Hva sier Bibelen?

Bør vi betale hele skatten?

DET er få ting som irriterer folk flest mer enn det at de er nødt til å betale skatt. Føderal og lokal skatt tar om lag 36 cent av hver dollar en vanlig amerikaner tjener. I de fleste européiske land heves det enda mer. Likevel mener mange skattebetalere at de personlig får få merkbare fordeler av de skattene de betaler.

Mange mener også at deres skattepenger blir sløst bort, at de blir brukt til å underholde folk som ikke vil arbeide, og at de havner i lommene på korrupte politikere. De hevder også at beskatningen er urettferdig, at mens de fleste borgere betaler skatten fullt ut, finner de rike «smutthuller» og betaler lite eller ingen skatt.

Sjefen for USA’s skattedepartements revisjonsavdeling uttalte: «Folks moralske sans kan ikke annet enn bli skadd av de ting som skjer i regjeringen og i industrien. Hver gang en skattebetaler åpner en avis, leser han at en eller annen som allerede tjener en masse penger, har tatt imot bestikkelser eller gjort noe annet ulovlig. Etter en tid tenker han: ’Hvorfor skal jeg være så nøye med å være ærlig, når ingen andre er det?’»

Det er derfor millioner av mennesker som prøver å unndra seg skatt. Bladet News Front opplyser at en undersøkelse som nylig ble foretatt med datamaskin i Sverige, «avslørte at hver tredje lege var skattesnyter». Det berettes at i Italia er skattesnyteri så vanlig at skattemyndighetene automatisk forhøyer en selvstendig næringsdrivendes oppgitte inntekt ved å multiplisere med så mye som tre før de fastsetter skatten!

Hvordan ser den katolske kirke på skattesnyteri? I en økonomisk undersøkelse med benevnelsen «Den personlige inntektsskatt og den økonomiske vekst» heter det: «Det var en hel del oppstyr for en tid siden da L’Osservatore Romano, Vatikanets offisielle avis, i en redaksjonell artikkel erklærte at det å unndra seg skatt ikke er synd.»

Har denne kirken et rett syn på dette? Godkjenner Bibelen på noen måte skattesnyteri?

Nei, det gjør den ikke. Da Jesus Kristus ble spurt om hvorvidt det var rett å betale skatt, ba han om å få se en mynt, og så spurte han: «Hvis bilde og påskrift har den? De svarte: Keiserens. Da sa han til dem: Så gi da keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er!» (Luk. 20: 22—25) Ja, skatten tilhører «keiseren», det vil si regjeringsmyndighetene, og Jesus ga ikke tillatelse til ulovlig å unndra seg noen del av den.

Det at de goder skattene bringer, ikke eies av de enkelte borgere, men av det offentlige, forandrer ikke det moralske krav om å betale skatt. Ville du like å måtte kjøpe ditt eget brannslokningsutstyr, å måtte leie noen til å bringe bort søplet ditt eller levere brev for deg til andre byer eller å måtte ansette en livvakt fordi det ikke fantes politi eller fengsler? Eller hvordan ville du beskytte rettigheten til din jordeiendom hvis ikke noen ble betalt for å føre offentlige fortegnelser over slike eiendommer? Myndighetene yter vanligvis slike offentlige tjenester. Bør vi ikke da betale for dem fullt ut, akkurat som vi betaler for andre tjenester?

Etter å ha drøftet øvrighetens håndhevelse av byene skriver den kristne apostelen Paulus: «Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens. Derfor betaler I jo også skatt; . . . Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer.» — Rom. 13: 4—7.

Akkurat som tilfellet ofte er i dag, fantes det korrupte øvrighetspersoner på Jesu og Paulus’ tid. Disse gjorde mange onde ting. De romerske myndigheter dømte for eksempel Jesus til døden, og Paulus ble fengslet og muligens henrettet av dem. Men de kristne brukte ikke slike handlinger fra myndighetenes side som en unnskyldning for ikke å betale skatt.

Ansvaret for bruken av skattepengene

Noen liker imidlertid ikke tanken på at deres skattepenger brukes til å dekke veldige militærutgifter, eller kanskje de er imot en bestemt, «urettferdig» krig. De mener kanskje at Gud holder dem personlig ansvarlig for den måten skattepengene deres blir brukt på. En pasifist som skrev i The Christian Century for 11. november 1970, ga uttrykk for et slikt syn.

Men er det tilfelle at Gud holder skattebetalere ansvarlig for hvordan skattepenger blir brukt? Er det noen grunn til å tro at Gud vil at de kristne skal avgjøre når det er rett og når det ikke er rett å betale skatt?

Tenk over følgende: På Jesu tid var Judea en romersk provins. Da Jesus sa til sine disipler at de skulle betale den skatt som ble forlangt, visste han at provinsens inntekter ble brukt til å opprettholde Romas veldige militærorganisasjon, som ble benyttet til angrepskriger. Han visste også at regjeringene må stå til ansvar overfor Gud for hvordan de bruker de pengene de krever inn. De kan ikke skyve ansvaret over på andre — det er deres.

La oss ta et eksempel: Bilene dreper hvert år mer enn 100 000 mennesker verden over. Skulle så kristne føle seg forpliktet til å ta ansvaret for hva folk gjør med bilene sine, og derfor nekte å arbeide i bilfabrikker? De vet at mange biler kommer til å bli årsak til dødsulykker. Er de ansvarlige for det, eller hviler ansvaret på bilførerne?

Det forholder seg på lignende måte med de skattepengene borgerne betaler inn. En stor del av dem blir ofte brukt til å dekke utgiftene til det militære. Men hvem har ansvaret for at pengene blir brukt på den måten? Er det ikke regjeringene?

Sann kristendom gir ikke grunnlag for den oppfatning at hvert menneske lager sin egen lov. Gud lar regjeringene få den myndighet som er nødvendig for å opprettholde lov og orden. Han anerkjenner også at de har krav på de ressurser som er nødvendige for at de skal kunne utføre sine oppgaver. Det er derfor de kristnes plikt å gi «keiseren» hva hans er, uansett hvordan «keiseren» bruker det.

Jesus gjorde det klart at skattepengene er noe som er «keiserens». Og det finnes ikke noen hentydning i Bibelen til at kristne har ansvaret for hva «keiseren» gjør med det som er hans. Døperen Johannes’ råd til en skatteoppkrever som ønsket å gjøre det som var rett, var ikke at han skulle slutte å innheve skatt, men at han ’ikke skulle kreve mer enn det som var foreskrevet’. — Luk. 3: 13; se også Lukas 19: 2—9.

Guds lover er realistiske. Bibelen viser hvor ansvaret ligger, og de kristne kan derfor konsentrere seg om å utføre den offentlige tjeneste som Gud har tildelt dem. — Matt. 24: 14.