Våpenkappløpet
— Hva frembringer det?
— Vil Gud måtte gripe inn for å stanse det?
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Sverige
VERDENS oppmerksomhet var rettet mot Wien i tre dager i juni 1979. To alvorlige menn og deres assistenter møttes rundt et svært, åtte meter langt bord. Til slutt undertegnet de en traktat som etter sigende «i vesentlig grad skal redusere farene for kjernefysisk utslettelse» — det fryktede utfallet av våre dagers våpenkappløp.
Disse mennene, Leonid Bresjnev fra Sovjetunionen og Jimmy Carter fra De forente stater, representerte de to ledende parter i det internasjonale våpenkappløpet. Våpenkappløpet har i de senere år foregått med større hastighet enn noensinne, og det har frembrakt fryktelige masseødeleggelsesmidler. Militærutgiftene beløper seg til nesten 400 milliarder dollar årlig. De væpnede styrker i verden teller om lag 26 millioner mennesker.
Carter betegnet avtalen som ble undertegnet i Wien, som «den mest detaljerte, vidtrekkende og omfattende traktat i rustningskontrollens historie». Vil den til slutt stanse det vanvittige våpenkappløpet? Nei, dette er ikke engang hensikten med denne avtalen. Avtalen om begrensning av de strategiske våpen (kjent som SALT II) går i første rekke bare ut på å begrense til et fastsatt antall visse former for våpen som regnes som uunnværlige i interkontinental krigføring. Og det antall som utgjør grensene, er betydelig høyere enn det antall noen av landene ennå har oppnådd. I realiteten dreier det seg derfor her om nye mål som landene kan bestrebe seg på å nå.
For åtte år siden undertegnet de samme lands regjeringer en avtale som inneholdt bestemmelser om begrensning av blant annet rakettutskytningsramper. Hva ble resultatet? New York Times skriver at begge makter «lærte seg å gjøre grensen ugyldig, ved å plassere hele våpenlageret ved siden av utskytningsrampene». Rapporten sa til slutt: «Kjensgjerningene viser at avtalen [av 1979] ikke hindrer noen av partene i å lage våpen som de er virkelig interessert i å lage.»
Mange mener at det er bedre å ha en viss kontroll med rustningskappløpet enn ikke å ha noen kontroll i det hele tatt. Men er egentlig slike avtaler om rustningsbegrensninger løsningen på problemet? Kommer nasjonene noensinne til selv å gjøre noe for å slutte å lagre våpen? Eller vil det være nødvendig at en overmenneskelig kilde griper inn? Vil Gud måtte gripe inn? Ha disse spørsmålene i tankene mens vi tar et overblikk over hva slags strategiske våpen nasjonene allerede har utviklet, og hvilke våpen de nå er i ferd med å lage.
Arsenaler av kjernevåpen
Den ødeleggelseskraft som kjernevåpnene alene har, er enorm. Våpenlagrene inneholder titusenvis av avanserte kjernefysiske stridshoder med en samlet sprengkraft som tilsvarer en million ganger den sprengkraft som den bomben som ble sloppet over Hiroshima, hadde. Hvis bare en brøkdel av disse våpnene ble brukt i krig, ville sivilisasjonen bli utslettet.
For å gjøre det mulig å nå fjerntliggende mål raskt med kjernevåpen er såkalte strategiske leveringssystemer blitt utviklet. De har også økt sterkt i antall og er blitt langt bedre kvalitativt. Ifølge en publikasjon med tittelen Armaments or Disarmaments?—The Cruciual Choice (Opprustning eller nedrustning? — Det avgjørende valget), som ble utgitt i 1979 av SIPRI (Stockholm International Peace Research Institute), har De forente stater og Sovjetunionen totalt 4796 strategiske kjernefysiske våpenleveringssystemer til disposisjon. Disse innbefatter landbaserte raketter, ubåtbaserte raketter og strategiske bombefly.
Disse arsenalene er nå så store at en hvilken som helst økning i antall våpen er fullstendig meningsløs. Kvalitative forbedringer blir imidlertid foretatt hele tiden, særlig med hensyn til nøyaktighet og pålitelighet. SIPRI-publikasjonen sier:
«Nye stridshoder på den amerikanske interkontinentale ballistiske raketten Minuteman er for eksempel så nøyaktige at minst 50 prosent av dem har en nøyaktighet i nedslagsfeltet på 200 meter i forbindelse med interkontinentale mål. Den neste generasjon av disse rakettene vil ha en nøyaktighet på noen få ti-meter. Med slike våpen vil det være mulig å ramme alle slags militære mål.»
Er det realistisk å regne med som en mulighet at slike våpen, som har en så høy grad av nøyaktighet i nedslagsfeltet, kommer til å bli brukt? Den samme publikasjonen sier advarende: «En slik presisjon, kombinert med andre forbedringer, kan gi dem som tar avgjørelser i militære spørsmål, ubegrunnet tillit til at de kan klare å utkjempe og vinne kjernefysiske kriger, i stedet for at de ganske enkelt lar seg avskrekke. . . . Fristelsen til å slå til først vil bli faretruende mye større, og risikoen for at en kjernefysisk krig skal bryte ut ved feilberegning, uhell eller vanvidd, vil øke i tilsvarende grad.»
