, ikke bare for å forkynne «et nådens år fra [Jehova]», et symbolsk år som nå snart er omme, men også for å utrope «en hevnens dag fra vår Gud», en dag som stadig kommer nærmere. Denne hevn vil bli utøst når Jesus eksekverer Guds dom over både kristenheten og den hedenske verden, som begge er imot Riket.

16. Hvem er levningen således blitt samme slags tegn som, og hvordan er budskapet blitt gitt en økt utbredelse?

¹⁶ Ved at den salvede åndelige levning har forkynt at Guds hevnens dag da hans Konge Jesus Kristus skal ødelegge og plyndre hele verden, vil komme hurtig, er den blitt samme slags tegn som Esaias’ sønn Maher-Sjalal Hasj-Bas var. De forkynner: «Skynd deg, bytte! Han er kommet hurtig til plyndringen.» Store skarer av får-lignende, ydmyke mennesker har sett og hørt dette tegn og under, denne Maher-Sjalal Hasj-Bas-klassen, og de har oppfattet den rette betydningen av det. I full tro og overbevisning har de stilt seg på levningens side, denne levning av Jehovas «tegn» og «under» for vår tid. Ikke nok med det, men de har også selv begynt å forkynne budskapet om Guds hevn og gitt det en økt utbredelse til alle jordens nasjoner.

Fram i lyset! Fram til beskuelse!

17. Hvor må tegnene og undrene være forat de skal ha noen verdi og tjene til veiledning, og hvem må derfor nå være i en slik stilling?

¹⁷ Forat tegn og under skal ha noen verdi og tjene til veiledning, må de være synlige, slik at de kan bli undersøkt, og slik at betydningen av dem kan bli oppfattet og forstått ved hjelp av Guds nøkkel til forståelse. Som «tegn og under» må den salvede levning av Kristi åndelige brødre være framme i lyset slik at folk kan se dem. Da kan den større Esaias, Jesus Kristus, si: «Se, jeg og de barn [Jehova] har gitt meg, er til tegn og forbilder i [kristenheten] fra [Jehova], hærskarenes Gud, som bor på Sions berg.» (Es. 8: 18) For å kunne støtte opp om disse tegn og under må den store skare av levningens innvigde, rettsindige medarbeidere være framme i lyset sammen med dem. Til den salvede levning av åndelige israelitter sies det i Esaias 43: 10: «I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt.» Denne tjener-klassen må kunne sees; den må la seg høre forat de kan være vitner for Jehova. Og forat den store skaren av innvigde, får-lignende mennesker skal kunne slutte seg til den salvede tjener-klasse i det verdensomfattende vitnearbeidet, må de vise seg sammen med den og la seg høre sammen med den. Vi må alle som én være framme i lyset, iøynefallende, slik at vi blir sett, lagt merke til, hørt. Dette er ikke en tid til å krype i skjul på grunn av den angst, fortvilelse og frykt og det fiendskap som råder i denne verdens nasjoner.

18, 19. Hvordan satte Jesus seg i den rette stilling til å tjene som et tegn fra Gud, i samsvar med Esaias 40: 9, og hvilket stort tegn som tiltrekker seg verdens oppmerksomhet, utgjør vi ved å etterligne ham?

¹⁸ Det store Tegn, Immanuel, sa til sine etterfølgere: «I er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» (Matt. 5: 14) Og Esaias sa på sin tid: «Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Oppløft din røst med kraft, du Jerusalems gledesbud! Oppløft den, frykt ikke! Si til Judas byer: Se, der er eders Gud!» (Es. 40: 9) I egenskap av en Ordets tjener holdt ikke Jesus seg skjult og levde ikke ubemerket som da han var tømmermann i Nasaret. Som det store Tegn fra Jehova ble han sett i alle deler av sitt distrikt ved at han gikk fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte, ved at han forkynte offentlig i synagogene og ute under åpen himmel og også i menneskenes hjem. Ved å etterligne ham kan vi også bli iøynefallende, ikke for å fremheve oss selv, men for å henlede oppmerksomheten på Jehovas tegn og under nå i endens tid. Dette kan vi gjøre på den mest effektive måten ved å forkynne, ikke bare offentlig, men hovedsakelig fra hus til hus. Det er på den måten Jesu profetiske ord må bli oppfylt: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrdede ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Det at levningen og dens får-lignende medarbeidere forkynner det gode budskap overalt, offentlig og fra hus til hus, er i seg selv et meget talende tegn, et under som tiltrekker seg hele verdens oppmerksomhet.

¹⁹ Det er et uomtvistelig bevis for at Guds rike ved hans himmelske Immanuel er blitt opprettet som universets hovedstad. Det er et tegn som varsler at denne verdens nasjoner nå går sin ende i møte, og at de vil nå den så snart vår forkynnelse er ferdig ifølge Guds vilje. La dem forstå dette tegnet!

20. Hva kan det at vi lar advarselen lyde, føre til at vi blir utsatt for, men hvem står bak oss og støtter oss, slik at vi ikke behøver å frykte hverken mennesker eller djevler?

²⁰ Verdens folk og nasjoner må få vite at vi har vært blant dem og gitt dem en alvorlig advarsel om deres ende. Dette vil kanskje føre til at vi blir utsatt for mishandling og forfølgelse fra deres side. Men i likhet med Immanuels apostler må vi ’bli et skuespill for verden, både for engler og for mennesker’. (1 Kor. 4: 9) Da Immanuel bare var et 40 dager gammelt spebarn, profeterte Simeon om ham: «Se, denne er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt.» (Luk. 2: 34) Hva gjør det så om vi i egenskap av tegn blir motsagt og motarbeidet eller at det blir gjort innsigelser mot oss fordi vi forkynner den rene sannhet fra Bibelen? Vi vet hvem som står bak oss og støtter oss. Det er Jehova, «hærskarenes Gud, som bor på Sions fjell». Det er fra ham vi har levningen, vår tids tegn og under, og det er tusener av dem til stede her ved denne internasjonale sammenkomsten. Derfor vil han sørge for at det som disse tegn og under betyr og peker fram til, virkelig blir oppfylt. Det er Jehova, hærskarenes Gud, som har sendt oss og som har utstyrt oss med det gode budskap om hans opprettede rike. Hans hær av engler, som er langt større enn den kommunistiske østblokks hærer og den demokratiske vestblokks hærer tilsammen, omgir oss. De er fullt ut organisert og væpnet, og står oppstilt på Harmageddons slagmark for å utkjempe «krigen på Guds, den allmektiges, store dag». (Åpb. 16: 14) La oss derfor ikke frykte hverken mennesker eller djevler.

21. Hvorledes blir den profetiske betydning av vår regjerende Konge Immanuels navn oppfylt likeoverfor oss, og hva kan vi derfor være sikre på å fullføre?

²¹ Gud, hvis fryktinngytende navn er Jehova, hærskarenes Gud, er med oss. Selve det navn hans regjerende Konge, Immanuel, har, betyr ’Gud er med oss’. Etter som Immanuel er med oss fordi vi følger og adlyder ham ved at vi forkynner det gode budskap om Riket til et endelig vitnesbyrd for alle folkeslag, vet vi at også Gud er med oss. Det betyr at Gud er for oss. Etter som vi har en slik guddommelig hjelp og arbeider i overensstemmelse med Guds vilje, kan vi være sikre på at vi vil fullføre det vidunderlige og betydningsfulle arbeidet som Jehova, hærskarenes Gud, har sendt oss for å utføre.

[Fotnoter]