Betal tilbake til Gud det som er Guds

«Da sa han til dem: ’Betal derfor tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds’» — Matt. 22: 21, NW.

JEHOVA Gud vil i nær framtid gjøre endelig slutt på sin strid med «keiseren» om hvem som skal herske over jorden. Når dette store stridsspørsmål om herredømmet over universet er avgjort, vil alle som får lov til å leve på jorden, betale alt tilbake til Jehova Gud, for da er ikke «keiseren» til mer. Da vil det ikke være tale om å dele sine forpliktelser mellom Gud og denne gamle verdens politiske makter. Denne gamle verden og dens keisere er da blitt ødelagt. Den rettferdige nye verden er da kommet, med Jehova som den levende, sanne Gud, og med den fullkomne Hersker som Han har gitt makten over hele jorden.

² Men inntil det verdensomfattende Harmageddon-slaget rydder av vegen «keiseren» og alle hans håndlangere og hans kommersielle og religiøse forbundsfeller, må også de mennesker som ikke er noen del av denne verden, men som ikke desto mindre lever i den, ta «keiseren» i betraktning. Da Guds Sønn var på jorden som et menneske midt i keiserens landområde, sa han: «Jeg er fra rikene der oppe ... Jeg er ikke fra denne verden.» «Jeg er ingen del av verden.» Men likevel sa han: «Betal derfor tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.» (Joh. 8: 23; 17: 14, 16 og Matt. 22: 21, NW) Så lenge denne verden består, gjelder disse ordene av Jesus. Derfor må vi få en avgjørelse på spørsmålet om hva som skal betales tilbake til «keiseren», og hva som skal betales tilbake til Gud. Spørsmålet må ikke avgjøres ut fra «keiserens» egenmektige krav, men i samsvar med Guds egen bok, Bibelen, fordi Jehova Gud er den høyeste autoritet.

³ Jesus kom med denne ofte siterte uttalelsen ved en bestemt anledning og under omstendigheter som viser en av de ting som vi må betale til «keiseren». Det de hadde snakket om, var ikke spørsmålet om å tilbe eller hilse de militære faner, men det var spørsmålet om å betale skatter til regjeringens administrative formål. Dette kommer klart fram i Bibelens beretning om denne hendelsen. Den foregikk på den tiden da Herodes Antipas var den administrator som keiseren hadde utnevnt for Galilea og Pontius Pilatus var den administrator som keiseren hadde utnevnt for provinsen Judea. Stedet der det hendte, er Jerusalem i Judea. Tidspunktet er akkurat to dager før Jesus ble naglet til torturpelen på Golgata. Beretningen lyder:

⁴ «Så gikk fariseerne sin veg og rådslo sammen for å fange ham i ord. Så sendte de sine disipler til ham sammen med noen av herodianernes parti, og de sa: ’Lærer, vi vet at du er sanndru og lærer Guds veg i sannhet, og ikke bryr deg om noen, for du ser ikke på menneskenes utseende. Si oss da: Hva mener du? Er det lovlig å gi keiseren skatt, eller ikke?’ Men Jesus, som kjente til deres ondskap, sa: ’Hvorfor setter dere meg på prøve, hyklere? Vis meg skattens mynt.’ De rakte ham en denar [som svarer til ca. en krone og tyve øre, en daglønn for en arbeider den gang]. Så sa han til dem: ’Hvis bilde og påskrift er dette?’ De sa: ’Keiserens.’ Da sa han til dem: ’Betal derfor tilbake til keiseren det som er keiserens, men til Gud det som er Guds.’ Da de hørte dette, undret de seg, og forlot ham og gikk bort.» — Matt. 22: 15—22, NW; Mark. 12: 13—17; Luk. 20: 19—26.

⁵ Den planen de jødiske fariseere, skriftlærde og yppersteprester fulgte, var å få Jesus opp i vanskeligheter med keiserens myndigheter i Palestina, og få ham til å utsette seg for å bli anklaget for opprør. Det er grunnen til at de sendte av sted jøder som var tilhengere av Herodes eller i politisk henseende velvillig stemt for å ha ham til lokal hersker over seg. Lukas peker på dette og sier: «Og etterat de [de skriftlærde og yppersteprestene] hadde voktet nøye på ham, sendte de av sted menn som de hemmelig hadde leid til å late som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunne overgi ham til myndighetene og til landshøvdingens [Pontius Pilatus’] makt.» Det viste seg at de ikke var i stand til å få noen opprørske, samfunnsnedbrytende uttalelser fra Jesus. Likevel gikk de to dager senere med vitende og vilje hen og anklaget ham overfor Pontius Pilatus for nettopp disse ting. De sa: «Vi har funnet at denne mann virker nedbrytende på vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Kristus, en konge.» (Luk. 20: 20; 23: 2, NW) Da er det ikke noe å undre seg over at Jehovas vitners fiender i vår tid anklager dem overfor de politiske myndigheter for spionasje, samfunnsnedbrytende virksomhet og oppvigleri! Jesus, som er Jehovas hovedvitne, erklærte at hvis fiendene anklaget ham, Mesteren, for disse ting, hvor meget mer ville de da ikke med urette anklage hans etterfølgere for de samme ting for å bringe dem opp i vanskeligheter med de politiske makter!