Men dette er ikke alt. Det finnes også andre våpen i arsenalene.
Kjemiske og biologiske våpen
En ekspert uttalte: «Midlene, særlig nervegassene, er så dødbringende at en nesten ikke kan forestille seg det i sin villeste fantasi. Hvis du får en dråpe tabun eller soman på størrelse med et knappenålshode på armen din, vil du komme til å dø i løpet av tre til seks minutter.» Men kjemiske eller biologiske midler er tilgjengelige i store mengder, og de kan brukes mot fiendens personell, buskap eller avlinger.
Av dødbringende midler finnes det midler som angriper nervesystemet, forgifter blodet, forårsaker kvelninger og til og med fører til smertefull blemmedannelse. Vi finner også en rekke stoffer som ikke er dødelige, i våpenlagre rundt omkring i verden. Hensikten med noen av dem er at de skal uroe ubeskyttet personell. Slike stoffer forårsaker intens gråting, nysing, brekninger eller irritasjon av de øvre luftveier.
Militariseringen av verdensrommet
Også verdensrommet blir stadig mer militarisert. Mellom 1963 og 1978 ble til sammen 1536 satellitter som tjener militære formål, skutt opp. Dette utgjør omkring 75 prosent av alle de satellitter som er blitt skutt opp. Bare i 1978 ble 112 militærsatellitter skutt opp. Det utgjør én hver tredje dag! Slike satellitter blir brukt til rekognosering, tidlig varsling av angrep og kommunikasjon. De er av særlig stor betydning når det gjelder navigasjon.
Enkelte forskere tror at det ved hjelp av navigasjonssystemer som er basert på bruk av satellitter, snart vil være mulig å styre et våpen mot et hvilket som helst mål på jorden med en nøyaktighet i nedslagsfeltet på ti meter!
Andre masseødeleggelsesmetoder
I tillegg til alt dette er menneskene fortsatt ute etter å finne nye masseødeleggelsesmetoder. Boken Weapons of Mass Destruction and the Environment (Masseødeleggelsesvåpen og miljøet), som er utgitt av SIPRI, sier: «Økende oppmerksomhet vies det å utnytte geofysiske krefter til krigføring.» Den rystende rapporten som tar for seg denne forskningen, sier at det er blitt foreslått å gjøre inngrep i atmosfæren i militært øyemed. Dette innbefatter å manipulere med de elektriske kreftene i ionosfæren eller troposfæren i den hensikt å forstyrre fiendens kommunikasjonssystemer, radarsystemer, navigasjonssystemer og styringssystemer for rakettvåpen.
SIPRI-rapporten antyder også at hvis en hadde tekniske muligheter til å sette i gang orkaner eller omdirigere naturlige orkaner, ville militæret ha enorme ødeleggelseskrefter til rådighet. Et annet mål for det militære er å lære å få kontroll over lynet for å kunne bruke det i angrep.
Osonlaget, som befinner seg i stratosfæren, og som beskytter oss mot skadelige mengder av ultrafiolett stråling, betraktes også som et potensielt våpen. Hvordan det? Ifølge en artikkel i New York Times sier dr. Michael B. McElroy ved Harvard universitet at gmunnstoffet brom etter alt å dømme bryter ned oson på en så effektiv måte at det kan brukes som et våpen. Hvis det ble sprøytet ut i stratosfæren, ville det renske ut osonet og gjøre det mulig for ultrafiolett stråling å nå bakken med en styrke som vil være tilstrekkelig til å ødelegge avlinger og gjøre folk kampudyktige. SIPRI-rapporten sier: «Det er kanskje allerede innen vår rekkevidde å åpne et ’vindu’ i dette osonlaget over et fiendtlig område. Dette kan gjøres ved hjelp av kontrollerte utslipp av en bromforbindelse fra en satellitt som kretser rundt jorden.»
Også landjorden kan bli brukt mot en fiende. Hvis for eksempel et fiendtlig område befinner seg ved eller på et svakt punkt på jordskorpen, vil det kanskje være mulig å utløse et jordskjelv der. På lignende måte kan inaktive vulkaner i et fiendtlig område stimuleres til å bli aktive igjen. Noen landformasjoner er kanskje av en slik karakter at det vil være mulig å utløse laviner eller jordskred.
Ild er også noe en har overveid å ta i bruk til masseødeleggelse. Store områder som er av betydning for fienden, kan ødelegges av ild som blir påsatt ved militæraksjon. Hvis en tok i bruk høyeffektive, tidsinnstilte brannbomber og la ut antipersonellminer, ville det være så å si umulig å bekjempe slike branner.
Kunstig utløsning av regn er et annet miljømessig våpen, som allerede er blitt brukt i moderne krigføring. I krigen i IndoKina nylig ble det brukt fly som sådde slike kjemiske stoffer som sølvjodid og blyjodid utover skyene. Regnet ødela fiendens kommunikasjonslinjer, hindret angrep fra fienden og forårsaket ødeleggende oversvømmelser. Det at regnfylte skyer falt ned, bidrog også til å forenkle bombetokter.
