Hvis man i virkeligheten ikke er død, hvordan kan man da gjenoppstå til liv? Enkelte sier at når mennesket dør, er det mer levende enn noensinne. Hvis det var tilfelle, ville det ikke være behov for noen oppstandelse. Det ville være overflødig særlig hvis vedkommende menneske hadde kommet til himmelen straks det døde. Hvorfor skulle det da bringes tilbake til et jordisk legeme ved en oppstandelse? Nei, det er bare fordi menneskene «farer ned i dødsrikets stillhet» når de dør, at det er nødvendig med en oppstandelse. — Sl. 115: 17.

Døden viker for livet

«Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede. For etter som døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.» (1 Kor. 15: 20—22) Ja, Jesu gjenreiste liv, som ble bevitnet av over «fem hundre brødre», forsikrer oss nå om vårt oppstandelseshåp, «for liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg». — 1 Kor. 15: 7; Joh. 5: 26, NW.

Denne fantastiske gaven tilbyr Sønnen Kristus Jesus først sin «lille hjord» av Rikets arvinger. Det er ved Herrens annet «nærvær» at «de som er døde i forening med Kristus, skal oppstå først». (1 Tess. 4: 15—17, NW) De som fremdeles er i live når hans usynlige nærvær begynner, må fortsette å tjene ham trofast inntil døden, og da vil de straks bli belønnet med en himmelsk oppstandelse. Etterat disse personer, i et antall av «hundre og fire og førti tusen . . . kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet», på denne måte er blitt gjenreist til liv i himmelen, vil Jesu uvurderlige livets gave bli tilbudt andre. (Åpb. 14: 1, 4) Da vil det finne sted en ytterligere oppfyllelse av Jesu ord: «Alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som har gjort godt, til en livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til en dommens oppstandelse.» (Joh. 5: 28, 29, NW) Denne større oppstandelse kommer til å gjelde alle trofaste mennesker før Jesu tid og også siden da, som har dødd eller kommer til å dø trofaste, men som ikke har hatt et himmelsk håp. Den kommer også til å gjelde dem som i uvitenhet «gjorde ondt», som for eksempel den røveren som Jesus i sin dødsstund lovte: «Du skal være med meg i Paradiset.» — Luk. 23: 43, NW.

Oppstandelsen — døren til evig liv

Da skal menneskenes sanne håp om «evig frihet», om evig liv bli virkeliggjort under paradisiske forhold på jorden. Dette blir ikke utført i kraft av en atskilt «udødelig sjel», slik at man må tilskrive menneskets uforgjengelighet makten til å gjennomføre det, men det er i kraft av at døde sjeler gjenreises til liv, til ære for den eneste som er mektig nok til å utføre et slikt mirakel, Jehova Gud. Han skal gjøre det, ikke ved å overse at døden er et faktum, men ved å gripe fatt i døden og kaste den og dens forbundsfelle Hades (dødsriket, menneskeslektens felles grav) i «ildsjøen», «den annen død». (Åpb. 20: 14) I dette høyst symbolske språk i Åpenbaringen ser vi avbildet for oss vårt virkelige grunnlag for seier over døden. Vår «dør til livet» er ikke dødens svepe, men oppstandelsens gave. Vi er takknemlige for denne gaven og dens framtidsutsikter, og vår takk og hyllest går ikke til en iboende udødelighet som vi ikke har, men til Gud, «som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» — 1 Kor. 15: 57.

Spørsmål fra leserne

• Hva er den rette forståelsen av Jesu ord i Lukas 20: 34—36 (NW): «Barna av denne tingenes ordning gifter seg og blir gitt til ekte, men de som er blitt regnet verdige til å vinne den kommende tingenes ordning og oppstandelsen fra de døde, hverken gifter seg eller blir gitt til ekte. De kan i virkeligheten ikke dø mer, for de er lik englene, og de er Guds barn ved at de er oppstandelsens barn»? — H. K., Canada.

Disse ordene var Jesu svar på et spørsmål fra sadduseerne, som ikke trodde på noen oppstandelse. Sadduseerne stilte dette spørsmålet i forbindelse med en kvinne som var under loven om svogerekteskap, som altså var under moseloven og ikke var kristen. De var interessert i å vite om hun eller mennesker i samme stilling som henne skulle gifte seg når de kommer fram i oppstandelsen, og dersom det var tilfelle, hvis hustru hun da ville bli siden hun hadde hatt sju brødre som ektemenn i overensstemmelse med loven om svogerekteskap. Denne kvinnen som var under moseloven, hadde ikke noe himmelsk håp, og heller ikke kjente sadduseerne til noen himmelsk klasse. Spørsmålet gjaldt mennesker som får oppstandelse i kjødet til liv på jorden. Derfor gjelder også Jesu svar en jordisk klasse. — Lukas 20: 27—33.

Når «denne tingenes ordning» bringes til opphør i Harmageddon, kan ikke menneskene fortsette med å være dens barn. Følgelig kan ikke de som engang var barn av denne tingenes ordning og som døde, fortsette med å være dens barn hvis de kommer tilbake i oppstandelsen. Det er bare ved en oppstandelse at noen av de døde kan komme inn i den nye verden, «den kommende tingenes ordning». De er blitt regnet verdige til å få en oppstandelse fra de døde, og de hverken gifter seg eller blir gitt til ekte, akkurat som Jesu sa. I denne henseende vil de være lik engler, for englene gifter seg ikke og formerer seg ikke. — Matt. 22: 30; Mark. 12: 25.

Men når de er blitt oppreist fra de døde i løpet av Kristi tusenårige styre og under den nye tingenes ordning, er det et spørsmål som reiser seg: Vil de vise seg verdige til å bli barn av den daværende tingenes ordning og fortsette med å være det for evig? «Å vinne den kommende tingenes ordning» innebærer mer enn bare det å komme opp fra graven og komme inn i og begynne å leve i den uendelige nye Verden. Vil disse menneskene som kommer fram i de urettferdiges oppstandelse begynne å leve i ustraffelighet overfor Jehova og fortsette med det? Vi vet at det er noen som ikke vil bevare sin ustraffelighet gjennom den endelige prøven som kommer i slutten av tusenårsriket, at de ikke vil vinne den kommende tingenes ordning, men gå ned i døden, og derfor kommer ikke de til å være blant dem som det ble sagt følgende om: «De kan . . . ikke dø mer.» Det er imidlertid mange andre som vil holde fast på ustraffeligheten under hele denne endelige prøven, og de vil bli «regnet verdige til å vinne den kommende tingenes ordning». Av den grunn kan de aldri dø for noen annen skapnings hånd. — Åpb. 20: 7—9.

Etter den endelige prøven vil avgjort ingen av dem som blir regnet verdige til den nye verden og som liksom englene har retten til evig liv, gifte seg eller bli gitt til ekte. Men disse som kommer fram i den alminnelige oppstandelse for menneskeslekten, gifter seg ikke engang før de vinner den evige nye tingenes ordning, for allerede før den endelige prøve finner sted, er de oppstandelsens barn. De blir ikke avskåret fra å gifte seg og bli gitt til ekte først