⁶ Når vi undersøker Jesu uttalelse grundig, ser vi at han ikke var opprørsk eller samfunnsnedbrytende, men rettferdig og rimelig overfor keiseren. Enten fariseerne, de skriftlærde og yppersteprestene likte det eller ikke, så innrømmet Jesus at det var en skyldighet som tilkom keiseren, at det ble betalt skatt til ham. Det er nok så at keiseren var den militære erobrer av Palestina og holdt jødene underkuet, men likevel skjøttet hans tjenere regjeringens gjøremål. De skaffet folket mange goder gjennom sin administrasjon og opprettholdt ro og orden i samfunnet. På grunn av slike sosiale, økonomiske og administrative goder og fordeler, var de frihetselskende jøder som søkte uavhengighet, forpliktet til å betale keiseren det som tilkom ham, selv om de var undertrykt. En del av skatteinntekten kunne han kanskje bruke til sine militære tokter, men skjønt jødene ikke hadde noe til overs for slike militære angrep og ikke sluttet seg til hans hærer, måtte de likevel betale skatt. Det ble jo keiserens sak, og ikke deres, hva han ville gjøre med sine egne penger. Det var han som preget denaren, og ikke Jehovas teokratiske regjering. Myntens bilde og påskrift identifiserte den politiske makt som ila skatt, og det var med disse myntene skatten skulle betales. Det underkuede folk måtte derfor betale keiseren tilbake for de goder han skaffet dem, med den mynten han forlangte, selv om han skattla dem hardere enn rett var.

⁷ Jesus selv betalte skatt, og han viste at han ikke hadde noe å innvende mot at hans medbrødre blant jødene samlet inn eller betalte skatt til en fremmed makt, ved å omgås skatteoppkrevere og prøve å frelse dem. Derfor sa hans religiøse fiender: «Se! en mann som er en fråtser og henfallen til å drikke vin, en venn av skatteoppkrevere og syndere.» (Matt. 11: 19, NW) Jesus kom til jorden som Guds sendemann, men selv en sendemann som oppholder seg i et fremmed land som er under administrasjon av en annen makt, må betale skatt av de eiendommer han har i det fremmede landet eller av de ting han kjøper eller de tjenester han får. Derfor var Jesus rimelig og rettferdig med hensyn til det han skyldte keiseren. —2 Kor. 5: 20, NW.

DE SOM ER UNDER DISSE INSTRUKSENE

⁸ Det er mulig at keiseren ikke var enig i det Jesus her sa, fordi det betydde en begrensning av keiserens rettigheter. I dag forlanger nåtidens keisere og ytterliggående nasjonalistiske patrioter at det hovedsakelig skal betales til keiseren, men de liker ikke å sitere eller bli stilt overfor den andre delen av Jesu uttalelse, om å betale tilbake til Gud de ting som er Guds. Nå må en merke seg at Jesus ikke sa disse ordene til hedninger som romerne og grekerne, men til religiøse jøder. De tilhørte et folk som var innvigd til Jehova Gud, et folk som han hadde utvalgt og ført inn i en pakt med seg. De var i første rekke under den teokratiske lov som Gud hadde gitt dem ved Moses, og som var bestemmende for deres handlemåte og deres gudsdyrkelse. I samsvar med denne teokratiske lov skyldte de derfor Jehova Gud de viktigste ting, og ikke noe menneske slik som keiseren. Senere samme dag fortalte Jesus jødene dette, da en av fariseerne, som var vel hjemme i den teokratiske lov, satte ham på prøve ved å si: «Mester! hvilket bud er det største i loven?» Da siterte Jesus fra loven fra 5 Mosebok 6: 5 og 3 Mosebok 19: 18, og svarte: «’Du skal elske [Jehova] din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu.’ Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er likså stort: ’Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to bud hviler hele loven,og profetene.» — Matt 22: 34—40.

⁹ Det var ikke med tanke på keiserens lov at det spørsmålet oppsto, om det var lovlig å betale skatt til ham. Keiserens egen lov krevde skatten, men det var jødene som reiste tvil om det var lovlig etter Guds lov, den teokratiske lov. De hedenske romere tilba keiseren i samsvar med keiserens lov og tilba også sine militære faner og tegn og ga dem religiøse æresbevisninger. Det første og annet av de ti bud forbød de innvigde jøder lik Jesus å gjøre dette. (2 Mos. 20: 2—6) Med et visst skinn av toleranse tillot keiserne de beseirede folk å tilbe sine egne stedlige eller nasjonale guder, men de forlangte at de også skulle tilbe den guddommeliggjorte keiser som en gud, for å binde verdensriket sammen ved en felles tilbedelse. Men Jesus og hans trofaste etterfølgere kunne aldri dele sin tilbedelse. Han gjorde klart rede for dette på fristelsens berg. Vi leser om det: «Så tok han ham med seg opp og viste ham alle rikene på den bebodde jord i et øyeblikk. Og Djevelen sa til ham: ’Jeg vil gi deg makten over alt dette og disse rikers herlighet, for den er overgitt til meg, og jeg gir den til hvem jeg vil. Hvis du altså vil foreta en tilbedelses-handling overfor meg, så skal det alt sammen være ditt.’ Jesus svarte ham og sa: ’Det er skrevet: Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er ham alene du skal yte hellig tjeneste.’» (Luk. 4: 5—8, NW) Da Jesus sa til dem som var under den teokratiske lov, at de skulle betale tilbake til Gud de ting som var Guds, så mente han altså ikke den guddommeliggjorte keiser. Han mente Jehova Gud, som ga moseloven til sitt utvalgte folk. Når det gjelder disse ting som tilhører Gud, kan vi aldri gå på akkord med «keiseren» og hans politiske håndlangere.