Listen over «dommedagsvåpen» tar ingen ende, trass i at det er blitt holdt nedrustningskonferanser og undertegnet fredstraktater. Viser ikke dette tydelig at nasjonene aldri vil stanse rustningskappløpet på egen hånd?
Da sovjetiske styrker marsjerte inn i Afghanistan, ble det plutselig slutt på alle de store ordene om undertegningen av SALT II-avtalen, som ikke var blitt ratifisert. USA økte bevilgningene til forsvaret, og mange frykter en tredje verdenskrig.
Forutsagt at Gud vil gripe inn
Heldigvis forutsier Bibelen at Gud ikke vil tillate at menneskene ødelegger jorden fullstendig. Den oppmuntrende profetien i Åpenbaringen 11: 18 forsikrer oss om at Gud vil «ødelegge dem som ødelegger jorden». Ved å gjøre bruk av sin veldige makt vil han fjerne alle dem som hisser til krig, og han vil for alltid stanse våre dagers våpenkappløp. Legg merke til hvordan Salme 46: 9, 10 gir en detaljert beskrivelse av dette:
«Kom og se hva Herren har gjort, han som gjør skremmende ting på jorden! Han gjør ende på krig over hele jorden, han bryter buene, splintrer spydene og setter fyr på vognene.» — Se også Daniel 2: 44, 45 og Åpenbaringen 19: 11—21; 21: 3—5.
Kan vi stole på Bibelens profetier?
Men noen vil kanskje tenke: «Disse profetiene ble jo skrevet ned for flere hundre år siden. Hvordan kan vi da være sikre på at de vil bli oppfylt, på at Gud vil gripe inn?»
Mange fastslåtte historiske kjensgjerninger har bekreftet nøyaktigheten av Bibelens profetier. Visste du for eksempel at Bibelen inneholdt en detaljert forutsigelse av den tragiske ødeleggelsen av en av de mest innflytelsesrike byene i Midtøsten i fortiden, nemlig Jerusalem? Oppfyllelsen av den profetien i år 70 e. Kr. førte til en av de største ødeleggelser i gammel tid — 1 100 000 ble drept!
På grunn av det moralske forderv i byen forutsa Jesus Kristus 37 år i forveien:
«Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen.» — Luk. 21: 20, 21.
Trettitre år senere ’kringsatte’ romerske hærer under ledelse av Cestius Gallus byen Jerusalem og inntok den nesten. Men et øyenvitne, historikeren Josefus, sier at den romerske generalen «kalte soldatene sine tilbake» og «trakk seg bort fra byen uten noen som helst grunn». Slik så det i det minste ut fra et menneskelig synspunkt. Men denne manøveren gjorde det mulig for de kristne som befant seg i Jerusalem, å «komme seg ut» i sikkerhet i harmoni med Jesu profeti.
Andre som befant seg i byen, begynte å forberede seg febrilsk på en ny beleiring. Krigsmaskiner som ble tatt fra de flyktende romerne, ble transportert inn i byen og tatt i bruk. De rustet seg til tennene! Men selv om disse våpnene var imponerende, kunne de ikke forhindre at Jesu profeti ble oppfylt.
Jesus tilføyde en uvanlig detalj: «Det skal komme dager da dine [Jerusalems] fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter,» (Luk. 19: 43) I år 70 e. Kr. vendte romerne tilbake. General Titus, som ikke var en disippel av Jesus, og som ikke hadde noen interesse av å oppfylle den bibelske profetien, foreslo å bruke nettopp den taktikken som var blitt forutsagt. Han sa: «De [de romerske soldatene] må bygge en voll rundt hele byen.» Tre dager senere omringet en massiv, sju kilometer lang voll byen fullstendig. Denne «utrolige» bedrift, som Josefus uttrykte det, utgjorde en direkte oppfyllelse av Jesu ord. Byen ble snart inntatt. Profetien ble oppfylt på en nøyaktig måte.
Dette er bare ett av hundrevis av eksempler på bibelske profetier som er blitt nøyaktig oppfylt. På dette grunnlag kan vi være forvisset om at de profetier som forutsier ødeleggelsen av dem som «ødelegger jorden», også vil bli oppfylt — og det snart! Hvorfor kan vi si det?
Jo, vår generasjon er den første generasjon i historien som har mulighet til å forvandle jorden til en livløs planet, og dette kan gjøres på en rekke forskjellige måter. Om tiden noensinne skulle være inne for Gud å gripe inn, må det være nå i vår levetid.
Ville du ikke like å leve i en verden hvor du ikke måtte frykte et kjernefysisk ragnarokk? Tenk på hvilken befrielse det ville være å bli kvitt den økonomiske byrden som er forbundet med våpenkappløpet! Hvilke velsignelser vil vi ikke få oppleve her på jorden når fredselskende mennesker bruker sin energi og sine ressurser på å forskjønne jorden i stedet for å være opptatt med å ødelegge den! Jehovas vitner vil med glede vise deg hvordan vi på et bibelsk grunnlag kan si hvor nær slike forhold er, og hva Bibelen sier du må gjøre for å få oppleve dem.