¹⁰ I 1914 e. Kr. utløp «de fastsatte tider for folkeslagene» som begynte i 607 f. Kr. med kong Nebukadnesars ødeleggelse av Jerusalem. Siden da har folkeslagene vært i «endens tid» for denne verden. For den politiske stat, symbolisert ved keiseren, er det en kritisk tid, særlig nå da den kalde krigen mellom østblokken og vestblokken truer med å bli varm i en tredje verdenskrig. Under disse spente forhold føler staten seg nødsaget til å forlange at dens borgere betaler alt til keiseren, idet de tilskriver staten den fortsatte velferd og redning for dens borgere. Den blir mer og mer tilbøyelig til å gjøre inngrep i de gudgivne ting som ekte kristne må betale tilbake til den levende, sanne Gud, og den stiller sine krav i strid med de regler som Jesus Kristus ga. De stolte, ærgjerrige, selvopptatte nasjoner tenker aldri på at de som nasjoner skylder Jehova Gud noen ting. Ikke desto mindre skylder de Gud å betale tilbake det som tilhører ham, især nå etter 1914. Siden da har spørsmålet om hvem som skal herske over universet, blitt holdt fram for dem av Jehova Guds vitner. Dette stridsspørsmålet omfatter også spørsmålet: Hvem har rett til å herske over jorden og alle dens folkeslag? Hvem som har retten til det, går klart fram av profetien i Salme 24: 1, 2, 7—10, som gjelder vår tid: «Jorden hører [Jehova] til — og alt det som fyller den, jorderike og de som bor der. For han har grunnlagt den på hav og stilt den fast på strømmer. Løft, I porter, eders hoder, og løft eder, I evige dører, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er den herlighetens konge? [Jehova] sterk og veldig, [Jehova] veldig i strid ... han er herlighetens konge.»

¹¹ Ingen nasjon eier med absolutt rett det området den har herredømme over. Jorden tilhører Jehova, Skaperen, og det er bare fordi han finner seg i det, at nasjonene får bo på hans område, hans eiendom. De er ansvarlige overfor ham for den måten de styrer jorden på. De styresmakter som regjerer over de forskjellige områder av jorden og deres folk, er ansvarlige hver for sitt land overfor Skaperen, særlig de regjeringene som hevder at de er kristne eller som har forkastet kristendommen. Han holder dem ansvarlige, akkurat som han gjorde med fortidens Sodoma og Gomorra som han lot det regne ild og svovel ned over. De fastsatte tider for folkeslagene til å ha herredømmet over jorden utløp i 1914. Han har gitt dem underretning om dette ved sine vitner, som forkynner at hans rike ved Kristus er opprettet. Det rette å gjøre for folkeslagene, særlig de i kristenheten, ville derfor være å betale tilbake til Gud de ting som er hans, og overgi sitt land og sin myndighet til ham og hans Kristus. Men «keiseren» nekter å bøye seg og følge den rette handlemåten. Alle folkeslagene velger i sin selviskhet å la «keiseren» fortsette uavbrutt og å utbytte jordkloden, Jehovas eiendom, og ødelegge den og dens befolkning. Som vist i forbildet med de «ti konger», foretrekker de å oppfylle Åpenbaringen 17: 12—14 (NW): «Disse har én hensikt, og derfor gir de sin kraft og sin makt til villdyret. De vil stride mot Lammet, men fordi han er herrers Herre og kongers Konge, vil han seire over dem. Det vil også de kalte og utvalgte og trofaste som er med ham, gjøre.»

¹² Ytterliggående nasjonalister, som er forbitret over at Jehovas vitner er trofaste mot Ham, ønsker å drive dem bort fra Jehovas egen eiendom og hans område. De taler lik gudløse, totalitært innstilte personer, og krever høylydt at Jehovas vitner skal bli deportert fra landet, som om disse vitnene levde på et sted der de ikke hører hjemme. I virkeligheten ville de helst deportere dem fra jordens overflate. De forstår ikke at Jehovas trofaste tjenere er de eneste som nå har rett til å bo på jorden. Gud vil gi bevis for denne deres rett i kampen mellom Lammet og verdens folkeslag. Da vil Jehova rense jorden for denne verdens overpatriotiske fanatikere, og bare la sine trofaste vitner overleve og få bo på jorden og komme inn i den nye verden, der alle skapninger vil betale tilbake til Gud de ting som er Guds.